Med et par smarte produkter på lur blir den første tiden så mye enklere.
/ sponset innlegg
Den første tiden etter man kommer hjem fra sykehuset med et nytt barn i kurven er en tid preget av kaos, padling i ukjent farvann og total mangel på rutiner. Heldigvis er det ikke så altfor mye man trenger for å overleve i denne fasen, for en liten baby trenger egentlig forfriskende lite stæsj.
Men litt trenger man. Selv om mange vil si at man kommer langt med omtanke og kjærlighet, så kommer man ikke helt i mål. Det er ikke til å stikke under en stol at man trenger overraskende mange bleier, gulpekluter og rene bodyer for eksempel. For en liten baby gulper rett som det er, og den treffer ALLTID noe som er rent og nyvasket.
Ei litta høneblund
Og så fort man har skiftet bleie kan du banne på at det går av en ny ladning med det samme. Rett før helgen kjøpte vi en stor pakke bleier som jeg tenkte at ville holde til langt ut i 2015, men neida. Lørdag formiddag sto jeg i kassakøen igjen gitt.
Jeg hadde helt glemt hvor utfordrende denne tiden kan være og det skal jeg skrive mer om til uka, men for nå ønsker jeg å legge igjen et par tips om en genial produktserie som er verdt å merke seg for alle småttisforeldre.
Philips Avent. Den siste uka har produktene deres rett og slett vært en sann livredder. De aller fleste som har små barn kjenner nok denne serien godt allerede, men jeg må bare selv få legge inn en varm anbefaling om å sjekke ut disse produktene.
Philips Avent-serien inkluderer stort sett alt man trenger for den første tiden av smokker, tåteflasker, ammeinnlegg, brystpumpe, melkevarmer, babycall med mer. Nå for tiden kan jeg faktisk ikke snu meg uten å se et Avent-produkt. Mammahjerte bruker ammeinnleggene, fersken bruker nyfødtsmokker, tåteflasker m.m og plutten bruker babycallen med stjernehimmel.
Den babycallen er forresten helt genial. Hver kveld nå er det bare å spørre plutten om han er klar for å gå opp for å se på stjernehimmelen, så løper han i vei. Etter en rask tannpuss løper han gladelig til sengs for å legge seg ned i senga og se opp på den fantastiske stjernehimmelen som stadig endrer fasong. Anbefales på det glovarmeste!
Litt sånn LSD-vibber, men det funker 😉
Men ja, det er ikke bare de andre i Hjertefamilien som nyter godt av disse produktene, men også fattern får sitt. For på lørdag skrev jeg et fortvilet innlegg om Fatterns Flaskekokeri, der jeg som eneste ansatt jobber dag og natt med å koke og sterilisere flasker og smokker for tiden. På tips fra dere leserne gikk jeg til innkjøp av to ulike dampsterilisatorer som jeg måtte teste ut. Og… maj gådd! Jeg har ikke rukket å teste den andre jeg kjøpte engang, for jeg har blitt helt forelsket i damperen fra Philips Avent.
Der jeg før måtte stå og hauke over grytene mens lavavarmt vann sprutet over hele kjøkkenet og skoldet fattern i huset, kan jeg nå bare sette på dampsterilisatoren, gå min vei for å gjøre andre ting og komme tilbake innen 10 minutter, så er den fiks ferdig. Helt genialt!
Easy peasy japanesey!
Så tusen takk til alle dere som tipset om dampsterilisator 🙂 Helt ekstremt genialt og tidsbesparende for en døgnvill pappa som har 78 arbeidsoppgaver og bare to hender. Tommel opp!
20 % på Philips Avent Akkurat nå får du 20 % rabatt hos Barnas Hus på utvalgte Philips Avent-produkter, som brystpumpe, tåteflasker og smokker. Klikk deg inn på linken under og bruk rabattkoden “sweetdreams”.
Men nå må jeg løpe. For etter en lang dag med arbeidsoppgaver er tiden endelig kommet for å synke ned i sofaen og nyte en skål jordbær med krem og to minutter av MasterChef på opptak, før frua kommer til å bli blank i øynene, gjespe som en sulten løvinne og legge inn årene lenge før kveldsnytt.
