Jeg står på kjøkkenet og vasker opp, ser på snøstormen utenfor. Av en eller annen merkelig grunn så kunne jeg faktisk tenke meg å jogge i dag. Men hvorfor? Kong vinter er i harnisk og bryter håndbak med vindgudene. Det er såpass ugjestmildt og usannsynlig å skulle jogge nå at det… nesten kan anses som en utfordring?
Bring it!
Jeg gidder jo ikke løpe ut i snøstormen, uten å ta et skamløst skrytebilde #snøfie
En ting du skal vite om jogging, er at det er helt utrolig kjedelig. “De første syv gangene er pyton”, har fattern alltid sagt. Og han har rett. Det er blodsmak i munnen, betong i beina, rytme som en kjepp og underholdningsverdi som en tørr potet. Det er hode mot kropp, mann mot natur og nasjonalromantikkens begravelse. Men det blir bedre. Det er meningen at du skal hate det de første gangene.
Hvis du bare klarer å karre deg gjennom de første rundene. Hvis du klarer å overgå en kropp som verker, et hode som skriker etter sofaen og en mage som spiller triste jazzlåter om potetgull. Da blir det bedre. Og før du vet ordet av det, så elsker du det. Plutselig er du ute og løper i snøstormen og gir tommel opp til vilt ukjent forbipasserende på gaten.
Men så kommer man hjem igjen. Kald, blåfrossen, svett og uggen. Hele kroppen kollapser inn døra og man hiver etter pusten som en trekkhund.
Etter å ligget som et slakt på kjøkkengulvet begynner jeg den lange ferden opp trappa mot dusjen. Må. Tine. Kroppen. “Kan du stikke hodet innom plutten”? roper frøkna fra stua. Så venter kunststykket å liste seg på kattepoter inn til plutten for å sjekke ståa uten å vekke ham. Jeg hopper listig rundt på parketten for å unngå de knirkete partiene og føler meg frem som en tyv i natten. Jeg prøver å holde munn og nese lukket, men er fortsatt andpusten og det føles som å drukne.
Jeg nærmer meg senga, men jeg verken ser eller hører noe. Jeg knirker meg et hakk nærmere, bare så jeg akkurat ser over ripa på sprinkelsenga og der ligger han. Den lille kroppen ligger med rumpa i været og sover uten en eneste bekymring i verden. Det lille ansiktet er fylt med ro og han har ingen bekymring i verden der han fredfullt ligger og smatter på sin smokk.
Og så kommer lyden jeg har ventet på, den mest fantastiske lyden som finnes.
Hush
Det er en lyd så rolig og fredfull, så betryggende og varmende.
Hush
Den lille lyden fra den lille kaninnesa som forteller meg at alt er bra. Det er ikke rare lyden egentlig, bare et lite hush, men likevel så er den alt som betyr noe.
Jeg hadde en alvorsprat prat med sjefen i dag og jeg er egentlig litt usikker på hvordan det gikk. Planen var å være dønn ærlig rett fra start, men nå har jeg en uggen klump i magen. Jeg gjengir derfor hele samtalen etter beste evne, så kan du bedømme selv.
– Okei Peter, vi trenger å prate sammen. Du har vært hos oss en god stund nå og… ja, hvordan synes du egentlig at det går selv?
– Ehm.. nei altså, jeg er kjempefornøyd jeg. På starten var det ganske tøft, jeg skal innrømme det. Det var mye nytt å sette seg inn i og jeg har jo aldri jobbet med noe liknende før. Flere av arbeidsoppgavene var jo faktisk ganske kjedelige i starten.
– Ja, det er godt du sier det selv Peter, for det er vel det jeg har følt også.
– Jaha, altså er du misfornøyd?
– Nei, på ingen måte, men du har kanskje virket litt umotivert til tider. I et så lite miljø så er vi avhengige av at alle drar i samme retning og noen ganger så har jeg vel stilt spørsmålstegn ved motivasjonen din.
