En av de beste tingene her nede i Spania er når kvelden faller på. Barna sover trygt i hver sin seng og gresshoppene konkurrerer mot fuglene som gidder.
Og da trekker vi ut. Finner frem et pledd, noe godt å spise, noe godt i glasset. Også prater vi. Og ler. Masse.
Og jeg kan ikke helt forklare, men det er noe magisk over disse sene kveldene under den bekmørke himmelen, bare opplyst av duftlys og stearin.
Mamma, pappa, Christina og jeg. Et lite firkløver i et stort land langt hjemmefra, men likevel så hjemme. Sitter og skravler og sladrer til klokketårnet nede i den lille landsbyen slår sine siste slag for kvelden.
Først fire kling, så tolv klang. Og da vet vi at det er på tide å gå. Legge seg med et smil om munnen og gjøre seg klar for apekatt-rock fra to små spirrevipper om noen få timers tid.
For det er jo ikke noe man kan ta for gitt, det der. At ens hjertes utkårede går så til de grader overens med opphavet, at de egentlig helt fint kunne klart seg uten meg.
Men nå må jeg gå. For jeg har laget guacamole, mamma har kjøpt inn chips, Christina har dratt på seg go´gensern og pappa har tent lysene. Det er duket for nok en koselig kveld på takterrassen.
Bare står her og nyter. Kanskje tenker jeg på åkrene foran meg og alle de rare fruktene som vokser der? Hva var det du sa det het igjen? Papaya? Det har jeg aldri hørt om.
Eller de fjellene bak der. De var store. Tenk at det bor folk i de fjellene. Det må være varmt.
Eller bare er jeg her? Nyter her og nå uten større tanker. Det er fint det også.
Kanskje kunne jeg tenkt meg å bo her i varmen. Sammen med mamma og pappa og storebror.
Men da må noen hente Teo.
Han kommer til å trenge mye vann, han som har så mye pels.
Har riktignok prøvd å kjøpe meg hatt før, men det har aldri fungert. Jeg har ikke et typisk hattehue og hatt ligger litt i samme landskap som bart. Såpass ut at det blir litt in.
Noen bærer nok både hatt og bart på ekte, men de fleste gjør det som en greie. Som å lage komplisert kaffe. En sær løkka-hipster greie.
Og sånn har jeg det litt med hatt. Jeg skulle gjerne gått med det, men jeg har ikke lyst til at det skal være en greie. Dessuten har jeg et gigantisk basshue, så de aller fleste hatter passer meg ikke uansett.
Men i går så jeg den. Hang der på hattestativet og gjorde seg deilig. For meg.
Jeg var solgt.
Først som en spøk, men så tok jeg den på meg. Det føltes rett. Men likevel da.. Hatt? Kan det virkelig være?
Og så slo det meg: Vi er jo på ferie. Er dette et typisk tilfelle av ting man tror er kult på ferie, men så kommer man hjem og innser at det ikke funker nord for Kiel-ferga? Jeg tenker da på ting som vannpipe, sarong, Henna-tatovering og afrikanske perlefletter.
Så derfor spør jeg deg, kjære leser: Er det hot med hatt?
Jeg synes den var rett så raff, men klarer ikke å bestemme meg.
Den perfekte steinen, rund, flat og glatt. Som et romskip. Ikke for tung, ikke for lett. Som ikke synker, men danser på vannet. Helt perfekt for sprett.
Det perfekte kastet. Lav underarm, sikter inn kursen. Pekefingeren spent på steinen, ladd som hanen på en pistol. Justerer for vinkel, vind og vær. Sikter lavt. Armen svinger som en slynge. Full kraft. Skuddet går.
Steinen suser av sted. Seiler som en vind, i flat bane mot horisonten. Ut mot det åpne hav, der delfinene hopper og hvalene synger. Reis, lille venn, reis så langt du kan.
Stå der og telle mens steinen hopper. 2 sprett, 5 sprett, 20.
Lengre og lengre til den sakker av og slår opp små bølger. En siste dans på overflaten, før den stuper ned i havet og synker til bunns.
Så du det? Ny rekord! Vi ser på hverandre og jubler.
Vi hadde bare glemt én liten ting: Christina har en ikke helt ubeskjeden høydeskrekk.
Og det passer jo ganske dårlig når man skal hoppe inn i en gondolheis i bittesmå vogner som fyker på en tynn stålvaier over en by, over en motorvei og rett opp et stupbratt fjell.
Men det hadde vi heldigvis glemt å fortelle Christina!
For vi snakker nemlig stadig om nye ting vi ønsker å gjøre her nede, så da vi satt oss i bilen og la ut på tur, trodde Christina at vi skulle besøke en koselig sommerfuglpark på den andre siden av byen.
