Hva velger man egentlig når man er døpt og konfirmert i kirken, men ikke selv er personlig kristen? Det er et litt vanskelig valg det der, for det er så mange faktorer som spiller inn og jeg innser at det er et valg som på en måte setter premissene for barna allerede tidlig i livet.
For enten man velger det ene eller andre så vil det legge føringer for dem videre i livet. På så måte er det egentlig litt dramatisk å skulle ta et valg på deres vegne så tidlig i livet, for jeg har jo på ingen måte noen forutsetning for å svare for hva de vil tro og gjøre senere i livet. Så hva gjør man?
Først tenkte jeg at siden jeg selv ikke er personlig kristen, så bør vi gå for navnefest. Men så kom jeg på at jeg selv hadde en ungdomstid med konfirmasjon i kirken, kristenleirer og mer. Og det satt jeg jo kjempestor pris på! Turene til Hemsedal med poker og snowboard, sommerleirene med bading og nattevåk for å fly etter jentene. Det var magiske tider!
På den tiden var jeg kanskje litt mer usikker på min tro, men holdt døren åpen og jeg tenkte over saken. Men etter hvert som jeg ble eldre tenkte jeg mer og mer på hva jeg ble fortalt, hva jeg selv trodde og hva magefølelsen hadde å melde. Til slutt landet jeg på at det var noe som skurret og for meg virket det hele som tullball og derfor forkastet jeg til slutt troen.
Men jeg ønsker at barna skal få ta denne vurderingen selv også, for jeg mener det er en viktig del av deres identitet. Det er et ganske definerende valg og jeg vil ikke legge føringer for dem, så egentlig vil jeg bare ta det valget nå som gir minst føringer for deres vurderinger senere. Og jeg har vurdert det dithen at dåp i kirken fremstår som det valget som vil farge deres beslutning minst.
Det føles i større grad ut som å la begge dører stå åpne fremfor å lukke den ene helt. Høres det logisk ut?
– Jeg lover, den var så stor. 7-8 kilo, minst!
For selv om jeg er ateist, betyr ikke det at jeg har svaret. Selv om jeg 99 % sikker på at Gud og alt det der bare er oppspinn, må jeg holde døren på gløtt for at jeg tar feil, på samme måte som en religiøs person må legge inn et forbehold om at de også kan ta feil, for så langt kan ingenting bevises 100 %. Og det valget synes jeg mine barn får ta selv.
Om de ønsker å tro på historiene om Jesus så vær så god, jeg kommer vel ikke til å oppfordre dem til det, men jeg skal ikke nekte dem det heller. Men jeg vil gi dem muligheten.
Er det en god vurdering eller bare et feigt valg? Jeg vil jo ikke tvinge dem til å tenke som meg og jeg hadde tross alt mange veldig fine stunder i kristne miljøer tidligere, men så kan jeg ikke lenger stå foran presten å love at vi skal oppdra barnet i en kristen tro.
Men like fullt: I mitt hode er den tradisjonelle dåpen så langt normalen og jeg tenker at jeg heller lar døren stå på gløtt og la valget være deres, så kan de selv velge å lukke den når de kommer til konfirmasjonsalder. Eller senere. Eller ikke i det hele tatt.
Dåp eller navnefest, hva velger man egentlig?
Hva tenker dere om dette? Er det greit å døpe barna i kirken når man ikke selv er kristen eller burde man da gå for navnefest? Det må være flere enn oss som har bitt negler og fundert over dette.
Jeg lurer ofte på hvordan du har det i barnehagen. Hvordan du oppfører deg når mamma og pappa ikke er der? Hva slags fyr er du egentlig? Er du den samme kosebamsen som hjemme eller er du et lite monster i forkledning?
Jeg kom for å hente deg, men du var ikke helt klar. Helt greit det, pappa har tid. Vi satt sammen med de andre, lagde gullmedaljer og hang dem rundt halsen. Når tiden kom for å dra sa du ha det til alle og småløp mot utgangen. Der møtte vi et hinder.