– Jaha, men er det så rart da? Timelønna er latterlig dårlig, arbeidstidene er helt uvirkelige og du som sjef kan av og til være en kravstor k-…
– Kravstor hva da?
– Ehm… Ok, kan jeg snakke rett fra levra her?
– Selvfølgelig.
– Nei altså, noen ganger så synes jeg at du er en skikkelig kødd. Du tvinger meg til å jobbe midt på natta og forventer at jeg skal gjøre alt du ber meg om med et smil. Du kaster kaffekopper rundt og du roper meg midt opp i trynet når jeg så absolutt ikke har fortjent det. Alt skal skje nøyaktig når det passer deg og du forventer at jeg skal gjøre alle mulige drittjobber uten å blunke. Du tar aldri selvkritikk og noen ganger så lurer jeg på om du i det hele tatt vet hva jeg heter.
– Wow… ok, det… wow. Du har tæl Kihlman, jeg skal gi deg det. Men allikevel, til tross for alt dette, så skriver du til alle vennene dine på facebook at det er verdens beste jobb?
– Ja, men det er jo klart! Selv om arbeidsforholdene er ganske kummerlige, så er det jo ingen andre steder jeg heller vil være enn her. Jeg lever for denne jobben, jeg er født for denne jobben, helsike heller mann, denne jobben er jo selve meningen med livet!
– Jaha ja, så du sier ikke opp altså?
– Hva, sier opp? Nei! Hallo, du vet da at jeg er villig til å gjøre alt for deg. Jeg har jo sagt det gang på gang på gang, må jeg virkelig si det én gang til for at du skal forstå?
– Si hva?
– Greit… Du skal virkelig ha meg til å si det du? Ja vel, her kommer det: Jeg elsker deg, mann. Jeg har elsket deg siden dag én. Du betyr alt for meg og jeg kommer til å stå ved din side og støtte deg gjennom hele livet, uansett hva som skjer til den dagen jeg dør.
– Den er grei Kihlman, da sier vi det. Nå tar vi oss litt lunsj, hva? Smør ei skive til meg, er du grei.
/ lik hvis du også har en kravstor sjef i heimen, men verdens beste jobb
Da Peter skrev sitt innlegg om Fotballfrue, la han ved et bilde av seg selv iført kun en bokser. Jeg kan bekrefte at han ikke hadde regnet med at hverken saken eller bildet skulle bli lest og sett av nesten 500 000 mennesker.
Hans største bekymring var at det var litt trist at han ikke hadde fått trent noe særlig i høst. Den eneste tanken jeg hadde i hodet var; takk og lov for at mannen hadde rent undertøy i skapet.
Her i huset er det nemlig jeg som har ansvaret for tøyvasken. Jeg sorterer, jeg vasker, jeg henger opp, jeg bretter, og jeg legger det pent inn i skapet. Dette er ikke ment som sutring, Peter vet utmerket godt hvordan man setter på en vaskemaskin, men han syns det er så dørgende kjedelig. Og siden jeg syns det er forferdelig å gå tur med hunden rett før leggetid om kvelden, så har vi gjort det enkelt: Jeg vasker tøy, Peter lufter bikkja. På den måten vinner begge to; han syns det er godt med en luftetur før tannpussen, og jeg er i overkant opptatt av duftende tøymyknere…
Kall det gjerne en fetisj. En fetisj som altså har medført at jeg er ganske glad i å vaske tøy. Når jeg bruker lang tid på butikken, er det ikke fordi jeg ikke vet hva jeg skal lage til middag. Eller fordi jeg ikke finner boksen med hakkede tomater eller pakken med lettkokte havregryn. Jeg koser meg ved hylla med vaskemidler… Der står jeg, lenge lenge og lukter på de forskjellige flaskene. Det er jo helt fantastisk; etter en vask kan tøyet lukte sommer! Eller vår! Eller vanilje! Eller jojoba! Eller flower power!!
