Og jeg må bare få si: Det er så utrolig deilig! I et småbarnshjem blir det mye rot og kaos, og da er det bare så sinnssykt deilig å bare kunne la rotet stå og vite at vi har en dame som fikser det. Og til en billig penge også!
Jeg vet ikke hva man egentlig skal betale for sånt, men vi har i hvert fall presset prisen maks og får henne nærmest gratis. Og det synes jeg faktisk er helt greit, for hun snakker nesten ikke norsk og har helt sikkert ikke peiling på lønnssatser og avtaler uansett.
Det eneste som er litt dumt er jo at man blir både bortskjemt og lat av å ha en ekstrahjelp tilgjengelig. Ting blir liggende og slenge, for jeg vet jo at hun plukker det opp uansett. Og det er best for henne, hvis ikke kan hun vær så god se seg om etter et nytt hus å gjøre rent.
Det er jo selvfølgelig litt slitsom at hun ikke forstår norsk så godt, men der får både hun og vi ta kritikk for at vi ikke har kommet lenger med kommunikasjonen. Slik som når jeg for endte gang i løpet av en dag må rope ut: “Øy, gidder du å ikke kaste alle skjeene utover gulvet eller?” eller “NEI! Fy! Slem pike, ikke stikke fingeren inn i stikk-kontakten!”
Men men, det kommer seg nok med tiden. Hun fyller jo tross alt bare 1 år snart 🙂
For ikke mange dager siden dumpet det plutselig en lapp ned i postkassa. En lapp jeg hadde håpet at ikke skulle komme på enda et par måneder. En lapp mange frykter mer enn Nrk-lisensen. Innkalling til tannlegen…
Er det bare jeg som får et sting av dårlig samvittighet hver gang jeg får innkalling til tannlegen? For det første som slår meg er:
– “Oh no! Også jeg som har sluntret unna så til de grader!”
Jeg husker sist gang jeg satt i den knirkete metallstolen og lovte dyrt og hellig å ta skikkelig vare på tennene mine. Jeg skulle pusse morgen og kveld, jeg skulle bruke tanntråd og munnvann, og jeg vet ikke hva jeg ikke lovte bort. Jeg skulle stelle tennene som sølvtøy, jeg. Men neida, det ble jo ikke sånn…
En hel del av detta, men fint lite annet…
Så snart jeg var ute av lokalet og regningen betalt, gikk det ikke mange dager før jeg var tilbake i den samme gamle tralten igjen. 1-2 to puss om dagen, ingen tanntråd, ingen munnvann, ingen spesialbehandling. Fluortabletter? Niet.
Og sånn går det helt til innkallingen dukker opp i posten. Da får man umiddelbart dårlig samvittighet og begynner på akutte strakstiltak for å redde stumpene før man må troppe opp hos tannlegen igjen. Alltid like kjipt når man står der med lua i hånda og prøver å lyve om egen tannhelse. Spesielt vanskelig er det når tannlegen er din egen bror, for han kjenner meg så altfor godt til at han kjøper de halvhjertede løgnene mine.
Pusseselfie anno 2010. Eldstebror gir yngstebror som fortjent 😉
Denne gangen er det heldigvis litt bedre enn sist, for denne gangen er jeg bedre beredt. Det siste året har jeg begynt å bli flink på å pusse tennene i minst 2 minutter hver gang, jeg har til og med brukt tanntråd et par ganger.
Og i det siste har jeg begynt å bruke en kliss ny tannkrem som gir meg ekstra drahjelp med tannhelsen.
Solidox Rene Tenner Rundt & Mellom er en ny tannkrem med avansert Clean Between-formulering og mikrogranuler. Tannkremen har en frisk smak og gir en god følelse av å ha gjort en skikkelig ryddejobb blant basilusker og gamle tacorester. Tannkremen kommer grundig til rundt og mellom tennene, og fjerner effektivt plakk og bakterier.
Og det kommer veldig godt med, for nå er det ikke lenge igjen til jeg skal møte min kjære bror i tannlegestolen igjen, og denne gangen gleder jeg meg til å kunne møte ham med hodet hevet og et stort smil om munnen.
