Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive om en litt søt og artig hendelse som skjedde på vei til barnehagen i dag, men det får vente til i morgen. For nå er tiden inne for å gjøre en viktig innsats for dem som har mistet alt.
Etter jordskjelvkatastrofen i Nepal har FN anslått at så mange som 1 million barn trenger akutt hjelp. Det er mangel på mat, vann og strøm, og etterskjelvene gjør det fortsatt farlig å oppholde seg i landet. Mange har mistet alt.
Røde Kors har satt alle kluter til for å hjelpe befolkningen i Nepal og jobber dag og natt for å hjelpe de rammede. Nå trenger de vår hjelp. Nepal trenger vår hjelp.
Se filmsnutten på 15 sekunder under:
Og la meg være den første til å si at 250 kroner kanskje høres mye ut, men tenk så mye det kan gjøre for en som har mistet alt!
Det vil bidra til å kunne gjøre en kjempeforskjell for Røde Kors sitt arbeid med de jordskjelvrammede.
Jeg skal ikke si at alle har penger å avse til noen som trenger det som mest, men hvis du har det: Tusen takk.
Før jeg fikk barn selv så var jeg faktisk ikke så myk på ting som dette, men å høre at 1 million barn trenger akutt hjelp og så tenke på sine egne barn …
Jeg kan ikke gi deg så mye i retur, men legg igjen en kommentar hvis du har mulighet til å hjelpe, så skal du i hvert fall få en stor og saftig HIGH FIVE for din gode gjerning!
Så hvis du har en slant å avse til de som har mistet alt:
Send NEPAL til 2272
Send NEPAL til 2272
/ Tusen tusen takk!
P.S. Dette er ikke et sponset innlegg, kun et rop om hjelp.
Og det er ganske interessant, for frua og jeg tenkte faktisk over dette med pappakropp allerede første gang vi ble foreldre, for i en sånn fyll-inn-minnebok fra det første året var det en side der man skulle skrive mors vekt før og etter fødsel, men så hadde de også, antakeligvis mest på tull, inkludert samme felt for fars kropp.
Og da slo det oss at det jo faktisk skjer noe med kroppen til pappa også når man blir foreldre. For i løpet av svangerskapet blir man sympatifeit. Det er helt sant! Man henger seg på fruas matvaner og føler at man liksom ikke kan jobbe seg halvt i hjel for å bli i sitt livs beste form mens hun bare blir tykkere og tykkere.
Og derfor er det nok ikke helt uvanlig at pappaen legger på seg endel i løpet av svangerskapet han også. Og så kommer tiden som småbarnsfattern da. En tid fylt av brist på rutiner, mangel på døgnrytme, for lite søvn og for mye hodebry. Alt står på hodet og i sånne stunder er det lett å kutte tid der man kan. Trening og avansert matlaging er to relativt enkle valg.
Så kommer tiden med småbarn i hus. Man lager gjerne god mat og koooooser seg når barna endelig sover. Nå skal vi koooose oss, du. Taco på fredag, pizza på lørdag og gjerne ei litta godteskål attåt. Blir pappakropp av sånt!
Min pappakropp anno 2011/2012, én måned før plutten kom til verden.
Og når jeg skriver pappakropp, så mener jeg selvfølgelig i den nye betydningen: lodden kosebamse. Litt sexylubb foran, et akterspeil som ikke akkurat spretter og armer som kan løfte vekt tilsvarende et lite barn, men ikke stort mer.
Men jeg synes det er fantastisk at dette begrepet nå endelig kommer på banen, for “pappakropp” er noe! Det er så absolutt noe. Så vil selvfølgelig noen kvikkaser si ting som: “Ææææh herregud, det er dritlett å holde seg i form selv med små barn. Jeg har ørten unger og har aldri vært i bedre form. Det handler bare om prioriteringer!!”
Men det er ikke lett. Det er ikke umulig, men det er ikke lett. I hvert fall ikke i den første pappatiden. Enkle løsninger er himmelsendt og i denne perioden av livet har man andre ting å tenke på enn sommerkroppen og struttende muskler.
Det er så ofte man er i underskudd av søvn eller mat at man ofte kan ty til lette løsninger og snarveier.
Og dette vet jeg fordi jeg har kjempet mot pappakroppen i 10 måneder nå. 4 måneder før lillesnupp kom til verden startet jeg et kjempeambisiøst prosjekt om å bli kvitt sexylubbet, få sixpack og bli blodtrent på et år. Det kunne sikkert gått fint og smertefritt det, hadde det ikke vært for at jeg skulle være fattern oppi det hele også.
