Frityrstekte rekechips og strake veien til Ullevål, takk

*Gjesteinnlegg skrevet av Christina Mammahjerte *

Innledningsvis må jeg bare få presisere: Jeg er fullt klar over at dette er en pappablogg. Og at dere mannfolk ikke syns det er noe særlig å verken lese om, høre om eller delta på en fødsel. Samtidig er jo nettopp fødselen en såpass vesentlig del av det å bli far, at jeg på sett og vis føler det ikke er noen vei utenom en fødselshistorie på denne bloggen. Så mens vi venter på Ferskens ankomst, er det på tide å mimre tilbake til da Plutten kom til verden. Her kommer vår fødselshistorie.

Svangerskapet mitt hadde stort sett vært rimelig ok, hvis man ser bort ifra de innledende 17 ukene med intens kvalme og det faktum at den vordende barnefaren gikk meg skikkelig på nervene. (Les mer om dette her) Men da jeg var ca åtte måneder på vei begynte en gryende frykt å melde seg. Da mistenkte nemlig jordmor at barnet i magen lå i seteleie, hvilket i følge henne ikke var noe problem, for babyen hadde jo masser av tid til å snu seg på. Men dagene gikk, og jordmor kjente fortsatt rompa i feil ende. Jeg måtte derfor til en ekstra ultralyd på Ullevål en uke før termin, for å bekrefte eller avkrefte leiet. Det ble en absurd opplevelse kan man trygt si.

For legen som undersøkte meg kunne berolige meg med at “Neida, her ligger hodet ned og rompa opp, alt ligger altså til rette for en normal fødsel!” Jeg pustet selvsagt lettet ut, men det var før jeg hadde hørt hva hun fulgte opp med å si. “Ikke noen setefødsel, Christina, dette skal gå fint. Men skal vi se her… Når jeg måler omkretsen på barnets hode, så er det over gjennomsnittet stort“.

 

Sukk… Tenk hvor mye lettere det hadde vært å sette barn til verden i uke 9…


Flott. Som om ikke tanken på en fødsel er ille nok fra før. Hvis det aller siste man har lyst til her i verden er å føde, så blir det faktisk enda et hakk verre med et ekstra stort hode. Men begrepet “stort hode” var tydeligvis en detalj som ikke kom til å få noen videre oppfølging. (Og dette lurer jeg på til dags dato; hvis det likevel ikke skulle bli et alternativ å ta keisersnitt, hvorfor måtte jeg da egentlig informeres om denne betydelige «detaljen»? Sånn at jeg kunne grue meg litt ekstra? Eller kanskje få panikk?) Men siden jeg ikke hadde peiling på føding, så bestemte jeg meg for å slå meg til ro med at “jaja, ungen må jo ut, så det får gå som det går.”

En telefon til svigermor var forresten det som skulle til for å oppklare hode-problematikken, dette var visstnok en arvelig greie fra den vordende fars side av familien. Hodet i seg selv er ikke større enn normalen, men hodeformen fremstår som litt «bulkete» – men helt symmetrisk og heldigvis totalt ufarlig. Uansett: thank´s a lot, Peter!

Jeg beholdt altså fatningen, for jeg visste jo at jeg ikke hadde noe valg uansett. Da jeg begynte å kjenne sammentrekninger fire dager før termin, forstod jeg at noe var på gang. Jeg lastet ned en rieteller på mobilen, og fant raskt ut at de var veldig ujevne. Tre minutter mellom hver, så femten. Så tredve minutter, så tilbake til tre. Men så ufattelig vondt! Det var kort vei til Ullevål, så jeg forholdt meg rolig. Førstegangsfødende bruker som oftest lang tid, og det kom garantert ikke til å gå fort hos meg heller… Jeg sov mellom slagene hele natten gjennom, noen av sammentrekningene var så vonde at jeg ikke fikk puste. Så dagen etter ringte jeg fødeavdelingen på Ullevål:

Ja hei, jeg heter Christina, og jeg tror jeg har rier… De er veldig ujevne, men det gjør så innmari vondt!
Ok, har du tatt tiden mellom dem?
Ja, det er alt fra tre til tretti minutter mellom dem, og –
Åja! Men da har du modningsrier, da. Det er veldig vanlig. Ingen grunn til bekymring, og ingen grunn til å komme hit enda.
Hæ? Modningsrier? Hva er det?
– “Jo, det er rett og slett rier som modner mormunnen og gjør klar for fødsel. Så du får følge med og ringe igjen når det tar seg opp.
Eh ja.. Men hvordan vet jeg når det er ordentlige rier og ikke modningsrier lenger?
Å kjære deg? Det merker du…

Jaja, så var det bare å slenge seg ned i sofaen og vente, da. Peter tok det hele med knusende ro, baggen var pakket og jeg husker jeg følte det som ekstremt urettferdig at han kunne sitte i sofaen og gafle i seg de herligste matretter mens jeg måtte holde pusten når smertene stod på som verst. I to døgn tasset jeg rundt med såkalte modningsrier. Jeg sov mellom slagene, Peter var på jobb og hadde mobilen i nærheten. På kveldstid koset han seg i sofaen mens vi ventet på at ting skulle ta seg opp. Det gjorde det ikke.