Prøv Solidox Rene Tenner Rundt & Mellom – for en god og effektiv tannkrem som gir en skikkelig skrubb også rundt og mellom tennene, er ikke bare bra for smilet, men også for lommeboka 😉
Thigh gap? Psssh, det er #pusseselfie som er kult da 😉
/ Puss puss, så får du en… lavere tannlegeregning 😉
Jeg har på meg høretelefoner og dundrer høy musikk for å kunne sitte i isolert “stillhet” å få jobbe i fred.
En stappfull mailboks, en blogg som skal oppdateres, kommentarer som skal kommenteres og en regnskapsfører som venter på bilag. Det er søndag, ikke fridag, jobbdag. Igjen. Å ha blogg som jobb er en helt fantastisk ting, men noen ganger er det litt vanskelig også. Når man ligger bakpå og må bruke helgen på å hente seg inn. Når det er kosesøndag med fyr i peisen og man må tasse opp på kontoret for å jobbe. Nede styrer mor og barn. Med hva vet jeg ikke. Sikkert noe koselig, samme det, jeg må jobbe.
Som alltid setter klokka opp dampen når jeg setter meg ved pulten og minuttene fiser i vei som sekunder. På skjermen er det fortsatt bare rot og mailer. Ikke noe av verdi. Ikke en eneste fin setning jeg faktisk kan bruke. Jeg ser ned på arket med ideer, men ingen av dem smiler tilbake. Alt virker som en dårlig idé. Selv kaffe.
Gud bruttle, er det en sånn dag? Når man har en mild variant av skrivesperre som bare forverres i endte potens fordi man begynner å tenke over det og stresse? Like fullt klarer jeg ikke å roe ned, altfor mye ugjort.
Mens jeg sitter og stresser og venter på at kreativiteten skal kaste seg over meg, ser jeg plutselig noe i sidesynet. Jeg tenker ikke først over det, men noen sekunder senere skvetter jeg til. Og der står han. Min sønn. Med verdens største smil om munnen og et vaffelhjerte i hånda. Til meg. Som en overraskelse til pappa. Jeg tar en bit mens han følger spent med, og når jeg svarer at det er den beste vaffelen jeg har smakt, hopper han i taket og jubler, før han løper av sted for å fortelle mamma den gode nyheten.
Og jeg innser at det er på høy tid å la mail være mail og jobb være jobb, skru av macen og delta i livet. Alt annet kan vente.
Her kommer et lite tips som du kommer til å takke meg for senere: Når barna lirer av seg herlige små gullkorn: Skriv det ned! Ta vare på gullkornene, så har du herlige minner for livet 🙂
Det høres banalt enkelt ut, men jeg vet hvor lett det er å tenke at man husker det og skal skrive det senere, eller man tenker at man trenger en sånn fancy minnebok å skrive i for at det skal være noe vits, og så blir det aldri noe av. Og sånt kan gnage på samvittigheten, for man klarer aldri å huske gullkornene ordrett. Tro meg, jeg vet.
Det er lett å tenke at man kom for sent i gang, at barna allerede har sagt så mange fantastiske ting at det er for sent å starte nå, men det er aldri for sent (innen rimelighetens grenser selvfølgelig. Har du barn over 25 år begynner det å bli litt sent). Start i dag, ikke tenk over ordene som allerede har gått tapt. Veldig mye bedre sent enn aldri.
Selv gjør jeg det veldig enkelt: Så fort det kommer et gullkorn jeg kjenner at må foreviges skriver jeg det ned så fort som mulig på hva som helst. En lapp, serviett, telefonen, hva som helst. Aller helst sender jeg det bare som en mail til meg selv. Så fører jeg det så fort som mulig inn i et word-dokument på macen der alle barnas gullkorn er samlet. Aller helst med dato, hvis mulig.
Det er ikke store samlingen vi har, men det er heller ikke poenget, for ett gullkorn er bedre enn ingen, og det blir fort noen skikkelige innertiere i løpet av et år. Har du mulighet, start med å skrive ned barnas første ord. Som hva de kaller smør, saft og pastiller før de lærer seg å si det skikkelig. Så kan du jo skrive ned de første setningene eller hva du måtte ønske. Jeg skriver som regel ned de setningene som går rett i hjerterota og rører meg på sekundet. Du vet, søte små ting som bare barn kan finne på å si.
