Heisann, der satt jeg kaffen i vrangstrupen gitt! Sitter her og leser om jenter som kjøper seg vesker til 9000 kroner for å være en av gjengen. Eller rettere sagt, foreldrene kjøper. Ingen normal 15-åring har 9000 kroner å avse til noe som helst, minst av alt overfladiske tøyseprodukter.
Det er jo mildt sagt sjokkerende at ting som dette anses som viktig og såpass definerende for ens personlighet at små barn, unnskyld, ungdom, føler de MÅ ha disse produktene for å skli inn i gjengen.
Men okei, i rettferdighetens navn, jeg husker hvordan det var selv. I min tid var det Levis-bukser, Converse-sko, Fruit of the Loom-gensere og silkeboksere. Ved Odins skjegg, jeg kunne skrevet en hel bok om hvor grusomt det var å gå med silkeboksere, men jeg gjorde det for å være en av gutta, selv om det føltes som å pakke seg inn i gladpack og late som at alt var greit.
Forskjellen fra da til nå er at det her er snakk om enorme summer. Og med et økende merkevarepress ser det også ut til at prislappens betydning er økende og summen eskalerende.
Det kanskje mest alarmerende her er at prisen presenteres som en merkevare. Det virker som at prisen er en viktigere varemerke enn selve merkevaren og det er litt trist. Nei vent, det er veldig trist. Noe sier meg at hvis man hadde kommet over vesken man ønsket på et kjempesalg ville man ikke kjøpt den om den var redusert med 90 %, for da ville den jo plutselig bare være en veske til en skarve tusenlapp. En veske kjøpt på tilbud til og med! Æsj!
Men okei, over til noe matnyttig. Problemet her er jo ikke at man kjøper seg vesker til 9000 kroner, men at det føles som viktig for identiteten og at man får dette rett i fanget av mamma og pappa. For spør du meg er det helt innafor med en svinedyr veske hvis du har jobbet for den. Har du fått den av mamma og pappa fordi du er helt hinsides bortskjemt, ja nei da er det vel bare harry. Og igjen, litt trist.
For problemet med å gi barn/ungdom så dyre produkter uten noen egentlig verdi annet enn å bygge oppunder en overfladisk identitet er blant annet at man ødelegger deres forutsetninger for å forstå pengers verdi senere i livet. Pengenes verdi går gjennom en kjempeinflasjon og blir redusert til nærmest ingenting. Hvis du bare får en veske til 9000 kroner rett i fanget, hvordan skal du da vite hvor inn i hampesvarten mye penger 9000 kroner faktisk er?
For la oss ta et rent teoretisk eksempel. La oss si at en jobb på McDonalds betaler 150 kroner i timen. Etter skatt vil man sitte igjen med ca. 111 kroner. Hvor mange timer må man da jobbe hardt med å flippe burgere, vaske på do og slå inn på kassa? 81 timer. Ja, det er 10 fulle dager med 8 timers arbeidstid det. Det er to hele uker det. Det er lang tid.
Ikke et vondt ord om å jobbe på McDonalds altså, jeg har gjort det selv og synes det var helt topp, men SÅ gøy var det ikke at jeg ville tatt meg to uker fri fra skolen for å stå og svette der dagen lang for å få råd til en bag.
Men hvis man er villig til å flippe burgere i 10 hele arbeidsdager for en veske: Vær så god! Da er det faktisk litt kult. Da snakker vi et ektefølt ønske, dedikasjon og arbeidsmoral. Hvis man vil ha en veske bare for å kunne vise frem kvitteringen til venner og skryte av prislappen som på ingen som helst måte har gått utover egen lommebok … niet. Med fare for å fremstå som en gretten gammel gubbe synes jeg bare det fremstår som en ørliten anelse superharry.
Og bare sånn apropos: Å gi ungdom rådyre luksusartikler helt uten å måtte jobbe for det er i mine øyne en massiv bjørnetjeneste som før eller siden vil bite dem i hekken. Å venne seg til at vesker skal koste 9000 kroner og dukke opp på skulderen ved et knips av fingrene, er en sikker vinner for senere deltakelse på Luksusfellen. Sann mine ord.
Jeg vet at det er en gruppepressmekanisme gående her, men hele dette “fordi de andre har det”-argumentet kjøper jeg ikke. For jeg vet at merkevarepresset er stort blant ungdom, men et eller annet sted går grensa. Det må da være lov for oss foreldre å sette ned foten eller?
Som et hypotetisk eksempel: Hva hvis to velstående naboer kjøper Ferrari til sønnenes 18-årsdag? Må man da pantsette huset for å sørge for at ens egen sønn ikke er noe dårligere? Eller kan man være såpass freidig at man faktisk sier at nok er nok?
Eller kan det faktisk være innafor med en Ferrari til 1 million kroner til 18-årsdagen? Absolutt! Man kan jo kjøpe det i gave til seg selv! Bare å ringe Mækkærn det. Spør om de har mulighet for å gi deg noen ekstravakter fremover. Hvor mange? Tja, tilsvarende 9009 timer. Hvor kul ble den bilen da, sa du? Ikke spesielt kul nei.
Og som sagt, jeg har jobbet på McDonalds. For det meste var det skikkelig trivelig, men til tider er det en drittjobb, som alt annet. Når du står og skrubber dassen fordi noen har tisset utover hele gulvet (det skjedde), så skal jeg love deg at det aller siste du tenker er: “Jeg håper flere folk kommer inn og miger utover gulvet slik at jeg kan gjøre dette i 80 timer til, så jeg får råd til den veska jeg har siklet på så lenge”.
Det er en skikkelig drittjobb, men det lærer deg et og annet om verdien av penger.
/ hilsen mann med kjip tilbudsveske til 500 flis
* Følg Pappahjerte på Facebook *