Noen lørdager fortoner seg som en sukkersøt romantisk komedie. Andre dager er litt mer såpeopera…

 

– Duuuu..?

– Ja?

– Jeg tenkte kanskje jeg skulle lage en sånn “Ukas krangel” på bloggen igjen jeg. Er det greit eller?

– Jada, men hva skal du skrive om egentlig? Vi har vel ikke kranglet noe særlig i det siste, har vi det da?

– Eh.. hva med frokosten i går da?

– Jo jo, men det var jo bare teit, var det ikke?

 – Men allikevel da, jeg tenkte kanskje det kunne vært litt artig å skrevet om på bloggen.

– Jeg husker ikke hva vi kranglet om en gang, jeg.

– Hehe, det gjør jeg. Vi satt og koste oss med lørdagsfrokosten, kaffen var fortsatt glovarm og kryssordet i Østlands-Posten lå rykende ferskt, klar og ventende foran meg, da du begynte å lekse opp alt vi skulle få gjort. Om alt husarbeidet som ventet på oss og alt vi skulle rekke. Så prøvde jeg å si at jeg bare ville nyte lørdagsfrokosten i to sekunder før du skulle begynne å gnåle om alt som måtte gjøres i huset. Så ble du kjempesur og stormet opp trappen, bare fordi jeg ikke finner samme glede i å gjøre husarbeid som deg.

– Å hallo? Det var jo ikke akkurat det som skjedde, da! Problemet er at vi har masse som må ordnes her hjemme, som jeg trenger din hjelp til å få gjort, og hele uka har du sagt at du ikke har tid, men at vi kan se på det til helgen isteden. Også kommer helgen, så blir du sur og forbanna så fort jeg tar opp alt som skal gjøres..? Er det rart jeg blir littegranne oppgitt?

– Ja faktisk! Er det helg så er det helg, og -..

– .. både du og jeg vet at dersom vi ikke legger en plan for lørdagen eller søndagen, så sitter vi plutselig der søndag kveld og lurer på hvor helgen tok veien. Og vi har ikke fått gjort en dritt. Bare susa rundt uten noe som helst form for effektivitet.

– Jo, men er det så farlig da? Det må jo være lov å slappe av litt og ta det piano i to sekunder når det først er helg…

– Aaaaah, det er så typisk deg! Hva er greia med å utsette alt mulig da? 

– Men i kråkenes navn…

– Hvorfor kan vi ikke bare bli sånne folk som får ting gjort med en gang? Tenk så deilig det hadde vært med et ryddig hus hvor alt var på stell?

– Herregud, det er jo ikke så ille her da!

– Kjekt for deg å si som ikke ser rotet! Jeg går jo her hjemme og har i tillegg den evnen at jeg registrerer hvordan ting henger sammen, jeg ser når rommet til plutten er helt bomba, jeg ser når hårdottene til bikkja flyr veggimellom så fort noen åpner et vindu – og når skal vi få tatt et røsk dersom vi ikke kan bruke helgedagene når du har fri?

– Men asså, det er jo ikke snakk om å ikke gjøre noe hele helgen, det er bare det at jeg vil spise frokosten min uten at du begynner å mase om – …

– NÅR skal jeg ta det opp da egentlig, skal jeg legge ut små diskrete lapper til deg rundt omkring i huset og satse på at du finner dem, eller skal jeg sende deg en sms som du kan lese når du er klar, eller skal jeg sende en snap av en støvdott så du muuuligens forstår hva jeg hinter til?!

– Æsj, hvis det skal være sånn så driter jeg i hele “ukas krangel”, sorry at jeg tok det opp! Bare glem det. Glem det!

– Nei, bare skriv den dritteksten din, du. Og se hvor mange likes du får! Kos deg med frokosten, jeg går i dusjen!

 

 Erre muli´

En halvtime senere

 

– Unnskyld, pus.

– Unnskyld selv.

– Jeg bare tenkte det hadde vært litt artig å gjort noe ut av den krangelen i går, for det er liksom så typisk at man går og gleder seg til helgen, så ender man opp med å ødelegge hele lørdagsfrokosten med krangling.

– Ja uff, unnskyld altså jeg bare kjente at det irriterte meg at det virket som at du fortsatt ikke hadde forstått greia. Det er ikke meningen å være så snappy, det er bare så slitsomt å gå rundt og tråkke i rot hele uka, men jeg skjønner jo at du ikke kjenner like mye på det. Jeg tror kanskje det er litt ekstra slitsomt siden jeg er gravid også.