Men nei da. Vi skulle henge 50 meter over bakken i en bitteliten metallboks. Og la oss bare si det sånn: Det gikk sånn midt-på-treet x-)
skeptisk.no
Spiller inn en siste hilsen på Snapchat x-)
Ikke for oss andre selvfølgelig, for barna ELSKET det og synes det var kjempegøy å fly høyt som fuglene. Spesielt moro var det hver gang vi passerte en mast som gjorde at det ristet i vognen og fikk mamma til å brøle som en stukken gris.
Men som den elskverdige, støttende husbonden jeg er, holdt jeg selvfølgelig hånden hennes hele veien, strøk henne på skulderen og fortalte henne at alt kom til å gå bra.
Neida, jeg gjorde selvfølgelig det stikk motsatte. Fortalte henne alle slags skrøner om hvordan det knirket faretruende i vogna og at gulvet føltes litt løst.
Så det blir nok ikke noe kos og klem på han far på denne siden av september, men det var det verdt. For oppe på fjellet fikk vi oss en kjempefin fottur og fine minner for livet.
Muttern, litt mer gira enn svigerdattera 😉
Og da Christina endelig hadde fast grunn under beina igjen og håndflatene sluttet å svette, måtte hun innrømme at hun jo faktisk hadde overlevd.
… og maken til underholdende tur skal du se lenge etter. For barna og meg altså 😉
For det har blitt en greie det der. Når vi er her i Spania prøver jeg å ta det dels som kosetur, dels som treningsleir. Spise litt, trene litt. Men i år er det ekstra spesielt..
For jeg har som tidligere nevnt satt meg et mål om å løpe så langt som overhodet mulig i No Finish Line-løpet i Oslo i september. For hver runde på 800 meter man fullfører, donerer sponsorene av løpet 10 kroner til Stine Sofies Stiftelse. Og jeg ønsker å løpe inn så mye penger som overhodet mulig.
Men det betyr løping. Mye løping.
Men ferie er ferie tross alt. Kan jo ikke bare bestille vann og salatblader når man skal kose seg. Og “kose seg” på ferie, betyr gjerne alt som er usunt, fritert og dyppet i sukker.
Dette.
Som selvfølgelig er et kjempeproblem for en kropp i treningsmodus.
Men “kose seg” kan heldigvis også bety en svett runde med løpeskoene på. Bare mann, grus og spansk natur.
Men også ganske mye av dette.
Så akkurat nå er kropp og hode i krig. Kroppen sier løpesko, men hodet sier hamburguesa con queso, por favor. Og begge vinner. Og begge taper 😉
Men fortvil ikke, kjære kropp. Jeg har ikke gitt opp, bare koser meg litt. Ferie er ferie, tross alt.
Men når vi kommer tilbake begynner hardkjøret, for jeg har et hemmelig mål om å løpe et ganske hårreisende antall mil(!) på løpet i september.
Men ikke i dag. I dag skal vi leve som kjøpmenn.
Så kos deg nå, kjære kropp, for om ikke lenge blir det en stor porsjon brokkoli med vann og brokkoli til 😉
Jeg er han til venstre x-) Han andre er min kjære bror Christer, aka Treningshjerte
For planen var klar og planen var god. Kjøre til Malaga og kose oss glugg i hjel i en storby.
Her i Spania bor vi nemlig i vårt lille feriehus på landet, midt blant hestekjerrer og lokale kneiper. Malaga har derimot alt. En liten storby med et stort hjerte, og der skulle vi kose oss. En hel dag.
Men helt ærlig: Å reise på storbyferie med to små barn er ikke nødvendigvis så idyllisk som det høres ut som. For alt kan plutselig bli et pes med to små barn i reisefølget.
Normalt sett går det oftest fint, men akkurat denne dagen gikk ingenting på skinner. Det ene var litt slapp og varm, og ville helst bli båret. Den andre var overgira, høyt og lavt. Dermed har man en som beveger seg i 0 kilometer i timen, og en som er oppe i rundt 150.
Når det i tillegg er opp mot 30 grader i skyggen og ingen egentlig helt vet hvor man skal, blir plutselig alt et pes.
Å gå over veien blir stressende, å holde seg samlet i store folkemengder blir en konstant bekymring og ingen får gjort det de egentlig vil.
Besøke museum? For kjedelig. Ta en kaffe? Har vi akkurat gjort. Henge på lekeplassen? Moro for én, men ikke resten. Labbe gatelangs og se på gamle bygninger? Gøy i akkurat 3 minutter. Shoppe med to små barn i varmen? Gløym da.
Jeg er sulten, han er mett, hun er sliten, han er lei. Dessuten må barna tisse. Nå.
Spise is på en benk i skyggen er en selvskreven innertier, men det er bare så mange is man kan spise i løpet av en dag.
Skal vi splitte gruppa? Tja, joda, men da må vi møtes igjen om 45 minutter og hvor skal vi møtes og hva skal vi spise og hvem vet hvor vi er og hva er egentlig vitsen og hvorfor er vi ikke bare på stranda?!
