Kanskje litt i overkant?

Når man kaster ut åte i nettskogen er trollene aldri langt unna. Jeg fnyste først av usaklighetene, men så skjedde det noe som satt meg fem hakk tilbake.

For i går skrev jeg en tekst om en ikke helt ukjent munnrapp ungjente fra Harstad. Og når man kaster ut slikt potent åte i nettjungelen, ja da er det bare å sette seg på en stubbe og vente noen minutter, så kommer trollene løpende.

Og det er greit, jeg har ingen problemer med det. For all del, hvis det gjør dagen din et lite hakk bedre av å skrive f. eks: “Du tenker sikkert med kuken siden du digge hun” eller “Du snoker rundt på rosablogger som en gammel gris, altså?” så vær så god. Jeg er en voksen mann, sånt spik biter ikke på meg.

Men, i dag skjedde det noe som.. ja, det som absolutt ikke skulle skje …

 

Å nåv!

 

For jeg kom meg av gårde på trening relativt tidlig og var i gang med markløft lenge før de fleste butikker åpner. I det store treningsrommet var det også en gjeng yngre jenter som trente sammen.

Jeg tenkte ikke egentlig noe spesielt over det, bortsett fra at jeg et lite sekund lurte på om de kanskje kunne ha lest artikkelen min fra dagen i forveien, siden de så ut til å være midt i Sophie Elises målgruppe.

Det hadde vært litt artig tenkte jeg, før jeg gikk tilbake til å være fullt fokusert på å løfte tungt uten å pipe som et marsvin.

 

Alley oop!

 

Og det ville fungert helt fint det, hadde det ikke vært for én liten ting …

For musikken som gjallet i rommet var nemlig min egen spilleliste med treningsmusikk. Den lista inneholder alle slags rariteter fra svensk nintendo-pop til norsk satanistmetall, amerikansk hardrock og … som det skulle vise seg … Sophie Elise.

Og midt i et sett av skråbenk med manualer hopper selvfølgelig lista rett fra en tøff raplåt til Sophie Elises “Lionheart”. Og jeg hadde allerede vært borte og byttet sang flere ganger, så det var ingen tvil om at det var min musikkliste som spilte.

Plutselig slo det meg:

“Jeg håper virkelig at de jentene IKKE har lest den saken”, for det er helt greit å forsvare Sophie Elise i et blogginnlegg, noe helt annet blir det å trene til musikken hennes, svette som en idiot mens jeg stirrer meg selv i speilet som besatt og mimer ordene I got a lionheart!”. Det lukter stalker, gris og bacon lang vei.

Plutselig følte jeg veldig for å gå bort og forklare meg, men det hadde jo bare blitt feil det også. “Hei, dere kjenner meg sikkert igjen, så jeg ville bare si: Jeg er ikke besatt av Sophie Elise altså”.

Om de hadde lest innlegget ville det vært ille å si noe sånt, men om de IKKE hadde lest det ville det vært enda verre.

Så da ble det å bite tenna sammen, stirre ut i lufta og vente på neste sang. Mens jeg lå der på benken og latet som ingenting, tenkte jeg på alle nettrollene: “Tenk om de hadde sett meg nå..” #stalker #forklaringsproblem

Så beklager Sophie Elise, men jeg må nok slette musikken din fra lista for en stund. Ikke fordi jeg ikke liker låta altså, men fasan heller, Larvik er et lite sted. Folk kan begynne å prate, jeg kan ikke ha det sånn. Det blir rett og slett litt i overkant.

 

´cause I´ve got a Liiiion heart!

 

Og P.S. Til deg som skrev: “Hennes blogg er teit og morsom. Din er kjedelig og litt gay… Stakkars kona di”.

Det er helt sikkert litt gay å like låta til Sophie Elise, men vet du hva som er enda gayere? Eurovision. Og vet du hva? Jeg ELSKER Eurovision! Så da vet du det. Neste gang kan du heller skrive “Bloggen din er kjedelig og veldig gay”. Det er helt greit, det.