– Det er jo ikke det at jeg mener at vi ikke skal gjøre husarbeid, men jeg klarer liksom ikke å glede meg til det på samme måte som deg.

– Ehm.. tror du jeg gleder meg til å gjøre husarbeid?

– Nei eller.. jo. Det var liksom noe i måten du kastet deg over meg og ikke lot meg ikke få nyte frokosten i to sekunder før du begynte å prate ivrig om alt som måtte gjøres.

– Men.. skjønner du ikke at jeg har gledet meg til å bli kvitt alt rotet? Til å endelig kunne få puste uten å være redd for å få en hybelkanin i kjeften? Er det så vanskelig å forstå?

 – Hehe, la oss ikke starte igjen nå da. Kan vi ikke prate helt normalt uten at du fyrer deg opp?

 – Jo da, men du skjønner jo ikke problemet?!

– Jo da jeg skjønner problemet, men jeg gidder jo ikke å prate med deg hvis du ikke klarer å prate om det uten å tilte helt?

– Tilte?! Er det rart da, når du har lovet å hjelpe til hele uka, så kommer helgen så gidder du ikke løfte en finger?!

– Men i h… Jeg sa jo at jeg skulle hjelpe til, jeg klarer bare ikke å få lyst til å bruke helgen min på det!

– Lyst?! Du skjønner det FORTSATT ikke du?!

– Nei vet du hva, jeg dropper hele “ukas krangel”, glem at jeg noensinne spurte. Det her gidder jeg ikke!

– Fint!

– Flott!!

 

 

 

Enda en halvtime senere

– Unnskyld, pus.

– Unnskyld selv.

– Det var teit av meg å ta det opp en gang til. Jeg tenkte bare vi kunne prate om det, siden det egentlig var litt artig at vi ble så sure midt i den koselige lørdagsfrokosten, men jeg skriver bare om noe annet jeg.

– Det går bra. Jeg bare ble litt frustrert når det virket som at du fortsatt ikke forsto problemet.

– Hehe, ja jeg skjønner det. Jeg tror vi egentlig bare misforstår hverandre.

– Ja, det tror jeg også.

– Hehe, det kunne egentlig vært litt morsomt å skrevet om det som Ukas krangel på bloggen egentlig. At jeg hadde tenkt til å skrive om lørdagsfrokosten, men hver gang jeg prøver å ta det opp så blir du så forbannet at vi …

– Hva for noe “…blir du så forbannet”? Det er jo ikke det som er problemet.

– Nei nei, jeg vet jo det. Eller… jo, for jeg mener jo bare at jeg hadde lyst til å spise frokost i to sekunder før-

– PETER!!

 

Det var da som pokker

 

Og sånn sluttet faktisk samtalen. Så nå sitter jeg her og gjemmer meg bak macen, og én ting er i hvert fall helt sikkert: Neste lørdag er det opp før hanen galer for å støvsuge stua!

 

Les også:

– Ukas krangel – Treningsbagen
– Ukas krangel – På sengekanten

* Følg Pappahjerte på Facebook *

“Okei! Jeg er klar!”
Vi kryper opp i hvert vårt hjørne av sofaen med hvert vårt ark i fanget. Christina i sin sorte joggebukse, jeg i min grå. Guttungen sover og det er fyr i peisen. Det hviler en slags spenning i luften, en duft av rituelle forventninger. Og det til tross for at hele opplegget har endt i fiasko hvert eneste år. Men så hører de liksom hjemme likevel. Ingen grøt uten kanel, ingen jul uten Askepott og ikke et nytt år uten de evinnelige nyttårsforsettene.

“Du kan begynne”, sier jeg.
“Ålreit.”, kremter Christina, “mitt første forsett for året 2014 er å lage sunnere middager. Ja, vi spiser jo ganske sunt nå, men jeg vil prioritere å lage mer fra bunnen av, og legge litt mer sjel i arbeidet. Hva med deg? Hva er ditt første?”

“Middager? Ooookei… Det var kanskje ikke helt det jeg hadde sett for meg, men greit… Mitt første nyttårsforsett: Ikke spise potetgull.”

“Seriøst, ikke spise potetgull?”

“Jepp, er ikke det bra? Ikke det at vi spiser så sinnssykt mye nå da, men jeg tenkte at et helt år uten pottis må gjøre underverker på formen. Et lite flak der, ei litta skrue der, det blir fort ei litta pølse på magen det, vet du.”

“Jo ok, men jeg trodde kanskje… Jaja, jeg vurderte å ta med “trappe ned på brunost-inntaket“, men droppet det. Okei, over til mitt andre punkt. Det bygger nemlig på konseptet «Det er lettere å holde rent enn å gjøre rent». Jeg har lest at dette er ekspertenes beste råd når det gjelder husarbeid. Begynner å bli lei skippertak, så nå skal det bli andre boller her i huset!”

