Et ufattelig tall selvfølgelig, men det er altså flere barn enn i hele Norge totalt. Tenk på det!
Ikke bare en liten avdeling i barnehagen, men hver eneste barnehage, skoleklasse, idrettslag, korps, rubbel og bit. I hele Norge. Det er faktisk helt umulig å se for seg, men det skjer. Akkurat nå.
Og bare fordi det er langt unna, betyr det ikke at barna ikke er de samme som her hjemme. Barn der er som barn her: Små hoder med store drømmer. Smil, håp og forvetninger. Bare at mens barna her hjemme klager over at grøten er kald, står de i fare for aldri å spise grøt igjen..
Så hvis du har mulighet: Hjelp Røde Kors med å hjelpe dem som trenger det mest.
Se den korte videosnutten under og gi litt til de som ikke har noe.
Hvert eneste bidrag kan bety så ufattelig mye ♥
♥ VIPPS valgfritt beløp til tlf. 2272 ♥ SMS SULT til 2272 (250,-)
I går var vi på soppjakt med svigers på deres hemmelige soppsted ute i skogen.
Hele tiden mens vi var der, gikk jeg og dagdrømte. Om stekt sopp i fløtesaus med et hint av soya, salt og pepper, frekt dandert på et nystekt rundstykke, servert med et fyldig glass vin. Fyr i peisen og soppstuing i fleisen, da snakker vi perfekt sensommerkveld!
Tennene badet i vann mens jeg nynnet på lystige låter og plukket kurven full. Ikke lenge igjen nå.
Men da vi kom til parkeringsplassen for å sammenligne kurver og si farvel, ble vi stående og prate. Om sopp. Om at det finnes så mange slags typer og hvilke som er giftige og hvilke som er spiselige. Ja, for hvor mange slags spiselige sopptyper finnes det egentlig?
Så jeg tok et raskt søk på nettet..
Og plutselig fikk jeg ikke så fryktelig lyst til å spise sopp likevel..
Jeg så aldri den første IT-filmen. Jeg var for ung da den kom ut og for pingle til å se den senere. For selv om jeg elsker skrekkfilmer, så hater jeg dem også. Filmen hjemsøker meg om natten og får meg til å våkne gjennomsvett i frykt og terror. Etter at jeg så The Blair Witch Project (1999) måtte jeg sove med lyset på i flere netteruker måneder. Jeg var rett og slett livredd.
Men det er mange år siden nå. Jeg er en 35 år gammel mann, jeg kan ta vare på meg selv. Derfor ble jeg mildt sagt irritert på Christina da jeg fortalte henne at jeg skal se den nye IT-filmen på kino sammen med gutta, og hennes umiddelbare reaksjon var:
– “Nei”.
Det er lenge siden jeg flyttet ut fra mamma og pappa, ingen bestemmer over meg. Så jeg fortsatte:
– “Nei? Hva da “nei”?”
– “Skal du se IT? Glem det.”
– “Glem det? Hallo, jeg er en voksen mann, du kan ikke bare nekte meg å-“
– “Jo.”
– “Jaha? Så jeg skal sende melding til gutta og bare: Sorry gutta, jeg kan ikke bli med på kino, får ikke lov av kjæresten?!”
– “Ja, hvis du må så.”
– “Seriøst?”
– “Peter…”
– “Ja?”
– “Kom igjen a..”
– “Hva da?”
– “Du vet jo hva som kommer til å skje! Du kommer til å sprette opp av senga og jage klovner i søvne, du kommer til å vekke hele huset med skrik og bråk, det kommer til å bli et helvete om nettene. Også nå som vi endelig har fått så gode soverutiner!”
– “Pssssh. Slutt a, tror du jeg er 12 år eller? Jeg er en 35 år gammel mann og du er ikke mora mi!”