.. men de aller søteste, de mest intime og rørende – de bevarer vi for oss selv.
For allerede nå kan gå gjennom lista av ord og setninger og kjenne at jeg blir glad og myk av å lese dem, så tenk hvilken glede de vil spre om 10 år. 20 år. 30 år! For minner i hodet har det med å falme, men minner skrevet svart på hvitt lar seg gjenoppleve gang på gang. Dette er selvfølgelig også potensielt gull for eventuelle bryllupstaler etc lenger ned langs veien.
Men for nå ligger de trygt og godt bevart i familiehvelvet, der de skal ligge på lur for å spre glede resten av livet.
Dette er en hyllest til maten som har fulgt meg gjennom tykt og tynt i livet, for taco er så mye mer enn bare middag. Taco er livet.
Taco er gudenes mat. En vakker symfoni av grønnsaker og kjøtt, akkompagnert av krydder, lidenskap og smaker som løfter ensemblet opp dit der stjernene danser.
Men det beste er faktisk ikke smaken, for taco er så mye mer enn bare middag. Det vakre med taco er nemlig det at det er et måltid i stadig forandring. En rett som følger deg gjennom livet og danser tango med alle dine opp- og nedturer. Jeg har spist taco stort sett hver fredag så lenge jeg kan huske, men livet mitt har gått gjennom store endringer underveis – så også tacoen.
Den er ikke et statisk produkt, men en leken prosess med plass for kreativitet og endring. Hele tiden prøves nye smaker og kombinasjoner, nye favoritter kommer på plass, andre faller fra. Tacoen blir som et lakmuspapir på livet du lever akkurat der og da.
Det høres kanskje rart ut, men jeg kan faktisk definere ulike stadier av livet gjennom taco! Ta som eksempel forholdet mellom Christina og meg. I starten måtte vi prøve oss frem. Hvem er du, hvem er jeg – nyforelsket og vaklende. Våre første tacofredager, hva skal vi ha? Bruker du ost? Skjell eller lomper? Mild eller sterk saus? Lager du egen salsa? Etter hvert begynte bitene å falle på plass og to tacotradisjoner ble til ett. Vi ble samkjørt og forent under én tacobanner.
Halla bejbi – vil du bli med meg hjem og se på tacosamlingen min?
Så ble vi foreldre for første gang og tacoen ble satt på vent en stund. Christina orket ikke den sterke tacosmaken under svangerskapet og det dårlige forholdet dem to imellom fortsatte også etter fødselen. Det var en tøff periode for meg, herr tacoelsker himself. Jeg levde i frykt. Jeg kan ikke ha det sånn, hva hvis det fortsetter slik for evig?
Men så kom den tilbake, vår elskede taco, sterkere enn noensinne. Å for en glede! Og nå kom vi inn i en fase der taco skulle være maks kos. Mens Christina la babyplutten, begynte jeg på tacoen. Og den skulle være avansert!
Sammen om taco! (og barnet da selvfølgelig)
Ikke bare skulle det være mye egenmekk, det skulle også være eksperimentelt. Det var et pes uten like, men det smakte himmelsk.. Hjemmelaget vegetarkjøttdeig av bønner og nøtter, hjemmelagde tortillas av speltmel, hjemmelaget salsa, hjemmelaget guacamole – alt fra scratch. Sykt godt, men så veldig tidkrevende. Innen alt var ferdig, var også fattern ferdig. Da smakte det godt med noe godt i glasset og hjemmelaget ALT attåt. Taco var vår helaften og et godt substitutt for ute-livet vi så plutselig hadde blitt frarøvet.
Siden den gang har tacoen blitt mindre og mindre hjemmelaget og mer og mer effektiv. Vi eksperimenterer fortsatt med ting, men med to små barn i hus har vi blitt mer opptatt av å få tacoen på bordet og få spist ferdig før noen begynner å gråte eller et eller annet går i vasken. Effektiviteten har innhentet tacoen. For nå. Senere vil tacotiden atter igjen forlenges og fatterns tortillas-bakeri vil gjenåpne, men for nå har tacoen blitt et rendyrket ekspresstog som tøffer seg gjennom fredagen på høygir.