Et av de eldre barna hadde stilt seg i veien og så ikke ut til å ville rikke seg. Med hendene slått ut, boltet fast i døråpningen var det ingen vei utenom. Han hadde en alvorlig mine, han mente det. Døren var så definitivt stengt.
Jeg lå et lite steg bak deg i løypa og lurte spent på hvordan du ville løse utfordringen. Ville du forstå? Mitt frynsete pappahjerte er jo hele tiden redd for at du skal møte slike utfordringer og gi tapt. For hva skal man vel gjøre mot en langt større gutt som har bestemt seg for at døren er stengt? Du kan jo ikke dytte ham unna. Uff, det er ting som dette du sikkert må møte dagen lang, men som jeg synes er så skummelt. Små drypp av urettferdighet og usikkerhet jeg ikke synes du fortjener.
Men like fullt, det er en naturlig del av livet, slike oppgaver må også løses, så hva gjør du? Hva slags fyr er du egentlig?
Du går rett bort til ham og ser på ham et sekund. Innser at du ikke kommer deg forbi armene som står rett ut og blokkerer døren som et gitter.
Jeg ser en hindring, men du ser noe annet. Du ser åpne armer. Så du lener deg inn og gir ham en stor, helhjertet hadet-kos. Han blir forfjamset og vet ikke helt hvor han skal gjøre av seg, men blir nødt til å slippe ned armene og gi etter for kosens kraft. Låsen sklir opp, porten er åpen.
Du er en liten smarting du, kanskje smartere enn pappa. Jeg ville aldri prøvd å åpne en steng port med åpne armer, men du ser muligheter der andre ser utfordringer. Du hilser verden varmt velkommen med et smil.
Det siste året tror jeg ikke det har gått en eneste uke uten at noen spør meg om hva jeg tenker om å utlevere barna på nett, hvor grensen går, hvilke bilder man kan legge ut, hva dette vil si for barna i fremtiden etc.
Denne uken er intet unntak, men først i dag slo det meg at det sikkert ikke bare er journalister og den slags som lurer på dette, men også mange av dere der ute.
– “Hva tror du barna dine vil si om at du har brettet ut oppveksten deres på nettet?” (sitat: alle journalister noensinne)
Så derfor kommer mitt utfyllende svar på det her, i form av svar på 10 spørsmål jeg mottok fra en ivrig student som skriver masteroppgave om akkurat dette (Hei Joachim).
Så, som de sier: Here goes.
1. Hva er dine generelle tanker rundt deling av barn og unge i sosiale medier?
Jeg antar at det er bilder det siktes til her og jeg mener det er helt naturlig at folk ønsker å dele både bilder og info om sine barn i sosiale medier. For sosiale medier er et sted man prater om seg og sitt, og for småbarnsforeldre er barna en stor del av deres liv og hverdag, på samme måte som fluefiskere deler bilder av både fisk og fiskeutstyr.
2. Noen deler mer enn gjerne fra hverdagen med sine barn, mens noen er veldig restriktive på hva de legger ut av bilder og info. Hva gjør at du er såpass komfortabel med å skrive en slik blogg?
Jeg har hele tiden vært bevisst både på at det går en grense og hvor grensa går. Denne vissheten om at det faktisk foreligger en grense for sensur har gjort at jeg også føler meg komfortabel med å dele bilder og info som ligger innenfor min komfortsone. Dessuten har jeg frua som dommer og jury i tvilstilfeller.
3. Får du ros og/eller kritikk for å skrive en slik blogg som du gjør? Hva pleier det i så fall å gå ut på og hvordan håndterer du det?
Ja, jeg får veldig mange tilbakemeldinger, både ris og ros. 99 % ros heldigvis, men noen vil selvfølgelig være uenig i mine vurderinger. Noen er kritiske til å dele så mange bilder og info fra barnas liv, men for det meste er det vel helt vanlig uenighet rundt meninger og holdninger. Og det er greit, vi er jo ikke født like tross alt. Noen vil la barna ligge og gråte seg i søvn, for meg virker det helt unaturlig. Folk er forskjellig.