– “Nei vel, så se den teite filmen din da, hvis det er så sinnssykt viktig for deg. Men da får du sove alene på gjesterommet frem til du slutter å ha mareritt om klovner.”
– “Mareritt om klovner? Jeg har vokst av meg de greiene der for lenge siden. Tror du virkelig ikke at jeg klarer å se en skummel film uten å ligge og grine om natta som en liten unge?!”
Så derfor, bare for å bevise et poeng, så jeg traileren til filmen sent i går kveld..
Og jeg har seriøst ikke sovet så dårlig på lenge! x-)
For tenk over det: Er det ikke rart hvor opptatt vi er av å ta fine bilder når vi vet hvor lite vi bruker dem til? Spesielt i ferier! Her flyr man rundt hele ferien og knipser bilder høyt og lavt og overalt. Av barna, maten, badebassenget, solnedgangen, katten, hunden, venner og kjærester.
Men hva gjør man så med de beste blinkskuddene fra feriens fineste stunder? Lar dem ligge på pc-en, mobilen eller en harddisk. Og der blir de liggende. Og det er så trist, for hvorfor i all verden skal man ta fine bilder hvis man ikke skal vise dem frem?
Jeg elsker (egentlig) å se på andres bilder og høre historiene fra når de ble tatt, men vi vet jo alle hvordan en bildefremvisning på mobilen er. Du sitter utålmodig og venter mens den andre scoller seg gjennom 300 bilder, bare for å stoppe på hvert femtiende bilde og si:
– “Skavvi seeeee, ikke det, ja her er d- nei vent, ikke det. Uff, nei disse er skikkelig dårlige. Hvor var det bildet da? Skavvi seeee… ja, der ja! Det er jo brukbart”.
Vips så har hele den fine ferien blitt til en dårlig gjenfortalt historie. Men heldigvis er det noe man kan gjøre for å gjøre stas på bildene og gi ferieminnene den respekten de fortjener: Lag en fotobok!
Gode minner fra hyttesommeren 🙂
Og da Teo gledet seg litt over middels til å komme frem til hytta 🙂
Og den gangen vi satt på et svaberg og nøt den varme sommersolen.
For jeg sier som Fotoknudsen – gjør noe med bildene dine!
Med Fotoknudsens hjelp lager du nemlig raskt en kjempefin fotobokmed dine aller beste bilder. Det er så utrolig mye enklere enn jeg hadde sett for meg, gøy er det også! Og når fotoboken dukker opp i postkassen noen dager senere… Elsk! ♥
Min første fotobok! Er det lov å kalle seg forfatter nå? x-)
Så nå har vi endelig en verdig samling av sommerens beste minner i en glanset fotobok. Helt super å vise frem til slekt og venner! For ikke å snakke om å ha som minne i årene som kommer. Og glemte jeg å nevne at fotobok er en helt genial gaveidé? 😉
Her er et par andre fordeler:
Fotobok fra Fotoknudsen lager du raskt og enkelt selv.
Man kan jobbe online, laste ned fotobok-programmet på pc/mac eller på mobilen via egen app.
Bla deg gjennom bildene fra ferien, velg de beste og sett inn i fotoboka.
Sidene er superenkle å tilpasse, både i bildestørrelse og antall bilder per side.
Legg til tekst på 1-2-3.
Klarer du ikke velge bort bilder? Legg til flere sider, så har du mer å gå på 🙂
Dra og slipp bilder inn i boka. Enklere enn å koke egg!
Fotobok kan også lages på mobilen med Fotoknudsens egen app.
KNALLTILBUD TIL MINE LESERE!
Akkurat nå får du 30 % rabatt på fotobok fra Fotoknudsen! Så bruk denne anledningen til å gjøre noe mer med bildene. Lag en fotobok, så har du en super samling av dine beste ferieminner.