Men jeg har ikke alltid hatt det sånn.
For da jeg gikk gravid for to år siden, gjorde kroppen min en helomvending. Over natten gikk de tingene som stod øverst på lista over det jeg elsket høyest her i verden, plutselig over til å bli ting jeg ikke kunne utstå. Tacoen smakte aldeles forferdelig, og lukten av stekt mat kunne sidestilles med brekningsmiddel ( …og det faktum at Peter plutselig ble den mest irriterende fyren på kloden, ja det er muligens verdt et eget innlegg).
I takt med at magen min vokste, brakk jeg meg hver gang jeg nærmet meg vaskemaskinen. Først trodde jeg at jeg var blitt allergisk mot å vaske tøy, men innså raskt at det var den kvalme parfymelukten fra vaskemiddelet som forårsaket problemet. For en sorg! Dette medførte at jeg måtte kutte drastisk ned på tøyvaskingen, jeg vasket kun da det nærmet seg krisetilstander i klesskapet, og fylte maskinen til randen når jeg først satte den på. Jeg ble faktisk nødt til å gi bort alle tøymykner-favorittene til min lillesøster. De stinket – og det holdt ikke å sette dem bort, jeg ble kvalm bare av tanken på at de var i huset.
I dag er jeg rimelig flink til å sette på vaskemaskiner jevnlig, men én ting henger igjen fra graviditeten: jeg setter aldri på halve maskiner. Derfor hender det en gang i blant at jeg må «spare» på skittentøyet, helt til jeg får fylt maskinen. Økonomisk korrekt så klart, men aberet med dette er at far iblant går tom for boksere…
Og nettopp av denne grunn, har far en forferdelig sparebokser liggende i skapet. Denne bør ikke se dagens lys, men innimellom hender det at den gjør det likevel. Når han glemmer å si fra til mor om at nå, ja nå begynner det å bli skralt i rekkene i undertøysskuffen, så drar han på seg dette slaskete, hullete plagget. Helt nederst, innerst i skuffen, ligger den:
Jeg vet det er krise når mannen i huset tasser rundt i en hvit, hullete, utvaska bokser som i tillegg er tre nummer for stor. Når jeg oppdager hva han har på seg, så ser jeg blikket hans som sier: «Huff, jeg har på meg sparebokseren min, jeg… Skulle så gjerne hatt noe rent undertøy… Men jeg tør ikke kommandere deg til vaskerommet heller…» Istedet kikker han bare ned og rødmer litt. Dette syns jeg er så usannsynlig søtt. Så da løper jeg sporenstreks til vaskerommet og setter på en vask.
Sannsynligvis må jeg ha fem ganger så mye undertøy som Peter, for jeg når aldri bunnen av undertøysskuffen min. Men hvis jeg en gang kommer til å gå tom for rene truser… Ja da er det faktisk ganske krise. For selv mor har en skikkelig sparetruse liggende. Den har aldri sett dagens lys. Peter vet ikke at den eksisterer.
Så kjære Peter. Den dagen du oppdager din samboer i denne lekre doningen, ja da håper jeg virkelig det skyldes at du har smelt meg på tjukka igjen, at jeg lider av seriøs svangerskapskvalme og ikke klarer å nærme meg vaskerommet. Hvis det ikke er tilfellet… Da er det på tide å skaffe barnevakt og booke en helg på spahotell, for da trenger forholdet vårt seriøst all den hjelpen det kan få!
Etter en lang dag på jobb står jeg atter igjen utenfor den hvite døra og pakker bilnøklene ned i jakkelomma. Så åpner jeg døra med et knirk.
Den første som hører meg er vovsen. Han spretter opp og kommer løpende i fullt firsprang mot inngangsdøra mens klørne rasler som tusen sabler og halen smeller gjennom luften som en ridepisk. Han kaster seg over meg og logrer så det er like før rumpeslipset slites løs og fyker veggimellom.