 

/ litt gay, men ingen stalker

* Følg Løvehjerte på Facebook *

Jeg DIGGER Sophie Elise!

“Haha så jæææævlig du egentlig ser ut. På alle bildene som ikke du har tatt selv ser du helt ødelagt ut! Hva feiler det deg?!! Slutt med sminke, det der er umulig bra!!! Såklart elsker media å henge ut dumme jenter som deg”

Tenk deg å starte hver eneste dag med kommentarer som dette.. Hver eneste dag. Ikke spesielt kult? Det krever massive baller for å fortsette å stå bredbeint gjennom stormen når drittslenging er en del av hverdagen.

Og dette høres kanskje rart ut, siden jeg er en godt voksen mann på 33 år, men det er akkurat derfor jeg digger Sophie Elise!

 

 

Det er så rått å lese hvor ærlig og rett fra gørra hun tør å være. Fuck Janteloven, her kommer jeg.

Jeg prøver jo selv å snakke rett fra levra selv, men kjenner at jeg ofte holder tilbake på kruttet for å ikke tråkke rett i salaten. Men ikke Soph derimot! Og det er noe så utrolig beundringsverdig over det.

I hennes siste innlegg: “Dette tjener bloggere” tar hun et oppgjør med alle som spør henne om hvor mye hun tjener.

Og akkurat det aktuelle innlegget om penger og bloggere kjenner jeg meg så inn i hampesvarten igjen i! For jeg er jo også blogger, ikke på samme nivå som henne kanskje, men like fullt, og jeg får også det spørsmålet HELE. F*$&#*S. TIDEN!

Hvor mye tjener du?

Kom igjen a, si det da, hvor mye tjener du??

Det er altså så utrolig merkelig, for det kan ofte være det første spørsmålet noen stiller til meg når vi blir kjent. Ikke “Ååh, du blogger?”, “Jøss, HVA blogger du om?”, “Hvor får du inspirasjon fra?”, “Hvor mange lesere har du?” eller “Hvorfor begynte du å blogge?”, men: “Ååh, du blogger? Hvor mye tjener du a?!”

Og jeg svarer jo alltids et eller annet svada, for det mener jeg ikke at noen har noe med. Hvis man på død og liv må vite det, får man vel sjekke skattelistene som en hvilken som helst annen lat journalist med gravetrang og musenese.

Jeg har tidligere skrevet om at jeg mang en gang har hatt lyst til å kontre med et spørsmål tilbake på samme list, for å spørre noen rett ut om hva de tjener mener jeg ligger på samme intimitetsnivå som “Hvilken stilling foretrekker du i senga?” eller “Hva stemte du ved forrige valg?”

Og ikke bare det, men å stille et sånt spørsmål impliserer også at man ikke tar den andres jobb seriøst. Og jada, jeg vet at blogg er rart og ukjent for mange, men hadde det ikke vært litt rart om jeg sa: “Ååh, du er rørlegger? Hæ, hva tjener du på det da? Går det an å leve av det da?” med en tydelig undertone av at man ikke anerkjenner det som en seriøs jobb.

Jeg tenker alltid på Wayne Rooney jeg da. Eller Lionel Messi. Eller en hvilken som helst annen fotballspiller som tjener millioner av kroner i uka på å trene. De løper rundt på en gressmatte og trener. Og de tjener mill-i-oner. At en blogger som Sophie Elise da ikke skal få tjene sine kroner uten å bli stigmatisert, hengt ut eller sjikanert synes jeg bare viser hva slike egentlig mener og hvor lite de vet om blogging som arbeidsform.

 

Oy, det spørsmålet igjen …

 

For det er jobb. Tro meg, det er jobb. Jeg har jobbet mange steder tidligere, men nå jobber jeg med dette. Jeg har pushet burgere på mækkærn, vasket gulv og flippet pølser på 7-11, levert reklame, solgt stekepanner, skrevet spillomtaler og mye mye mer. Senere i livet har jeg også hatt fulltidsjobber innen prosjektledelse, salg- og markedsføring og tekstforfatter. Men jobben som blogger er uten tvil den som krever mest, tar opp mest tid og forårsaker mest stressflass på hjernen.

