Kjenner du en som er umulig å kjøpe julegave til? Bli med på tidenes artigste forskningseksperiment!
/ sponset innlegg
Hver eneste jul klager frua på at jeg er så vanskelig å kjøpe gaver til fordi jeg ikke ønsker meg noe. Det er jeg ikke helt enig i, for jeg har ønsket meg det samme siden jeg var 12 år gammel: Bilbane. Men nei da, skakke få det vettu, det er jeg visstnok for gammel for.
Så hva skal man ønske seg da? Jeg har vel alltid vært en sånn fyr som blir mest glad for de gavene jeg ikke visste at jeg ønsket meg og det er selvfølgelig utrolig frustrerende for frua. Så i år går vi vitenskapelig til verks for å hjelpe Christina med å finne den ultimate julegaven. Og det er ikke bare noe jeg sier, se bare her:
Hva er dette for slags mørk trolldom? Les videre.
Jeg har nemlig vært med på et forskningseksperiment for å finne ut hva jeg egentlig ønsker meg til jul og selvfølgelig også avdekke den ultimate julegaven.
Dere må faktisk sjekke ut denne videosnutten, som blant annet avslører at jeg føler intet mindre enn sterk avsky for pynteputer! Haha 🙂
Å være med på dette prosjektet i samarbeid med Elkjøp er noe av det morsomste jeg har vært med på på lenge. Og det kom jo faktisk noe nyttig ut av det også: Nå vet jeg at jeg elsker elektriske duppeditter, jeg viser redsel for undertøy laget av godteri og jeg føler sterk avsky for pynteputer og englebøker.
I tillegg fant vi også frem til den ultimate julegaven til meg basert på empiriske studier, og det var ingen ringere enn LG G Smartwatch.
Meld på en du kjenner til eksperimentet!
Har du noen som gir deg uønsket hodebry hver eneste jul? Meld dem på eksperimentet, så kan de også få besøk av en ekspert som ved hjelp av moderne teknologi vil finne frem til hva de egentlig ønsker seg til jul. Ikke risiker falske smil, meld på en som får deg i tvil.
Kjenner du noen som er umulig å kjøpe julegave til? Meld dem på her!
Som veldig mange andre har jeg fått med meg teksten “Barna dine er ikke det viktigste i livet”. Sånt blir det blogginnlegg av.
Jeg liker hvordan teksten går hardt ut rett fra start med å etablere en “sannhet”.
– “Barna dine er ikke det viktigste i livet. Det er riktig. Barna dine er IKKE det viktigste i livet ditt”. Allerede her burde man vel egentlig slutte å lese, for en tekst som kaster ut slike påstander er selvfølgelig vanskelig å ta seriøst, men likevel blir man jo nysgjerrig.
Meg og en fyr som ikke er sånn superviktig for meg… yeah right.
For å raskt oppsummere teksten så handler den om at barna ikke skal være det viktigste i livet ditt, men parforholdet du har til barnas mor/far. Men la oss starte. Her kommer et sitat fra teksten:
-Vi bruker så mye tid på å være “perfekte foreldre”, at vi ofte glemmer å gi barna våre det de virkelig trenger. Nemlig gode eksempel. Gode eksempel på hvordan et bra ekteskap/forhold kan se ut.
Hvorfor kan man ikke gjøre begge? Jeg kan ikke se hvorfor det skal være noe problem å sette barna i først (eller i “midten av universet” som dere skriver) og i tillegg være et godt eksempel på hvordan et godt forhold skal se ut.
Og for min del så kan et godt forhold gjerne se akkurat slik ut som vårt forhold gjør nå. Vi setter barna først, deretter oss selv. Det betyr ikke dermed at vi ikke har et godt forhold, men vi er begge enige om at barnas beste er det viktigste akkurat nå. Vi tuller ofte med at vi i et par år fremover når vil fungere først og fremst som kolleger og det trives vi godt med.
Der har du oss 🙂
Skal vi liksom begynne å sette barna i andre rekke og prioritere oss selv bare fordi en fjasete artikkel presenterer det som en etablert sannhet basert på viktig kildemateriale som helt tilfeldige filmklipp fra 50-tallet? Piss meg i øret.