 

“Neida så.. Jeg spiller litt fifa imens, jeg. Må jo få tida til å gå vettu!

Da lørdagen kom var jeg drittlei. Nå ville jeg bare få det overstått, glemt var beskjeden om at vi ventet en unge med stort hode. Den norske melodi grand prix-finalen stod for døren, noe Peter må få med seg hvert år. Vi bestemte oss for å bestille mat på den lokale kinamat-sjappa.

«Sleng med en pose med sånne rekechips!», ropte jeg til Peter da han skulle hente maten. Det rare med graviditet, er at man plutselig bare må ha ting. Som frityrstekte rekechips..

Jeg fikk i meg minimalt med mat, knasket noen rekechips, men var rimelig uggen nå på grunn av riene. Etter hvert som de norske bidragene rullet over skjermen, ble Peter mindre og mindre opptatt av sin stakkars samboer som vred seg i smerte. Han hadde det som plommen i egget der han satt med takeaway og yndlingsprogrammet på tv´en. (Det litt morsomme er at Peter til dags dato er overbevist om at vi spiste hjemmelaget pizza denne kvelden. Så overbevist at han til og med har skrevet det i boka si).

Jeg tok meg et varmt bad i håp om at det skulle døyve smertene, men innså raskt at det var fånyttes. «Peter, jeg tror du må ringe fødeavdelingen og høre hvor lenge jeg skal gå sånn, altså – nå orker jeg snart ikke mer!» Jeg fikk et misfornøyd blikk fra sofaen, han var tydelig opptatt, men smertene var nå så intense at jeg kjente magen vrenge seg. Rekechips opp og ut – sympatimessig var dette et sjakktrekk, for nå spratt Peter opp fra sofaen og ga meg sin fulle og hele oppmerksomhet.

 

Har ikke spist denne “delikatessen” siden, for å si det sånn..

 

Han kastet seg over telefonen, jeg hørte ham presentere seg og forklare situasjonen. Jeg hørte bare bruddstykker; «modningsrier i to døgn», «spist litt mat, kastet opp nå nettopp», «tatt et bad», «tror det blir verre», «okei, den er grei, hadet bra»

«Eh, jenta mi? Jeg snakket med en hyggelig jordmor nå. Hun sa at de hadde litt mye å gjøre akkurat nå, og at det var fint hvis vi kunne vente noen timer før vi kom..»

Jeg trodde ikke mine egne ører. Mye å gjøre? Myyye å gjøre?! Hva hvis jeg måtte føde innen noen timer? Det var lørdag, var det færre på vakt? Jeg kjente panikken bre seg.

Kvinnekroppen er ganske fantastisk, og for å beskytte fosteret mot «oppadstigende infeksjoner», dannes et tykt slim rundt mormunnen når man blir gravid. Når denne «proppen» løsner, er det som oftest et tegn på at fødselen nærmer seg med stormskritt. Jeg skal ikke beskrive dette noe ytterligere, la oss bare si det sånn at jeg etter et par timer plutselig forstod at det var på tide å ringe en taxi. (Beklageligvis ropte jeg rimelig høyt, tydelig og beskrivende til Peter hva jeg hadde oppdaget – så han var både grønn og gul og rosa i ansiktet da jeg kom ut i stua)

Neeeei! Jeg må ha på den største og tykkeste boblejakka mi!, snøftet jeg til Peter som holdt fram den tynne jakka jeg vanligvis brukte.
Den tykkeste boblejakka..? Hvorfor det? Taxituren tar tre minutter, og det er ikke såå kaldt ute.., prøvde han.
Hallo? Hvis taxisjåføren SER at jeg er gravid, så vil han ikke ha meg med! Jeg har lest at de er redde for at vannet skal gå! Renseregninger og full pakke, og nå MÅ jeg på sykehuset, din idiot!.

I ettertid har jeg forstått at Peter slet med å holde latteren tilbake, og hvilken boblejakke kan egentlig skjule en gigantisk gravidmage som i tillegg akkompagneres av en særegen vraltende føde-gange.. Det første taxisjåføren sa da Peter åpnet døra var: «Jasså, da var det dags? Riksen eller Ullevål?» Den hyggelige mannen hadde fire barn selv, og syns bare det var stas å kjøre fødetransport.

