Med små barn i hus trenger man i blant produkter som kanskje er litt utenom det vanlige, og i dag var en sånn dag. Jeg hadde aldri kjøpt noe sånt før, dessuten var det litt intimt og jeg er dårlig på sånt, så da var det også ganske kleint.
Derfor var jeg litt skjelven der jeg sto, sommersvett og stresset, og ventet på ekspeditøren. Da hun endelig kom bort til meg stotret jeg allerede på første ordet, litt usikker på hvordan jeg skulle ordlegge meg:
– “Ja, hei du! Jo altså, jeg skal ha.. altså, jeg vet liksom ikke hva man kaller det på fagspråket da, men.. atte.. harru tisselaken?”
– “Klart det! Bli med her.”
Puh, så heter det faktisk tisselaken. Kunne blitt potensielt kleint å måtte forklare. Pinlig situasjon avverget.
Eller i hvert fall nesten da, for i en slags euforisk lykkerus over at jeg slapp så billig unna klarte jeg å lire av meg en frase som.. vel, kanskje ikke landet helt riktig.
For da hun ga meg posen med lakenene og takket for handelen, dro jeg på mitt kjekkeste glis og svarte med entusiastisk glede i stemmen:
– “Takk skal du ha, nå skal det tisses!”
Blikket hun sendte meg…
Jeg måtte bare snu meg og gå. Fort.
Og jeg innså at jeg ganske sikkert hadde glemt å fortelle henne at jeg har barn…
Mens jeg satt der og klamret meg til dagens første kaffekopp, brukte jeg en ledig hånd til å scrolle meg gjennom Instagram.
Og der dukket det opp et bilde tatt av ikke helt ukjente Caroline Berg Eriksen. Hun hadde bare knipset et raskt lite blinkskudd av dagens frokosttallerken og den så slik ut..
– “Oj dæven steike, det der så fæncy ut! Ikke rart at folk lar seg inspirere av hu der.”
Og så slo det meg:
– “Hei, vent nå litt. Hun er blogger, jeg er blogger. Hun spiser frokost, jeg spiser frokost. Hun har lagt ut bilde av frokosten sin, jeg vil legge ut et bilde av frokosten min!”
Det kan jo være artig for folk å se hvordan vi bloggere spiser frokost, for det er jo ikke bare Caroline som liker å ordne til litt ekstra til frokost.
Så da gjorde jeg det.
Og slik ble det…
#livingthedream
Etter at jeg satt de to bildene ved siden av hverandre kunne jeg ikke unngå å legge merke til at hennes bilde så en anelse bedre ut enn mitt.
En rask evaluering viste hvor det kan ha gått galt, bare sånn til neste gang.
Ok, så ser det kanskje ikke så fæncy ut, men det er #nofilter da 😉
Tidligere denne uka skrev frua om sine heller brokete engelskferdigheter og jeg hadde ikke egentlig tenkt til å kommentere det, men så sa hun noe som ikke lar seg passere i stillhet…
For etter at hun skrev innlegget “Hemmelig kodespråk” på tirsdag, har hun gått rundt og småpratet litt på engelsk. Sikkert fått seg en liten støkk og bestemt seg for å pusse støvet av ferdighetene.
For det meste har det gått relativt greit. Men så har hun også for det meste pratet til materielle ting, slik som telefonen sin (“Come here, phone”) eller handlelista (“Skavvi seee.. Kjuu-kumbaaah”).
Og jeg trodde vi skulle komme oss helskinnet gjennom dagen i går, men akkurat i det hun skulle bære lillesnupp til sengs for kvelden, skjedde det..
Jeg sto på kjøkkenet og vasket en kjele mens vi småpratet. Vi snakket om den varme sommeren som var i fjor og at vi ikke har vært ute på terrassen en eneste sommerkveld i år:
– Tenk i fjor, da satt vi ute nesten hver kveld.
– Yes.. Men da hadde vi bare ett barn.
– Jo, det er sant. Tror du –
Men før jeg rakk å si mer plukket hun opp lillesnuppa og la om til trekvart babystemme:
– Think about that! One year ago, you were inside my belly button!
Jeg stivnet til. Hun sa vel ikke belly.. button?
Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Påpeke at lillesnuppa teknisk sett ikke lå inni navelen eller la det skli? Jeg lot det skli.
Angret selvfølgelig umiddelbart på det, da jeg hørte de to jentene tasse opp trappen mens mor gladelig travet videre med sitt småprat:
– Yes, so strange. Little you inside my belly button. Look at you now!
Jeg burde bare sagt fra. Nå er det for sent. Men én ting er i hvert fall sikkert:
Neste gang vi skal til Syden får jeg bestille maten 😉
I det siste har jeg innsett at en viktig ting ved det å være foreldre er å sørge for at barna kan litt om alt når de blir eldre.
For det hjelper lite om barna kan telle til 10 hvis de ikke kan skjelne en øgle fra en kaffekopp.
En del ting kommer jo mer eller mindre av seg selv, slik som forskjellen på venstre og høyre. Men det er også ganske mye som må fortelles og forklares av oss voksne, og derfor har jeg startet videospalten “Pappa forklarer”.
Konseptet er enkelt: Christina skriver ned ting hun mener vi burde lære barna litt om, så trekker jeg tilfeldige lapper og prøver som best jeg kan å forklare plutten hva de betyr.
God idé, Peter!
“Æææhm.. asså.. det der er lissom.. Ja.”
Det er bare ett lite problem…
Jeg er helt hensynsløst dårlig på å forklare ting! Spesielt mye bedre blir det ikke når man får 0 sekunder på å forberede seg. Dessuten er jeg middels kunnskapsløs..
Og etter å ha sett gjennom første episode har jeg bare dette å si: Stakkars barn.
Det er så lett å tenke at barn hele tiden trenger nye leker for å ha det gøy, men i dag fikk jeg meg en stor overraskelse!
Nye leker som glinser i sola, lager artige lyder og koster det hvite ut av øyet. Heldigvis stemmer jo ikke det, for barn er fortreffelig lekelystne og nysgjerrige.
De har en elskverdig evne til å se lek og moro der vi bare ser arbeid, og deres kreativitet har ingen minstemål.
Hvis man tenker over det, er det utrolig fascinerende å se verden gjennom deres øyne, for de opplever stadig nye ting for aller første gang. Og første gang er jo ALT interessant! Ting vi voksne ser som dagligdags og uhorvelig kjedelig kan være et nytt og kjempespennende eventyr for dem.
Slik som en tur på søppeldynga!
For i lang tid har garasjen huset intet annet enn gammelt skrot og i dag fikk vi endelig lesset bilen full. Noen møllspiste tepper, en ødelagt lampe, en gammel hundekurv og litt ymse restavfall. Først tenkte jeg å ta med plutten bare som en slags leksjon i livet nå som sommeren er på hell, men da jeg løftet ham ut av bilen skjedde det noe veldig uventet.
Snikende plutt, skjult søppel
Øynene hans lyste opp som om vi var på Disneyland og han ble umiddelbart kjempegiret over alt det spennende som var å se. Den enorme haugen med planker, den store samlingen hvitevarer, containeren full av gamle dekk og selvfølgelig kurven med gamle tv-skjermer.
“Er kjøkkenet ødelagt?”
For et overflødighetshorn av skatter! Han løp rundt som en sulten valp og ropte ut spørsmål. Hva er det? Hvorfor står de der? Se så mange dekk! Hvorfor er det dekk der? Er det en radio? Hva gjør den radioen der da?
Opplevelsen ble selvfølgelig ikke noe mindre fantastisk av at stedet myldret av store, spennende anleggsmaskiner.
– “Pappa, se på den gravemaskinen! Kult!”
#starstruck
Og brått viste det seg at det jeg trodde skulle bli en praktisk ekspedisjon til den litt kjedelige baksiden av voksenlivet, viste seg å bli en tur til en fornøyelsespark helt uten sidestykke. Sjelden har jeg sett gutten mer oppglødd og i så helhjertet godt humør.
Og da en av damene som jobbet der kom bort og sa at plutten så så glad ut at hun gjerne kunne tenkt seg at han ble igjen der sammen med henne resten av dagen, var det like før jeg slo til. Gjerne et par dager i uken.