Her på Fatterns Flaskekokeri jobber vi døgnet rundt for å bringe deg det DU ønsker nøyaktig når du ønsker det. Vi står alltid parat for å ta i mot din bestilling og leverer på senga før du rekker å stave “brystpumpe”. Døgnet rundt, på minuttet – du ringer, vi bringer.
Her på Fatterns Flaskekokeri kan vi sterilisere alt! Tåteflasker, smokker, ammeskjold, bestikk etc. Ja, send sågar katten over, så skal vi se om ikke vi kan få til noe der også. You name it – we sterilize it!
Selv om VI er lidenskapelig opptatt av kundeservice, så trenger ikke DU være det, så føl deg fri til å rope på oss, kjefte på oss og bruke stygge ord når vi er for sene. Vi lever for å levere! Og husk, du kan selvfølgelig ringe oss når som helst på døgnet. Vi sender alltid vår beste mann klar til dyst.
Årets nyhet! Fra og med 2014 kan vi her på Fatterns Flaskekokeri også tilby catering! Maten er kanskje ikke kortreist, men menyen bugner av populære favoritter som smaker godt til alle døgnets tider. Hva sier du for eksempel til en klassisk brødskive med leverpostei og majones, anrettet med et dryss av nykvernet pepper? Eller hva med en banan servert “au naturell”? Eller hvorfor ikke husets beste gulost dandert med agurk og brødskive! Serveringen er døgnåpen, så bare ring i klokken når du føler et sug i magen.
Gourmetmat på lavt nivå
Betaling? Åh blåss, her på Fatterns Flaskekokeri tar vi ikke i mot betaling. Den beste betalingen vi kan få er at du ikke gråter. Alt vi ønsker er en tommel opp eller en “takk skarru ha, kompis”, så er vi godt fornøyd med arbeidsdagen. Ingen penger, ingen tårer, ingen problem!
Fatterns Flaskekokeri – vi strekker oss lenger enn puppen.
Endelig er det freddan og da er det på sin plass å dele en hysterisk morsom vitsestripe.
Har du noen gang lest WUMO (tidligere Wulffmorgenthaler)? Det må rett og slett være tidenes artigste tegneserie og her skal du få et helt fantastisk eksempel tatt rett ut av et helt vanlig småbarnshjem. Her er det så mange fine detaljer at det skal godt gjøres å ikke humre litt i skjegget 🙂
Hahaha, bare se på det blikket til fattern! 🙂 De trøtte posene under øynene, skrekken i blikket, ønsket om å få være alene i bare ett eneste minutt. Hehehe, dette er så absolutt min humor.
Og siden du allerede er her inne, så skal du få en til. Denne tar vel stooort sett alle norske kvinner på kornet 😉
Det skulle egentlig bare være en helt vanlig morgen. Jeg skulle bare se to minutter på God Morgen Norge før jeg skulle ta tak i dagens ærend. Men med en nyfødt bebis i hus vet man jo aldri når man plutselig blir overrumplet av følelser.
Det skjedde i dag. God Morgen Norge var ferdig for dagen og skulle bare runde av med en låt av Ingebjørg Bratland. “På avstand”, het den. Aldri hørt før, så det måtte jeg få med meg. Norges vakreste, mest fortryllende stemme, klart jeg kan sitte et par minutter til. Så begynner hun å synge og da skjer det.
Jeg ser på deg. Du ligger på fanget mitt. En varm liten bylt i en gråstripete pysj. Pysjen du har arvet av storebror. Du ligger på ryggen og titter rundt deg. Øynene ser på verden, men forstår ingenting.
Jeg ser ned på deg, du ser på taket, ser på veggen, ser på alt. Øynene vandrer målløst rundt, men så ser du på meg. Holder blikket fast. Vi holder blikket låst på hverandre og jeg kjenner det stikker langt inn i hjertet. Tårene kommer pressende på uten at jeg helt forstår hvorfor. Du analyserer meg, prøver å forstå. Blikket ditt som spør meg hvem jeg er, hvor vi er og hva dette rare stedet er for noe rart.
