Til vanlig tenker jeg sjeldent over hvor heldig jeg er. Heldig som har to små fantastiske barn og en nydelig kjæreste attåt.
Det er vel bare sånt man egentlig innser når man er ute på reisefot og kjenner litt på hjemlengselen. Før hadde jeg det vel ikke sånn, men så får man barn og alt blir forandret.
Jeg rekker ikke å komme meg så langt av sted før jeg begynner å tenke på de to småttisene mine og kjenner at det stikker litt i magen.
Og det er først da man begynner å lure på hvordan man ellers kan ta noe så fint for gitt. Å få henge ut med dem, leke med dem og susse på dem. Man ser det for seg i hodet og det føles nesten uvirkelig.
Plutselig føles det helt ufattelig hvordan jeg noen ganger kan bli sur på dem, irritert og frustrert over gråting, roting, trass eller tull.
Hvorfor er jeg ikke mer tålmodig? Hvordan kan jeg la meg irritere over noe så fantastisk som mine egne barn? Alt smårusket føles plutselig så veldig ubetydelig.
Jeg ønsker å komme tilbake som en enda bedre versjon av meg selv og jeg tenker at jeg aldri skal ta dem for gitt igjen.
Jeg begynner å glede meg til å komme hjem til dem og når det endelig skjer føles det som å møte en kjendis. Jeg blir nesten litt starstruck og jeg innser hvor heldig jeg er.
Og sånn føles det å være borte fra barna, om enn bare for en dag.
/ … men hjemme best <3
* Følg Pappahjerte på Facebook *