“Jaha, den var jo ikke dum. Det er jo kjipt med klær man kaster fra seg, som bare blir liggende i en evighet og skape dårlig stemning. “Clean as you go” som fattern pleier å si. Bra punkt, pus. Okei, min neste: Løpe halvmaraton på under 1.45.00.”

“Halvmaraton? Skulle ikke du legge det opplegget der på hylla? Husker du da du hadde fullført fjellmaratonet i fjor, da du hveste at du aldri, aldri, aldri skulle løpe sånne distanser noensinne igjen? Jaja, never mind. Over til neste punkt. Dette vil du kanskje ikke tro, men jeg har faktisk skrevet at jeg skal la være å irritere meg over at du aldri klarer å rydde noe 100%. I det inngår at jeg ikke, noensinne igjen, skal kalle deg “Åtti’n”. Jeg er i ferd med å innse at du faktisk er sånn, og at 80% fullført husarbeid er mer enn nok for deg.

“Jaha. Jeg har ikke tenkt helt likt som deg, innser jeg nå. For jeg burde jo også hatt et sånt punkt, noe sånt som: “Slutte å irritere meg over at du alltid skal rette på meg”. Eller slutte å bli så irritert hver gang du hever stemmen. Eller sl-…”

“Åj åj åj, så bra at du penser det inn på denne stien, da! For mitt neste punkt er mobilfri sone på soverommet. Når dette punktet trer i kraft 1. januar, så tenker jeg det blir en drastisk nedgang i mine irettesettelser og heving av stemmen!”

“Du, et kjapt spørsmål: Skal alle dine punkter være kjedelig husarbeidssøl?”

“Søl?! Hva mener du med det? Si meg… Den lista di, la meg få den, takk!”, fnyser hun og røsker den ut av hånda mi.
“Hah! Skal vi se her…”Lese flere bøker“… “Spise mindre mat“… “Få mer tid til båten“… “Bli flinkere til å ringe kompiser“… Si meg, har du tenkt til å bidra littegranne til fellesskapet her? Eller er dette Peters egoliste 2014?”

“Ja okei, sorry – skal vi ikke bare omdøpe 2014 til “kjipern-året” da, og måke på med alle dine punkter? Rydde, rydde mer, rydde litt til og rydde meg i hue og ræva? Vet du, noen ganger begynner jeg å lure på om rydding seriøst har blitt hobbyen din.. Eller få høre, har du ett eneste punkt som tyder på at 2014 kan bli noe som helst annet enn en nitrist passasje gjennom husarbeidets mange gleder?!”

 

Mammas lille au pair på opplæring

 

“Herremin Peter, nå får du skjerpe deg! Jeg mener jo bare at det blir koseligere for oss alle hvis vi har det litt mindre rotete, og du har dessuten ikke lest resten av lista mi, hva med dette punktet kanskje; “Stryke Peters skjorter“, nehei, for det punktet ble nettopp strøket over og byttet ut med “Gå på kino med venninner minst èn gang i måneden“, og hva med punktet “Bli flinkere til å fortelle Peter at jeg er glad i ham“? Åneidu, det forsvant nettopp til fordel for “Gå enda, ENDA oftere enn èn gang i måneden på kino“! Så, hva syns du om lista mi? Ikke bare rydde meg i hue og ræva likevel, hva?”

“Pøh! Det er bare noe du sier. Jeg kan også finne på ting som “Gi flere ryggmassasjer uoppfordret” eller “Bli flinkere til å late som om maten er salt nok“, men nå skulle vel dette være en realitisk liste, eller hva? Herregud, for en halvtime siden var jeg faktisk ganske fornøyd med livet, men nå høres det ut som om vi har tidenes kjipeste drittforhold. Jeg begynner faktisk å angre på hele dette nyttårstullet.”

Stillhet. Lenge. Helt til Christina bryter den igjen:

“Æsj. Vent litt… Vi skulle ikke bare…”
“Jo”, nikker jeg samtykkende. “Vi kaster de forbanna listene i peisen. Vi har det jo faktisk ganske bra som vi har det?”
“… selv om du biter litt negler…”
“… og du slenger litt med kjeftesmella.”
“Dust.”

