Jeg har aldri sett på meg selv som prippen, men da jeg så innlegget til Christina i går, trodde jeg det hadde klikket for henne.
Jeg husker godt første gang jeg snakket med Christina. Vi hadde ikke møttes enda og jeg hadde aldri hørt stemmen hennes før. Jeg var på vei hjem fra jobb og gikk over den grønne lille flekken som utgjør Alexander Kiellands plass.
Selv om jeg var livredd for å ringe henne, så hadde jeg bestemt meg for å gjøre det. Hun som jeg bare så vidt hadde chattet litt med, men likevel på en eller annen merkelig måte klart å bli stormende forelsket i.
For det var noe helt spesielt med henne. Jeg klarte ikke å sette fingeren på det, jeg bare kjente det. I hodet, i magen, i hjertet. Jeg husker hvor nervøs jeg var da det ringte og hvordan blodet frøs til is da hun svarte. Men fra der og ut var det ingen tvil – dette var jenta for meg.
Men jeg husker også at noe av det første jeg innså var at dette var en frittalende jente med bein i nesa. Ja vel, så så hun kanskje liten og søt ut på bilder, men det tok meg ikke mange sekunder å forstå at her var det snakk om en jente som ikke lot seg pille på nesa. Tøff i målet som en hardbarket fisker og ganske innlysende den absolutte antitesen til prippen.
Så til de grader at hun fikk meg til å føle meg prippen. Jeg som alltid trodde jeg var slik en hardhaus. Plutselig satt jeg der med en kvinne som kunne lire av seg drøyere vitser enn meg, som tisset med døra åpen og gjerne tasset naken rundt i leiligheten uten å bry seg.
En selvuhøytidelig selvsikkerhet jeg ikke har sett maken til og som jeg fra første stund fant veldig attraktiv. Men i går satt hun meg på prøve. I går ble det nesten for mye.
For jeg satt på hjemmekontoret og jobbet med en tekst, da hun stakk hodet innom og lurte på om jeg kunne lese over et innlegg hun hadde skrevet. Vi gjør det i blant hvis det er noe vi er usikre på. Ja vel, tenkte jeg og slo opp saken.
Jeg trodde jeg leste feil da jeg så tittelen. For det står virkelig ikke: “Når fitta flagrer hele året”?! Jo, det gjør visst det.
Jeg kremtet og rettet meg opp i stolen. Dette kan bli interessant. Sikkert bare et tulleinnlegg som egentlig handler om noe annet. Jeg leste de første linjene… Ikke det nei.
Ja vel, men så lenge hun ikke begynner å prate om sitt eget underliv så… Jo, det gjør hun ja.
Først trodde jeg det hadde klikket for henne. Så tenkte jeg på at blant annet faren hennes, besteforeldrene hennes og min mor leser bloggen hennes jevnlig. Hva vil de tro? Kaste om seg med f-ordet, som om det er konfetti?
Men så leste jeg videre. Så leste jeg mellom linjene, så forsto jeg hva det hele handlet om. Og da ble jeg stolt, så vanvittig stolt. For det er virkelig ikke greit at skjønnhetsmessig intimkirurgi normaliseres. Det er ikke greit at bloggere og andre kjendiser fremmer dyre og potensielt farlige inngrep og plastiske operasjoner både i hue og ræva som om de skifter sokker.
Selvfølgelig skal man få gjøre som man vil med sin egen kropp, men det handler om at noen må tørre å bruke stemmen sin til å representere det vanlige i et hav av vanvidd. I en verden der jenter sparer konfirmasjonspengene sine for å operere nesen sin til å ligne damer de ser i moteblader, trenger vi folk som tør å representere det uperfekte. Som står opp for ammepupper og cellulitter. Som sier at det er helt normalt at man ikke ser ut som en dukke fra et samlebånd uten mangler og skavanker.
At det henger litt der, at det slenger litt der, at rumpa er for liten og hårete er flisete, men at man er lykkelig for det. Og hvis man må bruke seg selv som eksempel og (beklager uttrykket) brette ut sitt eget underliv for å bevise et poeng, ja så er det prisen man er villig til å betale for å kanskje nå ut til noen som trenger å høre det. Og det gjorde hun, jeg har sett noen av mailene hun har fått, og jeg er så vanvittig stolt.
Stolt av å være sammen med Norges kanskje minst pripne dame, så også en av de tøffeste. Min bittelille, frittalende flaggermus <3
Les innlegget –> “Når fitta flagrer hele året”
