/ sponset innlegg

Det er noe helt spesielt med kino. Selvfølgelig kan man kose seg med film hjemme også, men det blir liksom ikke helt det samme.

Lyden av folk som småprater, lukten av popcorn, poser som knitrer, spenningen mens reklamene pågår. Det er en helt spesiell stemning i salen og hver gang jeg drar på kino minner det meg på hvor mye jeg faktisk elsker det. Og at jeg må huske å gjøre det mye oftere.

 

Og nå som plutten endelig har fattet interesse for å bli med fattern på kino, har jeg endelig både en unnskyldning og påskuddet jeg trenger for å komme meg opp og ut av sofaen litt oftere.

For noen uker siden feiret vi pluttens kinodebut med filmen om Bamse, verdens sterkeste bjørn, og denne helgen var det jaggu på med kinobuksene igjen.

For i helgen var det premiere på filmen SvampeBob Firkant – Svamp på land, så da var det bare å komme seg på kino, suse innom kiosken for å hanke inn litt lørdagsgodis, slenge 3D-briller på nøtta og finne sin plass i mørket.

Og så: Snurr film!

 

(bilde: svampebobfilmen.no)

 

Vi har ikke sett så altfor mye SvampeBob her hjemme til nå og jeg var derfor spent på hva plutten ville synes om SvampeBob, Patrick, Herr Krabbe og alle de andre der nede på Bikinibunnen. Og ikke minst hva han ville synes om å bruke 3D-briller.

 

Plutten har sin første utavdegsjælopplevelse i 3D og lett Gomp-rus.

Rutinert miks av medbrakte godsaker og litt snop fra kiosken.

Wiii, Svampebob Firkant! (privat snikfoto)

 

Og det må jeg si: Filmen var overraskende bra!

Jeg både lo og humret oppriktig flere ganger og koste meg hele veien gjennom. Skaperne av filmen har også vært elskverdige nok til å tenke på oss voksne og slengt inn litt subtil humor som flyr rett over hodet på barna. Og ungdommen som var kommet for litt enkel prompehumor ble heller ikke skuffet.

 

(bilde: filmweb.no)

 

Hva plutten synes om filmen er jeg litt usikker på, da han er litt i yngste laget for å komme med noen vettug omtale, men hver gang jeg synger på kjenningsmelodien lyser han opp og sier “Stor tv!” (mitt kodeord for kino) og det er et godt tegn.

Avslutningen ble kanskje litt langdryg, men det kan vel også skyldes at det begynte å gå mot pluttens leggetid og fattern begynte å føle klokken tikke i nakken. Dessuten hadde jeg glemt stellebag 😉

Men alt i alt vil jeg kort oppsummert si at det var en veldig fornøyelig film med mange morsomme høydepunkter underveis som jeg absolutt kunne sett igjen.

 

Gutta boys med en 3D-selfie #trefie

Selv om plutten storkoste seg, mistenker jeg at han inntil videre setter aller mest pris på lørdagssnopet og den veldig store tv-en. Jeg tror han kunne vært like fornøyd med gamle repriser av Bonanza og det er helt greit for meg, så lenge vi kan henge ut og være bare oss to gutta for en stund.

Men en dom skulle avses og etter litt diskusjon landet vi til slutt på å gi hele fire av seks svamper til SvampeBob Firkant – Svamp på land, med en klar anbefaling om å gå og se den.

 

 

Klør det litt i kinofoten?

–> Les mer og bestill billetter

 

… og husk popcorn da 😉

/ high five!

Du våkner midt i natten og roper på pappa. Du roper på meg. Jeg er pappa.

Det føles godt. Jeg er han som bærer deg. Ned trappa, opp på kjøkkenbenken, ut i livet. Jeg er din bauta. For nå.

Men en dag vil jeg ikke klare å bære deg lenger. Du vokser så mye fortere enn meg.

Jeg vil enda en stund kunne løfte deg opp for en kos eller kaste deg i været når du vil, men ikke lenger bære deg rundt på armen i skogen mens du peker og lurer på hva alt heter. Kongle, kvist og skyer. Et tre, flere trær. Mange trær, en hel skog.

En dag vil du vite alt dette og du vil ikke trenge meg til å bære deg gjennom livet lenger. Det er en sannhet som er tung å bære. Jeg vil savne deg på armen min. Men jeg vil alltid gå ved din side, leie deg gjennom livet og være her for deg. Selv når du tror du er alene vil jeg alltid være med deg.

For jeg er pappa.

Jeg vil alltid være pappa.

 

 

/ Oss to, gutta boys

* Følg Plutten og pappa på Facebook *

Hva er det med bjørnen og den lille jenta med pipestemmen som vi elsker så høyt? Hvordan har denne rare russiske tegnefilmen krøpet seg rett inn i den norske hjerterota?

Jeg trodde først jeg var den eneste som hadde falt pladask for den meget enerverende Masha og den ekstremt tålmodige bjørnen Mishka, men det var inntil jeg la ut dette bildet på Instagram i går:

 

Jeg har aldri opplevd maken til kok! Til vanlig får jeg typ 5 kommentarer på et bilde på Instagram, men denne gangen var det full fres i hele går. 70 kommentarer fra hele landet, side opp og side ned om hvor mye folk elsker denne serien.

Plutten er ikke det spøtt bedre. Da han var syk her i forrige uke, var det eneste han ville å se på én spesifikk episode av “Mashka”. Så da gjorde vi det. Jeg tuller ikke om jeg sier at vi forrige onsdag så episoden “Syltetøys” kanskje 30 ganger på repeat. Den kan jeg nå utenat.

Og det er ikke bare på tv heller, neida, barna tar youtube fatt for å se enda mer bjørn og jente, gjerne også på russisk.

Og nå har hans umettelige appetitt for serien tatt en ny og merkelig vending. For her en dag kom jeg ut i stua og fant min lille plutt i sofaen, øyne store som tekopper limt til tv-skjermen der han spilte av Masha og Mishka via youtube på russisk!

Han har altså klart å lære seg å bytte kildesignal på tv-en, finne frem Masha & Mishka på youtube på telefonen og slå den over på chromecast-sending utelukkende motivert av å se enda mer Masha & Mishka. I følge kommentarene er han langt fra alene om det. Vi kommer altså til å få en generasjon med barn som er ganske stødige på russisk allerede når de begynner i 1. klasse. Hvis ikke DET smelter et iskaldt Putin-hjerte, vil ingenting gjøre det.

En rask titt på youtube kan for øvrig bekrefte at det ikke bare er vi fjellaper som har trykt denne serien til vårt bryst. Denne episoden her for eksempel.. hold deg fast.. 461 millioner visninger!

 

*Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte*

Jeg svinger rundt på kjøkkenet med lille Fersken i armene. Fra radioen i hjørnet runger Freddy Kalas’ “Pinne for Landet”, og det er (dessverre) umulig å stå stille. Den lille frøkna er superfornøyd over å være i bevegelse, og det er nesten som om jeg kan kjenne at hun er like glad som meg.

Tankene mine farer med ett tilbake til den glade ungdomstida, da en tur ut på byen en lørdagskveld førte til støle dansemuskler søndag morgen. Dansegulvet med jentegjengen, hvor mange år er det siden sist? Et par svangerskap, minst..

 

Undertegnede fra vorspill anno 2010.

 

(Bildet er for øvrig fra før jeg traff Peter, før jeg fikk barn. Håper de kledelige hornene ble værende igjen på vorspillet, og at jeg dekket til kløfta før jeg dro ut på byen. Ja, jeg gremmes. Men hey, jeg har hatt kløft en gang. Jeg har hatt kløft!)