 

 

“Men du”, mumler jeg, “vi skulle ikke tatt en matbit, da? All denne kranglingen har gjort meg sulten.”
“Vi har jo nesten akkurat spist middag? Eller forresten. Kanskje et lite knekkebrød med brunost…”
“Men skulle ikke du trappe ned på…”
“Å hysj på deg!”
“Godt nyttår da, kjeftesmella mi.”
“Godt nyttår da, Åtti’n.”

 

 

GODT NYTTÅR!

…lik hvis du regner med å bryte alle nyttårsforsettene i år også.

Les også:
– Ukas krangel – Treningsbagen
– Ukas krangel – På sengekanten
– Ukas krangel – Det ordner seg 

C: Åh, så inni hampen deilig å legge seg!

P: Mhm.

C: Jeg er helt skutt. Trøtt som en dritt. Men du?

P: Hmh.

C: Jeg tenkte på det du sa tidligere i dag…

P: Jahm…

C: Ja, om ukeshandling, vettu. Kanskje vi skulle begynt i morgen?

P: Mmm.

C: Hvis jeg skriver handlelista sånn at den er klar, så kunne kanskje du stoppet på butikken på vei hjem fra jobb?

P: Jahm…

C: Ja, supert altså. Så slipper vi stresset med hele familien på storhandel. Midt i middagstida liksom! Haha. Nei, vettu hva, det står jeg glatt over.

P: Mhm…

C: Hmmm. Jeg foreslår at vi lager thai-suppa en dag. Og taco på fredag så klart. Lørdag må vi finne på noe godt?

P: Jahm…

C: Shit. Glemte vi å blåse ut telysene i stua?

P: Jada…

C: Peter?

P: Mhm..?

C: Du, hva driver du med egentlig?

P: Nei, jeg skulle bare…

C: Seriøst?! Har du ikke hørt noe av det jeg har sagt?

P: Joda. Nei, altså… Gi meg to sekunder her.

C: Mobilen?! Du kødder? Under dyna! Herregud, jeg trodde seriøst du hadde lagt deg?!

P: Eh ja, jo, har nesten lagt meg da, jeg må bare… Spiller sjakk med Simen… Mitt trekk serru og jeg står skikkelig fast, springeren er-

C: Sjakk?! Okei nå er det nok. Husker du da du måtte slette Wordfeud fordi du ble helt avhengig? Vel, nå er det sjakk hvert ledige minutt! Hver gang jeg kikker bort på deg, har du nesa nedi mobilen. Det er som å snakke til en vegg!

 

 

P: Men slapp av litt, da!?

C: Slapp av?? Den derre mobilen din har blitt en tidstyv! Det er jo hele tiden! Og du som klager over at døgnet ikke har nok timer? Prioriteringer! Det er det det handler om! Pri-ori-teringer!

P: Men Jesus Kristiansen da…

C: Slutt! Jeg er drittlei av at sjakk må spilles. Eller instagram sjekkes. Eller facebook! Eller bloggen! Eller alle verdens nyhetssider! Og alt sammen etter at tennene er pusset. Hva tror du om mobilfri sone på soverommet? Ja! Jeg stemmer for!

P: Hah! Det går nok ikke. Jeg bruker mobilen som vekkerkl…

C: Jada, streit-Leif, det er selvfølgelig greit å bruke den som vekkerklokke. Det er surfingen jeg vil til livs!

P: Okei, denne diskusjonen får vi ta i morgen. Nå er du altfor oppskjørtet til å…

C: Oppskjørtet?! Nå har det evinnelige begeret rent over, altså. Ut med mobilen!

P: Ok, ok… Så er det mobilfri sone fra i morgen kveld. Jeg orker ikke diskutere dette nå.

C: Flott. Da er vi enige.

P: Ja da, ja da. Sov godt da jenta mi.

C: Natta. Sov godt du og.

 

… 1 minutt senere…

 

P: Hva er det som lyser?

C: Lyser?

P: Åja, det er mobilen din.

C: Sikkert bare en melding. Ser du? Jeg trenger ikke være tilgjengelig 24/7. Den sjekker jeg nemlig i morgen tidlig! Da signaliserer jeg at nå, ja nå har Christina lagt seg, hun. Og det er helt greit!

P: Hehe. Så du er ikke det minste nysgjerrig på hvem som sendte deg en melding etter klokka 23 på en helt vanlig ukedag?

C: Nope! Eller jo, jeg er jo en smule nysgjerrig så klart, men jeg kommer ikke til å miste nattesøvnen av den grunn.

P: Nei vel, den er grei. Fint for deg. Natta da.

C: Natta ja.

P: Ok da… glad i du.

C: Glad i deg og, tullingen min.

 

… 30 minutter senere…

 

P: Hva skjer? Hva fniser du av?

