Hupps! Norges mest distré blogger slår til igjen.. Jeg har jo helt glemt å kåre en vinner av bildeduellen jeg hadde med min svoger i Bøkeskogen!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For i desember hadde min svoger og jeg en bildeduell i Bøkeskogen, og distré som jeg er, har jeg selvfølgelig glemt å kåre en verdig vinner. Hadde det ikke vært for at en leser etterspurte resultatet er det meget mulig at jeg aldri ville husket det, haha!

Så la oss bare kåre en vinner med det samme, før jeg glemmer det igjen! Men først og fremst: Tusen tusen takk til de over 2000 stemmene som har kommet inn i konkurransen! Det er jo en helt fantastisk oppslutning, så tusen takk til alle som har stemt :-*

De 10 duellantene 🙂

Men nå, mine damer og herrer… Trommevirvel! * prrrrrrrrr *

Vinneren, med 38 % av stemmene, eeeeeeeer…

Bilde nummer 6 – Skogens blodårer!

Og bildet er tatt av: Meg!

Wohooooo!! 🙂

Det betyr at undertegnede har fått sin etterlengtede revansj og at det nå står 1-1 i fotodueller. Svogeren kommer for øvrig på besøk igjen neste helg, så får vi se om det kanskje blir en ny duell snart 😉

Fornøyd duellvinner soler seg i glansen 🙂

Jeg innser at kåringen av en fotoduell er en ganske nisjete greie, så for å fete opp innlegget litt, her er en dagsaktuell fun fact:

Tidligere i var vi på middagsbesøk hos svigers. På vei dit tok vi med sushi, men akkurat i dag følte jeg for noe annet og overtalte svigerfar til at vi gutta heller prøvde den nyåpnede tyrkiske restauranten nedi gata for dem.

Som sagt så gjort og siden har jeg vært mett. Stappmett! Det var klokken 16, nå er den 22, og enda føles det som at vi spiste for bare 10 minutter siden. Så hvis du skulle være skikkelig sulten en dag, sving innom Side Antik i Larvik sentrum, så kan du spise deg stappmett frem til i overmorgen for bare 139 kroner. Så vet du det. Ikke sponset 😉

Men nå skal jeg legge meg i strekkbenken på sofaen og håpe at jeg rekker å bli sulten til søndagstaco i morgen 😉

/ Tjolahopp tjolahej!

Psssst: Har du 2 sekunder å avse? Stem på Folkets Favoritt i Vixen Blog Awards (bare 5 dager igjen..)

Kan noen vennligst forklare 4-åringen hvordan dette med soving fungerer?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For hvorfor er det sånn at når vi prøver å få ham opp i ukedagene, er det som om å prøve å vekke Snøhvit fra vinterdvalen. Men når det er helg, når vi endelig kan sove så lenge vi vil, ja nei da er han selvfølgelig lys våken lenge før hanen. Hvorfor? Hvorfooor?

Og hvorfor skal jeg aldri lære? Hvorfor tenker jeg alltid at helg er helg og i morgen skal det bli deilig å sove lenge? Så går jeg sent til sengs og leser gjerne ekstra lenge på sengekanten. Koster på seg et par sider ekstra, det er jo tross alt helg. Men nei da. Morgenen etter, lenge før fryktet og antatt, hører jeg fra en verden langt unna min egen bevissthet:

– Pappaaaaa?

Men pappa vil ikke stå opp, pappa vil sove. Jeg prøver å late som at jeg ikke er pappa. Bare en fyr i en drøm, ikke tenk på meg. Hør med faren deres i stedet. Men stemmen blir høyere og stadig mer bestemt, og før jeg vet ordet av det står jeg på badet med flomlys i fleisen og lurer på hva i all verden som skjedde.

Følelsen er ganske lik den å våkne etter et heidundranes nachspiel. Minus all panten. Det er i stunder som det, at det er fint å trøste seg med at barna en vakker dag skal bli tenåringer. Og da er det min tur. Når de tror de skal få sove til lenge etter kirkeklokkenes klingende klang, skal jeg vekke dem med pølser på termos og ferdigsmurte langrennsski.