Det virker kanskje som at alle ordene bare dukker opp på skjermen helt automatisk og at tekstene bare skriver seg selv som ved et trylleslag, men de gjør jo dessverre ikke det. Jeg skulle så gjerne hatt tusen apekatter på tusen skrivemaskiner som bare produserte innlegg på innlegg for meg, men jeg må nok dessverre komme opp med hver eneste idé selv og skrive hvert eneste ord. Slik som dette. Og dette.

Og det gjør Sophie Elise også. Bare at hun har hele landets øyne på seg hver eneste dag, hele tiden. Og hun har en langt mer fargerik personlighet enn meg og selvfølgelig får hun tilbakemeldinger på det. Hun kaster seg hodestups ut i felten hver eneste dag og for det tar jeg av meg hatten, for hvis du tar en titt på kommentarene hun får rundt om i sosiale medier, ja da kan vi gjerne ta en runde til på det der med mobbing hvis du vil.

Det mange ser ut til å reagere på er at hun tjener så bra. Litt usikker på om slike utspill grunner i misunnelse eller egen ulykke, men det mange kanskje ikke forstår er at en blogg av hennes kaliber ikke bare er en dagbok, men også en markedskanal. Det må den være, for ingen kan jobbe tilsvarende en fulltidsjobb eller mer for lommerusk og glansbilder.

At Soph gjør store penger reflekterer bare at hun gjør en god jobb og har en attraktiv markedsplass. Hun kommuniserer godt med sine lesere, som annonsørene igjen anser som en lukrativ målgruppe. Ingen magi bak dette, det blir litt som å annonsere i VG, bare at eierskapet bak produktet ikke er en gjeng med dresskledde kvinner og menn, men en munnrapp jente fra Harstad.

 


(Bilde: Sophieelise.blogg.no)

Og det er et eller annet utrolig kult og beundringsverdig over å ha en så kantete personlighet og stå for det 100 %. Det høres kanskje enkelt ut, men igjen, sjekk kommentarfeltet hennes og vit at hun får slengt sånn skit etter seg absolutt hele tiden. Også på julaften. Hver. Eneste. Dag. Du vet selv hvordan en liten slengbemerkning fra noen på skolen eller jobben kan gnage litt resten av kvelden. 100 sånne om dagen, det gjør jo noe med hodet.

Så skal jeg ikke si at jeg er enig i alt hun sier eller egentlig kan forstå meg på hennes verden, for i min verden er det veldig lite Hello Kitty, designervesker og utringinger som ikke tillates i familieparker, men jeg digger at hun står for den hun er, selv om den hun er kanskje ikke appellerer til alle. For å prate som hovedpersonen selv: Haters gonna hate.

Vi trenger folk som Sophie Elise, som tør å være seg selv, tross en konstant strøm av surmaga tilbakemeldinger. For janteloven er en gneldrete bikkje som virkelig trenger et tupp i ræva!

Så, Sophie Elise, hatten av for deg i dag. Som voksen mann med skjeggstubber i fjeset og hår på kassa smerter det meg å måtte innrømme dette, men jeg tror rett og slett at du har større baller enn meg.

Og som rett er ønsker jeg å avslutte med et sitat fra innlegget som sparket i gang hele denne teksten, så vær så god Sophie Elise, take it away:

“- Og kjære, VG, dagbladet etc ec, som er så utrolig glad i å henge ut bloggere på den måten dere gjør – neste gang de skriver en artikkel om hva som er “hot” i sommer, merk dere at de fleste avisene tjener godt på folk som klikker inn på linkene uten å merke det noe sted, samtidig som de prøver så godt de kan å rive ned bloggere. Jeg har holdt det inne så lenge, men om jeg får en mail angående temaet fra EN journalist igjen, så vil min respons være som følger – pass på deres egen jobb først, og merk deres egen jævla reklame.”