Saklig kritikk og tilbakemeldinger tar jeg til meg eller gir et berettiget svar tilbake, men usakligheter og tullball lar jeg skli ut i evigheten. Eller svarer med samme mynt 😉
4. Har du regler eller prinsipper på ting som du bevisst ikke deler på bloggen eller sosiale medier? I så fall, har du eksempler på ting du ikke deler og som du mener ikke hører hjemme på sosiale medier, i blogg eller på internett generelt?
Selvfølgelig har jeg grenser for hva jeg deler med resten av verden. Veldig intime ting og nakenhet faller naturligvis inn under denne kategorien. Barnas nakenhet da i hvert fall, selv har jeg jo posert naken på bloggen for ikke lenge siden. Overraskende nok.
Jeg deler heller ikke stort av det som oppfattes sårt og nært, slik som triste øyeblikk og ting som føles mer privat. Det er en privat sfære også og den tror jeg det er veldig viktig å holde på. Jeg vil ikke og synes ikke at man nødvendigvis må dokumentere absolutt alt man gjør. Det må være en egen del av livet forbeholdt kun familien også.
Dette kjenner jeg for øvrig mer og mer på etterhvert som eldstemann nå begynner å bli eldre og leverer fantastiske gullkorn hver eneste dag. Veldig mye av dette er små skatter som vi beholder for oss selv.
5. Ser du ofte eksempler på delinger du reagerer på og som du tenker at ikke burde blitt delt? I så fall, hva pleier dette å dreie seg om?
Tja tjo, jeg vil vel heller si at jeg ser eksempler på at folk omtaler og portretterer barna på en måte jeg selv ikke ville gjort. Men igjen: folk er forskjellig. Jeg tror de aller fleste foreldre har god selvjustis for hva som virker riktig for seg og sin familie.
Med fare for å henge ut noen vil jeg ikke komme med spesifikke eksempler, men med så mange foreldrebloggere og en hel nasjon på sosiale medier, vil man jo ganske ofte se eksempler på ting man ikke selv ville gått for.
Jeg antar for øvrig at mange synes at min blogg går langt utover hva de selv synes er ok for sine barn, så her skal jeg ikke kaste stein i glasshus.
6. Som en blogger bak en populær blogg, føler du at du har en annen forventing til det med å dele bilder og info av dine barn enn det “vanlige” folk har? Hva tenker du i så fall om det?
Ja, absolutt. Bloggen min handler om meg og min familie og da er det bare naturlig at det dukker opp mange bilder og info om barna. Hadde jeg ikke hatt bloggen ville jeg ikke delt like mye på mine private sosiale medier. Jeg tror fort jeg hadde blitt slettet av mine facebook-venner om jeg la ut bilder og historier om barna mine hver eneste dag 😉
7. Er det mer akseptert å dele skriftlig info om barn og unge enn å dele bilder? I så fall, finnes det info man heller ikke bør dele når det kommer til tekst?
Ja, til en viss grad, men tekst legger et helt annet premiss enn bilder. Tekst kan formes og tilpasses i det uendelige, et bilde viser alt og er langt mer grafisk også som senere referansemateriale. Jeg tror det er lettere å trampe over med bilder og med en tekst kan man også forme historien i langt større grad i den retning man selv ønsker.
Et bilde er tross alt et bilde, men med tekst har man full kontroll over hva leseren ser. Når det er sagt så kan en tekst være like upassende som et bilde, igjen kan man se for seg ting av en intim karakter som ikke egner seg verken som tekst eller bilde ute på nettet.
8. Hva tror du grunnen er til at noen er komfortable med å dele mye mens noen omtrent ikke deler noe?
Nei, hva er det man sier da? Folk er forskjellig. Noen er introvert, andre er ekstrovert. Noen vil gjerne dele av sitt liv med andre, mens andre vil leve mer for seg og sitt. Litt på samme måte som at noen gjerne vil krysse hav i en pappkano, mens andre er godt fornøyd med å jobbe på NAV.