Kjapp deg! Spis før noe går skeis!
Slik som i dag. Taco servert kl. 15.30. Veldig spesielt å spise taco uten verken talentkonkurranser eller gullrekka på tv, men sånn er det bare, og tacoen er allsidig og følger livets gang, som så mang en gang før. Det er egentlig ganske koselig, for det er akkurat sånn livet vårt er akkurat nå. Og det er kanskje det jeg liker så godt med taco, at den på sett og vis reflekterer det livet vi lever her og nå.
For mange er det kanskje bare en vanlig middagsrett, men for meg vil den alltid være der for å gjenspeile hvem jeg er og hvor jeg er livet.
Hver gang jeg bor på hotell for en kveld går jeg alltid og tenker på hvor mye jeg skal få gjort om kvelden. I hodet mitt finregner jeg på tiden fra plutten sovner til jeg selv skal legge meg, og alt jeg vil få gjort i mellomtiden.
Et helt hotellrom for meg selv og 3-4 timer til rådighet? Ved Odins skjegg så mye jeg skal få gjort!
Men så sovner han, og da begynner det…
Jeg tenker at jeg skal få gjort så mye at jeg begynner å gjøre tusen ting på likt og ender dermed opp med å få gjort nesten ingenting. Det har skjedd før og i går kveld skjedde det igjen.
Først scroller jeg litt. Gjerne et par dagers oppdateringer på Instagram, så litt snap, så et par nettaviser. Helt til bunns og gjerne videre, hvis mulig. Det er ikke helt umulig at jeg finner en eller annen tilfeldig person på Insta som jeg plutselig må sjekke absolutt alle bildene til. Og da er det selvfølgelig livsviktig å holde tunga rett i munnen, for ingenting er mer pinlig enn å like et 68-uker gammelt bilde 😉
Bare gjemmer meg litt her jeg.. #kleint
Så skrur jeg på macen og ser hva for noe spennende de har å tilby på nrk.no. I går ble det først 10 minutter fra en dokumentar om koreanske, profesjonelle dataspillere, før jeg slo over på NRK2 på tv. Der ble det 15 minutter med en dokumentar om skatteunndragelse i britiske bedrifter og høyere samfunnslag. I innslaget var det et klipp datert 1913 av en kvinne som av politiske årsaker kastet seg ut foran kongens hest under et hesteløp. Hun døde fire dager etter.
Dette gjorde meg nysgjerrig. Det klippet må jeg se.
Over på youtube og der var klippet gitt. Og for alle som har endt opp inne på youtube en kveld med tid til overs vet at det er døden for effektiviteten. For når jeg først var der måtte jeg jo se på andre klipp i samme gata og endte opp med å bruke langt mer enn bare litt tid på å se ekte klipp fra andre verdenskrig. Og ikke minst, det rareste klippet jeg nok har sett på en god stund, om denne kvinnen som kan lokalisere vann mens hun samtidig sprader rundt som en zombie…
Men okei, jeg kan ikke bruke kvelden min på dette, må få gjort noe produktivt!
Men like fullt… Hva skjedde med hun som kastet seg under hesten? Hva var det for en merkelig dame egentlig?
Tilbake på nett, dette må jeg vite mer om. Søke søke søke. Emily Davison. Rett inn på Wikipedia, som jo er det internasjonale tegnet på at man er på god vei til å ta drepen på resten av kvelden. Etter å ha lest meg opp på Emily og alt hun noensinne tok del i, måtte jeg snuse opp et par ord jeg ikke hadde hørt om før. Som Sufragette. Takk Wikipedia, nå kan jeg alt jeg noensinne vil trenge å vite om Sufragett (en. Sufragette) og bevegelsen som arbeidet for kvinnelig stemmerett i Storbritannia på starten av 1900-tallet.
Det begynte nå for alvor å bli mørkt ute, så også så det mørkt ut for mine store planer.