Me and ma posse 🙂
For å være fattern, en god fattern, handler jo nettopp om det ofte litt surmaga p-ordet: Prioriteringer. Men å prioritere seg selv blir ofte feil. Slik som i dag. Jeg våknet tidlig med en ambisjon om å jogge. Men akkurat i det jeg kom meg opp av senga hørte jeg det knitret fra babycallen til plutten. Så da måtte jeg ta valget: Stikke ut på joggetur og krysse fingrene for at han sovnet igjen, eller bli hjemme og være helt sikker?
Våkner han rett etter jeg går ut døra må frua stå opp, ta hånd om begge barna og sveive i gang hele huset alene. Dropper jeg joggeturen kan jeg gi bikkja mat, preppe litt frokost, få i gang kaffemaskinen og generelt sett være en awesome pappa/husbond.
Så da ble det det. Og sånt blir det pappakropp av. Men det handler om prioriteringer. Derfor liker jeg egentlig dette nye begrepet, for det gir mannen litt rett i å være litt ute av form. Det sier at det er greit å ha en liten lubbelubb på magen, for det betyr at du har satt deg selv i andre rekke og barna foran. Og det er fattern sin det.
De første åra med barn er ikke årene du skal perse i Birken eller bestige Mount Everest baklengs. Det er tiden for å være hjemme og ta vare på familien. Om det betyr at man går glipp av en joggetur eller femten, så får det bare være.
Så kan man selvfølgelig klare å gjøre begge på likt, men det er ikke nødvendigvis lett. Og det vet jeg, for jeg har som sagt kjempet mot pappakroppen en stund.
Nå er vel jeg litt unntaket som bekrefter regelen her da, siden jeg har hjemmekontor og kan trene til ellers ugunstige tider og faktisk har en egen blogg dedikert til trening og kosthold, og i skrivende stund egentlig ikke har noen utpreget pappakropp, men det er bare fordi jeg jobber bevisst med det.
Således kan man vel si at jeg prioriterer det ganske høyt, men det koster. Det er ikke umulig, men det er fasan meg ikke lett.
Jeg synes ikke det er lett i det hele tatt jeg. Det er så fort gjort at det kommer en dårlig natt med urolige barn, en påfølgende dag med sykt barn i heimen og alle rutiner om trening og kosthold går i vasken. Alt man orker er å sette over noe skvip til kok, drikke kaffe og fyse på sjokolade. Å rekke, orke eller gidde å trene virker utelukket.
Jeg har jo bevisst prøvd å unngå pappakroppen en god stund nå, hvilket innebærer at jeg trener langt oftere enn jeg egentlig ønsker og spiser mindre og sunnere enn kroppen egentlig vil. Så at noen pappaer heller lar det skure og prioriterer andre ting og dermed får en myk kosekropp som resultat, ja dæsken heller, det har jeg 150 % forståelse for.
Selvfølgelig kan man prioritere inn trening og blodslit mot alle kroppens signaler, eller man kan bli hjemme og representere. Det blir ofte sistnevnte og endelig har vi et begrep som gir oss litt rett i det.
Pappakroppen 🙂
P.S. Ja forresten.. Hver gang du ser bilder av folk som smiler til speilet og ser superfornøyde ut, slik jeg gjør i bildet over, så skal du vite at det ofte er litt bløff også. Det handler bare om enkle justeringer. Blås opp brystkassen, sug inn magen, spenn musklene og smil ditt beste smil og vipps blir pappakroppen borte.
Fra dvask til kvikk på 2 sekunder 😉
/ Lang, kort, tykk eller smal – heia pappakroppen!
Vi ligger i senga, du nekter å sovne. Ruller bare fra side til side og gnukker utrøstelig. Jeg prøver alle små triks, stryker deg på ryggen, pjusker deg på nesa, koser deg på kinnet og later som jeg sover. Ikke noe.
Jeg blir liggende og se på deg og forundre meg over hva som foregår oppi det lille hodet ditt. Hva tenker du? Hva mener du om alt som foregår rundt deg, om dette øyeblikket, om meg, om mamma, om storebror, om livet? Tenker du i det hele tatt eller flyter bare verden forbi uten holdepunkter? Er du bare en baby eller er du litt person også?
