Jeg hadde glemt fra sist …
Hvor mye du ofrer, selv når du har ingenting igjen.
Hvor lite du sover, selv så trøtt du er.
Hvor lite du klager, selv hvor vondt du har.
Hvor stolt jeg er av deg, for den mammaen du er.
Hvor høyt jeg elsker deg, på vegne av våre barn.
/ stolt kjærast <3
På søndag er det farsdag, men hva gir man en pappa som har alt? Hva med et eksklusivt kokkekurs på Kulinarisk Akademi?
/ sponset innlegg
En gammel mannssjåvinistisk regle sier at “kvinnens plass er på kjøkkenet”, men her i huset er det stikk motsatt. Siden jeg er så hårreisende dårlig på stort sett alt annet husarbeid er mannens plass definitivt på kjøkkenet. Og der trives jeg godt, men jeg vet at mange menn der ute sliter litt med å komme i gang på kjøkkenet. Vel, nå har du muligheten til å gjøre noe med det.
For selv om man i utgangspunktet vil lage god mat til familien er det ikke alltid like lett å vite hvor man skal begynne. Sånt leder fort til snarveier, ferdigmat og næringsfattige måltider. Og det er dumt, for sunn og god mat er en viktig investering for hele familiens helse.
Skulle du ønske at far i huset kunne klart å piske sammen mer enn bare spagetti a la capri og frossenpizza? Bli med på konkurranse og vinn et eksklusivt kokkekurs for far i huset, så skal du se at det fort blir andre boller på kjøkkenet!
Vinn uforglemmelige kokkekveld!
Konkurransen “Sunn pappa” avholdes i regi av Mills og Kulinarisk Akademi og foregår enkelt og greit ved at du går inn på konkurransesiden og nominerer en pappa som fortjener å ta med seg et barn og dra på en eksklusiv kokkekveld.
Alt du trenger å gjøre er å skrive en kort setning om hvorfor du synes han fortjener å vinne, så er det bare å krysse fingrene. De heldige vinnere blir kontaktet direkte av Mills og kan overraske far i huset med tidenes kanskje beste overraskelse i forbindelse med farsdagen.
I tillegg til en kveld med ny kunnskap, mye moro og spennende matlaging, så dukker også hobbykokk og musiker Jørn Hoel opp. Jeg er litt usikker på om han skal spille eller bare lage mat, men samme kan det være, for Jørn Hoel er Jørn Hoel. Stas blir det uansett.
Så bli med på konkurranse og nominer en pappa som fortjener å vinne et eksklusivt kokkekurs og bli en sunnere pappa 🙂
Klikk her for å bli med på konkurransen
/ Lykke til!
Hurra, endelig har jeg klart å få tak i klippet fra da plutten og jeg var på God Morgen Norge i går 🙂
I forkant av sendingen var jeg veldig spent på hvordan det skulle gå å ha med seg en liten plutt på direktesendt tv, men det gikk jo helt strålende.
Klikk på bildet for å se den lille snutten med meg og plutten 🙂
(Video: TV2)
Kjenner at hjertet nesten klapper sammen av stolthet når jeg ser han svare glad og fornøyd på spørsmålet om navnet til lillesøster.
– Lillesøster heter Nora!
Vel blåst, lille plutt 🙂
/High five!
Kvinnekroppen slutter aldri å fascinere meg. Jo mer jeg blir kjent med den, dess flere rariteter synes jeg den byr meg på. Slik som barseltårer.
Vi kan sitte i sofaen og kose oss og ha det tilsynelatende bra, men plutselig og helt ut av det blå vræler frua ut i hylgråt. Og da sitter jeg der som et enormt spørsmålstegn og vet ikke opp eller ned på noe. Skal jeg si unnskyld eller trøste? Har jeg sagt noe galt? Har hun vondt? Hva skjer?!
Som mann er det veldig sjeldent jeg gråter. Jeg felte en god slump tårer da begge mine barn ble født, men jeg gråt ikke. Jeg gråter ikke engang i begravelser. Derfor har det vært litt vanskelig for meg å forstå hva som har foregått i det siste, for etter at vi kom hjem fra sykehuset med Fersken i armene har frua grått oftere enn det regner i Bergen.