 

 

/ Respekt

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Mobbeinflasjon

Jeg vet at vi er veldig opptatt av at alle skal ha det like bra her til lands og at ingen skal bli mobbet og alt det der, og det har jeg selvfølgelig ingen problemer med, MEN …

Nå må vi rett og slett roe ned det mobbebegrepet litt altså. I altfor lang tid har det gått en inflasjon i bruken og i disse dager stemples stort sett alt som er en anelse negativt som mobbing.

Det er veldig bra at vi prøver å få bukt med problemet, men noen ganger føles det som en heksejakt som går litt over stokk og stein. Og med følgende kronikk om tv-programmer, konkurranser og mobbing rant begeret endelig over:

Les: Mobbingens nye og sanne mor

For da jeg leste denne kronikken var det nok. Jeg tror dette er bortimot det teiteste jeg har lest på veldig lenge. Og det må det være lov å si, det er ikke mobbing av den grunn. (Artikkelforfatter er sikkert en knakende flott person, men akkurat i denne saken er vi bare veldig uenige. Sånn, da var det sagt).

Hovedtesen her er altså at programmer som Anno, Mesternes Mester og Mitt Dansecrew har som hovedpoeng å finne fram til og stigmatisere TAPERNE (ja, det står skrevet i store bokstaver).

Dette understrekes med at hele prosessen om at noen blir stemt ut, kastet ut av gjengen og isolert fra det gode fellesskap er selve kjennetegnet på effektiv mobbing.

 

 

Hele kronikken faller vel egentlig på sin egen urimelighet, for det går vel ikke seriøst an å mene at hele konseptet bak en konkurranse er å stigmatisere taperne?

Eller er det slik at det er plagsomt mange som går rundt og spør: “Så du femmila på tv i går? Hvem tapte??”

I enhver konkurranse vil det være tapere, det er bare en helt naturlig del av livet det. Hva skulle vi ellers gjort?

Ville jo blitt veldig rart å se en fotballkamp der man ikke teller mål. Etter 90 minutter går begge lag av banen og ingen verken vet eller bryr seg om stillingen. På slutten av sesongen står alle lag oppført med like mange poeng, ingen kamper vunnet, ingen kamper tapt.

Og for å videreføre logikken fra kronikken, betyr dette at bedrifter kaller inn til jobbintervjuer ens ærend for å peke nese og le av alle som ikke når helt opp? Høres ut som en merkelig måte å jobbe på.

Men, vent nå litt …  jeg tapte en håndballkamp i forrige uke jeg! Betyr det at jeg ble mobbet? Og hva med den jobben jeg ikke fikk her for noen år tilbake, var det trakassering?

Fra spøk til alvor, mobbing skal selvfølgelig tas seriøst, men det kan ikke bli slik at alt stemples som mobbing. Vi kan ikke bli et samfunn som er så redde for å sile ut tapere at vi ikke kan skape vinnere. Vi trenger vinnere like mye som vi trenger tapere.

Det er greit at vi prøver å skape et samfunn som løfter frem alle altså, men et eller annet sted må det være et tak for denne fordummende mobbeinflasjonen. Det er ikke gull alt som glimrer. Det er ikke mobbing alt som skurrer.

Jeg liker heller ikke trenden med at man tilsynelatende slenger ut m-ordet bare for å skape overskrifter. Det vanner ut begrepet og virker mot sin hensikt. Få det gjerne på banen, men for tiden fremstår det nærmest som et trendord og når alt som er negativt stemples som mobbing vil ordet med tiden miste sin kraft. Og det er synd, for vi trenger mobbedebatten, men på de rette premissene.

Å systematisk plage noen over tid, ja det er mobbing. Å si “Beklager, du røk ut av konkurransen, men takk for at du prøvde”, nei det er ikke mobbing.

Det er heller ikke denne teksten. Den er bare en neve som hytter i luften i oppgitt frustrasjon.

 

 

/ Ikke all kritikk er mobbing

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Skru på TV-en i kveld

Er du på utkikk etter noe nytt, rart og annerledes å se på tv? Vel, da er det bare å skru på tv-en i kveld og få med deg andre episode av min nye favorittserie! 🙂

Og jeg vet hva du tenker. Du tenker på Game of Thrones, House of cards, CSI eller noe i den gata. Men nei da. Vi skal veldig langt vekk fra det. Vi skal helt ned på bakkenivå, helt ned på grasrota faktisk.