 

Ehh.. Not my finest hour …

På sykehuset var jeg overbevist om at vi kom til å bli sendt hjem igjen, det er jo alles største skrekk. En hyggelig sykepleier tok imot oss, og etter en kjapp undersøkelse kunne hun konstatere at her var det allerede tre centimeter åpning, så da var det bare å finne et ledig rom! Både Peter og jeg tenkte at nå kom det til å gå fort, svisj svosj så var ungen ute..

Glemt var Mormors «oppløftende» reprimande fra noen uker tilbake i tid; «Det sier jeg deg Christina, vi er ikke noen fødekvinner i denne familien! Ikke i det hele tatt! Grøss og gru!»

Min kjære mormor. Vel, det skulle vise seg at hun hadde ganske så rett.

–> les fortsettelsen: Frityrstekte rekechips, del 2

 

* Følg Mammahjerte (og Pappahjerte) på Facebook *

Puss tennene med mobiltelefonen

Da jeg var yngre drømte jeg om svevende biler, men først i dag innså jeg at vi lever i fremtiden. Alt som skulle til var en tannbørste.

/ annonse

En av mine favorittaktiviteter da jeg var yngre var å reise til Norsk Teknisk Museum i Oslo. Finnes det egentlig noe bedre sted for en liten gutt som er glad i duppeditter enn et helt museum viet duppeditter? Favorittavdelingen var den som inneholdt spådommer for hvilke fantastiske innretninger vi kunne vente oss i år 2000.

Og det var ikke småtteri! Det var svevende biler, solbriller med innebygd tv-bilde og mye mer. Jeg husker jeg fikk store øyne da jeg tenkte på hvordan livet i år 2000 skulle bli, men når vi først kom så langt ble jeg litt skuffet. Hvor var de svevende bilene?!

 

 

Men nå, 14,5 år senere, har jeg bokstavelig talt fått fremtiden i mine hender. Vi snakker om en tannbørste. En tannbørste som kobles opp mot mobiltelefonen for å samarbeide om min tannhelse. Oral-B SmartSeries Pro 7000.

Det er som å ha en kjempeliten tannlege på badet hver kveld som kjefter på meg når jeg pusser for hardt og tar bølgen når jeg gjør som han sier.

 

 

Mens jeg pusser blir jeg fortalt om jeg pusser for hardt og blir belønnet med stjerner og god stemning hvis jeg holder på i minst 2 minutter, som er et anbefalt minimum for tannpuss. Etter jeg er ferdig får jeg også en detaljert rapport fra kveldens tannpuss som tannbørsten og mobiltelefonen har satt opp sammen. Fascinerende!

 

 

Det jeg kanskje er mest spent på å prøve er det nye CrossAction-børstehodet som visstnok skal gi en veldig grundig rengjøring av tennene og være helt rå på å fjerne plakk.

En slik høyteknologisk toppmodell av en tannbørste er selvfølgelig ikke gratis, men så er det også en ren investering i god tannhelse. Og det kan fort lønne seg, for jeg vet ikke med deg, men jeg setter i hvert fall bare sånn middels pris på å ligge i tannlegestolen og kjenne at en annen person fikler inni munnen min med skarpe metallgjenstander. Så hvis en god tannbørste kan hjelpe meg med færre slike besøk: Velkommen skal du være, venn.

 

Oral-B SmartSeries Pro 7000 har 6 ulike børstehoder og egen mobil-app

 

Jeg har akkurat begynt å bruke denne lille rakkeren og skal derfor teste den skikkelig et par uker før jeg kommer tilbake med en endelig rapport. Det store spørsmålet er vel egentlig om tennene blir noe særlig hvitere enn med den gamle bustekosten?! Hvis tannbørsten leverer det den lover er det ikke helt umulig at det dukker opp en liten konkurranse også 😉

Men til da: Puss puss, så får du en high five!

 

/ High five! 

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Rett inn på bestselgerlisten!

/ inneholder salgslink

Da jeg våknet i dag tenkte jeg at denne uka for lengst hadde nådd toppen. Det var før jeg sjekket telefonen… For der ventet det en SMS fra forlaget om at boka mi har hoppet rett inn på den offisielle bestselgerlisten til Bokhandlerforeningen!

Bokhandlerforeningen.no – Bestselgerlisten, uke 40

Boken har sneket seg rett inn på 13. plass for “Generell litteraratur”, men på listen over norske utgivelser klokker vi inn en 8. plass!

 

 

Jeg har nesten ikke ord for hvor fantastisk det er! Plutten ble skjemt bort så til de grader til frokost i dag og fikk spise stort sett hva han ville. Må jo tross alt være lov å feire litt. Den observante leser vil for øvrig legge merke til at jeg har hoppet inn på plassen over boka om en viss storkjeftet trønder og det gjør meg bare så vanvittig stolt. Tenk at jeg en dag skulle klare å slå Petter Northug! Riktignok ikke i skisporet, men likevel. Det teller!