Plutselig kommer det en skur og i starten forsto jeg ingenting, men så en dag forklarte hun meg at det helt sikkert er barseltårer. Og det er visstnok helt normalt og ikke noe å ta på vei for. Det hadde selvfølgelig vært fint å vite om dette FØR jeg tilbrakte to uker av livet på å liste meg rundt på tottelotten og være livredd for å utløse en fjes-tsunami.
Og det kan være de rareste ting som utløser det. Lykke, stolthet, trøtthet, glede. Plutselig, fra ett sekund til ett annet, helt uten forvarsel: Vanlig, vanlig, vanlig, hylgråt!
Bare for å beskrive hvor banalt slike barseltårer kan oppføre seg, så var det en dag her vi satt og pratet i sofaen om hvordan dagen hadde vært. Frua fortalte om at hun hadde vondt her og der og var kjempesliten, men at det ellers gikk overraskende bra. Det hadde altså vært en god dag og stemningen var god. Så da la jeg til:
– Og heeey, du har jo ikke grått i dag!
Det fikk henne selvfølgelig til å begynne å hylgråte.
Så sånn er det med den saken.
/ forvirret hilsen tåregjerrig mann
Det er så kult å være tilbake i Oslo igjen! For plutten er det første besøk i storbyen på halvannet år og han digger det.
Det er så lite som skal til for å glede en liten småttis som ikke har sett en trikk før. Eller en statue av Ibsen. Eller det store neonskiltet til Freia på Egertorget.
Vel, teknisk sett har han jo sett alt dette før, han er jo tross alt født og oppvokst i Oslo, men han husker ikke lenger hvordan det var å bo her. Det rare er… det gjør ikke jeg heller.
Jeg kjenner meg så fremmed i byen, merker pulsen og tempoet her på en helt annen måte. Og jeg digger det. Oslo føles kul og sofistikert på en helt ny måte. I de ca. 10 årene jeg bodde her følte jeg det aldri sånn, for da var jeg en naturlig del av bybildet selv. Cruiset rundt i gatene på bysykkel og gikk i ett med rytmen, men nå står jeg på utsiden og titter inn. Og jeg liker det.
Oslo føles som en ekte europeisk hovedstad, en by man kunne reist til. Alle gatene er forskjellige og spennende på hver sin måte. Alle fasadene føles eksotiske og underlige, og alle de rare luktene fyller lungene med velbehag.
Det er kult å være turist i egen by, for da føles alt som en opplevelse. Det føles ikke som samme gamle Oslo, men som New York. Eller Paris, bare uten froskelår.
I løpet av de få timene vi har vært her tror jeg ikke plutten noensinne har kost seg mer. Han ble helt oppslukt av stemningen og alle menneskene. Og trikkene, ikke minst! Et blått tog som også lignet veldig på en buss? Fascinerende.
Og det ble selvfølgelig ikke akkurat dårlig stemning da han plutselig oppdaget at to av hans absolutte favorittpersoner, onkel Stette og tante Tess, sto og ventet på ham på Egertorget for å bli med å spise på den ultimate familierestauranten for folk i farta: McDonalds 😉
Og i morgen blir det nok en dag med nye opplevelser, lukter og smaker. Etter at vi har vært gjester på God Morgen Norge skal vi ut på en liten oppdagelsesferd der vi skal spise boller hos bakeren, drikke kaffe på Stockfleths og selvfølgelig kjøre blå trikk. Og ikke nok med det, men vi skal jo også kjøre stooooort tog hjemover.
Men for nå er vi to überkule hipstere i en überkul storby.
P.S. Husk å tune inn tv-en på TV2 i morgen tidlig kl. 08-09 da 😉 Prekas!
Akkurat nå sitter vi på toget på vei inn til Oslo for pluttens aller første togtur! Selv om jeg har vært veldig spent var jeg usikker på om han egentlig ville synes det var noe stas.
Heldigvis synes han det er superstas å se verden suse forbi i superfart mens vi tøffer og toger oss innover mot hovedstaden for vår aller første guttetur. Bare papsen og plutten, gutta på tur. Dette blir gøy!