– Opp og hopp din latsabb, nå skarre trenes!

For det gjorde mine foreldre med meg, og endelig begynner jeg å skjønne hvorfor 😉

/ God lørran!

Følg Kaffehjerte på Facebook eller Stem på meg som Folkets Favoritt i Vixen Blog Awards (bare 5 dager igjen) 🙂

Å lese for barna på sengekanten høres så nobelt og flott ut. Og det er det. I 15 sekunder, men så…

(Denne teksten ble første gang publisert for et år siden, men i kveld gikk jeg nok en gang på nøyaktig den samme smellen, og deler derfor innlegget som viser seg å være akkurat like relevant i dag, haha!)

Samme greia hver eneste gang. Vi legger oss ned for å lese, jeg er klar som et egg. Han velger ut en bok eller to, så spretter vi opp i senga. Jeg er klar, han er klar, nå skal det leses!

Og når pappa leser, ja da leses det med full entusiasme og glød! Karakterene får egne stemmer, det byttes mellom dialekter og det hele går meget teatralsk for seg. Små dyr med pipestemmer, store monstre med brølete monsterstemmer, her en trønder og der en bergenser.

Det ligger i det hele tatt an til en festforestilling av en høytlesning og entusiasmen er på topp!

Men så..

Etter kanskje to sider…

Okei, yes, here we go! Her skarre leses!

*GJESP* Oisann.. Så fryktelig trøtt a gitt..

Så bare….zzz… bukkene br…. brus. bruse. *GJESP!*

schmukkne…..bus…. zzz

Jeg skjønner ikke hva det er, men jeg blir så inn i hampesvarten trøtt! Det tar jo ikke 30 sekunder engang før jeg begynner å gjespe og vri meg ukomfortabelt i senga.

Og der de første sidene går unna i et forrykende tempo, halveres både tempo og innlevelse for hver nye side. Innen vi er på side 5 har jeg gått fra å høres ut som Bjarte Hjelmeland i medvind, til å høres ut som en vissen, trøtt og sidrumpa værdame i motbakke.

Og i ærlighetens navn: Ja, det har hendt at jeg har sovnet midt i en setning og våknet av en bok som treffer meg rett i fleisen. Stakkars plutten ligger på sidelinja og forstår selvfølgelig ikke et kvekk av hva som foregår, mens fattern kjemper mot trøttemonsteret.

Jeg har prøvd å drikke kaffe, jeg har virkelig prøvd å skjerpe meg, men det hjelper ikke enn hvor våken jeg er, for i det sekundet hodet treffer puta, er det som om det går av en automatisk sove-respons i hjernen, og den er sterk. Sterkere enn den største Bukkene Bruse, og det sier litt.

/ Ogsåsådenmellomstebukkenebr… znork.

* Følg Bokhjerte på Facebook *

Ofte blir man sittende og se på barna og tenke: “Lurer på hvem de har arvet det der fra?”

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Er det noe fint, tar man gjerne æren selv. Er det noe dårlig, skubber man det over på partneren eller deres side av slekta. Men noen ting blir man pent nødt til å ta på egen kappe. Som da lillesnupp enda var en liten bebis, men 100 ganger mer aktiv enn plutten noensinne var på den alderen. Jeg spurte min mor om jeg var så ille da jeg var liten, og hun svarte: “Peter, du var mye verre”.

Inntil nylig har jeg også lurt på hvordan det er med barnas sovehjerte. Vil de være som frua eller meg? For Christina har alltid sovet som en stein. Da hun enda var bitteliten, ble hun oppgradert fra ribbeseng til stor seng, siden hun ikke rikket seg om natten uansett.

Jeg derimot… Jeg har hoppet fra en køyeseng, revet opp et vindu og vært på vei ut i snøen i 10 minusgrader før noen ropte og vekket meg. Jeg har gått inn på badet hos en venn, funnet frem et håndkle og brukt det som kappe, før jeg gikk inn på hans foreldres soverom. Jeg har gått fra ett hotellrom til et annet, og lagt meg i en annens seng. Ukentlig romsterer jeg i klesskapet etter innbruddstyver og snakker i søvne stort sett hver eneste natt.