Slike ting gleder et Pappahjerte mer enn du aner. Det er en fantastisk tanke å vite at mange lesere der ute har savnet en slik bok og nå kan ta den med seg inn i bokhøsten. Det har heller aldri vært hyggeligere å bruke Instagram. Et ørlite søk på #pappahjerte kan fylle hjertet med stolthet og glede 🙂

 

En journalist spurte meg for øvrig tidligere i uken hvem boken passer for. Det synes jeg var et vanskelig spørsmål, for jeg tenker jo at den passer for veldig mange, men i etterkant har jeg kommet opp med det perfekte scenarioet.

Det er juleaften, en mann på ca. 30 år sitter med en hard pakke på fanget. Han river av papiret og der ligger den: “Pappahjerte – fra ungkar til far”. Han ser opp på sin kjære og forstår ingenting.

– Hva er dette for noe skit?, tenker han. Og det er da hun sier det:

– Jo du skjønner, jeg er gravid nemlig. Men ikke få panikk kjære Johnny-Bob, bare les gjennom boka. Det ordner seg.

Så åpner stakkars Johnny-Bob opp boka og får se at den er skrevet av en mann som ham, en som hatet barn og som ikke forsto hva poenget med å få barn var. Så da leser han videre. Og forhåpentligvis, etter 292 sider vil han snu seg til sin kjære og si:

– Okei, Gerda-Gunn, jeg er klar. Dette skal vi fikse.


Så egentlig ville jeg vel bare skrive dette innlegget for å si takk. Tusen takk for at du stikker innom denne bloggen og kanskje til og med har kjøpt boka. Det er en helt fantastisk følelse å kunne sitte her med kaffekoppen og en stor stabel bøker som skal signeres og sendes ut til ventende lesere.

 

– Kjære Harald, åssen henger´n? Håper Sonja er grei med deg. #brofist

Så til alle dere der ute, fra meg her inne, her kommer en stor takk og et ønske om en fantastisk helg 🙂

P.S. Mange har spurt om hvor boka kan kjøpes. Stikk innom din nærmeste bokhandel og spør. Hvis de ikke har den må du slå knyttneven i bordet og kreve å få prate med sjefen 😉 Den kan også bestilles i butikk eller rett på nett, f.eks her: Bestill “Pappahjerte – fra ungkar til far”.


Tommel opp!

/ Goooood helg!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Gjettekonkurranse – Når kommer Fersken ?

Gjett når lille Fersken kommer til verden og vinn signert bok!

Siden vi bare går her og venter og venter tenkte jeg at vi kunne finne på litt moro for å få tiden til å gå. Så derfor kjører vi i gang en gjettekonkurranse! Vinneren av konkurransen stikker av med en signert utgave av Pappahjerte – fra ungkar til far.

 

t5gDybRJfo

Gjør som Mammahjerte, les Pappahjerte du også 😉

Slik gjør du:

Når kommer Fersken? Legg inn ditt beste forslag i kommentarfeltet med følgende:

  • Kjønn
  • Dato
  • Klokkeslett

Personen som gjetter riktig kjønn og treffer nærmest på tid stikker av med boka. Enkelt og greit.

Har du boken allerede gjør den seg jo utmerket som julegave til en du er glad i 😉

Vinneren kåres når lille Fersken har kommet til verden <3

 

 

/ Lykke til!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Kjære Siv Jensen, gratulerer som nybakt mamma!

* Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte *

Kjære Siv,

Først og fremst, gratulerer som nybakt mor! Jeg leser i media at forløsningen din fant sted i dag, onsdag klokken 10.00. Som høygravid medsøster ønsker jeg å dele noen tanker med deg, nå som ditt lange svangerskap er over.

VG: Siv Jensen om statsbudsjettet – Har gått høygravid i flere uker

Det har seg nemlig sånn at jeg også har termin om ikke så altfor lenge. Jeg er skikkelig høygravid, og selv om det sannsynligvis er altfor tidlig for deg å uttale deg om hvordan kroppen din har det nå – så må jeg få sende deg noen tanker.

 

Så du også slik ut mot slutten?

Jeg så at du uttalte at du hadde sovet godt i natt, og da må jeg si du har vært svært heldig så kort tid i forkant av fødselen! Det håper jeg at jeg selv får oppleve også, ingenting må være så fint som å møte uthvilt og full av krefter på fødeavdelingen.