Det er kjempeenkelt, ikke tar det spesielt lang tid heller. Og jeg lover deg at når fotoboken dukker opp i postkassen, kommer du til å prise deg lykkelig for at du hørte på meg. Men vær rask: Tilbudet gjelder frem til midnatt 22. september. Så benytt deg av tilbudet, gjør stas på minnene – lag fotobok 🙂
Jeg beklager altså, men da jeg skjønte hvilken dag det var i dag, så hoppet jeg i taket.
For vi har akkurat kommet hjem fra ferie og det er jo ikke noe gøy å forlate 30 grader og tropenetter for regn, grått og regn igjen. Vinteren er på vei, kulda kommer. Slaps, snø og deprimerende mørke. Men det var frem til jeg innså hvilken dag det var i dag..
For oss julefantaster som aldri (aldri!) kan få nok jul, er dette intet mindre enn en festdag. Den første i rekken av mange! Det er kanskje litt i overkant tidlig å finne frem gløggen og sette over pinnekjøttet, men det er absolutt på tide å slippe løs julesommerfuglene i magen og la dem begynne å gjøre seg kjent.
Kanskje også prøve seg på ei litta julelåt av Sissel Kyrkjebø..? Nei, det får vente en stund til. Eller hvorfor ikke. I morgen er det bare 99 dager igjen og da begynner det virkelig å haste. Sissel og Odd, take it away!
Etter den søte ferie, kommer den sure svie. For er det én ting jeg hater, så er det å rydde ut av kofferten etter en ferie.
Jeg vil helst utsette det så lenge som overhodet mulig, men Christina liker å ta det med én gang. Så dagen i dag kommer for det aller meste til å gå med til å finne på nye unnskyldninger for hvorfor jeg ikke kan gi meg i kast med å rydde ut av kofferten med det samme.
Christina kommer til å være på meg som en klegg / sulten bjørn, men jeg er villig til å gå langt for å ikke begynne å rote rundt i spansk skinke og skitne sokker allerede i dag. For som alle vet: Å rydde ut av kofferten er det aller kjedeligste et menneske kan utsettes for.
Så langt har jeg: Gå tur med Teo, simulere sykdom, tråkke over, motta superviktig jobbtelefon, starte en krangel, gå tur med Teo igjen, og hvis det blir virkelig kritisk: Legge om til vinterdekk på bilen.
Spanjolene kødder ikke når de prøver å få folk til å slutte å røyke!
For spanske røykpakker er ikke som andre røykpakker. Her nøyer man seg nemlig ikke med en advarende tekst, men har tatt den klassiske advarselen til et helt nytt nivå! Og det synes jeg er så vanvittig fascinerende, så mens El Pluttador samler på rare steiner på stranda og farmor samler på fine skjell, snuser jeg rundt etter tomme røykpakker.
For spanjolene er ikke redd for å smøre tykt på når de prøver å få folk til å slutte å røyke. Eller hva sier du til å blåse røyk i ansiktet på et gråtende barn, en baby med en sigarett i smokken og bilder rett fra operassjonssalen?
Men tross alt dette, må nok min favoritt så langt være denne som går på impotens hos menn:
For drit i advarselen om at du kan ende opp med å dø, gi barna dine kreft eller få en svulst på halsen på størrelse med en grapefrukt. Slutt å røyk ellers kan du ende opp i fosterstilling i senga med en slapp penis.
Selvfølgelig er ikke impotens noe å tulle med, men i selskap med røykende babyer og umiddelbar død, blir det liksom litt banalt. For hvis ikke egen eller andres død er nok til å få deg til å slutte, tror jeg ikke du snur i døra av en vissen snopp.
Men det viser i hvert fall at spanske myndigheter er villig til å gjøre absolutt alt for å få folk til å slutte. Og man skulle jo tro at slike visuelle fremstillinger ville ha en vanvittig effekt, men tilsynelatende ikke. For aldri har jeg sett flere røykere rundt omkring. Barn og unge, jenter og gutter, kvinner og menn, veldig mange røyker.