På dette tidspunktet var jeg blitt så lei av mitt eget tidssløseri at jeg tok meg en lang, varm dusj. Sånn tropisk regn vet du, det er gøy. Og hotellsjampoen luktet godt også. Som alltid når man bor på hotell, brukte jeg mesteparten av tiden i dusjen på å lure på om noen hadde tisset i sjampoflaska. Men den luktet så godt at jeg tok sjansen på at den var tissefri #YOLO
Så. Digg! Håper ingen har miget i sjampoen…
Så ble jeg sittende oppå dolokket og chatte med Christina en god stund.
Tilbake på rommet og nå var snart hele kvelden spist opp.
Til slutt, når jeg endelig gir opp og innser at jeg aldri kommer til å få gjort noe, først da senker roen seg. Ikke lenger tid til å gjør 1000 ting, så da får jeg bare konsentrere meg om én. Og da først fikk jeg satt meg ned og skrevet dette innlegget. Som selvfølgelig ville tatt bare en brøkdel av tiden om det ikke var fordi det midtveis i skrivingen plutselig dukket opp en gammel Nirvana-låt på spillelisten. Det fikk selvfølgelig tankene til å spinne.
Unplugged in New York – for et fantastisk album! Herregud, når ble det gitt ut igjen? 1994?! Jesus Kristiansen, det var jo samme år som Lillehammer-OL! Hmmm, lurer på om det finnes noen klipp fra Lillehammer på youtube, jeg? Og Kurt Cobain, vet jeg egentlig nok om ham? Det mystiske selvmordsbrevet hans jeg har jo faktisk aldri lest!
Okei greit, alt dette må jeg vite alt om – NÅ! Google, youtube, wikipedia – take me away!
Og sånn, kjære barn, brenner man av en hel kveld på sånne ting man gjør når man egentlig skal jobbe 😉
Det er sikkert en pedagogisk skivebom, men noen gullkorn er så ufrivillig søte at jeg ikke har hjerte til å rette på det…
3-åringen står ved bordet og teller lekeklosser. Setter dem på rekke og rad, en etter en. Jobber systematisk for å få på plass et ryddig system før han setter i gang.
Så begynner han.
En
To
Tre
Fire
Fem
Seks
Sju
Åtte
Ni
Ti
Elleve
Tolv
Tretten
Fjorten
Femten
Seksten
Søtten
Atten
Nitten
Tjue.
Tjueen
Tjuetoooo
Tjuetreeee
Tjuefire
Tjuefem
Tjueseks
Tjuesju
Tjueåtte
Tjueni
Tjueti
Tjueelleve
Tjuetolv
Tjuetretten
Tjuefjorten
Tjuefemten
Tjueseksten
Tjuesøtten
Tjueatten
Tjuenitten
Tjue…
– Ehm… Pappa? Hva kommer etter tjuenitten?
– Helt ærlig? Etter tjuenitten kommer en kos. Alltid.
Vinteren nærmer seg og derfor har vi nyss fått levert en massiv haug med ved. Men denne må jo oppbevares et eller annet sted, og da fattern tok grep litt raskere enn mor rakk å reagere, lot ikke reaksjonene vente på seg. Det er duket for ukas krangel.
Men først noen ord om ved-logistikk: Halvannen favn rett fra bonden leveres ikke akkurat i ferdig sorterte sekker, men dumpes rett på gårdsplassen. Fra der er det et kappløp mot tiden om å få veden under tak før det begynner å regne. Derfor tenkte jeg som så: Vi kaster all veden inn i garasjen først, slik at den ligger tørt, deretter stabler jeg den på plass i ro og mak fordelt utover så mange kvelder det måtte kreve. God plan. Men jeg hadde jo selvfølgelig glemt å tenke på én ting: Kvinnen i mitt liv.
For her en dag sto jeg ute i garasjen og stablet ved da hun stakk snuta innom.
– Peter?
– Mjaaa?
– Har du sett de hvite kassene mine?
– Hvaforno kasser?
– Nei du vet, de hvite blomsterkassene vi har bønner i om sommeren?
– Øøøh, henger ikke de ute fortsatt?