Det neste jeg hører er et oppstemt hyl og lyden av tassende tøfler…
Kanskje fra inne på kjøkkenet, kanskje fra ute i stua. De små tottene runder hjørnet og plutselig står plutten der og ser på meg. Han måler meg opp og ned. Først spørrende, så smilende. Jeg klarer ikke å lese ham. Han står gjerne med en gulrot i hånda. Eller en mopp. Eller med hele neven dypt forankret i en liten boks med rosiner. Han gir meg bare blikket og spiller ballen over på min banehalvdel, så jeg tar sjansen. Jeg flerrer av meg jakka, setter meg ned på huk, åpner armene og spør ydmykt og prøvende: “Pappa få klem..?”
Så venter jeg på hans dom…
Det er ingen annen følelse, ingen sum penger, ingen mengde gull eller antall kameler i stallen som kan måle seg med følelsen av å se ansiktet hans eksplodere i et kjempestort smil i det han tar rennafart og river meg over ende i verdens største knuseklem.
Livet som småbarnsforeldre kan være hardt arbeid, mye rydding, mange bleier, mye innetid og lite annet. Men så er det heller ingenting som kan nå et lite barns helhjertede smil til knærne.
Ha en strålende fin dag, folkens!
Og en goood uke ønskes alle småbarnsforeldre, bestemødre, hundeiere, rosabloggere, tollere, fariseere, fyrbøter, sjarlataner og lakatarmer 🙂
Her skulle jeg bare kose meg med søndagsfrokosten og nyte den vakre smakssymfonien av egg, bacon og kaffe, men så blar jeg opp gårsdagens Dagbladet Magasinet og blir totalt oppslukt av saken “Redd Barna – Mange foreldre tør ikke lenger sette grenser. Svikter vi når vi lar barna bestemme?”
Siden jeg antar at mange fortsatt ikke har lest saken i Dagbladet, så gidder jeg ikke å kommentere den i særlig stor grad. Den var uansett et snusfornuftig makkverk med en tydelig agenda som langt på vei overskygget intervjuobjektene med hoverende boksitater i mengdeforholdet smør på flesk på bacon, spør du meg. Så derfor tar vi heller bare essensen av debatten med oss videre. Har norske småbarnsforeldre blitt maktesløse nikkedukker for sine barn?
Jeg leste en gang en leder skrevet av en dame som utvilsomt hadde tonnevis med rapporter og tall å basere sine uttalelser på. Hun sa så flott at vi må slutte å kalle det “oppdragelse”. Vi voksne må slutte å si at vi skal oppdra barna våre, for det blir så altfor nedlatende. Så hva skulle vi heller kalle det? Veilede. Veilede! HER mener jeg at litt av problemet ligger. Når vi ikke lenger kan si at vi skal oppdra barna våre, men veilede dem, så gir vi fra oss altfor mye makt til noen som på ingen måte er skikket til å ivareta den makten. Det er noe veldig galt med retorikken her. Vi sveiper beina under på vår egen autoritet som foreldre og løfter barna til et kunstig høyt trinn på rangstigen. De er barn, de skal ikke veiledes, de skal oppdras.
Å veilede barn høres ut som et begrep man kan studere seg frem til med akkurat riktig mengde caffè latte og forstå-seg-påisme, men som ikke byr på noen reell forståelse utover det teoretiske. Å oppdra barn skal være mer enn å være deres rådgiver, jeg mener det betyr å kunne fortelle dem hvor skapet skal stå og at sånn er det bare. Middag før dessert, fordi sånn er det bare. Først pysj, så rosin.