Dette er livet, lille venn.
Velkommen skal du være.
Tusen takk til fantastiske Ingebjørg Bratland for et øyeblikk jeg aldri kommer til å glemme. Du fikk en voksen mann til å gråte i dag og den sangen vil for alltid være min og ferskens helt spesielle sang <3
Det er ikke så sjelden jeg lurer på hva lille plutten drømmer om når han ligger og babler i søvne. Jeg tror kanskje jeg undervurderer barn for jeg tenker ofte at deres verden bare består av det de har foran seg der og da. Jeg tenker ikke at de gjør seg opp tanker om stort og smått de også, like mye som oss voksne. Også om natten.
Da reiser de i vei og drømmer seg bort til rare land og opplever merkelige situasjoner like mye som mamma og pappa. Vel, drømmene er kanskje ikke helt like, for i natt drømte jeg at jeg var på en heidundranes Oktoberfest med kompisgjengen før jeg plutselig befant meg helt iskald og alene på en hytte langt ute i ødemarken med en gal morder i hælene. Men de drømmer. Like mye som oss.
Kanskje mest fascinerende er det å se lille Fersken ligge og sparke i søvne. Hun drømmer hun også. Men hun kan jo knapt se, hun har jo knapt nok kommet til verden, hva kan vel hun drømme om? Kanskje hun går gjennom fødselen i hodet og tenker tilbake på den? Da skjønner jeg i hvert fall hvorfor hun slår rundt seg i søvne og våkner med et brøl. Det ville jeg også gjort.
Noen ganger tror jeg plutten drømmer om å være supermann. Om å fly over byen og lete etter unge kvinner i nød som han kan redde. Kanskje en smokk som har falt på bakken eller en teddybjørn som er gjenglemt i butikken. Have no fear, superplutten is here!
Lurer du noen gang på hva barnet ditt drømmer om? Del det med verden, så kan du vinne en knallfin gavepakke verdt flere tusen flis 🙂
Del en drøm – Vinn gavepakke
Philips Avent har en veldig artig konkurranse gående på Instagram for tiden som de kaller “Sweet Dreams”. Heng deg på, så kan du bli en av flere vinnere som stikker av med en frekk gavepakke bestående av videobabycall, tåteflasker, smokker og mye mer. Lett er det også!
1. Ta et bilde av ditt sovende barn i helfigur
2. Last opp bildet på Instagram
3. Skriv hva du tror barnet drømmer om og bruk hashtag #sweetdreamsavent
Les mer om kampanjen og finn inspirasjon på facebooksiden til Philips Avent.
Få 20 % rabatt Bruker du Philips Avent-produkter og trenger påfyll eller er snusen på å finne noe nytt? Sving innom Vitus apotek og sjekk utvalget, så får du akkurat nå 20 % på hele utvalget av Philips Avent-produkter. Husk å bruke kodeord: Sweetdreams.
Å bli far for andre gang skulle bli en ren seiersdans. Jeg skulle bare trave inn som en helt på fødestua, holde min kjære i hånda, hilse det lille mirakelet velkommen og reise hjem på en hvit hest. Sånn gikk det selvfølelig ikke. Hvorfor må det alltid være sånn at jeg takler fødselen dårligere enn Christina?
For det gikk jo selvfølgelig ikke som planlagt da lille Fersken kom til verden. Det vil si, del 1 gikk brasende, selve fødselen. Mor og datter leverte varene akkurat som planlagt og den lille jenta kom til verden helt etter boka (mer om det senere). Min jobb var egentlig lett nok. Hold mor i hånda, vær en bauta og deretter kjør til og fra sykehuset med forsyninger som en strikkball.
Nyfødt og rett i lua
Men akkurat som da plutten kom til verden, førte fødselen med seg en veldig merkelig reaksjon i kroppen til far. Det er som om jeg lader opp så mye energi og spenning knyttet til fødselen at når den endelig er over, slipper jeg ned guarden og blir totalt utladet på et nanosekund. Og DA slår basiluskene til.