Vet ikke hvordan det var med din lille bebis, men syns ikke du også det var skikkelig irriterende når den sparket deg hardt i ribbeina eller satte inn en fulltreffer midt i urinblæra med jevne mellomrom? Det slipper du nå. For en lykke. I natt var jeg oppe seks ganger for å tisse, det var riktignok ny rekord til meg å være, men jeg har nok ikke sovet en hel natt siden februar i år. Ikke vet jeg om det er en gutt eller ei jente jeg bærer på heller – visste du hva det ble? Det blir jo ekstra spennende å ikke vite kjønnet, men samtidig litt vanskeligere i planleggingsprosessen.

Har du hatt problemer med blodtrykket underveis da? Hovne ben? Ekstra gass i magen? Svangerskapsdiabetes? Jeg har sluppet unna dette heldigvis. Men jeg måtte ta meg en tur på apoteket for å kjøpe en sånn salve som forebygger hemoroider. Med fare for å bli altfor personlig, så fikk jeg et par sånne besøk i hekken under mitt forrige svangerskap, og det skal jeg love deg var pain in the ass, bokstavelig talt. Håper du slapp unna og kan sitte uten ubehag.

Tipper du gleder deg til å ta deg et glass vin igjen etter så mange måneder uten noen som helst form for alkohol. Ikke at vi er alkoholikere verken du eller jeg, men det er noe med å nyte et glass rødvin til en bedre middag, er du ikke enig? For ikke å snakke om de myke ostene og spekematen som også er fy-fy! Nå kan du til og med bestille sushi uten å være bekymret for listeria, og i tillegg spise tunfisk-biten. Så deilig! Gleder meg til det blir min tur.

Vet ikke hvordan det var med deg, men jeg blir ganske fort irritert på småting i hverdagen. Mannen min for eksempel, han smeller med skapdørene på kjøkkenet. Såpass høyt at både sønnen vår på 2,5 år og jeg våkner dersom vi ligger og sover. I etasjen over. Fryktelig irriterende. Innimellom kaster han også sokkene sine om kvelden når han sitter foran tv´en, sånn at sokke-lo flyter rundt i sofaen og på gulvet. Fryktelig irriterende.

Jeg tenker iblant på hvordan fødselen kommer til å bli. Gruet du deg? Jeg har lyst til å få oppleve en normal og god fødsel siden det ble hastekeisersnitt forrige gang. Det var utmattende å måtte gjennomgå nesten to fulle fødselsforløp etter tre døgn med modningsrier. Men siden du hadde sovet så godt i natt, så regner jeg med at det gikk bra for deg.

Og du ser i tillegg uforskammet fresh ut på bildene som florerer i media akkurat nå! Jeg var grønn i ansiktet etter at jeg fikk tilbake følelsen i bena da spinalbedøvelsen gikk ut. Og jeg forble faktisk grønn i tre uker. I tillegg er det faktisk umulig å skimte de store mamma-bleiene gjennom skjørtet ditt, det er sannelig ikke verst!

 

Nybakt mamma på pressekonferanse (Skjermdump: Nettavisen.no)



Til sammenligning… Dette er dag 4 etter fødsel…

Så kjære Siv – gratulerer igjen hjerteligst med vel gjennomført fødsel! Du har vært gjennom et smerteløp av dimensjoner, nå kan du være stolt av din lille hjerteknuser. Husk å ta det rolig i dagene som kommer, det tar tid å restituere seg og bebisen trenger ro og kjærlighet.

Og sånn avslutningsvis håper jeg at du husket å gjøre knipeøvelsene dine hver dag de siste månedene. Bare sånn fra en mor til en annen, altså.

 

/ lik hvis du også er imponert over den nybakte moren

* Følg Mammahjerte & Pappahjerte på Facebook *

Min sønn er sånn som meg

Du klatrer opp på armlenet av sofaen. Jeg ber deg la være. Du står og balanserer mens du titter over skulderen for å se hvor langt ned det er på den andre siden. Det er langt.

 

“Hmm, grøt med pappa eller en dose adrenalin? Lett valg.

 

– “Nå må du være forsiktig da”, sier jeg, men du bare smiler.

– “Faller du ned der kommer du til å få kjempevondt”, prøver jeg meg. Men du kvitterer bare kort og avfeier pappas velmente advarsler med et smil.

Du ber meg se på og det gjør jeg. Litt motvillig, men også litt stolt. Så smiler du stort, bøyer knærne og tar sats. Du deiser ned i sofaen av full kraft. Bein og armer spretter veggimellom og hodet deiser inn i puta.

 

Er i farta!

 

Jeg tenker at det der må ha gjort vondt, men du bare jubler oppspilt og stråler som en sol.

– “Sånn, nå kan du vel sitte rolig i sofaen og spise grøt og se på Bien Maja sammen med pappa?” spør jeg ydmykt. Helt sjanseløst.

– “En gang til”, roper du og hopper opp på armlenet igjen.

– “Men men, du kommer til å skade deg, plutten. Vær nå litt forsiktig da”, prøver jeg meg. Atter igjen for døve ører.