Nå har ikke jeg tenkt til å dømme folk som røyker, jeg fyrte jo selv opp en sigar på takterrassen her i forrige uke, men det er allmenn kjent at røyking er helseskadelig og ikke er godt for noe som helst. Derfor skal jeg være mitt samfunnsansvar bevisst og gjøre som spanske myndigheter.
I etterkant av innlegget til Christina der hun tullet med et bilde postet av hele Norges bloggdronning, har det mildt sagt kommet blandet respons. De aller fleste så det som humor, andre så det som ondsinnet mobbing.
Innlegget var utelukkende ment som humor fra vår side, men jeg har ikke tenkt til å si stort mer om den saken, for Christina har allerede blogget om det, og dessuten: Folk må få mene hva de vil 🙂
Selv Tor, som med dette gullkornet av en kommentar stikker av med dagens soleklare førstepremie, for en spissfindig kommentar som på en saklig måte oppsummerer hele debatten og tar kritikken mot Christina på kornet 😉
“fy faen få det stygge ekle mongo trynet vekk fra nettavisen, nei du må seriøst inne på noe bedre, off fy faen så styggt. ps: tror eg skal ringe nettavisen å be de slutte leggge ut dine saker pga hvem liker et nettroll, som er så stygg at man spyr” (- Tor, 2017).
Etter over en uke i Spania hadde vi endelig begynt å bli akseptert av lokalbefolkningen, men så skjedde det katastrofale.
‘
Det skjedde i går. Vi var på vei hjem fra nok en herlig dag på stranden. Tidligere på dagen hadde vi vært på et kjøpesenter og klart å bestille mat, kjøpe klær og betale uten å bli avslørt som turister. Språket gikk på brokete spansk, men vi klarte å fly under radaren.
Borte var alle de rare faktene fra forvirrede spanjoler som slo oppgitt ut med armene hver gang vi prøvde å ytre en glose. De forsto oss! De skjønte vel at vi ikke var spanske til beinet, men vi fikk for forsøket. Endelig var vi tatt inn i varmen! Men så skjedde det… Det som ikke skulle skje. Katastrofe.
Vi hadde pakket bilen full og var på vei hjem fra stranden. Satt og pratet og koste oss, gledet oss til middag og et lite bad i bassenget før kvelden. Vi humpet av gårde på den støvete grusveien som leder opp til hovedveien. Der skulle vi etter planen kjøre et par hundre meter før vi skulle vrenge av til siden og inn i landsbyen, der vi skulle blande oss inn i mengden. Bare en bil full av litt bleke spanjoler, ingenting å bry seg om.
Men den gang ei. For da jeg gasset på for å komme ut på hovedveien, hørte vi først et dunk. Så litt rasling, så litt knatring, et kans og enda flere dunk. Vi snudde oss rundt og da så vi det..
Først bakluka; den sto rett til værs. Bak bilen, perfekt dandert som hvite striper bak et fly: Et langt spor av strandleker, stoler, parasoller og baderinger. Jeg bråbremset, hoppet ut og løp tilbake. Da jeg kom til hjørnet av grusstien og hovedveien, så jeg at tingene våre lå strødd et godt stykke nedover grusveien også.
Jeg kastet meg rundt for å plukke opp baller og juicekartonger som lå strødd, da jeg hørte det. Stemmene. Først fra et spann syklister som kom susende forbi. De brølte noe uforståelig, før de lo rått og syklet videre. På den andre siden av veien, under markisen av et hus jeg trodde var forlatt, sto en gammel mann med hatt og ristet på hodet mens han humret og lo så hatt, sigar og skjortesnipper ristet.
Aldri har jeg følt meg mer som fisk på land. Enda godt vi reiser hjem imorgen 😉
Badeshorts, flip flops, singlet og en sti av badeleker… Hellå nårvey!
/ Den følelsen når du plutselig savner regn og brunost 😀