Så plutselig snur du deg rundt, ruller over på siden og ender opp med nesetippen bare noen centimeter unna min. Du stirrer på meg. Ser meg rett inn i øynene, forbi netthinnen og inn i sjelen. Du strekker ut en arm og klasker den mot tinningen min. Så stryker du den forsiktig ned mot haken. Så gjør du det igjen. Og igjen, mens vi ser hverandre midt i øynene med låste blikk og tanker som prater.
Med ett føler jeg en kontakt som strekker seg langt forbi språk og tale. I øynene dine ser jeg meg selv og jeg tror du gjør det samme. For jeg er pappa og du er min nydelige lille datter. Jeg kjenner at du er i øyeblikket sammen med meg. Du tenker, føler og forstår. Vi er her sammen, vi ser hverandre.
Så snur du deg tilbake og alt blir som normalt igjen.
I dag våknet plutten med øyne røde som en kveldssol og host som en forkjølet schæfer, så da ble det å slenge en sykedag i bordet.
Men bare fordi man er litt pjusk i formen betyr ikke det at man ikke kan bruke dagen til fulle. For vi hadde ikke kommet lenger enn å mumse oss gjennom frokosten da plutten tittet bort på meg i sofaen…
Jeg har ventet lenge på den perfekte anledningen til å fiske frem julegaven fra frua igjen og nå hadde vi brått en hel formiddag til disposisjon og vipps var stua bli forvandlet fra dette:
Til dette:
Å bygge bilbane viste seg faktisk å være en genial måte å underholde begge barna på i lang tid.
Legg merke til lillesnupp som følger nøye med fra sidelinjen.
Mellom slagene ble det også tid for den ivrige racerbilsjåføren til å gå bort og godsnakke litt med linjedommeren:
I will exorcise your demons!
Litt usikker på hvem av plutten og fattern som koser seg mest med bilbane, men det lukter delt førsteplass.
Og hva smaker godt etter en lang formiddag med bilbanekjøring når man er litt pjusk i formen? Kakao selvfølgelig. Alltid kakao.
Medisin for pjuske småttiser (+foreldre)
Eneste problemet nå er at bilbanen ble såpass stor suksess at jeg er litt usikker på hvordan vi skal få sendt ham i barnehagen i morgen. Vi får bare si at bilbanen ble ødelagt og måtte til legen. Han vil forstå. Hvis ikke får han bare bli hjemme og satse på en karriere som racerbilsjåfør.
Bygge bilbane og drikke kakao hver dag? Greit for meg 😉
Hold på hatten, her kommer en betroelse: Jeg elsker Eurovision!
Jeg tror faktisk jeg er Norges mest Eurovision-frelste heterofile mann. Derfor har jeg i år, som i fjor, vært tidlig ute med å snuse på finalelåtene i god tid før showet fyrer i gang med glitter og glam og konfetti.
I månedsvis gleder jeg meg til den store kvelden der man endelig kan finne frem egenkomponerte skjemaer, den stooore skålen med snop og noe passende drikke attåt. Enten det er full fest i finklærne eller joggebuksefeiring på høyt nivå: Eurovision er alltid tipp topp stemning!
Gleden var derfor stor da jeg ble kontaktet av escNorge med en forespørsel om jeg kunne høre meg gjennom alle årets finalister og plukke meg ut 10 favoritter. Med glede!!
For 40 sanger skal barke sammen i et overdådig jålekaos av paljetter, flagg og festligheter, men bare én vil stikke av med gullkalven; Europas samlede doux points. Her er mine ti favoritter for årets Eurovision.
Og la meg bare få legge til: Jeg spekulerer ikke i forhåndsfavoritter, ekspertvurderinger, eller noe i den gata. Jeg går utelukkende for egen smak, hva som behager øret og får kroppen til å smile. Finalistene nummereres i stigende rekkefølge, fra “hmmm, tja tjo” til “Åherregudjegelskerdensangen!!”
Denne sangen lukter en merkelig miks av Eric Saade, Tooji, Christina Aguilera og Fast & Furious. Det er et eller annet småharry over det hele, som selvfølgelig understrekes av en musikkvide full av råkjøring og kåte blikk fra vokalisten. Men det fenger på en sånn Lady Gaga-ish måte. Ingen vinnerkandidat, men irriterende fengende okke som.