Og lenge har jeg lurt på hvilke av disse to sovemønstrene barna vil følge. Håpet på det første og fryktet det andre. Inntil i går var det litt uavklart, men da jeg kom inn på rommet til plutten i går, en knapp time etter at jeg la ham, fant jeg ham slik…

Så sorry plutten, den der får jeg ta på min kappe. Men hey: Du kommer i hvert fall til å gå mange interessante netter i møte. Men hvis jeg skal gi deg ett råd for fremtiden: Husk å låse hotelldøra 😉

/ God helg!

Følg Sovehjerte på Facebook eller Stem på meg som Folkets Favoritt i Vixen Blog Awards (bare 6 dager igjen) 🙂

En vakker dag kommer jeg til å savne alt dette. Jeg vet det. Fra roen i rommet, til lyden av deg. Når nesa går i sakte harmoni med månen, og den kjølige luften seiler langsomt gjennom rommet som fløyel. Når alt vi har er meg og deg, her, akkurat nå. Ingenting annet i hele verden. Bare det vakreste jeg vet, og meg, din pappa.

Oss to i et rom og du er halvparten av alt som betyr noe. Og kroppen fylles av lykke bare jeg tenker på dere. Savner dere bare jeg går ut døra og drømmer om helt vanlige hverdager. Jeg vil ha flere. Alltid. For livet her og nå er rett og slett perfekt.

En vakker dag kommer jeg til å savne alt dette. Jeg vet det. Bare ikke akkurat nå, for akkurat nå er det akkurat nå som gjelder. Her vi sitter på sengekanten, bare du og meg. En forvirret boble av lykke og frustrasjon over tiden som renner av gårde og går så uendelig sakte.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For jeg lover å se tilbake på alt dette og savne det for alt i verden, men da må det vel for faen være mulig å sovne snart.

* Følg Sovehjerte på Facebook *

Hva i all verden er det som gjemmer seg i kjøkkenskuffen?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

La meg ta dere med til et av våre aller mest rotete områder i hele huset – den store kjøkkenskuffen. I bruk hver eneste dag og like ofte til stor irritasjon. For stekespaden gjemmer seg alltid bak ørten grillspyd og kakespadene ligger i veien helt til den dagen man trenger dem. Da har de på magisk vis “forsvunnet”.

Så derfor, armert med min nye ryddehobby, gikk jeg løs på både den store og lille bruksskuffen på kjøkkenet, for å rydde, kaste og sortere. Og oppi der fant jeg så mye rart jeg ikke kan navnet på,at det er grunn til å lure på om dette kan være noen annens hus.. Bli med 🙂

Dagens fangst

Alle kandidatene klare for audition 🙂

Mandelkvern? Kan ikke huske å ha brukt denne noensinne. Må være Christina sin.

Denne kjøpte jeg i 19-pil-og-bue fordi jeg syntes den så tøff ut. Fortsatt ikke brukt. Men man vet jo aldri 😉

Dette rare sugerøret overlevde sortering, men døde i vask. Viste seg at det ikke tålte 65 grader :´-( R.I.P. (2013-2017)

Melkeskummer som ikke har fungert på pluss minus 5 år. Kjekt å ha!

Verdens minste rivjern, for de gangene man har maur over på middag.

Avocadobeholder som gjør 0 % nytte. Men den tar plass da 🙂

En boksåpner fra fremtiden?

Verdens tristeste steketermometer :-/

8 slikkepotter, hvorav 3 identiske…

Dette lokket lagde jeg i forbindelse med en kampanje for å lage egne leverpostei-lokk. Sendte inn dette på tull, bare for å sjekke om det gikk gjennom systemet. Gjorde det, gitt 😀

Hva i all verden er dette? Tror ikke jeg vil vite.

