Hun er forelsket i en barnevogn

Jeg trodde det skulle bli enkelt å selge barnevogna. Men det var før jeg spurte Christina..

 

Wooden icon of baby carriage and little heart on purple striped background horizontal

 

For hvor glad kan man egentlig bli i en barnevogn? Jeg spør fordi det har utviklet seg en ganske merkelig situasjon her hjemme.

Her er saken: I huset vårt har vi et vaskerom. Bak vaskerommet, en bod. I boden har vi alt vi ikke har plass til andre steder. Puter til utemøbler, malingspann, verktøy, skøyter og mye mer. Dessuten står det en fryser der. Rommet er trangt nok i utgangspunktet, men i det siste har det blitt helt umulig. Jeg kommer ikke til noen steder, og den store synderen står midt på gulvet. Elefanten i rommet. Barnevogna.

En gang familiens stolthet. Vinter, sommer, sludd eller snø – den bar frem våre barn med stolthet og har vært en trofast tjener i årevis.

Men det var før. Nå er den mer som en leieboer som ikke betaler husleia. Den tar opp plass og jeg vil ha den ut. For den skulle jo egentlig ikke stå bak der, det var jo bare for en liten stund. Vi kom jo til å trenge den igjen straks. Men straks ble fort til i morgen, som ble til neste uke, og nå står den bare der. Dessuten er den god som ny, og dermed høyaktuell for å ende på finn.

Trodde jeg.

Men det var inntil jeg spurte Christina..

For det viser seg at barnevogna har vært så lenge i hus at noen har utviklet følelser for den. Så hver gang jeg begynner å snakke om å selge den, får jeg den samme reaksjonen. Et oppjaget blikk som fra en truet katt, deretter blir hun stille. Ikke stille, som i stille og rolig, men mer som en krokodille i vannskorpa.

Hvis jeg fortsatt ikke gir meg, begynner hun å finne på en hel masse unnskyldninger. “Men vi må jo finne alle delene og jeg vet i hvert fall ikke hvor alle tingene er. Ja, også må vi jo vaske den. Og rense trekket. Og pumpe opp dekkene. Og ta fine bilder. Ja nei, jeg tror det kan bli vanskelig, altså”

Hvis ikke det hjelper, begynner hun å ty til hersketeknikker og bruker sine kunnskaper om barnevogner for å overbevise meg om at jeg ikke vet nok om dem til å forstå hvilken omfattende prosess det er å få solgt dem:

“Jeg skjønner at du ikke skjønner det her, men det er ikke bare å selge en barnevogn sånn helt uten videre. Det må være fine bilder og fullt av info. Om den er enkel å pakke sammen, enkel å sette opp igjen, hvor mye plass den tar i bilen, hvordan den er på vinterføre og mye mer. Man kan ikke bare slenge opp en annonse sånn over natta”, så piler hun av gårde før jeg rekker å kontre.

 

A young mother with a baby carriage walking in a park
Ungen er kanskje for stor til å ligge oppi, men greit å få lufta vogna litt..

 

Det har faktisk gått så langt at da vi var på besøk hos hennes foreldre i dag, hørte jeg at hun fortalte til moren sin, i et ordelag som om vi skulle avlive et kjæledyr: “Jo mamma, vi… Vi har bestemt oss for å selge vogna”.

Andre ganger prøver hun å manipulere meg med kvinnelig list og hjernevaske meg over på hennes lag. Spille på samvittigheten, få meg til å overbevise meg selv om at jeg vil ha den her. Men den er stor og i veien og jeg vil ha den ut.

Så, hva skal jeg gjøre? Skal jeg presse på eller bare la den stå?

Etter mange runder med overtalelser, har hun faktisk innsett at vi ikke trenger den lenger, men likevel kommer hun stadig opp med nye unnskyldninger: “Tenk hvis vi plutselig skal på tur og har glemt å ta med den andre vogna hjem fra barnehagen? Tenk om vi må sette igjen en vogn på hytta og trenger en til? Hva gjør vi da, liksom?”.