– De tok jeg ned for evigheter siden…
– Ok, samme det, hakke sett dem.
– Men jeg la de jo her ute i garasjen?
– Javel..?
– Ja.
– Jeg kan ikke se dem.
– Nei, og det er kanskje fordi du har slengt ørten tonn ved oppå dem!
– Næææh, trukke de lå her.
– Jo, Peter, jeg la de her inne og nå ligger de begravd under all veden! Og nå er de helt sikkert ødelagt også, hvorfor må du alltid være så uforsiktig?
– Hæ? Hva da?
– Plastkasser, Peter, de tåler ikke all verden. Nå er de garantert ødelagt alle sammen og jeg må kjøpe nye. Går det ikke an å tenke seg om TO SEKUNDER før du bare kaster deg over noe?!
– Men hallo, regn? Det var om å gjøre å få veden inn under tak fortest mulig og da gikk jeg for den raskeste løsningen. Nå kan jeg stable veden her inne i ro og mak.
– Joa, men kunne du ikke vært LITT forsiktig da?! Ryddet litt først, kanskje? Og ikke bare kaste all veden overalt!
– Hva er det du snakker om egentlig? Hva vet du om det? Og har du sett hvor mye ved det er her eller? Det er jo shitloads med ved overalt!
– Ja, og nå er kassene mine ødelagt.
– Ja, men herregud a kvinne, da skulle du ikke satt dem her inne da, hvis det var så farlig…
– Men det går vel an å være LITT FORSIKTIG?! Hadde jeg visst at du skulle strø om deg med ved, så hadde jeg jo flyttet dem, da mann!
– Djisus Christ, vi kommer visst ingen vei. For det første, jeg har ikke sett noen jævla blomsterkasser, og for det andre: Det har ikke noe å gjøre med å være forsiktig, det er så mye ved at den fyller hele garasjen uansett.
– Det kunne du tenkt over FØR du begynte å pælme inn vedkubbene!
– Takk det samme. Og en annen ting: Hvordan vet du at de teite kassene dine er ødelagt uansett? Kanskje de ligger under der og har det helt fint?
– Nei Peter, ikke etter at du har kastet all-
– Jaaaada, fint, flott, ha det ja! Herregud, dette gidder jeg ikke lenger.
Inn med ørepropper og tilbake til den dundrende høye treningsmusikken. Ingen irriterende kvinnestemme i sikte. Hvite plastkasser… Piss meg i øret.
Hva er det med damer og krisemaksimering? De går fra “boksene kan være ødelagt” til “boksene er garantert ødelagt” på under 10 sekunder. Hvordan? Hvorfor? Det er så sykt irriterende, og når de først har begynt å gire seg opp er det helt umulig å vinne diskusjonen. Fra det punktet og ut, er det egentlig bare å finne frem skjoldet og beskytte seg mot pilregnet. Folk…
Spol frem en times tid.
Vi er på vei til oldeforeldre. Lastelig antrukket i søndagsklær. Frua er selvfølgelig fortsatt muggen som en gammel sitron for at hun ikke finner de kjære plastkassene sine under en stabel av slem ved. Min ved, helt plutselig. Jeg har kommet over opptrinnet og vil helst bare komme meg på tur.
Jeg sitter i bilen med barna og venter. På hva? Usikkert. Frua suser rundt og bruker lengre tid enn forventet, slik det jo ofte er med damer. Jeg vet ikke engang hvor hun har blitt av. Døra er jo låst..?
Så dukker hun plutselig opp. Kommer fra bak et hushjørne med et merkelig ansiktsuttrykk. Sinnarynken har trukket seg helt tilbake og blitt erstattet med.. et lite smil? Med et hint av flause? Og er hun ikke litt rød i kinnene? Hva søren? Hun må ha funnet noe bak hushjørnet. Har hun vært inne i den lille boden? Hva kan det være for noe? Jeg blir nysgjerrig og samtidig forvirret, slik man jo ofte blir rundt en kvinne som skifter humør raskere enn en storm på havet.