Liten gutt, stor fart, stor stemning 🙂
I bilen på vei til toget snakket plutten om at han heller ville kjøre buss, men da jeg fikk overbevist ham om at en buss bare er litt større enn en bil, mens toget er myyyye større enn huset vårt, ja da var det greit.
Men nå får jeg logge av, jeg er guide her på togturen og må gå tilbake til jobben med å peke ut jorder, stoooore hus (bondegårder), vann, trær og biler.
/ Tøffe tøffe tut tuuuut!
Jeg er ikke en fyr som liker å selge skinnet før bjørnen har parkert tøflene, men nå klarer jeg rett og slett ikke å holde på det lenger: Plutten og jeg skal på God Morgen Norge!!
Førstkommende tirsdag morgen har vi blitt invitert til storbyen for et jovialt kaffeslaberas i beste sendetid for å prate litt om løst og fast. Jeg gleder meg selvfølgelig masse, men jeg er kanskje aller mest spent på hvordan det skal gå å ha med seg plutten på direktesendt tv.
Så i morgen suser vi inn til Oslo for en skikkelig guttetur og forbereder oss på vår aller første tv-opptreden på tirsdag morgen. Gooood morgen Norge!
Å filme barn går jo aldri som planlagt og lille pluttis elsker alt som heter kameraer og elektronikk, så det skal bli spennende å se hvordan plutten oppfører seg i rampelyset. Og ikke minst om fattern klarer å stokke ordene sine riktig også 😉
Så hvis du er hjemme på tirsdag morgen får du skru på skjermen, så skal vi skru på sjarmen, så sees vi i sofakroken en gang mellom kl. 08-09. Tommel opp!
/ Vi sees 🙂
I dag skulle jeg være skikkelig superpappa. Mens mams og fersken fortsatt lå oppe og purket fikk jeg i plutten frokost og la ut på tur. Bare oss gutta. Plutten, pappa og Teo. Gutta boys.
Vi skulle ta oss en tur i skogen, gå en lang tur rundt boligfeltet, ta oss god tid og komme tilbake når det måtte passe oss. Men så begynte det å regne. Selvfølgelig gjorde det det. Og hadde pappa tatt sine forhåndsregler og pakket inn sønn og/eller seg selv i egnet regntøy? Selvfølgelig ikke.
Umiddelbart begynte jeg på returen, men jeg hadde jo helt glemt at plutten går i barnehagen nå, de bryr seg visst ikke så mye om regn der. Han bare herjet videre og virket helt uanfektet av at skyene hadde begynt å late vannet.
– Men kom igjen a pluttis, vi blir våte jo!
– Nei, løpe i vannet, en gang til.
Det er egentlig en ganske rar situasjon å stå der som voksen mann og måtte be sin sønn på knærne om å få lov til å dra hjem. Men han tok absolutt ingen hensyn og fortsatte bare å leke i den store vanndammen sammen med vovsen mens pappa sto på sidelinjen og følte seg forfordelt.
Det var nesten så jeg vurderte å dra den gamle klassikeren “Jeg får ikke lov til å bli våt av mamma” og til slutt måtte jeg krype til korset og kjøpslå med den lille bruktbilselgeren.
– Kom igjen a pluttis, hvis vi drar hjem nå… Oj, vet du hva eller? Vet du hva vi kan lage da? Kakao! Mmmm, kakaaaao! Men da må vi gå nå altså.
– Kaste stein, en gang til.
– Okei da, én stein til, men så må vi gå.
– Nei, ikke én. Twenty.
Ja, jeg glemte kanskje å si at han er litt lost in translation for tiden. Så da ble det et par steiner til. Og et par til. Jeg innså at jeg måtte prøve noe nytt og gikk for den desperate taktikken med å prøve snakke ham til fornuft. Jeg tror kanskje jeg overvurderer ham litt etter at han har blitt storebror. Han er 2,5 år og han elsker vanndammer.
– Men Gustav, du skjønner det at vi må gå litt nærmere skogen slik at Teo får gått på do, for Teo kan ikke bæsje midt i vanndammen, kan han vel? Dessuten tror jeg det er lurt å gå hjem nå slik at vi ikke alle blir våte og syke. Ja, for du vil vel ikke bli syk?