Selv om jeg på én måte vil pakke deg inn i bobleplast og holde deg på bakkenivå, så vil jeg jo ikke det heller. Jeg vil bare at du skal forstå, men jeg tror at du forstår helt utmerket. Du vet prisen for å ta sjanser, men du gjør det likevel og jeg kan ikke stoppe deg, for du har pappas blod i årene. Og jeg vet hvordan du har det, jeg vet hva du driver med, for jeg kjenner følelsen selv. For du, min sønn, du er akkurat som meg.

 

Pappa: “Bombeee!”

 

t3DTGTRJVS

Plutten: “Bombeee!

 

/ Stolt pappa

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Mens vi venter på fersken…

Mens vi venter på Fersken blar vi i gamle bilder og ser tilbake på kvelden da lille plutten kom til verden.

 

– Skal vi see… er det noen bebis her i dag da?

 

Det føles som i går at plutten lå i plastboksen på sykehuset og tok seg en cowboystrekk etter en lang og slitsom fødsel. Ved siden av satt en livredd pappa og forsto nøyaktig ingenting. Så utrolig mye har skjedd siden da og nå skal plutten bli storebror. Det er faktisk helt vilt. Den lille bebisen vår har blitt en stor gutt som kan sette sammen ord til setninger, låse opp dører og ringe mormor akkurat når han vil.

Det rareste er kanskje å tenke på at det bare er to og et halvt år siden han kom til verden. Hva gjorde vi egentig før plutten? Hvor gjorde vi av all tiden som ble til overs og hvem var vi egentlig? Før var jeg først og fremst meg selv, dernest alt annet. Nå er jeg først og fremst pappa, dernest alt annet. Det er rart hvordan ting kan forandre seg.

 

– Sukk, hvor lenge må jeg vente på å bli storebror?

Og snart er det på´an igjen. Vi har ingen anelse om hva vi kan forvente oss, men vi gleder oss veldig. Hvert eneste sekund. Så mens vi venter på Ferskens ankomst tenkte jeg å ta dere med tilbake til Ullevål sykehus en sen og iskald februarkveld i 2012 for å gjenoppleve at par minneverdige øyeblikk fra natten da lille pluttis kom til verden.

 

Mammahjerte, ready to pop

Spent, sliten og redd

 

Sammen gjennom riene

Miniplutten <3

 

Mamsen nyter karamellukten

 


Utmattet og grønn <3

 

Lille miniplutten og papsen tar seg en velfortjent cowboystrekk

 

To og et halvt år, jøss og nøfyse som tiden flyr. Og snart er det dags igjen. Hva kan vi forvente oss denne gangen? Selv om Mammahjerte naturligvis gruer seg litt til turen til fødestua, så er det også så uendelig mye mer å glede seg til.

Kom så, lille fersken, vi gleder oss så veldig til å møte deg 🙂

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Alle fingre teller

/ inneholder reklame

Jeg synes det er helt greit å bruke nettbrett som barnevakt, men ikke som bestevenn, for alle fingre teller.

Jeg leste akkurat et innlegg fra Eivor “Lodgelady” Evenrud med en oppfordringe til å finne frem klossene og engasjere barn i fysisk lek. Som småbarnspappa kjenner jeg dette veldig på kroppen, for det kan være lett å gå på autopilot en søvnfull søndagsmorgen når youtube-maskinen gjør en hederlig innsats med å få tiden til å gå.

Les innlegget: Lodgelady.blogg.no – De små byggerne.

 

twtqLeRJfc

 

Selv om jeg er en stor tilhenger av at barn skal få prøve ny teknologi og utvikle seg i takt med tiden, er det selvfølgelig helt avgjørende at de også blir engasjert i fysisk lek. Selv om et nettbrett kan være både lærerikt og moro, er det ingenting som kan slå gleden av å komme seg ned på gulvet og leke med pappa. Spesielt med legoklosser! Jeg har ikke telling på hvor mange legotårn vi har bygd opp og revet ned igjen, men det begynner å bli endel.

Det høres jo elementært ut, men jeg tror det er lurt å ikke ta den fysiske leken for gitt. Hvis ikke risikerer vi å sitte igjen med en generasjon mennesker som senere i livet bare kan jobbe med pekefingeren. Og det er dumt, for alle fingre teller.

 

Kaptein Krokrygg hadde aldri respektert kanonen laget av LEGO Duplo, men det skulle han snart få angre. Varsko her!

Derfor jeg vil anbefale deg å sjekke ut filmsnutten under. Jeg har alltid vært glad i reklamefilmer som klarer å formidle et dypere budskap på en smart, nyskapende og inspirerende måte. Derfor synes jeg denne lille snutten er ganske genial.