Så blir hun borte et par sekunder til og smetter plutselig frem igjen. I hendene holder hun noe…
I fjor kjøpte jeg meg GoPro-kamera. Det har jeg brukt én gang. Jeg har mange ganger tenkt at jeg bare burde solgt det på nettet, for jeg lever jo ikke akkurat noe “GoPro-liv”. Det er liksom forbeholdt adrenalinjunkies som risikerer liv og lemmer på daglig basis. Ekstremsport, eventyr, red bull og fester – den greia der. Og det er liksom ikke helt der jeg er i livet akkurat nå 😉
Men i helgen skjedde det noe rart. For mens jeg ryddet i garasjen fant jeg plutselig min gamle sparkesykkel som jeg brukte da jeg var sånn kul, hipp Oslokis. Og hvilken perfekt timing at plutten er helt hektet på sparkesykkel for tiden, for plutselig hadde vi en felles hobby! Så nå sparker vi rundt så ofte vi kan. Vi lufter hunden på sparkesykkel, tar syklene til butikken, tar med syklene i skogen, ja litt overalt.
Og så slo det meg: Hei vent nå litt… Kanskje jeg endelig(!) kan få bruk for GoPro-kameraet likevel? For hvem har vel sagt at en sparketur rundt blokka ikke kan bli bra tv? Kanskje vi kan lage noe coolt ut av dette, bare vi to gutta?
Lykke trenger ikke være noe stort, noen ganger kan den også komme i bittesmå forpakninger…
Det er mandag, vi befinner oss på et kjøpesenter. Bare lillesnupp og meg. Vi er ute for å kjøpe noe fint til storebror, mamma og kanskje oss selv. Vi ruller rundt og alt er bare kos. Etter en stund er det tid for en liten matbit og pappa finner frem matboksen med hjemmelaget, kortreist, økologisk, fri-for-alt barnemat. Neida. En smoothie fra butikken får holde. Det får da være måte på. Smoothien går ned på høykant og lilletuppa smiler. Men så plutselig… et merkelig fjes.
Et ansiktsuttrykk jeg kjenner litt for godt. Og deretter, lukten av død grevling. Oh no! Også vi som hadde det så hyggelig! Hvorfor måtte du? Okei, finn nærmeste do og det i en fei, før brannalarmen går og hele kjøpesenteret evakueres.
Houston, we have a problem!
Vi fiser inn en liten dør og suser gjennom en lang gang til vi befinner oss i kjøpesenterets bakevje, et stellerom lagt så langt unna butikkene som mulig. Alt for å holde duften av bleie på et par armlengdes avstand fra body shop og bakeri.
Mens jeg jobber med å få på underlag til stellebordet og kneppe av lillesnuppa både sokker og klær, tenker jeg på jobben som står foran meg. Og selvfølgelig i verste mulige variant. Full lekkasjebleie, klær som må kokes og brennes, bajs i hue og ræva, en skiftejobb så omfattende at det enkleste egentlig bare hadde vært å bytte hele ungen. Jeg kjenner at jeg gruer meg til å gå rundt med de klærne i vogna. Riktignok inni en pose inni en pose inni en pose. Men lukta finner alltid veien ut uansett. Lar seg ikke stoppe.
Og har jeg egentlig nok våtservietter? Og jeg har jo ikke ekstra ulldress med, hva om den også må byttes? Fasan heller, dette kan bli stygt! Jeg trekker pusten, gir meg selv et lite klapp og går i gang mens jeg sier til meg selv:
– “Okei Pete, here we go!”
Men så kler jeg av ytterdressen. Ingenting der. Nesten plagg, fortsatt ingenting. Helt til jeg sitter igjen med bare ei litta tulle, helt fri for alskens vederstyggeligheter. Warum?
Ingenting? Haha, ja selvfølgelig, det var bare falsk alarm! Hurra! Og plutselig står man der, midt på dagen, helt edru, inne på et toalett og gjør et lite hopp mens man høylytt sier “Yes!” og gjør en liten dans.
Og det er da man innser at noen dager, når timingen er helt rett og forholdene ligger til rette, er det ikke mer enn dette som skal til. Ikke vinnerloddet i Lotto eller en telefon fra en rik onkel i Amerika. Bare dette. For hverdagslykke kan også komme i bittesmå prutter.