Pappa, lekekamerat og sjef Her er det mulig jeg tar feil, for som sagt, jeg er ingen ekspert og godt er det. Jeg trenger ikke ørten ulike bøker til å fortelle meg om ørten ulike måter å oppdra mine barn på. Jeg velger å basere oppdragelsen av mine barn på sunn fornuft, skjønn, kardemommeloven, min egen barndom og inspirasjon fra andre. Ser jeg et lurt triks hos et vennepar, så kopierer jeg det og prøver det her hjemme også. Gjennom slik prøving og feiling kommer jeg etter hvert frem til en formel som fungerer for meg, mitt hjem og mitt barn. Ingen lærebok nødvendig. Og når ble plutselig ikke sunn fornuft godt nok? Jeg trenger ingen forskningsutredning for å fortelle meg at småbarn ikke burde løpe rundt med saks, på samme måte som jeg ikke trenger de 10 bud til å forstå at det er dumt å slå i hjel andre. Den klarer jeg å regne meg frem til selv, takk.
Jeg tror heller ikke at det nødvendigvis er riktig, slik artikkelen i Dagbladet antyder, å hele tiden underbygge sine valg på forskning og psykiateres bedrevitenhet. Jada joda, i undersøkelser av 40 000 barn så kan du helt sikkert finne hovedtrekk som gjelder for de fleste, men jeg mener at det blir helt feil å basere oppdragelsen på forskningsdata og ekspertanalyser. Barn er ikke konstante verdier som lar seg kvantifisere i et regnestykke, de er snøfnugg.
Mitt hus Ved å lene seg på råd fra eksperter tror jeg også videre at man vil bli frarøvet selvtilliten til å ta egne valg og stå for disse. Og det vil paradoksalt nok bli vanskelig å oppdra egne barn hvis man lar andre voksne oppdra en selv til å oppdra ens egne barn. Jeg hører stadig om ulike tilnærminger til oppdragelse, enten det er “la barna ligge og gråte”-teknikken eller om det er fri utfoldelse uten rammer. Min tilnærming til dette er at jeg prøver meg frem, ser hva som fungerer for meg og mitt barn. Om det ikke funker for oss, så funker det ikke for oss. Jeg gir da blanke i om det har fungert for 100 000 amerikanske barn. En viktig tommelfingerregel her er: My house, my rules.
Som en mann som ligger og vaker i brytepunktet mellom tøff og myk, så prøver jeg hele tiden å balansere ut mengdeforholdet mellom lekeonkel og sjef. Jeg tror dog det er viktig med begge, for som det heter: “Ekte menn sitter ikke barnevakt for barna sine. De oppdrar dem”. Problemet er at man så gjerne vil være bestevenn med barna sine, men det er helt nødvendig med en naturlig maktbalanse mellom barn og voksne. De voksne må stå over barna i næringskjeden, hvis ikke mister man all autoritet og blir behandlet som en venn, ikke en autoritet. Noen ganger må man kunne si at “Vi er voksne, du er et barn, that’s that og sånn blir det bare”. Litt som på en arbeidsplass. Noen må ha muligheten for å kunne sette ned foten og si “Sånn er det og sånn blir det.”
Voff voff! For å trekke en dristig parallell, så er barneoppdragelse ikke så veldig forskjellig fra å oppdra en bikkje. De samme grunnreglene gjelder for maktbalanse og respekt. Hvis du aldri setter noen begrensninger for hva hunden får lov til, vil du raskt miste kontrollen og vipps så står den på stuebordet og spiser maten din. Hunden må vite at du er sjefen, sånn er det også med barn. Hvis de ikke respekterer deg, så vil de gjøre hva de vil. Blir de aldri fortalt at det er en tid for å sitte skolerett og en tid for lek, så vil de alltid prioritere enkle utveier. Derfor mener jeg det må være mulig å sette ned foten, sette seg i respekt og vise at det er de voksne som går med buksene, ikke motsatt.