– Twenty one, twenty two!
På det tidspunktet fikk både Teo og pappa nok. Teo innså at det aldri ville bli noen tur i skogen og “sendte en fax” rett på asfalten. Det holdt lenge for pappa som tok både plutten og bajspåsan under armen og vendte snuten hjemover.
Denne innsatsen mottok selvfølgelig ingen stående applaus. Men så snart han var ute av vannpytt-hypnosen innså plutten at han kanskje var en anelse klissvåt likevel og da var det plutselig greit. Så var det også ekstra godt å komme hjem til en tørr og god joggebukse, en kopp varm kakao og en nyristet brødskive med smør og brunost.
Og vipps så ble jeg litt superpappa likevel.
/ Ha en god kakaosøndag 🙂
Jeg ligger ved siden av deg og ser på den søte lille nesa di mens du sover. Den er som en gummibjørn. Du er til å spise opp.
Det er så rart hvor mye du betyr for meg. Alt egentlig. Du og broren din, og Christina da. Alt jeg eier og har.
Det er rart å tenke på tiden før dere, før familien ble til. Så mange ting som betydde så mye som nå betyr ingenting. Det er rart hvordan en som er så liten kan bety så mye.
Men kanskje er det bare meg? Legger jeg for mye i det? Burde jeg være flere steder enn bare her? Er jeg i ferd med å fortape meg helt i foreldrelivet? Burde jeg tenke mer på meg selv og vie meg mindre til deg? Burde jeg kanskje bli flinkere til å gjøre andre ting, komme meg ut mer og se andre fjes?
…men så nyser du så den lille kaninnesa di hopper, og alt faller på plass igjen. Det er her jeg hører hjemme.
En tur på kino er alltid like trivelig, men så altfor lett å glemme i en travel hverdag. Kanskje på tide å finne frem popcornbøtta igjen?
/ sponset innlegg
Hver gang jeg er på kino tenker jeg “Dæven, jeg hadde glemt hvor mye jeg liker å dra på kino. Dette må vi gjøre oftere!”. Det er noe helt spesielt med stemningen og atmosfæren på en kino som man ikke kan oppnå i sin egen stue uansett hvor stor tv man har. Det er noe med lukten av popcorn og baconsnacks, lyden av andre folk som hvisker og ler, høyden under taket, en sal full av bakhoder og spenningen når reklamene ruller i gang.
Og reklamen er selvfølgelig en viktig del av totalopplevelsen. Jeg må i hvert fall ha med meg reklamene før filmen, for det er jo den perfekte tiden for å prøvesmake alt godteriet. Og vi har vel alle lekt leken “min reklame, din reklame”, der det er om å gjøre å være den som får den siste reklamen. Alltid like festlig å vinne og tilsvarende ergelig å tape.
Men jeg må ærlig innrømme at de siste gangene jeg har vurdert å dra på kino så har det ikke vært en eneste rull på programmet som har fristet noe særlig. Når samtlige filmer enten er “biljakt, sexscene, skytescene, biljakt” eller “hysterisk prompehumor, sexscene, mer prompehumor”, så blir det fort til at man bare holder sofaen og heller nyter synet av Stian Blipp i full vigør.
Men nå har det endelig kommet en trailer for en film jeg virkelig kunne tenkt meg å se. Bokstrollene har Norgespremiere fredag 7. november og ser ut til å bli en skikkelig godbit for oss som liker rare animasjonsfilmer. Filmen handler om de rampete skapningene “Bokstrollene” som bor i Ostebro, en snobbete Victoriansk by besatt av rikdom, klasse og dyre, stinkende oster. Høres ut som Frankrike, spør du meg.
Filmen har altså norgespremiere fredag om en uke, altså 7. november, men allerede nå kan du sjekke ut traileren til denne snodige filmen her:
Bokstrollene har 7-års aldersgrense og passer derfor ikke for de aller minste, men derimot virker den veldig lovende for barnslige mannfolk på 30+. Jeg gleder meg! Så sorry Stian Blipp, men neste uke er det mulig jeg må avlyse den faste fredagsdaten vår, for denne filmen lukter popcorn, baconsnacks, kinosal og god stemning lang vei 🙂
/ Snurr film!