Sist gang var det alle forkjølelsers mor, som blant annet resulterte i at jeg stjal Mammahjertes smertestillende medisiner på sykehuset (som hun skulle ha for å komme seg etter et keisersnitt.. #Åretsmann2012) og deretter ble satt på en hestekur med antibiotika. Denne gangen takket kroppen rett og slett for seg, og klappet sammen.
På vei hjem fra sykehusvisitt på fredag kjente jeg at det begynte å surkle i kroppen og for hvert minutt ble smerten verre og kvalmen doblet. Når jeg kom inn døra hjemme måtte jeg bare slenge av meg skoene og løpe rett opp på badet. Det fikk ikke hjelpe at jeg måtte løpe rett forbi svigermor og svigerfar som satt klar med overraskelsesmiddag.
De hadde passet plutten hele dagen og nå satt de klar med nyvasket hus og nystekt biff fra slakteren med ovnsbakte rotgrønnsaker. Og det var takka; en svigersønn som løp rett opp på badet. Og der ble han. Resten av fredagen. Og lørdagen. Og det meste av søndagen. Jeg skal ikke gå i detalj på hva som foregikk på det badet, men det skulle ikke overraskede meg stort om jeg har gått ned rundt 38 kilo i helgen… nuff said.
Hele helgen oppsummert
Derfor har jeg verken fått gleden av å bli skikkelig kjent med min datter eller nyte hennes første dager her i verden. Det er egentlig veldig trist, men heldigvis har jeg mye tid å gjøre opp for det.
Det jeg lurer på nå er om dette bare gjelder meg eller finnes det andre menn der ute som har slitt med dette? Og er det på grunn av at kroppen blir brutt ned av for lite søvn og for mange visuelle inntrykk på fødestua eller kommer det av en sykelig mangel på oppmerksomhet på fødestua?
Så da vender jeg tilbake til sofaen for å drikke flere glass med brusetablettvann og småspise bananer mens jeg venter på at formen kommer tilbake. Så kan jo dere kose dere med et par knips fra Ferskens første øyeblikk så lenge.
Se de små sossisene da :´-)
Første møte mellom bror og søster (Tore på sporet-øyeblikk)
Endelig hjemme <3
Mer kommer senere, pappa må bare sove litt først. Hashtag: ammetåke, pappasyke.
Flere detaljer kommer senere, for akkurat nå står verden på hodet, pappa flyr frem og tilbake til sykehuset som en strikkball og alt er egentlig bare rosa skyer og kaos.
*Gjesteinnlegg skrevet av Christina Mammahjerte – fortsettelse* –> Gikk du glipp av del 1 finner du den HER
Det var jordmor Monika som var på vakt denne lørdagsnatten, en pen, behagelig og utrolig snill dame som fikk meg til å føle meg spesiell der hun dyttet dyner og puter omkring meg slik at jeg lå best mulig i sykesengen.
Hun ga meg de medfølende blikkene jeg trengte hver gang jeg fikk en rie, og hun skrøt av fødebrevet jeg hadde forberedt på forhånd. I ettertid tenker jeg bare på hvor utrolig mye teit jeg hadde skrevet ned.. Det kunne forveksles med kampsaker; «Ja takk til akupunktur!» «Ja takk til et varmt bad!» «Klyster høres lurt ut, for jeg ønsker ikke at andre ting enn babyen skal komme ut når jeg presser!» «Epidural kun hvis det blir krise!» og det opplagt innlysende: «Nei takk til revning.»
Men Monika strøk meg på kinnet og sa jeg var tapper, og jeg tenkte at dette kom jeg helt klart ikke til å overleve uten henne. Jeg fikk på meg den lekre sykehusskjorta og en enda lekrere bleie-nettingtruse. Bortsett fra de to gangene Peter løp ut på gangen for å se hvem som stakk av med seieren i MGP, var han helt og fullt til stede. Min største skrekk hadde nemlig vært at han kom til å sitte og surfe på mobilen, mens jeg lå der og slet for meg sjæl.