Før jeg fikk barn var det JEG som var universets midtpunkt. Jeg var den viktigste personen i mitt liv, så kom venner og familie, kolleger, venners venner og deretter røkla (resten av verden). Da jeg ble sammen med Christina hoppet hun foran alle andre og presset de en plass ned på lista, mine egne behov for selvrealisering likeså. Så fikk vi Gustav. Da fikk alle andre rykke enda et hakk ned på listen, Christina likeså.
Hun er selvfølgelig ikke uviktig, men i den klassiske “umulig dilemma”-situasjonen der en mann med pistol tvinger meg til å velge en av dem, så hadde jeg gått for Gustav. Selvfølgelig hadde jeg det. Det samme hadde Christina, det har vi snakket om flere ganger. Hvorfor? Barna våre er det viktigste vi har i livet vårt.
Sånn tror jeg mange har det, så at denne artikkelen legger frem som en etablert sannhet at “sånn er det ikke” kjenner jeg at irriterer meg. Ikke fordi artikkelforfatterne ikke skal få mene hva de vil, men ikke kom her og legg frem en personlig påstand som fakta bare fordi dere har forsket dere frem til dette over en kopp kaffe latté.
Aha, så du er også i besittelse av fasit? Strålende!
“Umulig dilemma”-situasjonen prøver man jo å avvriste i teksten med følgende tekst:
Så hva vil det si i praksis å sette sin partner først? La oss understreke at hvis huset brenner eller båten synker er det fortsatt ungene dere redder først, det er ikke det vi mener. Poenget er at familien fungerer best når de to foreldrene samarbeider godt, er lykkelige sammen og prioriterer forholdet sitt høyere enn andre ting.
Når ble dette fasit? Hvem er det som bestemmer dette? Og hvorfor kan man ikke samarbeid og være lykkelige selv om man prioriterer barna høyere? Kjære artikkelforfattere, hva er det dere er så redd for? Jeg skjønner at det kan utvikle seg til trøbbel i gjerdet om man prioriterer fotballkamper på tv og oppssuing av huset foran forholdet, men barna? Kom igjen.
Eller er det en tekst skrevet kun for å provosere til reaksjon, for dermed å skape viral effekt, klikk og potensielt også salg for dette Coaching & Hypnose-opplegget. Ikke umulig. Det er jo viden kjent fra bloggverdenen at folk skriver ting de egentlig ikke mener kun for å få en reaksjon hos folk. Et desperat trekk jeg aldri har hatt særlig sansen for. Det virker mest som at denne teksten er skrevet av barnløse bedrevitere som baserer seg litt for mye på tilfeldige sitater fremfor empirisk forskning, altså et eget familieliv med barn. Men jeg kan ta feil, jeg later ikke som jeg har fasit, jeg bare fabulerer.
Litt rask research avslører også at artikkelen er skrevet av to hundetrenere, hvilket gjør alt så mye lettere å forstå. Jeg skjønner at en slags adjektiv-lek der man bytter ut ordet “barn” med “hund” kan utgjøre en morsom selskapslek, men det blir ikke automatisk en god artikkel av det, dessverre.
Jeg skjønner ikke heller helt hva man er redd for her. Det virker som at man må ta et valg mellom barn eller forhold, som om de to ikke lar seg kombinere. Enten er man en god forelder eller en god partner, man kan selvfølgelig ikke gjøre begge. Kanskje er det bare jeg som er født med en simultankapasitet av en helt annen verden, men jeg synes ikke det har vært spesielt brysomt å kombinere de to så langt.
I saken presenteres også en rekke spørsmål som skal avdekke om man har gått i “fella” med å sette barna sine for høyt. Her er ett av dem:
“Ser barna dine med jevne mellomrom at foreldrene kysser og klemmer hverandre, og ikke bare er foreldre, men også kjærester?”
Det er mulig jeg misforstår her, men jeg var ikke klar over at jeg måtte velge bort å kysse min kjære hvis jeg setter barna på øverste hylle. Virker rart at man ikke kan være både gode foreldre og kjærester på likt. Som de sier: That´s news to me.
Who knew?
Her kommer nok et sitat:
“Et sterkt forhold mellom foreldrene er den største tryggheten barna dine kan få.Og du setter et eksempel som de selv kan følge som voksne (du vil vel at dine barn finner en partner som setter dem først, og som de vil være lykkelig sammen med, gjør du ikke?)”
