Jeg husker så godt den første gangen vi var i barnehagen. Forsommeren 2014. Bare for å gjøre oss kjent og se hvor du skulle begynne til høsten. Det var en lørdag og alt var stengt, men vi kunne jo prøve sklia og huske litt på huskene.
Et ukjent bygg, en ukjent plass, en helt ny verden, en helt ny tid. Og jeg husker jeg gruet meg. Skikkelig.
Hvordan ville denne nye hverdagen behandle deg, du som var så liten og søt? Hele dagen borte fra mamma og pappa med ukjente barn og voksne. Barn som var både større og skumlere enn deg. Jeg hadde tilløp til panikk og tenkte at vi heller bare fikk vurdere å skolere deg hjemme og vurdere å la deg flytte hjemmefra når du bikket 30.
Men så sprang plutselig døra til barnehagen åpen og ut strømmet en hel haug med feststemte barn. De jublet og ropte og var som apekatter i det fri. Vi ble skremt selvfølgelig, vi skjønte ingenting. Men så kom det en bort til deg. En stor en. Han forklarte at han gikk på nest siste året og at det var bursdag og at han hadde fått godteripose og is.
Så kom pappaen til bursdagsbarnet og lurte på om ikke du ville ha en is også. Du lyste opp. Is! Og så satt du plutselig der med en is i hånda og holdt lollipopen som om den var en hellig gral.
Og den store gutten slo seg ned med deg og så satt dere på toppen av sklia, så utover parken og spiste hver deres is. Som to kompiser. Og jeg tenkte: Dette kommer til å gå bra.
Litt skummelt, men veldig trygt med pappas hånd.
Og nå har han bittelille blitt kjempestor. Størst på avdelingen og stolt som en hane. Jeg husker jeg tenkte at du kom til å være en liten pluttelutt for alltid. Nå kan jeg ikke kalle deg for plutten lenger.
Fortsatt pappas gutt, men ikke fullt så liten lenger. Vokser som et bambusskudd, lærer nye ting hver eneste dag. Selvstendige ting. Ting som gjør at jeg frykter at du plutselig en dag kan finne på å bli voksen. Og det er jeg liksom ikke helt klar for enda.
Spørsmålene du stiller blir stadig vanskeligere og du søker nye horisonter. Fortsatt vår søte lille gutt, men ikke fullt så liten lenger.
Og det er på dager som dette, da barna rykker opp i gradene og plutselig har blitt et år større enn sist, at man kan få litt foreldrepanikk. Jeg vet ikke om det er et ord engang, men det synes jeg det skal være. For det er det jeg kjenner på nå. Ikke noe farlig, bare bittelitt foreldrepanikk.
For tiden som går og årene som flyr, og at han som var så liten nå plutselig er størst.
Pluttelutten <3
/ Mvh, Stolt, glad og bittelitt redd
…snufs,her er plutselig veslavår blitt 7.klassing, og størst på barneskolen når den starter opp.
Plutselig, er hun den store trygge som naboene lurer på om vil ta følge med deres små , langs skoleveien til fots og med sykkel. De stoler på henne som guide når trafikkerte veier må krysses.
Hennes hånd å leie.
Hjelpes så hjertestolt (og skremt)
man blir.
Skjønner veldig godt hva du mener…Og bare vent til de skal slippes inn i en skolegård,uten gjerder og det som virker som 2 voksne på 90 barn….😫😲Mine små knøtt som nettopp stabbet rundt er straks 8 år og skal opp i 3klasse. Foreldrepanikk var et veldig godt ord….