9. Ser du noen farer ved å dele på sosiale medier, eller i ditt tilfelle, blogg? Hvordan håndterer du i så fall det?
Joa, man åpner jo huset for hele Norge. Absolutt hele Norge. Og uten filter kan man heller ikke sile ut de man kanskje ikke normalt sett ville invitert inn. Det kan være en skummel tanke, men folk flest er ålreite dyr og så langt har det ikke vært et nevneverdig problem.
Men jeg har installert boligalarm og trener boksing regelmessig, bare sånn i tilfelle 😉
10. Ser du noen forskjeller ved å legge ut ting på bloggen din og på sosiale medier som Facebook og Instagram? I så fall, hva er disse forskjellene?
I mitt tilfelle utgjør blogg, facebook og instagram den hellige treenighet, så her er det ingen forskjell for meg. Jeg lenker alle tre sammen til én stor flate. Men det er stor forskjell på hva jeg legger ut på bloggen og min private facebook-profil.
For på min private profil er det stille som i grava. Før skrev jeg ofte artige små statuser og la ut bilder når jeg gjorde kule ting, men nå følger jeg stort sett bare med på andres snikskryt og scroller meg forbi all reklamen i stillhet, slik som alle andre.
Dett var egentlig dett, men spørsmålene tar ikke opp dette med barnas fremtid og det vil jeg veldig gjerne si noen raske ord om også.
For mange spør om hva jeg tror barna vil si om at oppveksten deres brettes ut på nettet. Ja, jeg vet at det er et sjansespill og ja, det er en sjanse jeg er villig til å ta på vegne av min familie. Barna våre ble født inn i dette, litt på samme måte som kongebarna (ingen sammenligning for øvrig). Dette er kortene de har fått utdelt.
Ingen vet hva fremtiden bringer, om barn av kjente bloggere vil bli hengt ut på skolen eller om de får heltestatus. Dette tror jeg uansett henger mer på deres personlighet. Men teamet har vært oppe mange ganger her hjemme og vi har landet på at vi tror det kun vil være positivt.
Det at jeg er så privilegert at jeg har mulighet til å jobbe med denne bloggen fører med seg så mange goder for barna at vektskålen uansett blir tung på den positive siden. Som en generell hovedregel tenker jeg at alt jeg selv ville synes var ok at mine foreldre hadde lagt ut om meg, er greit.
Å ta en slik vurdering på andres vegne er et stort ansvar, men selv om bloggen inneholder mange bilder og info er den verken utleverende eller sjenerende på en uforsvarlig måte. Så håper jeg barna er enige i den vurderingen når den tid kommer.
Sånn, da var vi i mål. Da har jeg gitt et skikkelig svar på det en gang for alle.
Men hvis DU sitter inne med flere spørsmål i samme gate, så er DETTE tidspunktet å komme med dem. Legg igjen en kommentar, intet spørsmål er for teit.
… eller jo, det er det jo, men jeg svarer på alt okke som 😉
Så er vi der igjen. Jeg husker denne fasen i livet fra noen år siden. Lydene fra sofakroken når ammepausene har tatt en helt ny vending. Hva snakker jeg om?
“Det er fort gjort å rope ut når en blir bitt, både fordi det er vondt og fordi en blir så overrasket. Likevel er det lurt å lære seg å ikke gjøre det, fordi du enten kan skremme barnet, eller så synes barnet det er en smule morsomt med reaksjonen din, og prøver det ut flere ganger. Prøv heller for eksempel å si rolig: “Ok, vil du ikke ha mat nå?”, og samtidig ta henne vekk fra brystet en stund.
For et kjempefint tips. I teorien! Hvis noen biter deg i puppen med sylskarpe tenner vil jeg tro at de aller fleste kvekker til. Men men, nå skal ikke jeg være han negative kisen her, så jeg utformer heller et par passende råd bygget på samme lest for andre situasjoner i livet.