Jeg liker hvordan de spiller opp et slags skyldspørsmål her og legger til rette for at man skal betvile egne valg. Svaret på dette er for min del for øvrig nei. Jeg håper mine barn finner seg en partner som setter dem først, at de er lykkelige sammen og at hvis de en vakker dag får barn, vil sette barna først hvis de føler for det. Hva enn de må for å få sitt forhold til å funke og være lykkelige sammen. Jeg vil i hvert fall ikke at de skal gå inn på nettet og lese en fjasete artikkel skrevet av bedrevitere som forteller dem at deres valg er feil.
Så kommer et sitat som til en viss grad gir mening, men også ikke:
“Hvis du setter barna høyere enn din partner, gjør du på ingen måte barna dine noen tjeneste. Det er ikke dine barns oppgave å gi deg kjærlighet og trygghet. Deres oppgave er bare å være barn.”
Det handler ikke om et valg, det handler ikke om å gjøre barna en tjeneste, det handler om ektefølt kjærlighet og den lar ikke legge bånd på seg, selv med en stor dose “forstå-seg-på”-isme. Christina og jeg har i løpet av perioden vi har vært småbarnsforeldre blitt enige om at vi setter vårt forhold litt i andre rekke en periode for å fokusere på barna. Ikke fordi vi har det dårlig sammen, snarere tvert i mot.
Vi har det såpass godt sammen at vi kan la vårt forhold komme litt i andre rekke, fremfor å stresse med alt vi to skal gjøre sammen. Vi er ikke først og fremst kjærester et par år nå, vi er foreldre. Det betyr færre turer på Spa, storbyferier og romantiske dater, og mer grøt, gulpekluter og barne-tv. Og det er helt greit, for det er akkurat sånn vi vil ha det.
Og den retten synes jeg vi skal få lov til å ta oss uten å få tredd nedover ørene en liksom-etablert sannhet om at det er feil. Vi så faktisk en episode av Side om Side på TV her i helgen som faktisk dekket dette på en artig måte. Barna våre er vårt “felles prosjekt” som holder oss sammen. Det er jobben vår og vår felles glede/hobby. Og det funker for oss.
Barna? Nei, de har vi ikke sett”
Så kan dere få lov til å prioritere salsakurs med kjæresten, men det hadde ikke blitt riktig for oss. Jeg tror vi heller velger å prioritere slik vi føler det i hjertet og ikke slik dere forteller oss, basert på et flimklipp fra 50-tallet, tilfeldige påstander og “etablerte sannheter” dere bare drar opp av hatten. Vi setter barna høyest, oss selv på en god andreplass og klarer å gjøre begge disse tingene samtidig. Kysse gjør vi også. At det går an.
Men igjen, det kan jo være at dette funker bedre når man faktisk snakker om barn og ikke egentlig har skrevet om en artikkel ment for hundehold. Jeg tror faktisk jeg skal lese saken om igjen og bytte ut ordet “barn” med hest, katt eller gaupe. Kanskje den blir bedre da.
I kveld hadde jeg store planer om å skrive en lang kommentar til en sak som sprer seg via sosiale medier for tiden, en sak som både engasjerer og provoserer. Men så skjedde dette.
Jeg har blitt angrepet av et lite kosedyr og her tenker jeg å bli. Så får verden bare stå på pause og vente til i morgen, for ingenting er viktigere enn dette.
Du kan fint tylle nedpå en sixpack med eplemost og fortsatt kjøre hjem.
Vin lages av ustelte franske føtter som tråkker i hjel forsvarsløse druer. Øl lages av fulle tyskere som egentlig prøver å lage suppe. Eplemost er fersk saft fra lykkelige epler som har vokst seg saftige og deilige på en blomstereng i refleksjonene fra solens flørt med Geirangerfjorden.
Eplemost er fullt mulig å kjøpe til alle døgnets tider.
Det bryter veldig sjelden ut slåsskamper på tilstelninger der det kun drikkes eplemost.
Ingen ekteskap har så langt blitt ødelagt fordi en av partene lå med sjefen på et julebord med altfor mye eplemost innabords.
Eplemost er overraskende godt.
For mye alkohol er gift for kroppen. For mye eplemost er bare litt kvalmende.
Eplemost fører veldig sjelden til at du må ligge en hel søndag med hodepine på doskåla og kaste opp gårsdagen, samtidig som du angrer på alt du sa og gjorde kvelden i forveien.
Så langt har ingen måttet selge gård og grunn for å få råd til mer eplemost.