Ikke rart jeg var bekymret for hvem som kom til å stikke av med oppmerksomheten.. Dette bildet fant jeg i blogg-arkivet hans..
Men Peter viste seg å være en skikkelig mann, og det var vel sånn ca på dette tidspunktet at jeg begynte å tåle trynet hans igjen.. Han hentet kalde kluter til panna mi, rød saft og sjokoladekjeks. Jeg hadde ikke spist sukker på mange måneder, og satte veldig pris på denne kjeksen, selv om jeg kun klarte å svelge unna en halv.
Smertene var uutholdelige, og jeg var overbevist om at hele verden måtte ha stoppet opp. Jeg husker jeg tenkte at jeg skulle spørre Peter om han kunne kikke ut på Ullevålsveien og sjekke om trafikken stod stille – for det var helt utenkelig at folk kunne kjøre bil når jeg nesten ikke klarte å puste.. Litt egoistisk blir man tydeligvis når man skal sette en ny borger til verden.
Du vet du har vondt når sukker smaker nada
Monika satte akupunkturnåler på meg, og dette må jo være tidenes dårligste måte å måle akupunkturens effekt på..? Hos en førstegangsfødende som ikke har noe som helst å sammenligne smertene med. Jeg tror neppe nålene utgjorde noen forskjell, men jeg kan jo ikke være sikker heller. Centimeterne sneglet seg av gårde, og da det nærmet seg seks cm tappet Monika vann i badekaret.
Jeg hadde en måler på magen, som etter rimelig nøyaktig 7 minutter i varmt, deilig badevann kunne hinte om at babyen ikke satte like stor pris på det varme vannet som moren gjorde. Derfor var det bare å komme seg ut av vannet og få på seg fillene igjen, dette var ikke stedet for spa-kos!
Jeg pustet og peste meg gjennom riene, noe hadde jeg da lært av å se på «Fødeavdelingen» på tv’n, og tenkte at hver rie var et skritt i riktig retning mot å få hilse på den lille. Eller, det var dette jordmor fortalte meg da, jeg tror ikke jeg klarte å føle på kroppen at dette var en massiv trøst. En lege stakk hodet inn døra, og på dette stadiet var jeg så vant til vaginale undersøkelser at jeg ikke brydde meg stort. «Jaja! En fra eller til!», mumlet jeg – mens legen konstaterte at hodet til babyen stod godt nede i bekkenet.
Det ble festet elektroder på babyens hode for å overvåke utviklingen, jeg følte jeg var i trygge hender. Jeg var fortsatt innstilt på å klare fødselen uten smertelindring, jeg hadde jo lest et sted at man kunne bli lam av å få epidural.. Og den sjansen var jeg ikke villig til å ta. Men da jeg hadde åtte centimeter åpning, skjedde noe uventet. Jeg måtte presse.
Pressriene kom med jevne mellomrom, jordmor forstod raskt hva som var i ferd med å skje, og hun forklarte meg rolig at jeg måtte prøve å holde igjen. Åtte centimeter var ikke full åpning, så her måtte vi bare vente. Akkurat. Alle som har opplevd pressrier vet at det er rimelig håpløst å holde igjen – hvordan gjør man egentlig det? Hver gang det kom en rie, trakk hele magen seg sammen og jeg utstøtte noen merkverdige skrik som jeg ikke kunne forstå at kom fra min egen munn.
«Nå må du bytte stilling!», ropte jordmor, og jeg kom meg opp på alle fire. En flodhest som krabbet rundt blant dyne og puter, ikledd ei sykehusskjorte og ei nettingtruse. Det hjalp til en viss grad å bytte stilling, men jordmor Monica sa nå klart og tydelig fra at hun anbefalte at jeg takket ja til epidural, slik at vi fikk dempet pressriene – samt at jeg kunne få i meg litt mat og drikke. På dette tidspunktet begynte jeg å bli såpass utmattet at jeg samtykket uten å tenke meg om, glemt var frykten for å bli lam – nå ville jeg bare få dette fødeprosjektet overstått.