C: Hæ? Sover ikke du for lengst?!

P: Altså, det er jo ikke mulig å sove når du ler så senga rist- Nei dæven, se hvem som har nesa si nedi mobilen da, gitt!!

C: Men for pokker da, det er ikke sånn som det ser ut.. Jeg kom nemlig plutselig på at det kunne ha skjedd noe, ja, ingen-

 

 

P: Hahaha! Du er på Instagram!! Jeg ser det! Judas! Hykler!

C: Ah hallo, det er ikke sånn som det ser ut sier jeg jo! Som jeg prøvde å si: ingen sender meldinger til meg så sent på kvelden, hva hvis lillesøster trengte å prate? Eller kusina mi? Eller kanskje det hadde skjedd noe med farmor! Det kunne jo være noe som hastet skikkelig..

P: Og da vil man jo selvsagt sende en sms og varsle…

C: Jadaa, I know… Men jeg ble så bekymret og…

P: Ja ja ja… Stod det noe viktig i den meldingen da, eller?

C: Nei, jeg… Eh ja. Det stod bare at jeg måtte sjekke ut et bilde på instagram. Så tenkte jeg at siden du likevel sov, så…

P: Herregud.. Skjønner ikke at du tør jeg.

C: Jammen-

P: Kaste steiner rundt i et glasshus. Er jo livsfarlig!

C: Dust, det var jo bare at jeg måtte!

P: Mhm…

C: Så farlig var det jo ikke da, jeg trodde tross alt du sov, og- …hva gjør du?

P: Nei, hva tror du?

C: Seriøst, du skal ikke spille sjakk igjen?!

P: Jo.

C: Men du hadde jo nesten sovnet.

P: Jepp.

C: Men…

P: Ty. Kos deg med Instagrammen din, du. Simen gjorde en kjempetabbe i forrige trekk og jeg fikk uansett ikke sove, for jeg begynte å tenke på at hvis jeg setter tårnet på G6, så ryker dronninga hans! Og da-

C: Ty sjæl. God natt.

 

/Lik hvis du også bruker mobba på senga

Les også:
Ukas krangel – Treningsbagen
Små øyeblikk av intens kjærlighet

Det er lite jeg kan gjøre som får frøkna mer fyret opp (på feil måte) enn å gå rolig og bekymringsløst inn i en stresset situasjon. Når damer blir litt stresset, så er menns nonchalante tilnærming til livet som ren kryptonitt.

Som den gangen vi forlot heimen for å legge ut på en flere timers kjøretur.

“Har du husket lommeboka?”

“Ja, skulle tru det”

“Husket vi bleier da? Tenk hvis han bajser nå, det er veldig lenge til vi er fremme”

“Æss, det ordner seg”

“Hva da, ordner seg? Han kan jo ikke bare sitte der heller stakkar, og hva hvis du faktisk ikke har med lommeboka da og hvis vi ikke finner frem til hytta og hvis vi-“

“Heeeeeey?. Slæbbæ. Det ordner seg”

 

 

Det faktum at det mest sannsynlig faktisk vil ordne seg kommer helt i skyggen. Damer ønsker tilsynelatende at vi menn skal bli like stresset som dem, for å prøve å holde hodet kaldt virker kun som bensin på tørr ved.

“Det hadde faktisk vært hyggelig hvis du hadde giddet å vise LITT engasjement her, jeg står faktisk på dagen lang og det-“

På dette tidspunktet er det ikke helt uvanlig at vi menn setter kroppen på autopilot og lar hjernen ta seg et fortjent lite avbrekk.

Til slutt bryter vi gjerne gjennom som en tåkelur. Vi hypnotiserer kvinnen med vår gudegitte gave til å komme med en lang rasjonalisering av situasjonen. Dette fungerer på kvinner som blokkfløyta på en kobra. “Oookei, hør her! Det hjelper lite om jeg stresser meg opp og går i fistel jeg også, for da kommer vi ingen vei. Enten så ordner det seg eller så ordner det seg ikke. Hvis det ordner seg, så er alt i skjønneste orden og ingen grunn til å klikke i vinkel. Eller så ordner det seg ikke, og da blir vi bare pent nødt til å fikse det. Vi har nok bensin til å komme frem, vi kan alltids bla bla bla,” fortsett med fornuftig logikk til lufta har gått ut av kamphunden i passasjersetet, og hun sitter og fråder lykkelig som en katt ruset på kattemynte.

 

 

Alarm – Svigers kommer!