Ingen juleaften har så langt blitt ødelagt fordi gamle Onkel Kjell har drukket litt for mye eplemost og begynner å slenge med leppa igjen.
P.S. Jada jada, jeg vet at det er fullt mulig å drikke alkohol i moderate mengder. Jeg har ikke tenkt til å vifte noen moraliserende pekefinger her, jeg sier bare at eplemost er sinnssykt undervurdert.
Ut fra bak putene bykset han frem og kastet seg over meg. Han gikk for strupen og jeg klarte så vidt å fekte ham av meg før jeg løp mot kjøkkenet. Tigeren var hakk i hæl og tok meg igjen på et blunk. Han rev meg over ende og gikk til nytt på angrep.
Jææælp!
Til slutt måtte jeg reagere i nødverge. Jeg hadde ikke noe annet valg, det var kamp om tilværelsen på parketten og jeg var desperat.
– Greeeeit, du skal få en sjokoladebit til kvelds!
Med ett ble tigeren snill som en pusekatt, smilte fra øre til øre og forsvant bak putene igjen. Puh.
Kunne du også tenkt deg en slik raff tigerdrakt eller kanskje et trivelig elefantkostyme? Vel, nå har du sjansen!
Libero har nemlig nylig lansert bleieserien “animal collection”. Når du kjøper disse bleiene får du bonuskoder som du registrerer på Libero.no for å få dine helt egne kostymer i hus. Men du kan du også vinne de av meg.
KONKURRANSE!
Jeg har to tigerdrakter og to elefantdrakter til disposisjon som jeg gladelig lodder ut til fire heldige vinnere. To vinnere trekkes her på bloggen, to vinnere fra Instagram (@pappahjerte). Størrelsen er ca. 92/98.
Bare legg igjen en kommentar med hva du ønsker mest av tiger eller elefant, så kan det bli du som får en hyggelig melding fra meg på onsdag 🙂
OBS: Legg gjerne igjen e-post eller annen kontaktinfo slik at det er mulig å kontakte deg. Lover å ikke misbruke tilliten, men logger du inn anonymt blir det helt umulig for meg å få tak i deg.
Med den nye “animal collection”-serien kommer også en veldig artig videotjeneste som enkelt lar deg lage en videosnutt med barnet ditt i hovedrollen, slik jeg og plutten har gjort her.
Ønsker du også å lage en slik videosnutt? Det gjør du på få sekunder ved å klikke deg inn på denne linken: Dyrene invaderer byen!(Husk å dele videoen med gode venner og bruk hashtag: liberoanimal).
Men nå får jeg løpe. Jeg synes jeg hører lyden av en stampende elefant ute i stua og jeg vil nødig bli løpt ned før jeg finner frem en klype med nøtter jeg kan forhandle med 😉
På fredag måtte jeg ta en klein telefon. En av de telefonene man helst vil unngå, men som likevel vil gjøre så mye godt for hverdagen. Likevel kjente jeg at jeg gruet meg litt.
Det er noe med å ringe noen for å si at man blir nødt til å oppgradere størrelsen på søppeldunken fordi den vanlige rett og slett ikke blir stor nok. Jeg tenkte at damen i den andre helt sikkert var nysgjerrig på hvorfor, så jeg følte for å slenge på en forklaring.
– Nei du skjønner, med et ekstra barn i huset så blir det plutselig dobbelt opp med bleier også.
Som om den forklaringen skulle hjelpe! I realiteten sier jo ikke det noe annet enn: “Du skjønner, det er så mye bajs som går ut av dette huset at vi trenger spesialbehandling.”
I etterkant ser jeg ikke helt hvilket formål det skulle tjene å legge til den informasjonen, men en slik telefonsamtale er litt som å dra på butikken og kjøpe bare dopapir; du føler at du må forklare deg.
Dagens fangst!
Den høflige damen på telefonen spurte om vi ville ha med en større dunk for papiravfall også, uten tillegg i prisen. Det takket jeg gladelig ja til, men passet på å legge til:
– … men det er egentlig restavfallet som er viktig.
Viktig altså … Igjen, hvorfor må jeg presisere dette som om det er en slags krise på gang? “Dere må komme nå, det er dritt overalt!” Hun må jo tro vi har sirkuselefanter på stellebordet.