Og jeg skjønner jo greia. Dette med å gi slipp. Innse at barna blir eldre og at livet går fremover. Jeg skjønner det, jeg respekterer det og jeg kjenner på det selv. Jeg er også glad i den vognen og den har gjort en fantastisk jobb fra start til slutt, men samtidig: Hvis minnene er det viktigste kan man vel heller velge noe annet? Noe litt mindre? Hvis man har lyst på et minne fra den gangen man var på jungelsafari, kan man vel nøye seg med et postkort på kjøleskapet? Man trenger vel ikke ha en fullvoksen gorilla i stua?

En del av meg har lyst til å bare legge den på nettet og selge den i smug, men samtidig: Jeg er jo litt glad i den jeg også. Dessuten må vi rense trekket og det kan jo bli vanskelig å finne alle delene, og –

Søren.

 

/ Ja nei, jeg tror det kan bli vanskelig, altså :-/

* Følg Vognhjerte på Facebook *

21 kommentarer
    1. Det kan jo hende at Christina har lyst på en liten baby en gang i fremtiden. Kanskje det er en av grunnene til at akkurat denne barnevognen ikke selges nå 😊😂

    2. haha kjenner meg såå igjen! Her henger også brudekjolen i skapet.. “bare” 5 år siden vi giftet oss 😀

    3. Skjønner kona di veldig godt🙈 Her i huset er vi ferdig med barn, men barnevogna forblir❤️ Mannen er av samme oppfattelse som deg, men har skjønt at vogna den forblir i kjellerboden😜

    4. Hihi….. jeg skjønner henne jeg….
      Vi solgte til slutt barnevogna . Selv om jeg ikke har spesielle ønsker om et barn til så var det med sorg i hjertet jeg solgte den.

    5. Foreldrene mine brukte samme vogn til sine to barn med ca 17 år mellom, så du vet aldri når du trenger den igjen… 😉

    6. Bare så det er sagt, mamma har vogna jeg brukte når jeg var liten og jeg fyller jo bare 27 om 3 uker 😂 Men kaste vogna er ikke aktuelt 😂

    7. Enig med frua her, altså. En barnevogn er ikke bare en barnevogn bestandig. Det er noe rart hellig over den som ikke kan forklares. Og dessuten, tenk å la vogna gå i arv til barnebarna! 😃

    8. Altså, ingen tvil i mitt sinn 😀 Her er det ei som egentlig ikke er klar til å stoppe på to stk 😀

    9. Heisann!
      Hvis det er emmaljunga-vognen dere skal selge er jeg faktisk superinteressert! Har lenge hatt lyst på det mønsteret, og venter førstemann om en liten stund. Forelsket meg faktisk i den vognen for lenge lenge siden😂
      Send meg gjerne en mail hvis det kan være aktuelt! Tror og håper du kan se mail-adressen i e-post feltet. Hvis ikke får jeg legge den ut i kommentar-feltet.
      🙂

    10. “Jo mamma, vi… Vi har bestemt oss for å selge vogna”.
      Er det barnevogna eller campingvogna som skal selges, haha! Lykke til – jeg er sånn selv

    11. Si til Christina at OM det skulle bli aktuelt med en liten en til, så kan hun jo ikke ha den gamle vogna. Da må hun ha en helt ny i seneste motefarger og all tilgjengelig teknologi… 🙂

    12. Jeg satt og leste med hevede bryn og lett oppgitthet over hvor mye ting betyr for enkelte. Helt til jeg faktisk kom på at jeg har barnvogn i garasjen…19 år har den stått der 🤗. Og det var ikke pga jeg ikke fikk solgt den .

    13. Åh, SOM jeg kjenner meg igjen! Jeg vil overhodet ikke ha flere barn på mange, mange år (om det i det hele tatt kommer flere), men den vogna var tøff å selge altså. Puh!

    14. Barnevognen og sengen ligger fint i boden. Og der skal de bli liggende. Over 16 år siden denne dama fikk barn. Enkelte ting må man bare ha❤

    15. Jeg føler det sånn for en høy barnestol, en paraplytrille, en vognpose, et par smokker, babytepper og har i tillegg notert datoen minstemann var ferdig med vogn. Jeg har en _hel_ vegg dedikert til alle kunstverk de kommer hjem med fra skole og barnehage (og det begynner å bli trangt med plass der). Jeg innser nå at jeg kanskje er litt ekstrem! XD men når ungene vokser, er alt man har igjen minner, og jeg er ikke klar til å rydde bort minnene enda.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg