I dag leste jeg en artikkel om samliv, brudd, kampen om barna ved skilsmisse og hele den pakka der. Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive et artig innlegg om tematikken, men så slo det meg at det kanskje var på tide å snakke litt rett fra levra igjen. Ikke bare fordi jeg føler for å lette litt på hjertet, men jeg tror kanskje du trenger å høre det også.
For det er lett å legge ut fine bilder på Instagram, skrive positive statusoppdateringer på Facebook og holde på en plettfri fasade, men faktum er jo at det faktisk er en skikkelig prøvelse for forholdet å få barn. Plutselig er man aldri ute og spiser lenger, men henger for det meste ut hjemme i joggebuksa. Og er trøtt.
Hverdagen går plutselig fra å være to mennesker med god tid til seg selv, hverandre og venner, til å bli et rutineliv i barnas tjeneste. Og det kan være tøft det. Når man er vant til å bare ha seg selv å passe på blir det plutselig en helt annen dans når man har en liten person i hus som er 100 % avhengig av din tilstedeværelse. Enda mer utfordrende blir det selvfølgelig med to. Selv om de er verdens søteste.
Jeg tror ikke det er helt uvanlig at man fokuserer såpass på barna i de første par årene, at parforholdet foreldrene i mellom kommer i andre rekke. Eller tredje rekke. Etter en stund blir det stående i skyggen og visne. Statistikken på samlivsbrudd i løpet av barnas første leveår bekrefter dette. Og det er synd, for alt man vil er jo som oftest bare at alle skal ha det bra. Men det krever mye å være forelder og man ofrer gladelig energi, egentid og overskudd for barna.
Hvorfor skriver jeg dette? For å skremme deg til å ikke få barn? For å si det at jeg og frua har det nøyaktig motsatt? Absolutt ikke, snarere tvert imot. Jeg tror derimot det er viktig å være bevisst på dette før man får barn, eller når man står midt i det. For selv om det for det aller meste er helt fantastisk, så er det heller ingen dans på roser, det er ikke alltid moro og det er 24 timer i døgnet. Man kan ikke skru av foreldrerollen, selv på dårlige dager.
Selv har vi fått smake mye på dette i det siste, for de to siste ukene har hele husholdningen vært syke. Og det er først når man er syk selv og har to syke unger i hus at man innser at foreldrerollen ikke er noe man kan slå av sånn helt uten videre. Det blir ikke nødvendigvis så veldig god stemning av sånt. Her må jeg nevne at vi hadde utrolig flaks som er i besittelse av tidenes svigermor som kom og bodde hos oss i helgen og hjalp til så det ikke gikk helt på stumpene løs, for det gjør det noen ganger.
Frua og jeg har helt siden starten vært klar over at det vil bli slik en periode. Mindre romantiske suss på sofaen, færre turer ut på dansegulvet, mer joggebukse og sjeldent helt fri. Men det er greit det, for vi har sett dette komme lenge. Og det tror jeg man gjør lurt i å prate om så tidlig som mulig. Legge inn en realistisk forventning om at livet fremover vil bli litt glitter og mye gulp. Da er man liksom bedre rustet til å stå gjennom de kjipe tidene.
Dessuten er det en veldig fin tanke å ta med seg at man jobber for noe mye større enn seg selv. Man oppdrar barn og det finnes vel ingen jobb mer nobel og ekte. Å oppdra barn er et kjempestort ansvar og ingen jobb man skal ta lett på, så at det kan gå på bekostning av andre ting er fullt forståelig.
Men jeg tror man gjør lurt en gang i blant å stoppe og minne seg på hva man gjør, snakke sammen, forsikre seg om at man sitter i samme båt og ror i samme retning. Det har i hvert fall hjulpet oss på dager der tålmodigheten kun er et malingsstrøk tykt.
Å få barn er det mest fantastiske man kan oppleve. Å få se små bein stabbe i vei og vite at det er sitt eget kjøtt og blod, er en følelse som kjennes nærmest magisk. Det kan være tøft til tider, men så er det heller ingenting som er bedre. Og det tror jeg man gjør lurt i å minne hverandre på når det blåser nordavind fra alle kanter. Huske å vanne parforholdet når man kan.
Jeg skal så absolutt ikke si at vi sitter på fasiten, men fem raske tips som funker bra i vårt forhold er i hvert fall følgende:
- Si unnskyld. Ikke gå rundt som en stolt idiot og forbli på din høye hest etter en krangel. Når du har fått litt tid til å roe ned hodet og du innser at krangelen delvis var din skyld: si unnskyld. Sjansen er stor for at du får en unnskyldning tilbake. Og en kos. En kos er aldri feil.
- Ha realistiske forventninger. Før man får barn er det lett å tenke at man skal forbli akkurat som før, gjøre de samme tingene og ikke bli “en av dem”, du vet: de kjipe foreldrene. Det kan være greit å ha realistiske forventninger til hverdagen som foreldre, for hverdager blir det mange av. Så setter man også ekstra pris på når man kan finne frem danseskoene 😉
- Gi komplimenter. Det høres kanskje banalt enkelt ut, men lett å glemme. Og jeg tenker ikke på komplimenter som går på utseendet, men for eksempel arbeidsoppgaver. For det er faktisk ganske hyggelig å høre at den andre setter pris på at man har gjort rent sluket eller hengt opp en vask. Da føler man at man blir sett og det føles godt. Det er lett å ta slike ting for gitt, men det er alltid hyggelig med en liten klapp på skulderen. Det er ikke så mye som skal til.
- Aldri gå til sengs sur. Dette tror jeg er et viktig punkt på mange måter. Å legge seg sur skaper urolig søvn, fører bare med seg mer surmuling og kan ødelegge dagen etter også, så skvær opp før dere legger dere. Et lite suss på truten setter alltid et godt punktum på dagen.
- Spis. Jeg skriver det så barnslig tydelig jeg. Uten mat og drikke duger helten ikke, så sørg for å spise. Når man blir sulten og sliten blir man såkalt “hangry” altså sulten og sur, og da er det lett for å fyre seg opp unødvendig. Så gå ikke inn en krangel på tom mage, for kanskje kunne den vært unngått.
Det trenger altså ikke være de store greiene, bare en liten påminnelse om at man fortsatt er om bord og ror i samme retning. Vi er sammen om dette, du og jeg, sammen om kjærligheten. Og ingenting er større enn det.
/ Sammen om kjærligheten