På kjøkkenet:Hvis du opplever at kokeplaten er glovarm når du tar hånden på den, før hånden sakte vekk og si “Jeg har visst brent meg”. Gå deretter i kontrollert tempo bort til vasken og påfør rikelig med kaldt vann. Raske bevegelser og banneord kan skremme resten av familien.
I trafikken:Hvis du kjenner at du kommer til å falle av sykkelen, ikke rop og skrik og vift med beina. Si heller “Jeg er visst i ferd med å miste kontrollen over denne sykkelen”. Plasser deretter armene rundt hodet for beskyttelse og vent til du har falt av sykkelen før du reiser deg og forsikrer omgivelsene om at du er ok. Rop og skrik vil kun påføre naboene unødvendig stress og bryderi.
Heisann hoppsann, jeg har visst falt
Selv om det helt sikkert ikke er pedagogisk forsvarlig kan jeg forsikre dere om at rop og raske bevegelser når man blir bitt i puppen ser ut til å fungere helt utmerket det også. Og hvis det er godt nok for frua, så er det godt nok for meg.
Jeg har i hvert fall ikke tenkt til å gå bort til henne å si: “Nei nei nei, Christina da. Nå må du bare roe deg helt ned, ta Fersken bort fra puppen og ta det helt piano. Det du viser her er ikke akkurat korrekt oppførsel”.
Det er noe helt spesielt med kino. Selvfølgelig kan man kose seg med film hjemme også, men det blir liksom ikke helt det samme.
Lyden av folk som småprater, lukten av popcorn, poser som knitrer, spenningen mens reklamene pågår. Det er en helt spesiell stemning i salen og hver gang jeg drar på kino minner det meg på hvor mye jeg faktisk elsker det. Og at jeg må huske å gjøre det mye oftere.
Og nå som plutten endelig har fattet interesse for å bli med fattern på kino, har jeg endelig både en unnskyldning og påskuddet jeg trenger for å komme meg opp og ut av sofaen litt oftere.
For noen uker siden feiret vi pluttens kinodebut med filmen om Bamse, verdens sterkeste bjørn, og denne helgen var det jaggu på med kinobuksene igjen.
For i helgen var det premiere på filmen SvampeBob Firkant – Svamp på land, så da var det bare å komme seg på kino, suse innom kiosken for å hanke inn litt lørdagsgodis, slenge 3D-briller på nøtta og finne sin plass i mørket.
Og så: Snurr film!
(bilde: svampebobfilmen.no)
Vi har ikke sett så altfor mye SvampeBob her hjemme til nå og jeg var derfor spent på hva plutten ville synes om SvampeBob, Patrick, Herr Krabbe og alle de andre der nede på Bikinibunnen. Og ikke minst hva han ville synes om å bruke 3D-briller.
Plutten har sin første utavdegsjælopplevelse i 3D og lett Gomp-rus.
Rutinert miks av medbrakte godsaker og litt snop fra kiosken.
Wiii, Svampebob Firkant! (privat snikfoto)
Og det må jeg si: Filmen var overraskende bra!
Jeg både lo og humret oppriktig flere ganger og koste meg hele veien gjennom. Skaperne av filmen har også vært elskverdige nok til å tenke på oss voksne og slengt inn litt subtil humor som flyr rett over hodet på barna. Og ungdommen som var kommet for litt enkel prompehumor ble heller ikke skuffet.
(bilde: filmweb.no)
Hva plutten synes om filmen er jeg litt usikker på, da han er litt i yngste laget for å komme med noen vettug omtale, men hver gang jeg synger på kjenningsmelodien lyser han opp og sier “Stor tv!” (mitt kodeord for kino) og det er et godt tegn.
Avslutningen ble kanskje litt langdryg, men det kan vel også skyldes at det begynte å gå mot pluttens leggetid og fattern begynte å føle klokken tikke i nakken. Dessuten hadde jeg glemt stellebag 😉
Men alt i alt vil jeg kort oppsummert si at det var en veldig fornøyelig film med mange morsomme høydepunkter underveis som jeg absolutt kunne sett igjen.