Men vi har bare blitt sånna folk som vanlig søppelbøtte ikke er godt nok for lenger. Når jeg tenker meg om så burde jeg kanskje bare sagt det der om sirkuselefanten, det ville sikkert gjort dagen hennes mye hyggeligere.
– Ja, du skjønner, vi har kjøpt oss sirkuselefant serru.
– Nei, så spennende! Har dere det? Har dere virkelig kjøpt dere sirkuselefant?!
– Eh … nei. Det er egentlig bare ungene og bikkja som skiter noe vakent!
Æsj, det er visst ingen fin måte å si det på.
Vi har bare blitt sånna folk.
Stappfull dunk en uke før henting. Teo er godt fornøyd med egen innsats.
Til deg som så meg i baren i går kveld og tenkte “Aha! Der har vi jo han derre pappabloggern, han skal jeg fasan meg spandere en øl på!”
Unnskyld. Jeg så det i blikket ditt, det vennskapet vi så fort skapte ble så veldig fort brutt. Eller ikke helt brutt, men det oppsto en kjølig distanse mellom oss som aldri helt kan leges. Et skår i gleden, et slør i blikket. Jeg så det i øynene dine. Gleden og engasjementet erstattet med vantro og skuffelse.
Og jeg beklager. Jeg vet at du helt sikkert hadde gledet deg til det øyeblikket og jeg takker deg for at du kom bort til meg. En bamseklem er aldri feil. Og nå skulle jeg få øl. Eller en drink. “Bestill hva du vil, jeg betaler”, ropte du med et helhjertet smil.
Men jeg var kanskje ikke den du trodde. Den du har lest om på bloggen. Mannen bak bokstavene hadde et annet fjes bak masken.
Jeg følte meg så avkledd, så kynisk og kjip, men jeg måtte bare. Selv om jeg først følte meg beæret, så ble det bare ikke riktig.
Jeg vet at det aldri kan bli noe mer mellom oss etter dette. Det som kunne blitt begynnelsen på et vakkert vennskap ble også slutten. Men vit at det ikke var deg, det var bare meg.
Målt opp mot to skummende øl over en heidundranes skål, vil en trist klunk med fruktjuice aldri bli helt det samme. Jeg vet det nå. Så beklager igjen for at jeg bristet ditt hjerte da jeg hoppet over en ølen og gikk rett for en flaske eplemost.
I lys av konkurransen jeg skrev om tidligere i uken tok jeg i dag til grytene selv.
/ sponset innlegg
Jeg er jo normalt sett ganske ok på kjøkkenet om jeg får si det selv, men etter at jeg tidligere denne uken skrev om konkurransen Vinn en Sunn Pappa, kjente jeg at tiden var moden for å diske opp med noe skikkelig snasent selv. Og det er så lett å lage noe som både er raskt, enkelt, godt og sunt! Se bare her:
Kylling i en kremet saus med bacon, løk og sopp, servert med squashspagetti og kokt brokkoli. Dette er skikkelig snaskens mat og lages i to raske håndvendinger.
En hemmelig hjelper kommer alltid godt med 🙂
Easy peasy brokkolesy 🙂
Det er jo ikke akkurat Jamie Oliver, men det er raskt, sunt og kjempegodt. Og det er jo det som er greia. Det handler ikke om å lage mat som får Hellstrøm til å ta bølgen, men å få fattern i huset litt snusen på å lage sunn og god mat som hele familien kan kose seg med. Det trenger ikke være så vanskelig det, men likevel kan det være greit med litt drahjelp for å komme i gang.
Derfor vil jeg sterkt anbefale alle som ønsker å gi far i huset noe helt spesielt til farsdagen å nominere ham til kokkekurset “Sunn Pappa”.
Konkurransen avholdes i regi av Mills og Kulinarisk Akademi og foregår enkelt og greit ved at du går inn på konkurransesiden og nominerer en pappa som fortjener å ta med seg et barn og dra på en eksklusiv kokkekveld.
Kurset avholdes på Kulinarisk Akademi i Oslo en dag i januar og kommer til å bli kjempemoro for alle fedrene som kan ta med seg hvert sitt barn for en lærerik dag med mye moro på kjøkkenet og masse ny kunnskap.
Det begynner som oftest når svigers låser hytta for i år. Da begynner jeg å grue meg litt til vinteren. Kulda, mørket, slapset, snøen. Jeg var i mye større grad et vintermenneske da jeg var yngre, men jo eldre jeg blir, dess mindre glad i snø og vinter blir jeg.