Serien jeg snakker om er den joviale norske produksjonen “Kan vi bli med?”.

 

(Bilde: Kampanje.com)

 

Det er ikke flashy, det er ingen biljakter, fancy effekter, proffe skuespillere eller noe i den gata, for dette er “flue på veggen”-tv av beste sort! Hele konseptet går rett og slett bare ut på å følge Alexander Nyhagen og Fridtjof Nilsen mens de reiser rundt og lar tilfeldighetene avgjøre hvor de ender opp.

De går helt enkelt opp til tilfeldige personer og spør hvor de skal og følger deretter opp med spørsmålet “Kan vi bli med?”.

Plutselig sitter de på toget til Bergen eller besøker en plastfabrikk i Geilo eller blir med en gjeng pensjonerte damer på hyttefest. Alt styres av tilfeldigheter og sånt blir det fantastisk tv ut av.

Det er nesten litt som å se på Sofa, for plutselig befinner du deg midt oppi livet til helt vanlige mennesker og får være flue på veggen i deres liv.

Og det viser seg at jeg elsker sånn tv. Hvis du også liker å være en flue på veggen i andres liv, sleng på deg joggebuksa, kast deg i sofaen og sjekk ut Kan vi bli med?” på TVNorge i kveld kl. 20.30. Anbefales på det varmeste 🙂

 

(Bilde: Amazon cloudfront)

 

P.S. Var en tur i Oslo i dag og trodde jeg så Silvia fra NRK-serien “Sofa” på gata. Ble umiddelbart starstruck, men så var det ikke henne. Søren heller.


/ highfive!

* Følg TVhjerte på Facebook *

Borte bra …

Til vanlig tenker jeg sjeldent over hvor heldig jeg er. Heldig som har to små fantastiske barn og en nydelig kjæreste attåt.

Det er vel bare sånt man egentlig innser når man er ute på reisefot og kjenner litt på hjemlengselen. Før hadde jeg det vel ikke sånn, men så får man barn og alt blir forandret.

Jeg rekker ikke å komme meg så langt av sted før jeg begynner å tenke på de to småttisene mine og kjenner at det stikker litt i magen.

 

 

Og det er først da man begynner å lure på hvordan man ellers kan ta noe så fint for gitt. Å få henge ut med dem, leke med dem og susse på dem. Man ser det for seg i hodet og det føles nesten uvirkelig.

Plutselig føles det helt ufattelig hvordan jeg noen ganger kan bli sur på dem, irritert og frustrert over gråting, roting, trass eller tull.

Hvorfor er jeg ikke mer tålmodig? Hvordan kan jeg la meg irritere over noe så fantastisk som mine egne barn? Alt smårusket føles plutselig så veldig ubetydelig.

Jeg ønsker å komme tilbake som en enda bedre versjon av meg selv og jeg tenker at jeg aldri skal ta dem for gitt igjen.

Jeg begynner å glede meg til å komme hjem til dem og når det endelig skjer føles det som å møte en kjendis. Jeg blir nesten litt starstruck og jeg innser hvor heldig jeg er.

Og sånn føles det å være borte fra barna, om enn bare for en dag.

 

 

/ … men hjemme best <3

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Den forbudte gleden

… når man etter en time på reisefot får melding hjemmefra om at alle griner og at det er kaos på alle fronter …

 

#denforbudtegleden

 

For det ordner seg jo, det gjør det alltid. Og det er tross alt ingenting jeg kan gjøre med saken.

Om jeg skal bryte det ned i tall vil jeg si at følelsen består av:

  • 50 % dårlig samvittighet
  • 40 % medfølelse
  • 10 % forløsende nytelse

 

Det er bare snakk om en liten byge. Og når man tross alt ikke kan gjøre noe med saken er det litt deilig å slippe også.