Se det for deg: 90-tallets superballade “More than words” av Extreme smeltet sammen i et deilig parforhold med John Legends fløyelsesrøst, servert i en litt billig souvenirskål med påskriften “I <3 Cyprus”. Da har du denne sangen. En fin liten perle for regnværsdager.
Så utrolig kult at Australia får være med i det store jubileumsåret! Og det gjør de med bravur. Her har noen helt innlysende betalt Bruno Mars for å låne bort både stemme, riff, tekst, ja hele komposisjonen, men det er helt greit. Dette funker og lukter radiohit lang vei.
Det rare er. .. jeg liker egentlig ikke denne sangen noe særlig. Jeg bare klarer ikke å slutte å høre på den. Den er slitsomt fengende, den får skulderen i gang og har en kul retrovibb som er umulig å overse. Det er noe herlig vampete over dette merkelige potpurriet av musikkstiler fra ulike tiår, men det får deg opp av sofaen og rett inn i danseskoene.
Det er hyggelig å endelig kunne ønske Shakira velkommen tilbake på den store scenen, om enn med nytt navn og utseende. Nå skal ikke jeg si at jeg er noen ekspert på indianere, men jeg tror også de kunne satt pris på denne sangen, som inneholder et fengende element av en slags subtropisk joik. Kan denne overdådige gaulingen holde hele veien til pallplass? Jeg tror ikke det, men gjerne for meg.
Uff, jeg er altfor gammel til å like denne sangen. Jeg tror det er slik One Direction høres ut. Det er happy go lucky, det er ungdommelig forelskelse, altfor god stemning og et hint av Bay City Rollers. Men søren heller, den får meg til å smile med hele ansiktet! Jeg får lyst på sommerferie, jeg vil rive av meg t-skjorta og løpe gatelangs og rope lystige danske gloser til alle jeg møter. Sånt fortjener en stjerne i boka.
Jeg vet ikke om sangen faktisk er besnærende på et eller annet mystisk vis eller om det er mine norske øyne som holder meg for narr. Taktskiftet i refrenget er helt nydelig, samspillet og formidlingen funker prikkfritt og jeg tror på historien. Meget frysningsverdig dette, bare så synd at noen har glemt strikketøyet sitt i panna til fru Scarlett.
Avicii, er det deg? Jøss, så hyggelig at du tar turen i år! Men seriøst, hvis Avicii ikke har vært med på produksjonen her kan ikke et søksmål være langt unna. Dette er så absolutt tidsriktig pop og noe sier meg at denne vil bli spilt halvt i hjel på samtlige dansegulv i Sydens land i sommer, men likevel kommer jeg ikke utenom at det føles som at noen her har kokt suppe på en gammel Avicii-genser.
For en fantastisk gladlåt! Med en smak av Ellie Goulding og et veldig fengende refreng med et nydelig innslag av strykere, satt denne lett på første forsøk. Dette er min absolutte favoritt som “dark horse” i kampen om edelt metall. Jeg kan allerede nå se for meg veivende flagg og hylende publikum. Gull eller ikke: dette lukter folkefest!
Ja vel … Så der var den ja. Årets vinnerlåt. Det er ingen tvil om at dette er årets beste låt i mine øyne. Altså, hallo, denne er umulig å ikke få frysninger av. Helt 100 % umulig. For en nydelig komposisjon, nesten litt over Eurovision-nivå, for dette er vakkert. Helt ut i fingertuppene. Når refrenget velter seg inn over deg som en følelsestsunami da kommer frysningene. Hver. Eneste. Gang.
Det er så mektig, så veldig svulstig, men også så fantastisk sterkt. Man trenger ikke like opera for å elske dette, man trenger bare et øre eller to og et hjerte som banker.
Glemte helt å pønte meg til festen i år. Måtte bare ta noen gamle filler jeg fant på jobben …
Er du også en Eurovision-fan?
Sleng igjen en kommentar med dine favoritter for i år 🙂
Med sommerens innmarsj begynner også hagen å springe til liv og derfor så vi oss i går nødt til å ringe inn litt hjelp.
Vi kunne vel tatt det selv, men herregud, vi er jo travle mennesker, hvorfor skal vi gidde å gjøre all drittjobben når noen bare kan ta det for oss? Det beste hadde sikkert vært å ringt etter en sertifisert gartner, men akkurat denne gangen landet vi på å ta det svart isteden.
Luke kan jeg gjøre selv, men til resten kan det være greit med litt hjelp.