Trodde jeg.
For da jeg våknet og trakk for gardinene i dag så jeg at den første snøen hadde kommet. Med et ambivalent smil av glede og sorgmodighet tittet jeg ut på det hvite teppet som hadde lagt seg på plenen.
Litt usikker på hva jeg skulle føle plukket jeg opp plutten og viste ham hva som hadde skjedd med verden i løpet av natten. Jeg åpnet opp vinduet og prøvde å fange et snøfnugg til ham. Det er jo litt stas med årets første snø, tross alt. Men kaldt da. Det første som slo meg var at jeg måtte komme meg ned i stua og fyre. Dette kom til å bli en kald dag tilbrakt inne i stua.
Plutten hadde helt andre planer. Jeg har aldri (!) sett ham så engasjert. Etter et raskt bleieskift løp han ned trappa og tok på seg støvlene rett på pysjen.
– SNØ! ropte han ut.
– Men eh … vi må jo spise froko-
– SNØ! ropte han igjen og hoppet av glede.
Jeg trodde ikke han husket stort fra vinteren i fjor og at kulden som kom inn fra vinduet på morgenkvisten skulle virke avskrekkende, men langt derifra. Han som alltid pleier å løpe rett til matfatet hang nå på dørhåndtaket og ville ut og leke.
Litt usikker på om han egentlig visste hva han bega seg ut på, hentet jeg vovsen, snørte på oss seler og klær og spratt ut døra. Jeg vet ikke hvem av de to som koste seg mest, men det var hard konkurranse. Teo kastet seg ned på bakken og rullet rundt mens plutten lagde snøballer og sparket snøen rundt i hylende glede.
Snø! 🙂
Se pappa, stooor snø!
Og akkurat da innså jeg at vinteren jo faktisk er ganske fantastisk likevel. Snøen gjør verden til en enorm lekepark med uante muligheter for en liten pjokk som liker snøen bedre enn plommer (og det sier litt). Takket være pluttens ektefølte glede har den snøelskende pjokken i meg endelig våknet til live igjen og dette er bare første dagen!
Førstkommende lørdag er det endelig duket for boksignering!
På søndag er det som kjent farsdag, men hva gir man egentlig til en far som har alt? For vi fedre vil bli satt pris på vi også, og selv om det er fint med nye sokker, så er det liksom ikke noe å skrive hjem om.
Så hvorfor ikke klaske til med en signert bok fra yours truly i år? Jeg kan jo ikke garantere at boka vil slå bedre an enn sokker, men den kan i hvert fall ikke gjøre det spesielt mye dårligere.
Førstkommende lørdag (08. november) hiver jeg meg bak rattet på konebilen og prutter i vei for min aller første boksigneringsturné. Jeg dukker opp to ulike steder på samme dag, så her burde det være muligheter for å få en signert bok til gubben i ditt liv, en god kollega, en hyggelig venn, deg selv eller kjæresten som ikke enda vet at frua har en bolle i ovnen. Dette blir gøy!
Tid og sted:
Kolbotn, kl 11.00-12.00 på Tanum, Kolbotn Torg
Mitt kjære hjemsted, der jeg kastet mine første snøballer og skapte hodebry for lærerstanden i 12 strake år. Jeg gleder meg veldig til å vende tilbake for å hilse på gamle kjentfolk og high five med nye fjes.
Tønsberg, kl. 14.00-15.00 på Norli Farmandstredet
Norges eldste by og en vakker perle der jeg jobbet i ett år og fikk gleden av å se slottsfjellet våke majestetisk over byen hver eneste dag. Endelig skal jeg få gleden av å hilse på mine medvestfoldinger og jeg kjenner at jeg gleder meg stort!
Hvis du ikke har mulighet til å svinge innom, men har lyst til å kjøpe boka okke som, så kan du selvfølgelig gjøre det også.
Jeg må ærlig innrømme at jeg gleder meg VELDIG og håper å møte så mange som mulig. Så møt opp for en signert farsdagsgave i år, så får du selvfølgelig en high five med på kjøpet 😉
P.S. Selfies med undertegnede koster 5900 kroner. Haha, neida. Joda.
Tommel opp 🙂
Så, hva sier du? Sees vi der? Legg igjen et pip i kommentarfeltet hvis du tenker å dukke opp, så begynner jeg å varme opp high five-lanken 🙂