Plutselig har det som skulle bli en knallfin bytur egentlig bare blitt til et stressende harehjerte-maraton, der man hovedsaklig konsentrer seg om å ikke bli påkjørt eller miste hverandre i folkemengden.
Misforstå meg rett, vi har vært i Malaga med barna før og hatt det helt supert, men denne dagen ble det bare kaos. Og når vi endelig satt oss ned for å spise, ble barna rastløse, maten smakte ræv og regningen var skrevet med gaffel.
Det er på dager som det man tenker: Ferie med barn, la oss bare bli på stranda. Det er ikke tiden for å oppdage de store tingene nå. Vann og strand er mer enn nok.
Bare leke rundt med bøtter og spader og steiner og skjell. Gamle katedraler og romerske ruiner er der i morgen også. Og om tofire 10 år. Vi tar det i morgen. For nå, la oss bare ta en is og komme oss hjem 😉
Så det er dagens reisetips fra meg til deg: Ferie med småbarn trenger ikke være mer enn bare ferie. Senk ambisjonene og kos dere. Stress ned, slapp av og ta en brus på stranda 😉
Jeg hadde gledet sånn meg til ferie. Altså virkelig!
Ikke så mye for varmen, maten, stranda og gleden av å reise bort, men for å kunne skryte vilt og hemningsløst til venner og bekjente. Bruse med fjæra over hvor varmt og deilig det er på ferie i forhold til hvor kaldt og kjipt det er hjemme:
Ja, for er ikke det halve poenget med å reise bort? Å kunne ringe hjem og ha telefonsamtaler av typen:
– “Ja, så hvordan er været hjemme da? Kaldt og vått, sier du? Å uff. Ja ja, nei men det var jo trist da. Her? Ah, det eeeer så deilig! Fem og tredve grader og sol heeele dagen. Ligger bare på stranda og kooooser oss. Vet du, det eeeer så deilig. Her skulle du vært!”
Men så reiser man til Spania og våkner til… regn?!
Samtidig som nettavisene hjemmefra melder om totalt grillforbud på grunn av skogbrannfare i… BERGEN?!
Å sitte i Spania og vite at det er både varmere og færre skyer der vi kom fra, det er nesten så det tar brodden av det hele. Men bare nesten, for ferie er ferie, tross alt. Ingen plener å klippe, ingen regninger å betale, bare late dager og nye oppdagelser. Søte meloner og iskald brus. Hopp i havet og lune kvelder. Det gode liv.
Så får vi bare håpe at regnet der hjemme slår til igjen snart. Ikke fordi jeg ikke unner dere godt vær mens vi er borte altså, langt derifra, men på grunn av… ehm… skogbrannbrannfaren 😉
Av alt jeg har skrevet om så langt i år, har ingenting vært i nærheten av å engasjere like mye som gårsdagens innlegg om trillebåra. En eller et – debatten delte folket i to.
Og det er trist å se at så mange sier “et” og gjemmer seg bak dialekt-kortet. Noe som selvfølgelig blir feil. Du kan smøre leppestift på en gris, det er fortsatt en gris.
Her er det en hel generasjon med norsklærere som ikke har gjort jobben sin og jeg kan ikke forstå annet enn at et massivt søksmål til en samlet norsk lærerstand er på vei.
Et trillebår, et gressklipper, et plen.
For vi sier vel ikke et plen, gjør vi vel? Plenet? Mannet ligger på plenet og slapper av med en glass saft?
Andre kastet også inn linker med grammatisk korrekthet. Fint det altså, men her mener jeg at det ikke handler om hva som er korrekt eller ikke, her handler det om folkevett.
Det skurrer kraftig i øret når man sier et kopp, koppet. På samme måte burde det skurre like kraftig av et strikk, et TV og et trillebår.
Men hva er vel én lusen pappabloggers stemme mot en systematisk svikt i den norske lærerstanden? Jeg trodde noen ting bare var opplest og vedtatt uten videre diskusjon, slik som tyngdekraften og kjønnet på en trillebår, men akk. Verden vil bedras.
Så etter denne debatten, som har gått hardt inn på meg som person, blir jeg nødt til å reise utenlands en stund. Bare legge alt dette bak meg og finne sjelefred. Derfor pakker vi med oss badeleker og ipad-lader og suuuuser til Spania i dag!
Der skal vi henge ut med farmor og farfar noen uker, og vi gleder oss stort! Ikke en trillebår å se, bare strender, glede og en stor sol på himmelen 🙂
Beklager, ett sol.
/ Perdon, tienes una caretilla?
P.S. Dette innlegget er selvfølgelig humoristisk ment. En eller et, si hva pokkern du vil. Bare ikke heng dorullen med papiret inn mot veggen. Da er vi uvenner på ekte x-)