Et annet klassisk tilfelle der det bugner av kvinnens vrede er når svigerforeldrene er på vei og er maks en times tid unna. Hybelkaninene har vokst seg så truende at de holder bikkja tilbake mot løsepenger, klesvasken henger fortsatt på stativet, stua ser ut som et før-bilde fra Ekstrem Oppussing og lammelåret ligger utilberedt i kjøleskapet.

 

 

Hva tenker damer i en slik situasjon? “Å herregud hvordan skal vi rekke alt dette, også jeg som startet med å vaske alle gulvene allerede tidlig i uka slik at vi skulle slippe akkurat dette her og jeg som skulle ha alt klart og vi som skulle kose oss og vi får besøk om en time og det ser helt jævlig ut her og SE TIL HELSKOTTEN Å KOMME DEG OPP AV SOFAEN!!”

…og hva tenker en mann?

“Æh, det ordner seg”.

 

 

Og akkurat det haaaaater damer.

 Hvorfor er det sånn? Hvordan kan vi være så forskjellig? Her ville nok mange kjørt apeargumentet og skylt på urinstinkter, men selv mener jeg at vi har beveget oss såpass langt fra opphavet at mennesket er til aper, som Chihuahua er til ulv.

Jeg er derimot fristet til å spille huleboerkortet, du vet fra den tiden før datamaskiner, boktrykkerkunsten og Pølsehansen. Kvinnene var hjemme og holdt stand, mens vi menn jaktet og drepte for vår familie. Og slik en gepard konserverer krefter til å kunne yte maks når det gjelder, bruker vi menn kun energi når det er absolutt mest kritisk, altså når vi jakter eller blir jaktet. Derfor gidder vi ikke å engasjere oss i ting som ikke utgjør noen trussel, slik som en gjeng med tannløse hybelkaniner. Om en katt derimot sniker seg inn på VÅR PLEN, er saken en helt annen. Alarmen går og på rekordtid sklir vi på oss crocsene for å kjeppjage kattekreket ut i neste uke.

Så derfor, til damer som leser dette: Ikke hat oss, vi gjør bare vår plikt. Okei, så kunne vi sikkert vært litt mer behjelpelig med klesvasken, men kanskje du også kan lære litt av oss? Er det egentlig så farlig? Er det virkelig noen som dør om middagen blir en time forsinket? Hvem bryr seg om skoene i gangen ser ut som de har blitt utsatt for orkanen Geir? Ja, jeg vet at du får litt hjerteflimmer og blir svett i panna bare av tanken, men hey, slapp av. Det ordner seg.

 

/Lik hvis du tror det ordner seg

Og du: Følg Pappahjerte på Facebook a 🙂

Les også:
– Ukas krangel  – Treningsbagen
– Oppfølgerkrangel – Fatterns hevn
– Min historie – Fra hat til kjærlighet

Nøkler. Hvorfor? Hvorfor kan man aldri legge dem på en fast plass?! Altså, visse nøkler finner alltid tilbake til sin faste plass, slik som bilnøkkelen og nøkkelosten (*ba dum tss*). Men andre bare nekter å innrette seg og finnes det egentlig noe mer frustrerende enn å lete etter nøkler når man har dårlig tid, er tissatrengt og forbanna? Ja, for selv om jeg er i godt humør når jeg starter, så tar det ikke mange sekundene før jeg fordømmer hele verden, hytter med neven og brøler ukvemsord mens jeg løper rundt som en oppspilt valp på jakt etter en godbit.

Og det mest irriterende av alt, er at jeg vet at det er frøkna som har ryddet dem bort. At ikke jeg kan få lov til å ha mitt kontrollerte kaos i fred? Ja vel, så blir det ryddig i hennes øyne, men det hjelper jo ikke meg! “Aaargh, Christina! Kan du drite i å rydde vekk tingene mine hele tiden! Nå finner jeg ikke de forbaskade nøklene!!”. Men får jeg noe svar? Pøh. Stille som i grava.

Jeg leter først på alle de mest opplagte stedene. Jobbveska, klesskapet, nøkkelskuffen, bilen, den andre bilen, garasjen, jobbveska igjen, samtlige jakker, bilen, nøkkelskuffen og jobbveska. Deretter blir jeg tvunget til å stoppe opp og tenke meg om. Jeg kommer på sist nøkkelen var i bruk og det er en god stund siden. Denne gangen er det nøkkelen til båten og den har jeg ikke brukt siden… Å shit, det er jo faktisk flere uker siden. Siden har ingen sett den. Håpet svinner som et nedbrent stearinlys.

