Med fare for å få kuttet av meg hodet: Er det bare jeg som synes det har gått for langt?
Licensed from: Volodymyr Melnyk / yayimages.com
Det startet bra. Kjempebra! Dra et nedhysjet problem frem i lyset og eksponer monsteret ved sitt sanne navn. Kvinner som har blitt tvunget til stillhet, kvinner som ikke har blitt trodd, kvinner som har måttet leve med sannheter som ingen vil høre, endelig kom deres tid. Ut av skyggene og ned fra høye stoler ble de dratt frem en etter en.
Menn med fete barter som hadde misbrukt sin makt. Dra dem ned, spark dem ut. Bra! Men det handler selvfølgelig ikke bare om de spektakulære enkeltsakene. Dette er bare ledende eksempler som går i bresjen for kampanjens suksess.
Den virkelige suksessen er å bryte ned denne ukulturen i alle samfunnslag. På jobben, på julebord, på ferie, i hverdagen. Få slutt på den helvetes ukulturen der menn står nærmest fritt til å seksuelt trakassere kvinner slik det behager dem. Kvinnene blir sjeldent hørt eller trodd uansett.
Altfor lenge har det vært en slags stille aksept for at sånn er det, og selv om det ikke er greit, så er det vel bare sånn. Det mønsteret, som for alt jeg vet strekker seg tilbake til tidenes morgen, ser det nå endelig ut til at det kan bli en slutt på. Om ikke slutt, så i hvert fall begynnelsen på et kulturelt paradigmeskifte. Metoo, der har dere lykkes. Stort. Verden er i endring.
Men så bikker det over da. Når alt plutselig er Metoo. Når ei litta høne blir til ti høns. Når det nærmer seg hysteriske tilstander og alle ser spøkelser overalt. Plutselig er ingenting greit, alle skal tas og nyansene blir uklare i blodtåka. Menn er noen perverse svinelabber og kommer er stor nok til å gre over alle mann. Eller i hvert fall føles det sånn. Og det er da kontra-bevegelsen setter inn.
Man begynner å latterliggjøre Metoo-kampanjen fordi det har gått for langt. Begynner å komme med spekulative eksempler om hvordan dette vil ødelegge for forholdet mellom den almenne mann og kvinne. Det som først ble tatt alvorlig, har plutselig blitt en betent grobunn for spekulasjon. Og det hører jeg mye av for tiden.
– “Åssen skal det bli nå liksom? Må man ha med søknadspapirer på byen for å få lov til å prate med en dame?”
– “Tør nesten ikke hilse på Linda på kontoret lenger jeg, kan jo faen meg bli Metoo av sånt”
– “Kan ikke spørre kona om litt fredaskos lenger vettu, for da ender du plutselig opp på forsiden av VG”
Og plutselig har det som startet som et viktig initiativ for å få slutt på urettferdighet og ukultur, blitt til en slags middel for splid og distansering.
Licensed from: Creatista / yayimages.com
Men la oss ikke glemme hva denne saken egentlig handler om. Det handler ikke om at menn og kvinner plutselig skal leve på to forskjellige planeter og aldri ta på hverandre i frykt for overgrep og anklager. Det handler om rettferdighet og å få slutt på en jævla ukultur som skulle vært røsket opp med rota for lengst.
Det handler om menn (hovedsaklig) i høye posisjoner som misbruker sin makt, det handler om seksuell trakassering i alle samfunnslag og en kultur som har holdt ørene lukket for å høre kvinners rop om hjelp. La oss ikke gjøre dette til noe helt annet enn det det er. Har du intet å skjule, har du intet å frykte.
Men det er lett å miste fokus. Senest i dag leste jeg om franske kjendiskvinner som har skrevet under på et åpent brev der de forsvarer menns rett til å prøve å sjekke opp kvinner. Og da ser man at motkulturen faktisk har kommet et godt stykke på vei.
Det er da for faen ikke snakk om at menn ikke lenger skal kunne sjekke opp kvinner. Det er snakk om at seksuelle tilnærminger skal foregå på begges premisser med begges samtykke, og dersom det ikke gjør det skal det være en kultur for å si ifra. Ikke en kultur for å holde kjeft.
Men jeg synes det er greit å bite seg merke i at det foreligger et visst nivå av hysteri rundt dette akkurat nå. Om en kjendis dukker opp på forsiden av en nettavis anklaget for seksuell trakassering, er han forhåndsdømt på flekken. Men som det heter i god rettspraksis: Enhver er uskyldig inntil det motsatte er bevist. La oss ikke glemme det. La ikke dette bli til en heksejakt der alle som pekes på umiddelbart blir kastet på bålet.
For kvinner og menn skal leve sammen enda en stund til, og da hadde det vært fint om vi hadde klart å se denne saken for hva den er og holde tunga rett i munnen. Og i rett munn. Til enhver tid.
Licensed from: dolgachov / yayimages.com