Og ikke minst: Et verktøysett for kvinner. Præ hæ 😀

Som dere kan se, lite av nytte, mye som brukes særs sjeldent på et kjøkken. Slik som en rosa skrutrekker. Men nå er det så rent og ryddig i skuffen at du kunne spist middag der, og da er´n far fornøyd 🙂

/ Nå skal det lages mandelmel og marsipan 😉

* Følg Fjåsehjerte på Facebook *

/ Bill. mrk: “Singel sokk søker partner”

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

–> Stem på Folkets Favoritt i Vixen Blog Awards (bare 1 uke igjen)

Jeg har alltid vært ekstremt rotete, men i det siste har det skjedd noe veldig rart..

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For jeg har alltid vært han fyren som bare slenger ting rundt meg og manøvrer meg rundt rotet. Tenk bever i en beverdam. Og når jeg først rydder, blir det mest til at jeg flytter og omorgansierer rotet. Jeg legger ting på langtidslagring på fryserrommet eller kaster det til vask, bare for å kjøpe meg tid.

Så egentlig rydder jeg aldri, men nå har plutselig skjedd noe! Jeg vet ikke om det er hjernen som har fått nok, om jeg har blitt voksen eller om jeg går gjennom en slags 35-årskrise, men jeg har plutselig blitt glad i å rydde!!

Jeg tror gleden springer ut av at jeg i bunn og grunn liker å kaste og kvitte meg med ting. Og når man får kastet og ryddet ser man plutselig at man har ledig plass likevel. Og det gjør godt for hjernen 🙂

For i et hus fullt av ting, hoper det seg fort opp med ting og tang man aldri bruker, og det er bare så lenge jeg kan kjempe med et fullt kjøkkenskap før jeg blir drittlei. Tidligere har jeg da bare kastet inn litermålet med makt, lukket døra og tenkt at det får jeg ta hånd om senere. Men det gjør jo alt bare verre!

Trikset er å ta bare ett lite område av gangen. Ikke tenke at man skal rydde hele kjøkkenet, men bare én skuff. Et helt rom er så uhåndgripelig, men en liten skuff er noe helt annet. Det blir mer enn nok jobb bare det 😉

Og takket være den tankegangen har jeg, Norges største rotetryne, fått meg en ryddehobby! Den følger et enkelt system som er like sikkert som banken:

1. Ta ut ALT
2. Dra over skuff/hylle/skap med en klut.
3. Gå gjennom hver eneste ting og sorter. Gi bort, selg eller kast det man ikke trenger.
4. Sett det tilbake, gjerne sortert i et system eller bare tynnet ut.

Hemmeligheten er å sortere alt og ikke tenke “Æh, denne vet jeg ikke helt, så den legger vi bare på bakrommet så lenge”.

Med min nye ryddehobby ad hende, gikk jeg derfor løs på en av de store kjøkkenskapene som har skapt mye hodebry det siste året. Skapet som inneholder alt fra lørdagsgodt til proteinpulver, kjeks, babygrøt og vannkarafler.

Slik gikk det 🙂

Se i nåde!

Jobben blir selvfølgelig langt triveligere med en hemmelig hjelper på laget 🙂

Warum? Hvor lenge har dere stått der inne og lurket i skyggene?

Såpass ja..

Dagens fangst 🙂 Nei-mat og tørrfisk, hånd i hånd.

Et lite drag med kluten, så er vi klar. (obs: Her har telefonen skrudd på et “skjønnhetsfilter”. Jeg har absolutt ikke så glatt hud, haha!)

Visse ting går raskere tilbake i skapet enn andre 😉

Boom!

Se den forskjellen! Og her er alt(!) ryddet tilbake (med unntak av det som er kastet).

Siden dette er 2017, får jeg vel legge til at jeg ikke oppfordrer til å kaste mat. Men dette systemet gjør faktisk at man har bedre kontroll og kaster mindre mat på sikt, da man vet bedre hva man har og ikke. På den måten slipper man å finne knekkebrød som gikk ut i 2014 😉

… ikke at jeg oppfordrer til å kaste 3 år gammelt knekkebrød, men det luktet seriøst som harsk plastelina. Da er det innafor.