For jeg mener, barnehagen er vel og bra altså, men den når ikke et utopisk eventyrland av spennende søppel og kjempestore anleggsmaskiner til knærne 😉
/ Dagens tips for billig moro: Ta med barna på dynga 🙂
Etter en lang sommer med nei-mat og kos var dagen endelig kommet for å få livet tilbake på rett kjøl igjen. 01. august. En ny måned, en ny start.
Nå blir det å rulle dessertvogna ut på vaskerommet og plukke opp nye rutiner. Ikke en godtebit skal lure seg forbi tanngarden på minst en måned. Og joggeskoa? Ja, de skal få kjørt seg. Nu jävlar!
Og det gikk helt strålende det, helt til vi pakket med oss barna og dro på kaffeslaberas til lystige oldeforeldre.
Aks og blomster står langs veien og heier på en helt ny start 🙂
Teo på smulejakt.
Og så mange moreller man bare orker! (red. anm. buu til regnet som får dem til å sprekke)
Bare noen minutter uti og vipps så var kaffen i koppen og hjemmebaksten servert. Hupps, hva gjør vi nå? Fryktelig uhøflig å avslå da. Og stakkars sitronkake, stå her ute i sola og svette seg tørr?
Jeg så på frua, hun så på meg. Jeg sjekket klokka igjen. Puh, det var flaks, jeg hadde bare sett feil.
Det er så rart med de store øyeblikkene. Man går og venter hver eneste dag på at det skal skje, men så skjer det liksom aldri. Og for hver dag vokser spenningen. Vil i dag være dagen? Nei vel, okei da. Kanskje i morgen da.
I veldig lang tid har jeg båret på en stor hemmelighet som jeg gleder meg skikkelig til å røpe for dere og nå er tiden endelig kommet!
Jeg kan ikke si nøyaktig hva det er helt enda, men på søndag smeller det!
Da kan jeg endelig avsløre noe stort, skummelt, kult og rart.
Og det beste av alt: Jeg tror du kommer til å DIGGE det!
Det er en ting som vi har pratet om time etter time, gått runde på runde og diskutert. Vi har hatt lyst en veldig god stund og egentlig bestemt oss for en stund siden, men i går kom endelig det avgjørende håndtrykket. Vi går for det.
Men det er fortsatt lenge til søndag og frem til da jobbes det på spreng med de siste forberedelser.
Skjønner du hva det er snakk om? Jeg har lovet å ikke avsløre noe mer, så nå kan jeg ikke si mer.
Men jeg er veldig spent på hva dere tror det kan være for noe rart, så derfor klinker vi til med en god gammeldags gjettekonkurranse! 🙂
GJETT RIKTIG – VINN SNOP!
Helt på impuls og siden det er tacofredag fyrer vi av en gjettekonkurranse som er like artig som den er enkel:
Hva tror du kommer til å skje på søndag??
Legg inn forslag i kommentarfeltet, sammen med ditt favorittgodteri og e-postadresse.
Vinneren av en gavepakke full av ditt favorittsnop trekkes ut blant alle med riktig svar.
Det er lov å gjette flere ganger 😉
Og du: Husk å sjekke innom her på førstkommende søndag, for da blir det offisiell avdukning og stor fest! 😀
Jeg sitter på hytta med hodet syltet ned i macen og jobber. På motsatt side av bordet sitter frua og søsteren hennes. De blar gjennom gamle bilder på pc-en og de storkoser seg. Minner, historier, latter og flauepute. Jeg innser raskt at det kommer til å bli en kaklete affære og popper i ørepropper. Med musikken på full watt kan jeg endelig få konsentrert meg litt.
Plutselig ser jeg frua vifte med armene som om hun prøver å vinke inn et jagerfly. Jeg demper musikken.
– Hva er´e?
Hun fortsetter bare å vinke meg inn.
Jeg napper ut øreproppene og tusler bort for å se hva som står på. Oppstemt, full av iver og med et merkelig smil ser hun på meg med stolthet i blikket før hun snur pc-skjermen rundt og viser frem et bilde.
– Se der!
Jeg ser. Det er et bilde av frua fra gudene vet hvor lenge siden. Lenge før vi møttes i hvert fall. Jeg rekker ikke se stort før hun avbryter meg:
– Ja, ser du? Hæ? Ser du?
– Ser hva da? spør jeg, forvirret.