Jeg tror kanskje litt av problemet er at vi nordmenn har blitt så fryktelig pysete og hårsåre at ingen lenger kan stå opp for litt tøff oppførsel. Vi har blitt så sykelig opptatt av fasadebygging at vi ikke tør å ta i barna lenger. Jeg mener det må være lov å ta barna litt i øra hvis alt går rett åt skogen. Det samme gjelder med hunder. Om hunden din ikke adlyder deg, men stiller seg til motverge og glefser etter hånden din, ja da må du faktisk brette opp ermene, sette skapet på plass og fortelle hvem som er sjefen. Det nytter ikke å veilede en hund. Jeg mener det handler om respekt og det er ikke snakk om maktmisbruk, men oppdragelse. Man må kunne sette ned foten og si at “Her går grensa, ikke lenger nå. Jeg er voksen, du er barn, jeg bestemmer og sånn er det bare. Først pysj, så rosin.”
Her går det selvfølgelig en hårfin grense, for all bruk av autoritet må være rettferdig og berettiget, ellers vil det raskt bite deg i ræva. Det nytter jo ikke å klage over at barna dine roper til deg, hvis du roper til dem. Husk at barn er et speilbilde av dine handlinger.
Jeg har bevisst ikke lest en tøddel om hva ekspertenes råd, pedagogikk eller forskning viser i forkant av å skrive denne teksten og det kommer jeg til å fortsette med. Jeg tar helt sikkert feil i mange av mine påstander og det er akkurat sånn jeg vil ha det. My house, my rules. Jeg baserer oppdragelsen av mitt barn på sunn fornuft og kardemommeloven. Eksperter og andre forstå-seg-påere som kommer og banker på min dør, må regne med å bli behandlet på samme måte som Jehovas vitner. Nei takk, ellers takk, adjø.
Vage nyttårsforsetter er for pyser. Langvarig selvpining derimot, det er stor idrett for menn med hår på kassa. De siste par årene har det gått sport i å pønske ut nye måter å utfordre meg selv på i året som kommer. Og etter å ha kuttet røyk, snus, brus og sukker med stor suksess, har tiden kommet for å ta det hele til et helt nytt nivå.
Jepp, jessør. Jeg setter alkoholen på hylla, hiver meg på vannvogna og kliner til med et helt hvitt år! Nei da, jeg har verken blitt kjip, gått bananas eller funnet Jesus. Dette er intet annet enn et bevisst livsstilsvalg i selvpiningens navn. Jeg elsker jo en god utfordring og når jeg først har stilt meg selv et slikt spørsmål, så klarer jeg ikke å takke nei. Monologen jeg hadde med meg selv, som ledet opp til denne beslutningen, gikk noe slikt som dette:
“Hmmm, hva skal jeg kutte ut i år da?? Potetgull eller kanskje neglbiting?”
“Æh, alt for lett. Ta noe vanskelig. Hva med… alkohol?”
“Nei nei nei, alkohol?! Er du gal mann, det høres ut som en forferdelig plan!”
“Hvorfor det?”
Og jeg bare: “Men hva med vinglasset til fredagstacoen? Og grillmaten til sommeren? Hva kommer alle vennene dine til å si, tenk på julebordene da mann?!”
“Vel sorry mate, men dette skjer. Jeg har vært alkoholens marionett mang en gang, men i år er det jeg som bestemmer.”
“Pøh, du kommer til å bli tidenes festbrems!”
“Å jasså, så du tror ikke jeg klarer det?
“Nix”
“Bring it on!”
Så i 2014 blir det vann til hverdags, vann til fest! 😀
Før jeg begynte å skrive denne teksten, så var jeg fortsatt ikke helt 100 % overbevist, men nå merker jeg bare at godfølelsen sprer seg i korpus. Jeg tror egentlig mange ville hatt godt av et hvitt år, men jeg har ikke tenkt til å prakke på deg noen moralsk, snusfornuftig tale og raljere om at alle burde gjøre som meg. Gjør hva du vil du, men ikke forvent at jeg danser på bordet i 2014. Sånt passer seg bare når man har sølt gin i tonicen. Og pssst: Det er folk som danser edru på bordet du virkelig skal passe deg for 😉
Skål!
/ lik hvis du tenker “Tja, det var kanskje ingen dum idé?”