… med mindre man liker harsk plastelina da 😉

/ God rydding!

* Og du..? Det er bare 1 uke igjen til Vixen Blog Awards og jeg hadde blitt kjempeglad om du vil stemme på meg som Folkets Favoritt 🙂 Du kan stemme hver 12. time og hver stemme tilsvarer en massiv highfive fra meg 😉 *

–> Stem på Folkets Favoritt her

Hvis 2017 skulle vært en person, håper jeg det blir hu her 🙂

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I går leste jeg nemlig et fantastisk blogginnlegg som hele verden burde få med seg. For dette trenger vi å se, nå mer enn noensinne.

Innlegget heter “Naken for bukseseler” og handler om Julia (aka JuliAfrika) som har innsett at hun må vise mer kropp for å appellere til sponsorer. Deretter følger en herlig bildeserie som oser av selvironi og selvtillit. Men det tilsynelatende tøysete innlegget bærer også på et viktig budskap.

For vi lever i en syk verden som glorifiserer utstillingsdukker. Alt man ser i filmer og reklamer er perfekte kropper på perfekte fjes, ofte manipulert til det ugjenkjennelige med heftig bruk av smarte triks og photoshop. Et forvridd og uoppnåelig skjønnhetsideal som gjør skam på ekte kropper, et misledende skjønnhetsideal som kan føre til usikkerhet og spiseforstyrrelser.

Derfor er det så fantastisk å se en helt vanlig kropp igjen! En flott kropp som strutter av stolthet. Ikke fordi den ligger smurt utover panseret på en rådyr sportsbil eller snubler seg ned en catwalk med vinger på ryggen, men fordi kroppen trives i sin egen kropp, akkurat som den er.

At bildene er tunglastet med herlig humor og selvironi er selvfølgelig et kjempepluss, for i dagens samfunn kan dette ofte føles som mangelvare.

Et frieri til alle proteinpulverprodusenter x-)

Jeg håper at Julia blir sendt på Norgesturné til alle landets skoler for å snakke om kropp, selvironi og selvtillit, med obligatorisk oppmøte for alle. For alle trenger å se dette, spesielt lettpåvirkelig ungdom som takket være bloggere, media og reklamebransjen i sær, blir gåsefôret med inntrykk fra en virkelighet som ofte ikke er slik den utgir seg for å være.

Og kanskje nettopp fordi hun er blogger, liker jeg innlegget ekstra godt, for gudene vet at bloggosfæren trenger flere rollemodeller som ser ut som folk! For når man hører om tenåringer som sparer konfirmasjonspengene sine til kosmetiske neseoperasjoner eller plastisk kirurgi så snart de bikker 18 år, ja da har noe gått helt sinnssykt galt.

Jeg skylder selvfølgelig ikke utelukkende på bloggere og andre fremtredende profiler i sosiale medier, men det er et godt sted å starte. Og derfor, nettopp derfor, trenger vi folk som Julia. Folk som går i front med humor og selvtillit, og sier: Dette er meg og jeg er dritbra akkurat slik jeg er. Ikke at hun har sagt det ordrett, men det er sånn jeg tolker teksten og bildene 😉

“Cubus jeans – veldig ålreite, men litt trange over skinka” x-)

Så, kjære Julia: Tusen takk for dette innlegget! I en mediehverdag preget av bilder så falske og forvrengte at de i utgangspunktet like gjerne kunne vært av en sel med parykk, er det så fantastisk å se deg.

Hvis jeg hadde vært den sigarrøykende sjefen for et av selskapene du skriver om, ville jeg signert deg på dagen, for verden trenger flere rollemodeller som deg. Nå mer enn noensinne.

Les hele innlegget og se flere bilder–> “Naken for bukseseler” (..og del innlegget hennes med resten av verden)

/ Mindre photoshop, mer virkelighet – ja til ekte kropper!

P.S. Dette handler ikke om tykk eller tynn, høy eller lav. Det handler om å være fornøyd med kroppen sin 🙂

>> Sjekk ut Juliafrika på Facebook <<

Kjære blogg, jeg tror det har klikket for Christina.