Jeg svinser videre på kjøkkenet og beveger meg mot det store speilet i gangen. Vent nå litt. Jeg ser meg selv i helfigur, og smiler anstrengt. De moovsene jeg ser for meg i hodet at jeg utfører, ser utvilsomt ikke bra ut i virkeligheten. Jeg tar noen dansetrinn til, det beste jeg kan, liksom.. Herregud.

Jeg møter mitt eget blikk i speilet, og innser at jeg rødmer, jeg er faktisk like rød som lua til Plutten som henger på en knagg bak meg. Og plutselig smeller en tanke inn, en tanke som tar pusten fra meg. For siden sist jeg var ute på dansegulvet, har jeg fått barn.

To barn.

Noe har skjedd med kroppen.

Ingenting er hva det var.

Jeg danser som en mamma.

 

Vinterferien er i gang og det betyr afterski for hele nasjonen. Vel, nesten alle da..

 

 

Jeg sitter på gulvet som så mange ganger før. Foran meg ligger en baby på stellematten og smiler lurt med en bleie som buler. Dette kan bli stygt. Nå ryker det et årsforbruk med våtservietter her.

Før jeg skrider til verks går jeg bort i kroken og skrur opp radioen, trenger musikk om jeg noensinne skal komme i mål her.

Noen sekunder senere er jeg midt i bleieskiftet da jeg hører den, årets kanskje ultimate festlåt. “Pinne for landet – Freddy Kalas”. Jeg vet ikke hva det er med den sangen, men jeg elsker den. Begynner å rocke med, synger til versene og digger refrenget.

Så slår det meg: Dette må være nøyaktig det siste kjære Freddy har sett for seg at sangen hans skal brukes til. Han må ha sett for seg übercool snowboardungdom på Gaiastova iført det hotteste innen afterskibekledning som skåler i store vennegjenger og nyter livets konsekvensfattige partydager.

 

 

Jeg tviler sterkt på at han hadde sett for seg at sangen også skulle fungere utmerket for slitne småbarnsforeldre med poser under øynene, dramatisk ustelt hår og frynsete joggebukse med hendene fulle av lekkasjebleier og sinksalve.

Men vi ere en nasjon vi med, vi småbarnsforeldre mange. Vi som ikke nødvendigvis blir å finne på noen afterski i år, men som feirer afterbleie hver eneste dag.

Så plukker jeg opp lille fersken, nyskiftet og fornøyd. Vi går ned på kjøkkenet og plugger i telefonen i anlegget. Nå skal det danses og feires at det er helg på gang. Vi skrur på favorittsangen vår og mens pappa slenger lillesnupp rundt i dansen synger vi med til refrenget:

– Vi tar en bleie for Hemsedal, bleie for Trysil, bleie for Hafjell, en bleie for landet.

Fersken og fattern klar for no jägerbombs

 

/ God helg!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

/ sponset innlegg

Vi har alle nære små øyeblikk som vi setter høyt. Enten det er å gi barna en klem, lukten av nyklippet gress eller følelsen av å spise frokost på en fjelltopp.

 

 

Det trenger ikke være noe stort, men uten disse øyeblikkene er man liksom ikke seg selv. Sånn er det i hvert fall for meg og det tror jeg gjelder for mange av dere også.

Det er litt artig å tenke på at rundt om i det ganske land sitter det millioner av mennesker med hver sin forståelse av hva som utgjør et skikkelig godt øyeblikk som de setter spesielt stor pris på. Og det kan jo være så mangt!

For en nysgjerrig sjel som meg skulle jeg veldig gjerne likt å være flue på veggen i de tusen hjem og få vite akkurat hva folk setter mest pris på. Og nå kan jeg endelig det!

For Freia Melkesjokolade har nemlig satt i gang kampanjen #detnære der de samler nære øyeblikk fra folk og fe langs land og strand. Alt legges på en egen nettside der man kan se andres innsendte “detnære”-øyeblikk og hva de virkelig setter pris på.