Like greit å vende spaavdelingen ryggen, først som sist
Det skulle vise seg at det kun var én anestesilege på jobb denne natta. Og han hadde selvsagt nok å drive med. Så vi ventet … Og ventet … Mens jeg vred meg rundt for å ikke gi etter for pressriene. Etter nesten tre timer (!) dukket han opp, beklaget at det hadde tatt sånn tid, jeg var midt i en rie så jeg klarte ikke se på ham engang, men mest av alt hadde jeg lyst til å svare «jo det går helt fint, nå skal du høre, jeg ligger nå her da, kommer meg ikke av flekken før ungen er ute likevel – så bare ta den tida du trenger, du!»
Nå får det briste eller bære, tenkte jeg da legen satte epidural-nåla i ryggsøylen min, jeg som ikke hadde en anelse om hvordan epiduralens effekt skulle kjennes ut. Noen minutter senere ble bedøvelsen pumpet inn i kroppen min, og jeg kjente smertene forsvinne. For. En. Lykke!! Jeg hadde hatt rier i 3 døgn og var nok mer utslitt enn jeg hadde trodd.
Da legen takket for seg og tok meg i hånda, var det så vidt jeg klarte å slippe ham. Jeg ville bare at han skulle bli værende sånn at jeg kunne spørre om han ville gifte seg med meg – for jeg var overbevist om at han hadde reddet livet mitt. Glemt var Peter, glemt var fødselen; jeg hadde funnet en mann som kunne befri meg fra en smerte jeg aldri hadde kjent maken til – sånne vokste nok ikke på trær! Peter skjønte tegninga og humret godt der han satt i stolen, ikke nevneverdig truet tror jeg – og godt var det.
My life saver.. Jeg lover at han så sånn ca. nesten omtrentlig sånn ut.
Det ble straks god stemning, brødskivene smakte nydelig og den røde safta var som sendt fra oven. Jeg lå plutselig godt i senga, mens Peter fortalte meg ved hjelp av monitoren at «nå, nå kommer det snart en ny rie. Kjenner du det?» Men smertetoppene var borte, og riene var nå som murringer nederst i magen.
Det er en liten mulighet for at jeg har glemt hvordan ting fortonet seg på nåværende tidspunkt, men sånn jeg husker det – så var det skikkelig god stemning. Det eneste kjipe var at vakten til Monika straks var over, og jeg var i ferd med å få både separasjonsangst og en litt sær utgave av kjærlighetssorg.
Tårene stod i øynene mine da hun ga meg en klem og jeg med skjelvende røst fikk presset fram at dersom jeg en vakker dag skulle vente et barn til, så var det helt og holdent takket være henne. Det var tross alt Monika som hadde reddet meg denne natta. (Hvis du tilfeldigvis kjenner til denne fantastiske jordmoren som var på jobb den februar-natta i 2012, så må du hilse henne så mye fra både Plutten og Peter og meg! Takket være deg er det en Fersken på vei i disse dager 🙂 Ja, og litt takket være Peter da).
Etter at Monika forlot oss, gikk alt egentlig slag i slag. «Hei hei, 9 cm ja!», «Babyen har det fint», «Det virker som om epiduralen har god effekt», «Tjohooo 10 cm, full åpning, nå blir det snart bebis!»
Men et eller annet sted på veien hadde noen glemt den siste ultralyden hvor beskjeden om «stort hode» ble gitt. Mitt smale bekken hadde ikke under noen omstendighet planer om å utvide seg såpass at et hode litt over gjennomsnittet skulle få passere. Da tredje legen hadde vært innom (både rommet og underlivet mitt), ble det plutselig hektisk stemning. Hodet satt jo såklart bom fast, og det ble bestemt hastekeisersnitt.
En smule takknemlig for at det er 2012, og at helsepersonell gidder å ta helgevakter..
