Jeg har på meg høretelefoner og dundrer høy musikk for å kunne sitte i isolert “stillhet” å få jobbe i fred.
En stappfull mailboks, en blogg som skal oppdateres, kommentarer som skal kommenteres og en regnskapsfører som venter på bilag. Det er søndag, ikke fridag, jobbdag. Igjen. Å ha blogg som jobb er en helt fantastisk ting, men noen ganger er det litt vanskelig også. Når man ligger bakpå og må bruke helgen på å hente seg inn. Når det er kosesøndag med fyr i peisen og man må tasse opp på kontoret for å jobbe. Nede styrer mor og barn. Med hva vet jeg ikke. Sikkert noe koselig, samme det, jeg må jobbe.
Som alltid setter klokka opp dampen når jeg setter meg ved pulten og minuttene fiser i vei som sekunder. På skjermen er det fortsatt bare rot og mailer. Ikke noe av verdi. Ikke en eneste fin setning jeg faktisk kan bruke. Jeg ser ned på arket med ideer, men ingen av dem smiler tilbake. Alt virker som en dårlig idé. Selv kaffe.
Gud bruttle, er det en sånn dag? Når man har en mild variant av skrivesperre som bare forverres i endte potens fordi man begynner å tenke over det og stresse? Like fullt klarer jeg ikke å roe ned, altfor mye ugjort.
Mens jeg sitter og stresser og venter på at kreativiteten skal kaste seg over meg, ser jeg plutselig noe i sidesynet. Jeg tenker ikke først over det, men noen sekunder senere skvetter jeg til. Og der står han. Min sønn. Med verdens største smil om munnen og et vaffelhjerte i hånda. Til meg. Som en overraskelse til pappa. Jeg tar en bit mens han følger spent med, og når jeg svarer at det er den beste vaffelen jeg har smakt, hopper han i taket og jubler, før han løper av sted for å fortelle mamma den gode nyheten.
Og jeg innser at det er på høy tid å la mail være mail og jobb være jobb, skru av macen og delta i livet. Alt annet kan vente.
/ Ha en god søndag!
* Følg Vaffelhjerte på Facebook *