Og jeg skal ærlig innrømme at det gir en skikkelig herlig feel-good-følelse å se hva andre har skrevet.

Her er noen utvalgte smakebiter:

 

 

 

 

Og selvfølgelig kunne jeg ikke være dårligere enn at jeg la inn mitt eget øyeblikk også, for jeg elsker slike små øyeblikk som betyr så utrolig mye.

Men siden jeg skriver om barn og familielivet dagen lang gikk jeg for et øyeblikk som symboliserer det absolutte høydepunktet av min alenetid. Når huset er stille, verdens settes på pause og sjelen fylles med fullstendig ro:

 

Og for å understreke at dette ikke bare er noe jeg sier …

 

#detnære

 

Til denne kampanjen er det også blitt laget en knallfin og stemningsskapende reklamefilm for de nære øyeblikkene.

Anbefaler varmt å ta en titt på den her:

 

– Gi et lite pip!

Jeg lusker rundt i andreetasjen på jakt etter en bortgjemt 3-åring. Sist jeg så ham løp han vekk fra meg med et lurt smil om munnen. Nå har han gjemt seg igjen.

Vi leker gjemsel og denne gangen har hatt gjort sitt ytterste. Funnet husets beste plass hvor han vet at pappa garantert ikke vil finne ham.

Ikke så mye som et pip. Kom så, gi pappa et lite pip. Så kommer det:

– Pip!

Det kom fra soverommet til mamma og pappa. Jasså ja, så det er der han har gjemt seg. Sist jeg sjekket var det ikke mye å gjemme seg bak der inne, men ok, han har vist seg verdig denne leken før, la oss se hva han har fått til.

Jeg runder siste sving før jeg titter inn døråpningen og der inne ser jeg bare et tomt rom. Ingen plutt. Umulig å finne ham, helt bortgjemt og perfekt kamuflert av sine omgivelser.

Vel …

Nesten da.

 

 

Det beste er smilet hans når han endelig spretter frem og avslører det fantastiske gjemmestedet som for å si “Se her, jeg var her hele tiden! Er det ikke utrolig?!”

Gjemsel med en 3-åring er kanskje ikke spesielt vanskelig, men så er det også doble doser sjarmerende.

 

/ Den som ikke har gjemt seg nå, den må stå

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Du henger slapt på armen min, ikke helt klar for å slippe taket enda. Jeg kan ikke si at jeg ikke forstår deg. Du er fortsatt litt trøtt, fortatt litt pjusk. Ikke helt klar for å herje rundt med alle de andre, gå fra 0 til 100 og plutselig være en racerbil. Jeg forstår det, men pappa må på jobb.

Du ser på de andre barna, følger med på hva de driver med, begynner å smile, begynner å glede deg. Du vil også leke, bare gi det et lite minutt så er du klar. Du ser rundt deg, leter etter favorittlekene og hvor du skal starte i dag. Og jeg vet du er klar.

Så da går vi for den faste rutinen. Du løper bort og hopper opp i det lave vinduet mens pappa går ut. Du åpner vinduet og roper at jeg skal løpe og jeg løper. Løper, snur meg og vinker hele veien ned til bilen. Så vinker jeg litt til og sender av gårde en liten tut sånn helt på tampen.

 

 

Men ikke i dag. Vi kommer ut i gangen og der står det allerede to barn i vinduet. Du fryser til, dette var ikke planen. Jeg kjenner deg så godt, dette funker ikke for deg. Du roper ikke ut din misnøye, bare avventer og lurer på hva du skal gjøre.

Jeg gjør det samme. Hva gjør jeg nå? Jeg kjenner ikke helt min plass her, for jeg kan vel ikke jage bort de andre barna heller, kan jeg vel? Hjemme er pappa sjefen, men i barnehagen har jeg ingen makt.

