Når man kaster ut åte i nettskogen er trollene aldri langt unna. Jeg fnyste først av usaklighetene, men så skjedde det noe som satt meg fem hakk tilbake.
For i går skrev jeg en tekst om en ikke helt ukjent munnrapp ungjente fra Harstad. Og når man kaster ut slikt potent åte i nettjungelen, ja da er det bare å sette seg på en stubbe og vente noen minutter, så kommer trollene løpende.
Og det er greit, jeg har ingen problemer med det. For all del, hvis det gjør dagen din et lite hakk bedre av å skrive f. eks: “Du tenker sikkert med kuken siden du digge hun” eller “Du snoker rundt på rosablogger som en gammel gris, altså?” så vær så god. Jeg er en voksen mann, sånt spik biter ikke på meg.
Men, i dag skjedde det noe som.. ja, det som absolutt ikke skulle skje …
For jeg kom meg av gårde på trening relativt tidlig og var i gang med markløft lenge før de fleste butikker åpner. I det store treningsrommet var det også en gjeng yngre jenter som trente sammen.
Jeg tenkte ikke egentlig noe spesielt over det, bortsett fra at jeg et lite sekund lurte på om de kanskje kunne ha lest artikkelen min fra dagen i forveien, siden de så ut til å være midt i Sophie Elises målgruppe.
Det hadde vært litt artig tenkte jeg, før jeg gikk tilbake til å være fullt fokusert på å løfte tungt uten å pipe som et marsvin.
Og det ville fungert helt fint det, hadde det ikke vært for én liten ting …
For musikken som gjallet i rommet var nemlig min egen spilleliste med treningsmusikk. Den lista inneholder alle slags rariteter fra svensk nintendo-pop til norsk satanistmetall, amerikansk hardrock og … som det skulle vise seg … Sophie Elise.
Og midt i et sett av skråbenk med manualer hopper selvfølgelig lista rett fra en tøff raplåt til Sophie Elises “Lionheart”. Og jeg hadde allerede vært borte og byttet sang flere ganger, så det var ingen tvil om at det var min musikkliste som spilte.
Plutselig slo det meg:
“Jeg håper virkelig at de jentene IKKE har lest den saken”, for det er helt greit å forsvare Sophie Elise i et blogginnlegg, noe helt annet blir det å trene til musikken hennes, svette som en idiot mens jeg stirrer meg selv i speilet som besatt og mimer ordene “I got a lionheart!”. Det lukter stalker, gris og bacon lang vei.
Plutselig følte jeg veldig for å gå bort og forklare meg, men det hadde jo bare blitt feil det også. “Hei, dere kjenner meg sikkert igjen, så jeg ville bare si: Jeg er ikke besatt av Sophie Elise altså”.
Om de hadde lest innlegget ville det vært ille å si noe sånt, men om de IKKE hadde lest det ville det vært enda verre.
Så da ble det å bite tenna sammen, stirre ut i lufta og vente på neste sang. Mens jeg lå der på benken og latet som ingenting, tenkte jeg på alle nettrollene: “Tenk om de hadde sett meg nå..” #stalker #forklaringsproblem
Så beklager Sophie Elise, men jeg må nok slette musikken din fra lista for en stund. Ikke fordi jeg ikke liker låta altså, men fasan heller, Larvik er et lite sted. Folk kan begynne å prate, jeg kan ikke ha det sånn. Det blir rett og slett litt i overkant.
Og P.S. Til deg som skrev: “Hennes blogg er teit og morsom. Din er kjedelig og litt gay… Stakkars kona di”.
Det er helt sikkert litt gay å like låta til Sophie Elise, men vet du hva som er enda gayere? Eurovision. Og vet du hva? Jeg ELSKER Eurovision! Så da vet du det. Neste gang kan du heller skrive “Bloggen din er kjedelig og veldig gay”. Det er helt greit, det.
/ litt gay, men ingen stalker
* Følg Løvehjerte på Facebook *