Ja vel, så er det kanskje moralsk forkastelig, ikke etisk forsvarlig og faktisk i strid med loven, men du vet hvordan håndverkere er. De rekker jo ikke å komme seg ut av bilen før regningen begynner å tikke, og vi skulle uansett bare har hjelp til noe småplukk, så da tok vi det heller svart.
Rasende billig var det også. Jeg tror han holdt på uti hagen her en times tid eller to, før han så seg ferdig, slo seg ned i solveggen på terrassen og krevde betaling.
Og det fikk han.
Akkurat som avtalt.
En liten blå saftis og brorparten av fatterns krone-is.
Kom så, lille mosekladd, på tide å pakke snippesken.
Jekkpott!
Fornøyd med dagens fangst, på tide med belønning.
Sånn ja, det var bedre. Tøft å værra arbeidskar, si.
Jeg kunne sikkert kommet unna med bare saftisen, men pytt sann, han gjorde en god jobb. Han jobbet helhjertet og viste sann arbeidsglede, så om han fikk lurt til seg litt mer is enn det som egentlig var avtalt, så får det være greit.
Det var det helt klart verdt.
Når jeg tenker meg om så har jo svigerfar spurt om litt hjelp med septiktanken nede på hytta… Så plutten, hvis du skulle være i markedet for mer ærbe tror jeg det skulle være muligheter for en god håndfull ostepop for den jobben 😉
Men obs … det er en skikkelig drittjobb, så jeg ville økt satsene med en halv eske Gomp 😉
Det knitrer litt i babycallen, så blir det stille igjen. Jeg titter sløvt på klokka. Great, såvidt passert seks. Selv hanen sover fortsatt. Kom så pluttis, la oss sove litt til nå.
Så knitrer det igjen. Dette lukter morgen lang vei. Fortsatt ingenting. Han tar seg god tid i dag, kanskje han faktisk sovner igjen?
Jeg trekker dyna forsiktig opp mot nesa, graver bakhodet ned i puta og lukker øynene i et optimistisk håp om at det er mer natt å hente.
– “Mjaaa?” jeg svarer lavt i mellomleiet mellom snakk og hvisk, i et forsøk på å ikke vekke resten av husholdningen.
– “Ehm… pappa?”
– “… jaaa?”
– “Er mormor på jobben?”
Da klarer jeg ikke å holde meg lenger og bryter ut i latter. DET var spørsmålet som fikk ham til å bråvåkne? Mormors arbeidssituasjon?
Man bare må elske 3-årsalderen. En lang parade av hjertevarmende gullkorn.
Så jeg smetter inn døra, fisker opp plutten, henger ham under armen og piler ned trappa. Nede er det overraskende småkaldt i stua. Ikke veldig, bare litt. Nok til å kosefyre i peisen.
Vi setter oss ned foran peisen, jeg lar ham hjelpe til. Like greit å lære ham opp i god peisetikette først som sist.
Han legger en pinne i bunnen, jeg gir ham to tennbriketter som han danderer fint oppå. Så hopper han opp på fanget mitt og gjør seg klar for varmen. Jeg strekker meg etter fyrstikkene. Her kommer det bristende punktet. Blir det en kamp om å få leke med flammene eller henger han med på notene? Jeg frykter det verste og tenker at jeg sikkert burde ventet med å la ham ta del i peisritualet.
Så jeg ser på ham med et bestemt blikk for å understreke alvorsgraden i budskapet:
– “Så må pappa tenne på fyrstikkene.”
Han ser på meg og svarer med den største selvfølgelighet i stemmen:
– Det er bare for voksne. Det er ikke for guttene, bare for voksne.
Så nikker han kontant for å vise at han forstår.
Så kommer varmen. Ikke først og fremst fra peisen, den bruker litt lengre tid, men fra den helhjertede knusekosen. Jeg blir så stolt og glad når han henger med på notene.
Så sitter vi sånn og titter på peisen, hører på knitringen fra kubbene og varmer oss på flammene.
Jeg passer liksom alltid på at frua legger merke til ting jeg har gjort. Enten det er en liten slengbemerkning om at det er litt deilig å dusje når sluket er rent eller at jeg ganske innlysende hinter om at man puster så mye bedre når gulvene er fri for hundehår.
Men frua er ikke sånn. Hun bare gjør ting. Hele tiden. Klærne finner vei tilbake i klesskapet, nydusjet og med et hint av blomstereng, barnas leker rydder seg selv og tekoppen spretter ut av skapet og fyller seg selv hver kveld.