I et siste desperat forsøk prøver jeg lykken på treningsrommet, eller hamsterrommet som vi kaller det. Rommet har stått ubrukt siden vi flyttet inn og av en eller annen grunn så lukter det hamster der inne. Hvilket er veldig merkelig med tanke på at vi verken har eller har hatt hamster. Jeg titter inn, men finner ingenting. Så går jeg ut i tv-stua og blikket sveiper raskt gjennom rommet. Ikke stort mer enn noen puter og den gamle treningsbagen min.

 

Hmmm… Treningsbagen? Du her? Ikke noe rart med det, for så vidt, helt til jeg gløtter på lokket.

HVA?! Du er jo full av gamle klær!” AHA! Kjerringa hadde altså ikke ryddet den vekk slik hun skrev i Ukas krangel

Bevis!

Argumentet som hun hadde vunnet alles hjerter med var bare et luftslott. Hun hadde rett og slett bløffet! Hun hadde kanskje stuet den vekk, men ikke ryddet vekk. Stooor forskjell! Å YES, tenkte jeg, endelig skal jeg få min hevn. Så mange kommentarer jeg har svart på denne uken med hodet senket. Så mange som har støttet denne taskenspilleren av en kjæreste, denne løgnens profet med posen full av urent mel.

Jaha ja, frøken bløffmaker, så denne er ryddet bort, ey?

“Nei jasså” roper jeg ut. Jeg vet at hun sitter i etasjen under og prater i telefonen med sin mor, så jeg gleder meg ekstra mye til å slippe bomben. Hun kan ikke ha hørt meg, så jeg roper igjen. “Haaaar’uuu sett?!” Fornedrelsen vil bringes frem i lyset med hennes mor som sjokkert vitne, uuuutmerket. En hel uke med blogg-kommentarer som “Uuuh, jeg heier på Mammahjerte. Stakkars dame, må rydde etter mannen sin”, “Go Mammahjerte, du er flink” og så videre. Men nå viser det seg altså, etter sååå mye ufortjent pepper, at det blir jeg som går seirende ut fra denne krangelen. Fatterns hevn er her! Timen for min oppstandelse har endelig kommet. Rettferdigheten skal seire! Muhahaha, my time to shine, bitch.

Jeg snur meg triumferende rundt for å gå ned og levere krangelens endelige knock-out upper cut. Men akkurat i det jeg snur meg for å gå, så ser jeg noe i sidesynet. Bare et lite glimt i periferien som får meg til å ta en ekstra titt. Og der, i det lille siderom på bagen, ser jeg noe rødt…

Oh no…

Båtnøkkelen.

Hupps!

“Hvaaa?!” ropes det fra underetasjen… Hun har hørt meg. Og jeg som hovmodig skulle gni det inn og vri det rundt. Nå blir jeg nødt til å fortelle sannheten om båtnøkkelen. Mens svigermutters hører på…

Nederlaget

er

totalt.

 

//god regntung drittsøndag til deg også 😛

Les også:
– Del 1, ukas krangel: Treningsbagen
– Min Historie (fra barnehater til pappahjerte)

Et parforhold er ikke bare roser i kinnene og flørtende kyss foran Eiffeltårnet. Det er også hverdager. Veldig, veldig mange hverdager. Og med vanlige dager kommer vanlige problemer… Dette er ukas krangel.

Min versjon:
Jeg har kanskje ikke verdens beste ordenssans, jeg skal innrømme det. Men er det så farlig da? Fra tid til annen blir ting oversett, men er det noe å ta sånn på vei for da? Og hva er det med damers evne til å ta ting helt ut av proporsjoner egentlig?

Slik som her i går kveld.

For en stund siden satt jeg igjen treningsbagen min i gangen og lot den stå der over natta. Dagen etter ble det litt dårlig med tid, det samme dagen etter der. Jeg hadde jo tenkt til å rydde den bort, jeg hadde bare ikke rukket det enda. På det tidspunktet hadde treningsbagen allerede rukket å gå over i den fasen der jeg ikke lenger ser den. Jeg vet at den er der, men den utgjør på en måte bare en naturlig del av interiøret. Og da er mitt spørsmål: Er det så farlig da? I et hus fullt av ugjorte ting, er det virkelig ikke andre ting å henge seg opp i enn min lille bag og den halve kvadratmeteren den opptar?

Plutselig vet du, plutselig så står hun der. Med hendene stukket i siden og et ansikt som fråder av sinne. Så kommer en skyllebøtte som ikke ligner grisen. Om hvordan hun står på hele dagen for å få det fint i huset og om hvordan jeg bare slenger ting rundt meg og gir blanke effen. Det er en stakkars treningsbag, for pokker!

