Vinteren nærmer seg og derfor har vi nyss fått levert en massiv haug med ved. Men denne må jo oppbevares et eller annet sted, og da fattern tok grep litt raskere enn mor rakk å reagere, lot ikke reaksjonene vente på seg. Det er duket for ukas krangel.
Men først noen ord om ved-logistikk: Halvannen favn rett fra bonden leveres ikke akkurat i ferdig sorterte sekker, men dumpes rett på gårdsplassen. Fra der er det et kappløp mot tiden om å få veden under tak før det begynner å regne. Derfor tenkte jeg som så: Vi kaster all veden inn i garasjen først, slik at den ligger tørt, deretter stabler jeg den på plass i ro og mak fordelt utover så mange kvelder det måtte kreve. God plan. Men jeg hadde jo selvfølgelig glemt å tenke på én ting: Kvinnen i mitt liv.
For her en dag sto jeg ute i garasjen og stablet ved da hun stakk snuta innom.
– Peter?
– Mjaaa?
– Har du sett de hvite kassene mine?
– Hvaforno kasser?
– Nei du vet, de hvite blomsterkassene vi har bønner i om sommeren?
– Øøøh, henger ikke de ute fortsatt?
– De tok jeg ned for evigheter siden…
– Ok, samme det, hakke sett dem.
– Men jeg la de jo her ute i garasjen?
– Javel..?
– Ja.
– Jeg kan ikke se dem.
– Nei, og det er kanskje fordi du har slengt ørten tonn ved oppå dem!
– Næææh, trukke de lå her.
– Jo, Peter, jeg la de her inne og nå ligger de begravd under all veden! Og nå er de helt sikkert ødelagt også, hvorfor må du alltid være så uforsiktig?
– Hæ? Hva da?
– Plastkasser, Peter, de tåler ikke all verden. Nå er de garantert ødelagt alle sammen og jeg må kjøpe nye. Går det ikke an å tenke seg om TO SEKUNDER før du bare kaster deg over noe?!
– Men hallo, regn? Det var om å gjøre å få veden inn under tak fortest mulig og da gikk jeg for den raskeste løsningen. Nå kan jeg stable veden her inne i ro og mak.
– Joa, men kunne du ikke vært LITT forsiktig da?! Ryddet litt først, kanskje? Og ikke bare kaste all veden overalt!
– Hva er det du snakker om egentlig? Hva vet du om det? Og har du sett hvor mye ved det er her eller? Det er jo shitloads med ved overalt!
– Ja, og nå er kassene mine ødelagt.
– Ja, men herregud a kvinne, da skulle du ikke satt dem her inne da, hvis det var så farlig…
– Men det går vel an å være LITT FORSIKTIG?! Hadde jeg visst at du skulle strø om deg med ved, så hadde jeg jo flyttet dem, da mann!
– Djisus Christ, vi kommer visst ingen vei. For det første, jeg har ikke sett noen jævla blomsterkasser, og for det andre: Det har ikke noe å gjøre med å være forsiktig, det er så mye ved at den fyller hele garasjen uansett.
– Det kunne du tenkt over FØR du begynte å pælme inn vedkubbene!
– Takk det samme. Og en annen ting: Hvordan vet du at de teite kassene dine er ødelagt uansett? Kanskje de ligger under der og har det helt fint?
– Nei Peter, ikke etter at du har kastet all-
– Jaaaada, fint, flott, ha det ja! Herregud, dette gidder jeg ikke lenger.
Inn med ørepropper og tilbake til den dundrende høye treningsmusikken. Ingen irriterende kvinnestemme i sikte. Hvite plastkasser… Piss meg i øret.
Hva er det med damer og krisemaksimering? De går fra “boksene kan være ødelagt” til “boksene er garantert ødelagt” på under 10 sekunder. Hvordan? Hvorfor? Det er så sykt irriterende, og når de først har begynt å gire seg opp er det helt umulig å vinne diskusjonen. Fra det punktet og ut, er det egentlig bare å finne frem skjoldet og beskytte seg mot pilregnet. Folk…
Spol frem en times tid.
Vi er på vei til oldeforeldre. Lastelig antrukket i søndagsklær. Frua er selvfølgelig fortsatt muggen som en gammel sitron for at hun ikke finner de kjære plastkassene sine under en stabel av slem ved. Min ved, helt plutselig. Jeg har kommet over opptrinnet og vil helst bare komme meg på tur.
Jeg sitter i bilen med barna og venter. På hva? Usikkert. Frua suser rundt og bruker lengre tid enn forventet, slik det jo ofte er med damer. Jeg vet ikke engang hvor hun har blitt av. Døra er jo låst..?
Så dukker hun plutselig opp. Kommer fra bak et hushjørne med et merkelig ansiktsuttrykk. Sinnarynken har trukket seg helt tilbake og blitt erstattet med.. et lite smil? Med et hint av flause? Og er hun ikke litt rød i kinnene? Hva søren? Hun må ha funnet noe bak hushjørnet. Har hun vært inne i den lille boden? Hva kan det være for noe? Jeg blir nysgjerrig og samtidig forvirret, slik man jo ofte blir rundt en kvinne som skifter humør raskere enn en storm på havet.
Så blir hun borte et par sekunder til og smetter plutselig frem igjen. I hendene holder hun noe…
Noe stort…
Noe hvitt…
Noe…
Oh yes.
Blomsterkassene.
Lå visst i boden hele tiden gitt…
/ Peter 1 – Christina 0
* Følg Jeghadderettheletiden-hjerte på Facebook *
