Jeg leste i VG i går at “Pappakroppen” er den nye trenden. Vekk med sixpack og den slags tull, inn med kosemage og sexylubb.
VG: Glem sixpack- nå er “pappakroppen” trendy
Og det er ganske interessant, for frua og jeg tenkte faktisk over dette med pappakropp allerede første gang vi ble foreldre, for i en sånn fyll-inn-minnebok fra det første året var det en side der man skulle skrive mors vekt før og etter fødsel, men så hadde de også, antakeligvis mest på tull, inkludert samme felt for fars kropp.
Og da slo det oss at det jo faktisk skjer noe med kroppen til pappa også når man blir foreldre. For i løpet av svangerskapet blir man sympatifeit. Det er helt sant! Man henger seg på fruas matvaner og føler at man liksom ikke kan jobbe seg halvt i hjel for å bli i sitt livs beste form mens hun bare blir tykkere og tykkere.
Og derfor er det nok ikke helt uvanlig at pappaen legger på seg endel i løpet av svangerskapet han også. Og så kommer tiden som småbarnsfattern da. En tid fylt av brist på rutiner, mangel på døgnrytme, for lite søvn og for mye hodebry. Alt står på hodet og i sånne stunder er det lett å kutte tid der man kan. Trening og avansert matlaging er to relativt enkle valg.
Så kommer tiden med småbarn i hus. Man lager gjerne god mat og koooooser seg når barna endelig sover. Nå skal vi koooose oss, du. Taco på fredag, pizza på lørdag og gjerne ei litta godteskål attåt. Blir pappakropp av sånt!
Og når jeg skriver pappakropp, så mener jeg selvfølgelig i den nye betydningen: lodden kosebamse. Litt sexylubb foran, et akterspeil som ikke akkurat spretter og armer som kan løfte vekt tilsvarende et lite barn, men ikke stort mer.
Men jeg synes det er fantastisk at dette begrepet nå endelig kommer på banen, for “pappakropp” er noe! Det er så absolutt noe. Så vil selvfølgelig noen kvikkaser si ting som: “Ææææh herregud, det er dritlett å holde seg i form selv med små barn. Jeg har ørten unger og har aldri vært i bedre form. Det handler bare om prioriteringer!!”
Men det er ikke lett. Det er ikke umulig, men det er ikke lett. I hvert fall ikke i den første pappatiden. Enkle løsninger er himmelsendt og i denne perioden av livet har man andre ting å tenke på enn sommerkroppen og struttende muskler.
Det er så ofte man er i underskudd av søvn eller mat at man ofte kan ty til lette løsninger og snarveier.
Og dette vet jeg fordi jeg har kjempet mot pappakroppen i 10 måneder nå. 4 måneder før lillesnupp kom til verden startet jeg et kjempeambisiøst prosjekt om å bli kvitt sexylubbet, få sixpack og bli blodtrent på et år. Det kunne sikkert gått fint og smertefritt det, hadde det ikke vært for at jeg skulle være fattern oppi det hele også.
For å være fattern, en god fattern, handler jo nettopp om det ofte litt surmaga p-ordet: Prioriteringer. Men å prioritere seg selv blir ofte feil. Slik som i dag. Jeg våknet tidlig med en ambisjon om å jogge. Men akkurat i det jeg kom meg opp av senga hørte jeg det knitret fra babycallen til plutten. Så da måtte jeg ta valget: Stikke ut på joggetur og krysse fingrene for at han sovnet igjen, eller bli hjemme og være helt sikker?
Våkner han rett etter jeg går ut døra må frua stå opp, ta hånd om begge barna og sveive i gang hele huset alene. Dropper jeg joggeturen kan jeg gi bikkja mat, preppe litt frokost, få i gang kaffemaskinen og generelt sett være en awesome pappa/husbond.
Så da ble det det. Og sånt blir det pappakropp av. Men det handler om prioriteringer. Derfor liker jeg egentlig dette nye begrepet, for det gir mannen litt rett i å være litt ute av form. Det sier at det er greit å ha en liten lubbelubb på magen, for det betyr at du har satt deg selv i andre rekke og barna foran. Og det er fattern sin det.
De første åra med barn er ikke årene du skal perse i Birken eller bestige Mount Everest baklengs. Det er tiden for å være hjemme og ta vare på familien. Om det betyr at man går glipp av en joggetur eller femten, så får det bare være.
Så kan man selvfølgelig klare å gjøre begge på likt, men det er ikke nødvendigvis lett. Og det vet jeg, for jeg har som sagt kjempet mot pappakroppen en stund.
Nå er vel jeg litt unntaket som bekrefter regelen her da, siden jeg har hjemmekontor og kan trene til ellers ugunstige tider og faktisk har en egen blogg dedikert til trening og kosthold, og i skrivende stund egentlig ikke har noen utpreget pappakropp, men det er bare fordi jeg jobber bevisst med det.
Således kan man vel si at jeg prioriterer det ganske høyt, men det koster. Det er ikke umulig, men det er fasan meg ikke lett.
Jeg synes ikke det er lett i det hele tatt jeg. Det er så fort gjort at det kommer en dårlig natt med urolige barn, en påfølgende dag med sykt barn i heimen og alle rutiner om trening og kosthold går i vasken. Alt man orker er å sette over noe skvip til kok, drikke kaffe og fyse på sjokolade. Å rekke, orke eller gidde å trene virker utelukket.
Jeg har jo bevisst prøvd å unngå pappakroppen en god stund nå, hvilket innebærer at jeg trener langt oftere enn jeg egentlig ønsker og spiser mindre og sunnere enn kroppen egentlig vil. Så at noen pappaer heller lar det skure og prioriterer andre ting og dermed får en myk kosekropp som resultat, ja dæsken heller, det har jeg 150 % forståelse for.
Selvfølgelig kan man prioritere inn trening og blodslit mot alle kroppens signaler, eller man kan bli hjemme og representere. Det blir ofte sistnevnte og endelig har vi et begrep som gir oss litt rett i det.
Pappakroppen 🙂
P.S. Ja forresten.. Hver gang du ser bilder av folk som smiler til speilet og ser superfornøyde ut, slik jeg gjør i bildet over, så skal du vite at det ofte er litt bløff også. Det handler bare om enkle justeringer. Blås opp brystkassen, sug inn magen, spenn musklene og smil ditt beste smil og vipps blir pappakroppen borte.
Fra dvask til kvikk på 2 sekunder 😉
/ Lang, kort, tykk eller smal – heia pappakroppen!
* Følg Pappakroppen på Facebook *
