Det er fredag ettermiddag og vi er midt i ulvetimen. Tiden etter barnehagen da alle går og glefser etter hverandre. Maten burde for lengst vært servert og nå er pappa sulten. Kjempesulten. Og grinete. Dagen har gått i ett kjør og nå må han bare ha mat.
Når alt endelig er dekket og servert, deiser jeg ned i stolen med et lettelsens dunk. Å herregud, nå skal det bli godt med mat.
Inn kommer 5-åringen, travelt opptatt med sitt. Og han prater ustanselig. Det samme gjør lillesnuppa på enden av bordet. Ustanselig og høyt med utestemmen hun har arvet fra faren sin.
Til vanlig en hyggelig ting, men når man burde spist for flere timer siden, men hele tiden må reise seg for å hente noe man har glemt på kjøkkenet, blir saken brått en annen.
Alle prater oppå hverandre, noen slår en skje mot en skål, og her sitter jeg og ikke får spist en smule. Stresset er i ferd med å innhente meg. Nå må jeg bare få spist noe før..
– Pappaaaa?
– Mjaaa?
– Når kan vi fiske etter godteri sånn som Lene i barnehagen?
– Hæ? Å ja, det var i dag vi skulle det ja. Ææh, etterpå. Nå må jeg bare få spist.
– Ok.
6-7 sekunder passerer.
– Pappaaaaa?
– Hrmf… ja?
– Hvor lenge er det til egentlig?
– Øøøh, si 10 minutter da. Det er like lenge som 3 gummy bear-sanger.
– Ok.
Nye 6 sekunder passerer.
– Men pappaaaaaaa?
– Ja! Hva er det nå da?
– Hvor mye er klokka egentlig?
– Samma det vel, bare spis maten din.
– Jammen, hvor mye er klokka?
– Jeg vet ikke, bare la meg få én matbit, vær så snill?
– Men se på telefonen din da.
– Jeg gidder ikke ta frem den nå, jeg må bare –
– Jammen sjekk telefonen di-
– MEN FOR GUDS SKYLD DA MENNESKE! DET ER JO EN KLOKKE PÅ VEGGEN RETT VED SIDEN AV DEG! DEN ER HALV SEKS! KAN DU IKKE BARE SE SELV DA?!
Og jeg hadde nok ikke skjønt det, hadde det ikke vært for at jeg så bort på Christina og møtte et blikk så fullt av vantro at man skulle tro hun hadde sett et spøkelse. Hun satt bare og gapte.
Ikke fordi jeg hadde brukt utestemmen så til de grader at glassene ristet, men på grunn av det ganske opplagte som hadde sust rett over hodet på meg.
Han har nettopp fylt 5.
Han kan ikke klokka.
* Følg Idiothjerte på Facebook *
Jeg er en smule sjokkert, og vet ærlig talt ikke hva jeg skal si. Eller hvordan jeg skal reagere. Ble helt satt ut. Hvordan i hælvete er det mulig? Er ikke du Pappahjerte liksom? HVORDAN går det an at du har postet et innlegg uten én ENESTE kommentar??