 

 

Jeg liker den lille snerten på slutten som får deg til å stoppe opp og tenke etter. For selv om det helt sikkert finnes veldig mange gode piano-apper der ute, så skal det mer til for å spille piano enn å bare bruke pekefingeren på et nettbrett. Og det kan være greit for oss småbarnsforeldre å tenke over, for alle fingre teller.

Les mer og følg kampanjen: LEGO – Alle fingre teller.

 

/ Ha en fortsatt leken dag!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Endelig er boken her, jeg har blitt forfatter!

/ inneholder salgslink

I snart 33 år har jeg ventet, men i dag dukkdet den opp i postkassa. Bekreftelsen på at guttedrømmen har gått i oppfyllelse. Jeg har blitt forfatter!

Hva drømmer du om å gjøre? Reise til Sør-Amerika og besøke Machu Picchu? Eller kanskje du aller helst vil kjøpe deg en 1000 cc motorsykkel eller hoppe i fallskjerm? Min drøm har alltid vært å gi ut bok. Og nå har det endelig skjedd, men lenge så det mørkt ut for drømmen.

Og det er en historie fra en tid full av melketenner og bøttesveis.

 


Back in the day 🙂

 

Helt siden jeg var en liten pjokk har jeg elsket å skrive. Jeg skrev alltid dikt til jentene jeg var forelsket i, men selv om jeg elsket å skrive, var det en lang periode av livet der skrivegleden var utsatt for angrep. På det verste var den utrydningstruet og årene på grunnskolen tok nesten knekken på pennen. For selv om skolesystemet er godt for så mangt, så er det ikke det beste stedet for kreativiteten.

Når det var dags for å skrive, skrev jeg i vei. Jeg førte pennen fritt og lot ordene lede meg, ikke motsatt. Jeg bommet selvfølgelig alltid stygt på oppgaven og fikk gjerne strykkarakterer for de frittenkende makkverkene mine. Grammatikken var gjerne helt ok, men innholdet var borti natta.

Slik som da jeg under en engelskprøve på ungdomsskolen lagde en hel tegneserie om en mann som gikk tur med en gullfisk i bånd. Eller norskstilen der jeg skildret historier fra et merkverdig land der fuglene var av sjokoladepudding og skurken var en melkekartong som snakket nynorsk. Og selvfølgelig historien om hovedpersonen Edvard Blunk som falt ned trappen og døde midtveis i fortellingen.

Alle historiene skapt uten regler, men av ren og skjær skriveglede. Alle disse historiene som gang på gang ble sablet ned, slaktet av en rettepenn og spisse bemerkninger.

 

År etter år med kjipe tilbakemeldinger gjør noe med skrivegleden

Verst var det nok andre året på videregående, det var året da det virkelige bunnpunktet var nådd. Vi fikk tilbake både bokmål- og nynorsktentamen på samme dag. Først fikk jeg nynorskkarakteren.. 1/0. Det var katastrofalt. Men okei, jeg har aldri brydd meg om nynorsk, så det fikk vel gå. Så kom bokmålskarakteren. 0/1. Da var det slutt. Det var det endelige beviset: Du er uduelig. Du kan ikke skrive. Aldri skriv igjen. Det gjør noe med skrivegleden, det.

Siden den gang har jeg aldri turt å skrive noe virkelig seriøst, bare holdt meg til det jeg kan: Skrive som meg. Jeg kan ikke skrive som skolen vil at jeg kan skrive, jeg klarer ikke å følge skolens regler, jeg kan bare skrive som meg. Og det har jeg gjort. Hver dag siden da, og etter hvert som jeg har blitt eldre, har jeg begynt å innse at det faktisk er ganske fint det.

Jeg trenger ikke å skrive som skolen, jeg er meg, jeg. Ja vel, så faller jeg kanskje utenfor i blant, men når jeg ser på mine tekster så er de også mine. Sikkert fulle av feil og ord som ingen noensinne har hørt om, men de er mine.

Og nå sitter jeg her. Forfatter. Det fyller meg med så mye glede og stolthet at jeg får frysninger. Stolthetsfrysninger av den virkelig gode sorten.

tvQYFGRJWR


Leser du Pappahjerteboka? Legg ut bilde på Instagram og tagg @pappahjerte for en kjempestor high five 🙂

 

Hadde jeg bare kunnet gå tilbake til den tiden da jeg trodde jeg måtte bli noe annet enn meg selv for å bli noe her i livet, og sagt at jeg bare må ha tro på meg selv og ikke la det knekke meg. Det ville spart meg for så veldig mange år med bekymringer. Så mange kjipe tanker om en fremtid uten håp, mål eller mening.