Den utgjør jo ikke akkurat noen fare for rikets sikkerhet, men ut i fra de kraftsalvene den klarer å generere, skulle man tro at jeg hadde glemt igjen en illsint og utsultet grizzlybjørn i gangen. Er det mulig?!

Jeg mener, jeg skal jo ta den, jeg har bare ikke rukket det enda og hvis det er sååå ille, hvorfor kan hun ikke bare rydde den bort selv da?!

—

Christinas versjon:
Jeg er mamma til to. I blant føles det i hvert fall sånn. Jeg har riktignok bare én sønn, men jeg har en mann som roter mer enn sønnen sin, og som faktisk også rydder mindre enn ham. Til sønnen kan jeg si: «Oi, nå var det veldig rotete her, kan du hjelpe mamma med å rydde litt? Nå putter vi klossene oppi denne esken her.. Eeeeen.. Toooo.. Treeee..» Da kommer han løpende mens han hyler av glede. Rydde! Mens vi teller! For en lykke! Og han gir seg sannelig ikke før alle klossene ligger i esken.

Men mannen min er mann. Og det innebærer dessverre å ikke ha evnen til å se når ting må gjøres. For hvis man bare venter lenge nok, ser man jo ikke problemet lenger. En full søppelbøtte som skulle vært tømt for lengst, for eksempel. Eller en overfylt skittentøyskurv som straks vandrer mot vaskerommet av seg selv. En langhåret plen som er i ferd med å vokse inn verandadøra. Eller en treningsbag som fortsatt står i gangen etter firmaturen i sommer.

 

– Den omtalte bagen, som har en tendens til å snike seg med på ni av ti bilder

Her i huset er det nettopp dette som irriterer meg mer enn noe annet: treningsbagen til far. Dog, treningsbag er noget misvisende, denne bagen brukes utelukkende når far er på tur. Og det er ganske sjeldent far er på tur.. Pakking er et punkt hvor vi utfyller hverandre til det fulle; for mens far bruker tre minutter på å pakke kofferten, bruker mor nærmere tre timer. Når vi derimot har kommet oss hjem, tømmer jeg min bagasje på tre minutter mens Peter, ja han bruker nærmere tre måneder på å tømme sin.

Jeg har for lengst gitt opp å ha det pent og pyntelig i hjemmet til enhver tid. Det er ikke så nøye lenger. Jeg følger i stedet interiørbloggere som legger ut bilder på Instagram, og drømmer meg bort i deres perfeksjonistiske sofakroker. Hvor putene matcher både veggen, sofastoffet og katten. På en gang. Sånn kunne jeg også hatt det, tenker jeg. Hvis jeg bare hadde hatt en mann som så rotet, og ikke lot det bli en del av inventaret.

Denne uka var altså begeret fullt. Når til og med Bestefar, som er den mest tålmodige og joviale mannen på jord lurer på hvem den treningsbagen i gangen egentlig står og venter på, ja da er det lov med et lite utbrudd. Avtalen er at jeg holder orden på mine ting, sønnens ting, hundens ting og husets ting – mens Peter holder orden på sine ting. Du vet hvor kjipt det er når du har brukt dagen på å rydde, støvsuge, vaske gulvet, skrubbe badet og skifte på senga, og du til slutt ender opp med å fortelle hva du har gjort siden det ikke ble lagt merke til? Hvis jeg rydder bort bagen, hvilket jeg har gjort utallige ganger, legger han ikke merke til det heller. Så da lar jeg den heller stå der.

 

– Etter en stund ser ikke vofsen forskjell på kurven sin og treningsbagen til far

Men nå er altså bagen ryddet bort for denne gang. Fram til den dukker opp igjen, må jeg legge en plan. Foreløpig er det jo bare én taktikk som har fungert her i huset, så jeg burde vel gitt den et forsøk: «Oi Peter! Nå var det veldig rotete her! Kan du hjelpe mamma med å rydde litt? Nå putter vi de skitne boksershortsene oppi skittentøyskurven..  Eeeeen.. Toooo.. Treeee..»

Men jeg tviler sterkt på om han kommer løpende mens han hyler av glede.

—

Så, kjære leser hvem heier du på: Dusteteita Mammahjerteidiot eller stakkars Pappahjerte?

NYHET – Les del 2 av krangelen her:
Ukas oppfølger-krangel – Fatterns hevn

(Lik hvis du liker og kommenter (bare hvis du heier på meg)
Og følg Pappahjerte på facebook)

Les også:
– Mamma vet alltid best (gjesteinnlegg av Christina)
– To sider av samme sak (tidligere krangel om kommunikasjonsproblemer)