Åh, kjenner meg så godt igjen i dette! Minstemann hos meg skal begynne i 2.klasse og jeg husker godt hvor spent/stressa jeg var på denne tida i fjor. Lille babyen min skulle slippes ut i den store verden helt alene..! Så gikk det to dager og man skulle tro han aldri hadde gjort annet enn å gå på skolen ☺️
Min eldste skal begynne på videregående (!) til høsten (og minsten i 5. klasse). Og jeg er “bare” 35 år. Jeg gikk jo “nettop” på videregående selv 😬. Jeg er vettskremt! Han også var bare en liten plutt for et sekund siden, som skulle ha første dag i barnehage, og første dag på skolen, og jeg dro derfra med tårer i øynene og syntes det var vemodig at han var blitt så stor. Og jeg var redd for alt mulig, ville han trives, få venner, klare å ordne med klær og alt sånn selv. Skulle plutselig bli så selvstendig, og foreldrepanikken slo inn for fullt. Likevel hadde jeg fortsatt kontroll på alt, oversikt, ble informert hele veien, både av lærere og ham selv. Nå… skal han snart stå helt på egne bein, og jeg må finne meg i å ikke lengre være så nær, og må slippe kontrollen. En liten plutt blir fryktelig fort en diger plutt, som synes du er ganske klein, er høyere enn deg, snakker med mørk stemme og har str 44 i sko. Fryktelig vemodig, og vanskelig å gi slipp. Men samtidig er du veldig, veldig stolt og imponert over alt han kan, og fryktelig spent på hva han blir når han en dag veldig, veldig snart er voksen.
Ta vare på øyeblikkene, tiden går så sinnsykt fort, og de er små så bitte bitte liten stund.
Jammen Hærregud da folkens for en sutring. Tenk så fantastisk at de vokser , blir selvstendige og bryter våre hysteriske grenser. Er det ikke deilig at de spirer og gror. Forstår ikke heldt den greia der. Synes det er så digg at de blir stor og griper livet. Det er jo derfor vi utruster de på best mulig måte .
Nei, hva skal man si? Yngste starter på videregående, nummer to har kommet hjem etter å ha jobbet et år i London etter videregående og eldstemann er ferdig med en bachelor, starter på master nå og gifter seg neste sommer. Alle tre ble født sånn i forrige uke, og det er helt greit å være der vi er nå 🙂
Og jeg ligger våken og tenker på at min yngste plutt begynner på SFO i morgen. Småbarnstida er definitivt forbi, og det gikk litt for fort 🙊
Så utrolig hyggelig å se bilder av plutten ^^
Bare vent til konfirmasjonsdagen du… Herregud jeg skjønte INGENTING!! Når ble ungen voksen liksom??! 😂 Og nå er det joggu 4 år siden å😱😱😱😱 Godt jeg har en liten til som “bare” er 10!
Også begynte de å snakke om leirskole på foreldremøte sist? På lillegutten min… Hva er vitsen med det da.. det er jo lenge til… Eller?? Hæ?
Slapp av, foreldrepanikken forsvinner gradvis. Med eldstemann ( som nå er 21 ) kom panikken for hver milepæl. Så roet det seg bittelitt ned med nr.2 ( 17 år ) og nr.3 ( 15 år ) før den forsvant med minstemann som er 9. Nå dreier panikken seg mest om at mor er 52 til neste konfirmasjon og kanskje også blitt bestemor. Hjelp !!!
Å shit, bestemorpanikken har jeg ikke tenkt på, haha! 😀
Hihi, ja se på han lille apekatten med putesveisen 😀 Skulle veldig gjerne delt mye mer bilder av barna, men synes de fortjener et privatliv midt oppi alt og er derfor litt tilbakeholden med bilder nå som de begynner å vokse til 🙂
Uæææh, SFO. Det tør jeg ikke begynne å tenke på engang, haha!
begynner på skolen til neste år. Tida flyr avgårde
Følte for å kommentere, men visste ikke helt hva jeg skulle skrive.. Sitter å griner av innlegget ditt, for du skriver så bra – og treffer mammahjertet tvert.
Lillegutt på 10 mnd begynner i bhg om to uker ca, og tiden til nå har gått så utrolig fort! Før vi vet ordet av det er han konfirmant og ikke lenger vår lille bolle💙 Ta vare på dagene vi har, vi får de ikke igjen!
Lille bolle <3 Bah, kjenner veldig på den følelsen for tiden. Som a svigermor pleier å si: Vi har bare barna til låns. Ta vare på dagene indeed 🙂 🙂