– Pupper! Se da! Pupper! Jeg hadde pupper den gangen. Se de puppene da!
Hjernen min klasker umiddelbart på den store røde knappen og alarmen går i hele kroppen. Dette. Lukter. Felle.
Peter, dette er hjernen. Vi forstår ikke helt hva som foregår, men vær forsiktig. Noe er på ferde!
Jeg ser på henne og tilbake på bildet igjen. Jeg skjønner ikke hva hun mener. Vi forstår hinanden ikke. Hva pokker svarer jeg? Jeg kommer ikke opp med noe. Hjernen får panikk og kaster ut noe bare for å bryte stillheten:
– Uhm… ja?
– Yes, ja men da er det greit. Da kan du gå og sette deg igjen.
Hjernen slår ut med begge armene i et oppgitt stønn og resten av kroppen gjør det samme. Hæ?
– Men eh.. correct me if I´m wrong, men atte, du har pupper nå også..?
– Jo, men ikke som det der! Se den utringningen da! Jeg så jo helt smashing ut.
– Åååh ja, så..
– Ja, jeg ville bare at du skulle se det. Så vet du hvordan jeg egentlig ser ut, eller så ut da, før.. ja, mammakroppen.
– Men jeg forstår ikke.. Du har jo pupper? De på bildet er jo ikke noe større, kanskje snarere tvert imot faktisk..
– Jo, men det er NÅ det. Bare vent til ammingen er over du, da er det goodbye til disse melkefylte herlighetene og hello slappe patter. Så jeg ville bare at du skulle se hvordan jeg egentlig ser ut.
Hyttegulvet er offisielt minebelagt og jeg kan ikke snu meg på en 5-øring uten å tråkke på 9 av dem…
Hjernen kaller Peter: Du er omringet. Jeg gjentar: Du er omringet. Trå varsomt!
Tross den store risikoen involvert, jeg må ha svar. Så jeg kniper igjen øynene og prøver meg på en slags konklusjon:
– Okei, så det du i klartekst sier er at.. ja.. Du hadde fin kropp før, men den kommer jeg aldri til å få se snurten av?
– Jepp!
– Og hvordan skal det hjelpe meg på noen som helst måte?
– Nei, jeg ville bare at du skulle se at jeg hadde fin kropp en gang, ja før alt dette. Før mammapattene og føderumpa. Bare sånn at da vet du det.
– Ja…
– Sånn, da kan du gå tilbake til å jobbe igjen, avsluttet hun med et smil og en mine som var smilende og rolig. Litt for rolig, vil noen si.
Dette skjedde altså for bare noen dager siden og jeg er fortsatt usikker på hvordan jeg skal gå frem nå. Bør jeg ta det opp eller la det ligge? Er hun bitter? Er hun vonbroten? Eller ville hun bare minne meg om at hun egentlig hadde en smashing kropp før to tøffe fødsler herjet med den?
For atte.. Det trenger hun ikke. Det setter jeg allerede pris på hver eneste dag.
Arret på magen og de slappe ammepattene er det absolutt beste ved henne. Bevisene på hva hun har ofret for å sette våre to fantastiske barn til verden. Hun er et levende bevis på en kropp som har gått gjennom det tøffeste en kropp kan utsettes for. To ganger!
Og jeg vet at en fødsel ikke teknisk sett er et mirakel, men når man har vært med på to av dem og senere ligget i samme seng som de små nurkene og sett den lille kaninnesa som spretter opp og ned mens de sover og man vet at det er et helt liv som ligger i sengen ved siden av deg, et liv du har laget selv, et liv bestående av 50 % deg selv, 50 % kvinnen du elsker og 100 % kjærlighet.. da føles det veldig som et mirakel.
Og det tenker jeg på hver eneste dag, og det betyr veldig mye mer enn en mage man kan spille skarptromme på eller en rumpe man kan sprette en 20-kroning på.
For en fin kropp betyr kanskje noe, men barna våre betyr alt.
Og det elsker jeg deg for. Mer enn du aner.
/ Mammakroppen <3
P.S. Dette innlegget ble opprinnelig publisert sommeren 2015, men deles igjen som et motsvar til dere som mistolket teksten “Sykt sexy og digg kropp” 😉