Gutta boys med en 3D-selfie #trefie
Selv om plutten storkoste seg, mistenker jeg at han inntil videre setter aller mest pris på lørdagssnopet og den veldig store tv-en. Jeg tror han kunne vært like fornøyd med gamle repriser av Bonanza og det er helt greit for meg, så lenge vi kan henge ut og være bare oss to gutta for en stund.
Men en dom skulle avses og etter litt diskusjon landet vi til slutt på å gi hele fire av seks svamper til SvampeBob Firkant – Svamp på land, med en klar anbefaling om å gå og se den.
Jeg vil enda en stund kunne løfte deg opp for en kos eller kaste deg i været når du vil, men ikke lenger bære deg rundt på armen i skogen mens du peker og lurer på hva alt heter. Kongle, kvist og skyer. Et tre, flere trær. Mange trær, en hel skog.
En dag vil du vite alt dette og du vil ikke trenge meg til å bære deg gjennom livet lenger. Det er en sannhet som er tung å bære. Jeg vil savne deg på armen min. Men jeg vil alltid gå ved din side, leie deg gjennom livet og være her for deg. Selv når du tror du er alene vil jeg alltid være med deg.
Hva er det med bjørnen og den lille jenta med pipestemmen som vi elsker så høyt? Hvordan har denne rare russiske tegnefilmen krøpet seg rett inn i den norske hjerterota?
Jeg trodde først jeg var den eneste som hadde falt pladask for den meget enerverende Masha og den ekstremt tålmodige bjørnen Mishka, men det var inntil jeg la ut dette bildet på Instagram i går:
Jeg har aldri opplevd maken til kok! Til vanlig får jeg typ 5 kommentarer på et bilde på Instagram, men denne gangen var det full fres i hele går. 70 kommentarer fra hele landet, side opp og side ned om hvor mye folk elsker denne serien.
Plutten er ikke det spøtt bedre. Da han var syk her i forrige uke, var det eneste han ville å se på én spesifikk episode av “Mashka”. Så da gjorde vi det. Jeg tuller ikke om jeg sier at vi forrige onsdag så episoden “Syltetøys” kanskje 30 ganger på repeat. Den kan jeg nå utenat.
Og det er ikke bare på tv heller, neida, barna tar youtube fatt for å se enda mer bjørn og jente, gjerne også på russisk.
Og nå har hans umettelige appetitt for serien tatt en ny og merkelig vending. For her en dag kom jeg ut i stua og fant min lille plutt i sofaen, øyne store som tekopper limt til tv-skjermen der han spilte av Masha og Mishka via youtube på russisk!
Han har altså klart å lære seg å bytte kildesignal på tv-en, finne frem Masha & Mishka på youtube på telefonen og slå den over på chromecast-sending utelukkende motivert av å se enda mer Masha & Mishka. I følge kommentarene er han langt fra alene om det. Vi kommer altså til å få en generasjon med barn som er ganske stødige på russisk allerede når de begynner i 1. klasse. Hvis ikke DET smelter et iskaldt Putin-hjerte, vil ingenting gjøre det.
En rask titt på youtube kan for øvrig bekrefte at det ikke bare er vi fjellaper som har trykt denne serien til vårt bryst. Denne episoden her for eksempel.. hold deg fast.. 461 millioner visninger!
Jeg kan forstå at serien er populær i moderlandet, det er helt sikkert mye skjult symbolikk med den russiske bjørnen og alt, men hvorfor her hjemme i Norge?
Hvorfor?
Når de har valgt tidenes aller mest skjærende stemme på den stakkars lille jenta?
Og hvorfor gjør hun alltid om stemmen til å høres ut som en gammel dame hver gang det kommer en sang?
Og hvorfor bor hun alene på en gammel togstasjon?
Og hvorfor gidder Mishka å være venner med henne?
Hvorfor sletter han henne ikke bare fra Facebook?
Og hvorfor tar hun alltid på seg den grusomt stygge trekanthatten hver gang hun skal pynte seg?