Jeg vet at det egentlig ikke er lov til å si det, men det er sånn det er.

Vite at man bare kan legge ned telefonen, slå ned ryggen, synke godt ned i setet og bare nyte turen med et lite stikk av dårlig samvittighet.

Det er en merkverdig forløsende følelse, for det er ingenting man kan hjelpe til med og det kommer jo til å ordne seg, så da kan man like gjerne nyte øyeblikket, vite at man slapp billig unna og heller gjøre opp for det igjen senere.

Okei da.. 60 % dårlig samvittighet 😉

 

 

/ YOLO

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Smarte tips til førstegangsforeldre

/ sponset innlegg

Den første tiden som nybakte førstegangsforeldre er en kaotisk tid med veldig mange spørsmål og nye bekymringer.

Her skal du få noen råd som kan komme godt med på veien, for jeg husker veldig godt den forvirrende følelsen da vi kom hjem fra sykehuset som nybakte foreldre for aller første gang …

Nybakt og livredd pappa med en nyfødt miniplutt på fanget.

 

Da døren lukket seg bak oss og vi trampet inn i stua var alt så merkverdig rart og stillet. Så veldig annerledes fra da vi hadde forlatt leiligheten noen dager tidligere. Det så jo veldig ut som det samme stedet vi bodde tidligere, men likevel var noe annerledes. Vi hadde med oss et nyfødt barn på slep. Vi var foreldre nå.

Leiligheten som hadde vært vår trygge lille hule var nå full av usikkerhet og uvitenhet. Vi vet da ingenting om å være foreldre, hva pokker gjør vi nå?!

 

Hva erre vi har stelt i stand?!

 

Heldigvis hadde vi både foreldre og venner vi kunne ringe, og selvfølgelig google; førstegangsforeldres beste venn. Men det kjipe med å lete etter nyttig informasjon på nettet er at man får så utrolig mye rare svar tilbake. Rare og tidvis motstridende.

Og det er jo så mye man lurer på!! Ikke bare det, men man ønsker jo ikke å gamble med rådene man får til å ta hånd om en liten baby. Derfor er det viktig å velge sine kilder med omhu. Så da passer det jo fint at jeg kan dele et par stalltips som kan komme godt med langs veien.

Først og fremst vil jeg anbefale alle vordende førstegangsforeldre å melde seg inn i Liberoklubben som gir deg mange fine fordeler, veldig nyttig informasjon om svangerskapet og barnets første leveår, og en knakende flott startboks attåt. Så hvis du venter barn og har lyst på noe fint og nyttig helt gratis: Sjekk ut Liberoklubben 🙂

 

Knallfin startboks får du helt gratis ved innmelding!

 

Men Libero har også laget en helt genial side full av smarte tips til førstegangsforeldre!

Siden med tipsene er virkelig verdt å sjekke ut og lagre som fast bokmerke i nettleseren, for her finner man blant annet flere knallfine videoer med smarte tips til når man skal begynne med amming, hva man bør tenke på når barnet skal bades, hvordan man utfører babymassasje og så videre.

Denne siden fantes ikke da jeg ble fattern for første gang, men den hadde jeg jaggu hatt godt av. Det er jo ikke som at en liten baby kommer med noen slags instruksjonsmanual, mener jeg. Så et knippe videoer som gir gode råd om hvordan man går frem og hvilke produkter som kan være fine å bruke, er absolutt å anbefale.

En slik side med videoguider er helt genial for førstegangsforeldre, ikke bare fordi man får smarte tips som kommer veldig(!) godt med i starten, men også fordi det sparer tid på å tråle nettet etter råd i øst og vest.

 

Råd til Amming, babymassasje, trøsting og bleieskift – bare noen av de smarte videosnuttene :-)

 

Så enten du er nybakt, vordende, babysyk eller bare litt nysgjerrig på å lære mer om babystell:

–> Klikk her for å se alle de smarte videoguidene

 

/ Lykke til!

I mine sko

Jeg elsker at du hører på meg, for det er ikke noe jeg tar for gitt lenger.