Det fine er at siden alle forholdt seg såpass rolige, ble jeg aldri verken stressa eller redd. Jeg fikk hele tiden forklart hva som var i ferd med å skje, og det var veldig betryggende. Så lå jeg plutselig der da, på operasjonsstua med en helkledd Peter ved min side. I en outfit som så ut som om han var klar for en månelanding, men jeg så vel ikke akkurat stort bedre ut selv. Jeg var så ufattelig utslitt at jeg husker jeg irriterte meg grønn over sykepleieren som satt ved siden av meg med den ene oppgaven å distrahere meg fra det som skjedde på andre siden av operasjonsduken.
«Bor dere langt unna da?», «Er det deres første barn?», «Hvordan har svangerskapet vært?». Jeg var så vanvittig tørr i munnen at jeg knapt klarte å svare. «Kan jeg være så snill og få litt vann?», mumlet jeg mens tunga klebet seg til ganen. «Åå, nei dessverre, du kan ikke få vann nå, men jeg skal hente et glass til deg så fort legene er ferdige med deg.»
Peter ble hvitere og hvitere i ansiktet av operasjonsduken som blafret fram og tilbake på grunn av legenes kamp for å få ut den stakkars bebisen som riene hadde presset godt ned i bekkenet mitt. Jeg derimot, tenkte kun på en ting: at noen måtte hente bena mine som var i ferd med å fly ut av vinduet og ut i den trafikkerte Ullevålsveien. Jeg har aldri blitt operert før, og heller aldri opplevd følelsen av å kjenne en spinalbedøvelse frarøve bena 97 % av all følelse. Det er noe av det rareste jeg har opplevd.
Plutselig hørtes små grynt fra en liten krabat, samt hurrarop fra legene på den andre siden av duken; «her kommer en liten gutt!». Det var så uvirkelig, endelig var ventetida over, vi hadde blitt foreldre til en liten guttebass! Peter har i ettertid sagt at han stusset over hvor likegyldig jeg virket, men selvsagt var jeg glad – det er bare begrenset hvor mye man klarer å vise etter nesten fire døgn uten skikkelig søvn, og med et par ben som flagrer oppunder taket.
Etter å ha blitt lappet sammen ble jeg liggende tre timer alene på postoperativen før gutta mine endelig fikk lov til å komme inn til meg. Peter kom trillende på en liten kurv med en liten bylt oppi – øynene hans var rødsprengte og han mumlet noe om «måtte ringe mamma, begynte å grine, skikkelig lissom» før han kysset meg på panna. «Han er verdens snilleste! Ligger bare og sover!», smilte han videre.
Tipper den tommelen hadde forsvunnet rimelig raskt hvis det lille nurket hadde gitt fra seg lyder..!
Og der startet vårt nye liv. Det høres kanskje floskete ut, men siden har vi aldri sett oss tilbake. Vi husker ikke hva vi fylte livet med før vi fikk barn, og vi savner heller ikke tida hvor vi kunne gjøre som vi ville hele tida. Det er liksom et tilbakelagt stadie, og tida var så innmari moden for å starte nye kapitler. Og nå sitter vi altså her og venter på barn nummer to. Lille Fersken kan dukke opp når som helst, og det blir ufattelig spennende!
Alt ligger også til rette for en mer normal fødsel denne gangen – det så hvertfall sånn ut fram til vi var på ultralyd denne uka for å sjekke om babyen også denne gangen lå i seteleie slik det virket som.
«Neida, her ligger babyen deres riktig vei!», sprudlet jordmor, «hodet har ikke festet seg enda, men det gjør ingen ting.» Vi pustet lettet ut, en setefødsel hadde vært ganske krise for mitt smale bekken. Men jordmor var ikke ferdig:
«Men vent litt.. Når jeg måler omkretsen på barnets hode..»
/ lik for å ønske Mammahjerte lykke til på fødestua 🙂
Men så var det dette med teori og praksis da. I helgen var det klassisk norsk “innevær” og derfor hadde jeg heller ingen bråhast med å hoppe ut av joggebuksa.
På sånne dager snegler tiden seg avgårde i et rolig tempo. Veldig rolig faktisk. Og da er det lett å ty til nettbrett og andre snarveier for å få tiden til å gå.
Her er det like greit å ikke være skinnhellig og late som, for på dager som det kan det være veldig deilig å la småtten snurre seg gjennom et par youtube-snutter og herje fritt med tastaturet mens fattern nyter kaffekoppen i lange drag.