Ikke forventer hun så mye som et lite takk engang. Og det er dumt av henne, for takk skulle hun fått, men jeg er så dårlig på å legge merke til alt hun gjør når hun aldri gjør meg oppmerksom på det at jeg først legger merke til det når det ikke blir gjort. Og DA legger jeg merke til det!
Ting bare flyter så bra og jeg tenker ikke over det. Klesskapet er fullt, barnas leker står på plassen sin på slutten av dagen, søppelbøtta er tom og tekoppen er full.
Plutselig hoper det seg opp. Overalt. Hybelkaninene vokser seg truende store, kjøkkenet ser ut som en russebuss, lekene eksploderer utover stuegulvet og pappa går tom for rene sokker. Alt går i ball. Kaos! Anarki!
Jælp!
Det er nesten som når man blir syk selv, for man tar jo bare helsa for gitt og setter aldri pris på at man er frisk inntil dagen man blir syk. Eller rettere sagt, når frua blir syk.
For en uke det har vært! Den startet rimelig grusomt med telefonen om at “Åse” trodde hun hadde blitt en ubåt, så fortsatte den betydelig bedre da jeg plutselig spratt helt til topps av blogglisten og i dag var det jaggu en bonusfridag i knallgodt vær også.
Og den brukte vi godt, for plutten har herved vært med på sin aller første båttur med fattern!
Ja ja, jeg hører hva du sier: “Hva skjedde? Lå ikke båten din under vann?”
Joda, men Åse har nyss blitt skrevet ut av sykehuset og blitt fortalt at hun på ingen måte er verken delfin, hval eller ubåt. Da hun på tirsdag lå og plasket og koste seg ringte jeg nemlig sporenstreks til en båtkyndig kar som svingte seg rundt, fisket henne opp av vannet og fikk orden på sysakene, så nå er hun i tipp topp stand igjen!
Ja, jeg kunne vel skrevet at jeg fikk henne opp av vannet, renset motoren og alt det der, men like greit å være ærlig. Til svigerfars store fortvilelse ble jeg født med ti tommeltotter for sånt og burde hatt forbud mot å bevege meg under panseret på en bil eller oppi en båtmotor. Jeg kan skifte dekk og klippe plenen, men der setter jeg grensa.
Og det var sikkert lurt, for etter bare tre kvelder på hospital var Åse tilbake og derfor kunne jeg idag med et stort smil om munnen invitere plutten ut på sin aller første tur på bøljan blå. Og gjett om han koste seg!!
“I´m on a boat”
Tidlig krøkes og alt det der 😉
Fornøyd pappa og glad for å ha en båt som flyter
Det ble ikke lange turen, men akkurat nok til at han fikk lært nye ord som “bøye”, “skipsleia” og “kjeks”. Vel, kjeks kjente han til fra før da, og nettopp derfor hadde fattern vært lur og pakket med seg både et par kjeks og en gullmynt/sjokoladepenge som niste. Like greit å plotte gode assosiasjoner til båtturer i hodet med det samme, så blir det så mye lettere å få ham med på tur for å dorge etter makrell i fremtiden.
(Dere som kjenner til Pavlovs hunder og læring ved klassisk betinging vet hva jeg sikter meg inn på her ;-))
Turen ble jo ikke noe verre av at det plutselig dukket opp en sjørøverskatt 😉
Etter en kort sveip i fjorden pruttet vi stille og rolig tilbake. Plutten hadde fått gullmynt, sett havet suse forbi, fôret måker med kjeks og fiskene med sjokolade, så da var han egentlig godt fornøyd med det. Og det var jeg også.
Alt i alt kunne det vel ikke gått bedre. Båten gikk som en klokke og ingen falt i vannet. Vel, med unntak av hengelåsen da som plutten prøvde å kaste på land akkurat slik pappa kastet tau. Det gikk. Nesten.
Og det er helt greit det. Ting går i vannet. Så lenge det ikke er båten er jeg fornøyd 😉
Alt i alt kunne ikke fattern vært mer glad for at det som en gang var min lille “man cave”, nå har blitt et ungkarsreir for oss to gutta.
Dette lukter mange gutteturer i sommer.
Kast loss!
P.S. Hvis du har tenkt deg på sjøen i sommer: Bruk redningsvest. Hele tiden.