Og hva er den rosa gugga hun spiser hele tiden?
Og hvorfor vurderer jeg å se en episode selv etter at barna har lagt seg?
Og hvorfor klarer jeg ikke å slutte å se på Masha og Mishka hver. eneste. dag?!
(skjermbilde: youtube)
Flere som har det sånn? Sleng igjen en kommentar hvis du og/eller dine barn også er tullete avhengig av den lille jenta med skrikestemmen og verdens mest tålmodige bjørn.
Jeg svinger rundt på kjøkkenet med lille Fersken i armene. Fra radioen i hjørnet runger Freddy Kalas’ “Pinne for Landet”, og det er (dessverre) umulig å stå stille. Den lille frøkna er superfornøyd over å være i bevegelse, og det er nesten som om jeg kan kjenne at hun er like glad som meg.
Tankene mine farer med ett tilbake til den glade ungdomstida, da en tur ut på byen en lørdagskveld førte til støle dansemuskler søndag morgen. Dansegulvet med jentegjengen, hvor mange år er det siden sist? Et par svangerskap, minst..
Undertegnede fra vorspill anno 2010.
(Bildet er for øvrig fra før jeg traff Peter, før jeg fikk barn. Håper de kledelige hornene ble værende igjen på vorspillet, og at jeg dekket til kløfta før jeg dro ut på byen. Ja, jeg gremmes. Men hey, jeg har hatt kløft en gang. Jeg har hatt kløft!)
Jeg svinser videre på kjøkkenet og beveger meg mot det store speilet i gangen. Vent nå litt. Jeg ser meg selv i helfigur, og smiler anstrengt. De moovsene jeg ser for meg i hodet at jeg utfører, ser utvilsomt ikke bra ut i virkeligheten. Jeg tar noen dansetrinn til, det beste jeg kan, liksom.. Herregud.
Jeg møter mitt eget blikk i speilet, og innser at jeg rødmer, jeg er faktisk like rød som lua til Plutten som henger på en knagg bak meg. Og plutselig smeller en tanke inn, en tanke som tar pusten fra meg. For siden sist jeg var ute på dansegulvet, har jeg fått barn.
Jeg sitter på gulvet som så mange ganger før. Foran meg ligger en baby på stellematten og smiler lurt med en bleie som buler. Dette kan bli stygt. Nå ryker det et årsforbruk med våtservietter her.
Før jeg skrider til verks går jeg bort i kroken og skrur opp radioen, trenger musikk om jeg noensinne skal komme i mål her.
Noen sekunder senere er jeg midt i bleieskiftet da jeg hører den, årets kanskje ultimate festlåt. “Pinne for landet – Freddy Kalas”. Jeg vet ikke hva det er med den sangen, men jeg elsker den. Begynner å rocke med, synger til versene og digger refrenget.
Så slår det meg: Dette må være nøyaktig det siste kjære Freddy har sett for seg at sangen hans skal brukes til. Han må ha sett for seg übercool snowboardungdom på Gaiastova iført det hotteste innen afterskibekledning som skåler i store vennegjenger og nyter livets konsekvensfattige partydager.
Jeg tviler sterkt på at han hadde sett for seg at sangen også skulle fungere utmerket for slitne småbarnsforeldre med poser under øynene, dramatisk ustelt hår og frynsete joggebukse med hendene fulle av lekkasjebleier og sinksalve.
Men vi ere en nasjon vi med, vi småbarnsforeldre mange. Vi som ikke nødvendigvis blir å finne på noen afterski i år, men som feirer afterbleie hver eneste dag.
Så plukker jeg opp lille fersken, nyskiftet og fornøyd. Vi går ned på kjøkkenet og plugger i telefonen i anlegget. Nå skal det danses og feires at det er helg på gang. Vi skrur på favorittsangen vår og mens pappa slenger lillesnupp rundt i dansen synger vi med til refrenget:
– Vi tar en bleie for Hemsedal, bleie for Trysil, bleie for Hafjell, en bleie for landet.