Jeg har aldri likt tanken på at jeg må være noe annet enn et kreativt rotehode for å komme meg noe sted her i verden, for det er jo det jeg er. Men jeg lærte meg tidlig å leve med det. I flere år var jeg sikker på at jeg var dømt til å bo i kjelleren til mamma og pappa og leve på deres nåde. Jeg mener, hvem vil vel ansette klassens klovn som ikke kan stort mer enn å lage bråk i klassen og skrive som en dass?

Eller hvorfor ikke bli en militærmann i grønt? Da får man i hvert fall mat på bordet. Hold skapet ryddig og landet trygt, så er du en av gutta. Kanskje kunne jeg også ta en anonym jobb langs et samlebånd, det er jo trygt og godt. Sikkert kjedelig, men da får man i hvert fall ikke passet sitt påskrevet hver dag for å stikke frem hodet og gjøre sin greie. Forkast drømmen, bli en del av maskineriet, det er nok lurt, så slipper du flere nederlag.

 

Men nå sitter jeg her. I hånden holder jeg en bok med mitt navn på. Det knitrer når jeg blar i den og den lukter friskt av papir. Min bok. Skrevet av meg, skrevet som meg. Ikke som skolen, ikke som noen andre. Den er uformell og sleivete, ujålete og tullete. Akkurat som meg. Og jeg er så ufattelig stolt at jeg holder på å sprekke.

Tusen takk til alle som har gjort dette mulig. Familie, venner, forlag og lesere. Dere vil nok aldri helt forstå hvor mye dette betyr for meg, men å si at en drøm har gått i oppfyllelse er en god start.

 

Les mer og bestill: “Pappahjerte – Fra ungkar til far”

 

/ Lik og del gleden meg gode venner. Drømmer kan faktisk gå i oppfyllelse

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Kan tradisjonelle treleker slå moderne teknologi?

/ annonse

Med så mye spennende elektronikk på markedet, er det egentlig plass til tradisjonelle treleker lenger? Vi satt en heidundranes treleke på saken.

Jeg har mang en gang tenkt på om plutten bruker for mye tid på lesebrett og pappas youtube-maskin. Burde vi bli enda flinkere på aktivisere ham med andre ting eller er det greit med litt elektronikk i hverdagen? Et nettbrett byr jo på så mange muligheter, mens de andre lekene hans bare har ett bruksområde.

Ta treleker for eksempel. De er jo bare det: tre. Kan det være noe artig da? Dette måtte vi til bunns i. Så med plutten under armen suste jeg av sted på en lynrask shoppingtur og var tilbake før frua rakk å stave navnet sitt baklengs. Med oss på lasset hadde vi med oss en skikkelig godbit av en treleke: BR aktivitetessenter.

 

 

– Mjaha… Hvor er power-knappen?

 

Planen var å se om plutten kunne fatte interesse for en god gammeldags treleke eller om det var rett tilbake til youtube-maskinen før vi rakk å ta av oss skoene. Resultatet var meget overraskende!

Det viste seg nemlig raskt at plutten ganske umiddelbart hadde fått seg en ny favorittleke! Det måtte jo egentlig bare gå den veien når leken leveres flatpakket, for da måtte gutta boys frem med skrutrekkeren og ingenting er artigere enn å få bruke pappas verktøy.

 

Gutter + verktøy = gull!

 

Selv om det ikke var mulig å laste ned nye apper på den, så viste det seg at det var mye god lek i en tradisjonell treleke likevel. Det er jo helt tydelig at den fysiske leken stimulerer barn på en helt annen måte enn å bare sitte og trykke på et nettbrett. Det trigger kreativiteten og byr på uante utfordringer og muligheter.

 

Artige utfordringer og kreativ lek, helt uten apper


BR aktivitetssenter er myntet på barn i alderen 1-6 år og jeg tenker derfor at den kan bli en perfekt brobygger mellom fersken og storebror plutten. Han kan vise hvordan den fungerer, mens fersken ligger og beundrer sin nevenyttige storebror.

Så dommen er vel egentlig klar uten at jeg trenger å bry hoveddommer Herr Plutt om en uttalelse. Treleker er så absolutt en innertier selv for “youtube-generasjonen”.

 

Tommel opp 🙂

 

Les mer om treleker – Vinn stablesoldat!

Ønsker du å vite mer om treleker og i tillegg kunne tenkt deg å vinne en flott stablesoldat? Flott! Det kan vi fikse.

  1. Klikk på denne linken: Inspirerende treleker fra BR Leker.
  2. Kom tilbake hit og legg igjen en kommentar med hvilken leke du likte best i sortimentet.
  3. Dermed er du med i trekningen om en knallfin BR Stablesoldat 🙂

Vinneren trekkes om en uke og kontaktes direkte. Løkke tell 🙂

 

BR Stablesoldat

 

/ God helg!

* Følg Pappahjerte på Facebook *