Jeg tar meg et grublesekund mens du spretter opp i armene mine igjen. Mens jeg legger en slagplan, dukker plutselig en av de ansatte opp. Hun tar med seg de andre barna slik at du kan få vinduet alene. Fordi hun vet at du liker det sånn.

Jeg blir så overrasket og glad, hadde ikke tenkt at noen ville forstå hvordan du vil ha det. Jeg som tenkte det ville bli for banalt å spørre en av de voksne om litt hjelp “Fordi du skjønner at plutten liker liksom å stå i vinduet alene og vinke til meg”. Hun vet. Hun kjenner deg. Kanskje bedre enn meg noen ganger.

Med vinduet for deg selv kan pappa snøre på seg skoene og løpe til bilen. Selv om jeg slenger en takk inn i fellesrommet tror jeg ikke hun hører det, lyden av elleville barn overdøver det meste.

Så jeg ber deg takke henne. Flere ganger, bare for å være sikker.

Men bare i tilfelle plutten glemmer det.

Takk.

Takk for at dere ser og forstår barna våre.

Takk for at dere gjør en fantastisk jobb hver eneste dag og tar vare på det kjæreste vi har.

Takk for at dere jobber med hjertet.

 

/ Hilsen takknemlig pappa

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Har du noen gang tenkt over hvor mye en fødsel egentlig koster? 100 kroner? 2000 kroner? 100 000 kroner?

I Norge er vi såpass privilegert at vi slipper å tenke stort over sånt og kan forlate sykehuset uten en eneste regning, men tenk om det ikke var sånn? Tenk om du måtte ta den regningen selv?

 

 

Tenk å ligge på sykehuset med en nyfødt baby i armene og en regningen på inntil 100 000 kroner. Det er vel bare et fåtall som kunne klart den regningen på stående fot, så hva skal man gjøre? Risikere mor og barns helse ved å satse på hjemmefødsel helt uten hjelp eller reise på sykehuset og bli gjeldsslave?

Jeg har selv overvært to fødsler som begge har krevd sitt av redskap, mannskap, kompetanse og ressurser. Hadde vi måttet risikere å ta disse fødslene hjemme på grunn av manglende økonomi til en fødselsregning tør jeg ikke tenke på hvordan det kunne gått.

Ingen burde få en fødselsregning, uansett hvor i verden de bor og derfor har Den Norske Jordmorforening og Redd Barna satt i gang en kampanje som tar for seg nettopp dette.

Videoklippet “Fødselsregningen” viser et eksperiment med skjult kamera der et nyutviklet apparat blir testet på jordmødre underveis i en simulert fødsel for å belyse hvilke hårreisende summer det fort blir snakk om i løpet av en fødsel.

Resultatet er mildt sagt skremmende, kanskje aller mest for jordmødrene som ikke vet sin arme råd når de blir fortalt at slikt vil bli normalt i tiden fremover. Anbefales varmt!

 

Om noen år vil de komme rekende på dør, en etter en.

Slaskete, kvisete fjortiser som prøver å sjarmere deg til å bli med ut på tur på den rustne mopeden sin.

Og du skal vel få lov til det.

Men ikke før pappa har tatt dem veldig hardt i hånda, stirret dem dypt inn i sjelen og fortalt dem nøyaktig hvor skapet skal stå.

Hva som vil skje om du kommer tilbake med så mye som et hår ute av stilling.

Det blir sikkert flaut, men sånn får det bare bli.

Jeg skal prøve å ikke være så mye i veien, men du må også forstå at pappa må bare.

Helt til du blir gammel nok til å ta egne valg som jeg kan leve med, vil jeg ta noen for deg.

Og du kommer deg ikke bakpå noen rusten moped før fattern har hatt lømmelen inne til avhør.

Sånn er det bare.

Det virker sikkert rart, men så vil du kanskje heller aldri forstå hva du betyr for meg.

Du, min lille hjerteknuser.

 

/ Sees om 16 år, beiler (hvis du tør)

* Følg Pappahjerte på Facebook *