For det er greit å ønske å få det fint altså, men må man virkelig ha doktorgrad i oppussing for å kunne ta et valg om hvilke farge man skal ha på veggen?!

Nå skal du høre. I lang stund har vi planlagt å male stua oppe. Det var faktisk en av de første tingene vi ble enige om å ta tak i, da vi kom hjem fra visning her. Det er nå tre og et halvt år siden.

Jeg har lenge trodd at vi ikke har gjort noe med det fordi vi ikke har tid. Fordi vi er så travelt opptatte småbarnsforeldre at vi rett og slett ikke rekker det. Neida. Viser seg at det er Christina. Hun er malingsgal.

For man skulle jo tro, i mitt hode i hvert fall, at å male en stue er så enkelt som:

1. Velge farge.

2. Kjøpe maling.

3. Male stue.

Åååå nei da!

Jeg vet ikke hvor lenge hun har holdt på, og jeg tror egentlig det er best å ikke vite, men i altfor lang tid har hun bombardert meg med spørsmål og vurderinger som jeg ikke har den fjerneste anelse hva jeg skal svare på. Og hver kveld er det samme greia:

Skal vi kjøpe et stort spann med maling og håpe på det beste eller skal vi bare kjøpe en liten boks med prøvemaling først?

Kanskje vi heller skal kjøpe sånne A4-ark med fargeprøver, eller male et bittelite område av veggen og se hvordan det blir?

Ja, for man må jo se hvordan fargen ser ut både i dagslys og kveldslys før man kan ta et valg!

Ikke bare det, men hvordan fargen ser ut i ulikt lys vil igjen ha stor påvirkning på hva vi gjør med lampesituasjonen. Kan vi beholde de vi har eller må vi kjøpe nye?

Jeg har lenge etterspurt en sofa oppe, men det kommer visst ikke på tale før veggene er malt. Ikke fordi vi ikke kan flytte på den, men fordi… hold deg fast.. Sofaen må matche veggene. Har du hørt?!

Sånn kan hun stå i timevis og bare… se.

Du trodde kanskje det var alt? Å nei da!

Burde vi heller vente til våren, så vi kan lufte skikkelig mens vi maler? Skal vi gå for samme maling som sist eller burde vi gå for en sånn uten skadelig avdamping siden vi har barn i hus? Hvor forskjellig vil i så fall den bli fra de matte veggene nede?

Så er det dette med hvitfarge da. Vi har visst ikke vanlig klassisk hvit på vinduene, men mer som bomull eller eggeskall. Hva vil det ha å si for fargen på veggene? Vil det bli fullstendig kræsj? Sånt ser man nemlig ikke før man prøver den på veggen. Visstnok.

Og har “Minty Breeze” blitt litt for populær i det siste? Og er den egentlig for lys? Skal vi gå for noe sprekere når vi først skal male eller ta den vi har tenkt på så lenge?

Ja da, hun bruker begrepet “vi”. Og alt dette pågår mens jeg ligger passiv og langflat som en mett hund på sofaen og stirrer i taket.

Jeg vurderer fortløpende å ringe fastlegen, men hun kommer sikkert til å si at det er lite som kan gjøres. At det muligens bare er en sak som er ganske vanlig for kvinner i 30-årene. Så alt jeg kan gjøre er egentlig bare å jatte med, kaste sjokolade på problemet og håpe at det løser seg.

Eller.. det er faktisk én ting jeg kan gjøre. Det innebærer en vanvittig risiko for ballespark, men er så godt som 100% effektivt.

For hvis jeg må sitte gjennom en eneste forelesning til om hvordan grått bryter mot klassisk hvit på en helt annen måte enn eggeskall, kommer jeg til å finne frem den tykkeste sprittusjen vi har og tegne en gigantisk penis på alle veggene oppe. Ja, da skal du se det blir fart på sakene!

Minner om hvordan det gikk sist gang.. Du er herved advart 😉

/ Eggeskall meg i ræ…..

* Følg Malehjerte på Facebook *