Du har din egen vilje nå og noen ganger er du så uenig at det steiler helt. Vi kommer ikke til enighet og det hele ender i streik.

Derfor blir jeg så glad når du faktisk hører på meg, men du trenger ikke ta alt jeg sier for god fisk da.

Jeg vet det kan være vanskelig å forstå, men da jeg sa “En dag, min sønn, skal du gå i mine sko” mente jeg det ikke bokstavelig …

 

92 i beina, 45 i sko

 

Men du får så absolutt for forsøket 🙂

* Følg Skohjerte på Facebook *

Tanker til en sovende datter

Du er så rar der du ligger i armene mine og sover.

Så liten, men likevel så ufattelig stor.

 

07356IxJS9

Tenk at et så lite menneske kan ta så mye plass. For bare noen måneder siden var du ingenting, nå er du en viktig del av alt. Bare noen måneder gammel har du allerede sikret deg en pallplass over viktige personer i livet mitt. Du og broren din. Og mamma. Pappa kaprer gladelig den sure fjerdeplassen.

Før deg, før broren din, før mamma, var det alltid meg på første. Meg først, deretter resten av verden. Universet spant rundt ett punkt og min egen egoisme var i sentrum av alt.

Kanskje er det noe av det rareste og mest fantastiske jeg har lært etter at jeg fikk dere. Før var jeg alt, men nå …

Uten dere er jeg ingenting.

 

rAZRKpRJdR
Mamma, plutten og Teo sitter og venter på lillesøster i magen

 

Når man er yngre har man liksom verden for sine føtter og ingen skal fortelle deg noe som helst. Du vet jo alt, står i sentrum av alt. Verden spinner rundt din akse. Å bli pappa gjør noe med hodet. Gjør deg ydmyk, takknemlig og bevisst.

Jeg trodde før at verden var laget kun for meg og at jeg var den viktigste personen i livet, men nå har jeg deg, storebror og mamma. Jeg kaprer gladelig den sure fjerdeplassen.

Og tenk alt det står skrevet på nesetippen din der du ligger og sover trygt i armene mine. Så liten, men likevel så ufattelig stor.

Vi sees i morgen, lillesnupp.

 

1ac6fLRJaa

 

/ Uten dere er jeg ingenting

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Full plasterkrise!

Det er grytidlig om morgenen. Jeg ligger og sover. Langt borte i drømmeland svever jeg og aner fred og ingen fare, da noen plutselig river opp døren til soverommet og roper ut:

– Pappa! Plasteret har falt av!

Jeg slenger dyna til side og i døråpningen står plutten med et ansiktet som vitner om sjokk og vantro. Plasteret har falt av!

Jeg spretter opp av senga, tar plutten under armen og haster ut på badet. Nå haster det, vi har ingen tid å miste!

Vi river opp skuffen, lesser ut alle plastrene vi finner og får klasket det på. Sånn. Krise avverget.

 

 

“Såret” er en liten prikk på størrelse med en tiendedels føflekk, men det har visst ikke så mye å si. Om man våkner klokken 05 om morgenen uten plaster på er det bare å dra i nødbremsen.

Helt greit det altså, det var ikke som om jeg lå i dyp søvn uansett.

Så kommer plutten på at pappa også fikk plaster kvelden i forveien. Han tar en titt på beinet mitt, men nei, ikke plaster der heller.

– Plasteret har falt av? spør han.

– Ja, søren heller, det må ha skjedd i løpet av natta det! svarer jeg “overrasket”.

Og så kommer det.. En setning som selvfølgelig smelter fattern som en smørkladd i sommersola:

– Jeg er doktor, jeg skal hjelpe deg.

 

 

Og plutselig er det ikke så farlig om klokka er 05 likevel.

De små gullkornene altså, de kan opphøre tid og sted, og 3-årsalderen er et overflødighetshorn av slike fantastiske øyeblikk.

Sånn sett er jeg veldig fornøyd med den nye fastlegen, bare han kunne gjort noe med kontortiden.. 😉

 

/ God ny uke!

* Følg Plasterhjerte på Facebook *