Men så kommer det til et metningspunkt da. Når man kjenner at det knurrer i magen og det går mot lunsj og dagen fortsatt ikke har startet, da er det på tide å ta seg i nakken og finne på noe. Men hva skal man ta seg til?
Plutten har kommet til et stadie der alle lekene i huset er helt passé. De artige lekeklossene er helt uinteressante og krittavlen med bokstaver og magneter har blitt som gårsdagens aviser. Men så vet jeg jo også at det fort blir ellevill jubel og god stemning så fort han får kloa i noe nytt…
Og når jeg tenker meg om burde jeg vel egentlig vært innom et par andre butikker også… Så hva gjør man da? Til lekebutikken!
Over middels klar for å stikke ut en tur
Først en tur innom butikken for å samle klistremerker… Og så, straka vägen til lekebutikken!
Uhm… er du helt sikker på at det er den du vil ha? Javel…
Vi tar med en sånn i reserve, bare i tilfelle lego for 14-åringer blir litt for vakent 😉
Så må vi selvfølgelig kjøpe med noe fint til minsten i magen <3
…og ta en rolig kaffepause mellom slagene…
Men SÅ kan leken begynne! Og LEGO Duplo passer utmerket for en liten småttis som allerede har halve huset fullt av legoklosser. Vipps, såer stuegulvet et hav fullt av plastklosser og på havet seiler legopirater og sjørøverskip med fullt fungerende legokanoner. Kast loss, landkrabber!
Hiv O´hoi!
Og her kommer en innrømmelse. Jeg skal gladelig innrømme at jeg TOTALT undervurderte vanskelighetsgraden av Lego Technic. Jeg tenkte at det ville ta meg to sekunder å raske sammen gravemaskinen vi kjøpte, men… neida.
Viser seg at jeg burde tatt 3MX på skolen og gått videre med ingeniørfag gitt.
Har jeg møtt min overmann i en boks med avansert Lego?!
Men da passer det jo fint at man kan veksle mellom “superavansert superlego for supersmarte supermennesker” og LEGO Duplo, for helt vanlige barn og veldig (veldig) barnslige fedre.
#pappahumor
Og vipps var det tid for middag! Halve dagen hadde gått med til lek og moro, og det føles bra på en dag som brått kunne blitt et nettbrett-o-rama. Ikke at det er noe galt med litt youtube og morsomme apper, men ingenting kan vel egentlig slå skikkelig lek på gulvet.
Og du.. tro ikke at visa slutter her! For du husker kanskje gravemaskinen fra tidligere i innlegget? JA, det tok meg flere kvelder på rad og JA, jeg hadde tenkt til å gi opp, men etter mange timer med hodekløing og grundig inspeksjon av bruksanvisningen… Nailed it!
Selv om det er ment for målgruppen 8-14 og jeg er 32… Stolt. Veldig stolt. Jeg har bygget noe.
Når høststormen raser og regnet pisker på ruta er det lett å savne sommeren. Men når den lave høstsolen skyter solstråler mellom falmede blader og skaper et trollbindende kaleidoskop av farger og fasonger, er det lett å bli forelsket.
Høsten er kanskje ikke den letteste årstiden, men det er så absolutt den fineste. Årstiden som gir de sterkeste følelsene, når sommeren og vinteren krangler om oppmerksomheten og river høsten mellom seg. Kjølige vintermorgener med frost i gresset kan bli til lune sommerkvelder med et friskt drag i luften. Årstiden der det virker umulig å kle seg riktig for en hel dag.
For kald på vei ut døra, for varm på vei hjem igjen.
Det er den perfekte årstiden for turer i skogen for å nyte naturen. Om våren yrer det av liv og optimisme, mens høsten er tiden for ettertanke. Forberede kroppen på vinter, glede seg til alt som venter. Synke ned i sofaen med en kopp kakao og en god bok, fyre i peisen og finne frem husets mykeste tøfler. Sette livet litt på pause og bare kose seg.
