Å skryte er noe av det verste du kan finne på som nordmann. Janteloven er like selvfølgelig og elsket som brunost, lusekofte og Odd Nordstoga.
Men jeg har jo blitt en sånn fyr som ikke er så glad i janteloven jeg da. Jeg mener den avler middelmådighet og holder oss tilbake fra de virkelig store prestasjonene.
Derfor elsker jeg at Petter Northug kaller seg @jantelov1 på Instagram. Bare for å virkelig gni det inn.
Og hvis det er godt nok for Petter er det godt nok for meg. Så i dag har jeg faktisk tenkt til å skryte litt.
For jeg klarte 100 kilo i markløft for aller første gang i dag og jeg er dritstolt. Rett og slett. Dritstolt er jeg!
Og siden jeg for tiden har et pågående ettårsprosjekt for å komme meg i bedre form fikk jeg også filmet det hele slik at den historiske hendelsen ble fanget på tape (som man sier om man har en mental alder av 79 år).
Og den videoen, ja den får du her:
Og det var dagens snikskryt.
Jeg lærte av en sjef jeg hadde en gang at det er bra å skryte av seg selv i blant. Det føles godt og styrker selvtilliten. Og det må da værra lov.
En gang i blant må det faktisk være lov å rope ut til verden: “Yes, jeg er helt rå på å brette klær!”, “Jeg synes faktisk jeg ser knallbra ut i disse buksene”, “Jeg er stolt over oppgaven jeg leverte på skolen i dag” eller “Jeg er dronningen av amming!!” hvis man har en skikkelig god dag.
Så hvis du har en god dag og føler for å skryte litt, ja så sleng igjen litt selvskryt i kommentarfeltet så skal du få en klokkeklar high five fra meg, helt uten den kjipe bismaken av jantelov 😉
Ja, jeg innrømmer det. Dette bildet er photoshoppet. Beklager. Legger meg flat.
Heldigvis både hang jeg opp en vask, tok ut av oppvaskmaskinen og lagde egen middag til plutten i går. Ellers hadde det vært rimelig skrapa på kontoen for bonuspoeng nå 😉
… men bare for å være på den sikre siden kan jeg vel like gjerne gå og legge en dyne i garasjen med det samme 😉
Her en dag spratt det plutselig opp en kommentar på bloggens facebookside som gjorde meg glad langt inn i hjerterota!
For det er ganske nøyaktig ett år siden jeg satt jeg og skrev så svetten rant på det som skulle bli min debut som forfatter. Dag og natt skrev jeg i hver minste lille krik og krok av ledig tid. Før plutten sto opp, etter at frua sovnet på sofaen, i helgene, på toget til og fra jobb, ja stort sett hele tiden.
Jeg hadde helt fra starten dannet meg et bilde av hvem jeg skrev til, og når man skriver noe, det være seg bok eller blogg, er det veldig fint å ha en slags forestilling om hvem man skriver til eller for.
Og det hadde jeg altså gjort. Jeg ga ham aldri noe navn, men jeg hadde en klar forestilling om hvem han var. En mann i min alder, kanskje noen år yngre. Hardt ytre, men en myk kjerne. Kanskje litt klar for å bli fattern, kanskje litt ikke. Redd for å ta det store steget som så mange menn er, men nysgjerrig på familielivet. En som meg egentlig. En kul fyr, glad i livet og en god kjæreste, men litt redd for å bli pappa. Nysgjerrig, men redd.
Så da var det så rart da jeg logget meg inn på facebook her en dag, åpnet en kommentar på veggen og vipps: Der var han!
Geir, het han og ordene han skrev spratt rett inn i hjerterota.
– “Heisann! Har aldri fulgt med på bloggen din, bortsett fra ett og annet innlegg nå og da. Til jul fikk jeg boka di i julegave hos min kjære søster da jeg venter ei lita frøken til sommeren. Fikk omsider mannet meg opp til å lese gjennom boka, og for ei bok! Har aldri hatt så mye latter, en og annen tåre og glede fra ei bok.
Må si at vi deler et veldig likt syn på dette med oppdragelse og tilnærmelser til pedagogiske råd. Tok meg selv i å både nikke, dra på smilebåndet og le til krampa tok meg takket være boken du har tryllet fram.
Ville bare takke for et mesterverk av ei bok som uten tvil har hjulpet meg med å bli kvitt noe av frykten jeg har for det å bli pappa. Ser fram til tiden som kommer, og du har definitivt fått deg en ny fast leser på bloggen din! God natt :-)”
Det er kanskje vanskelig å få helt klart frem hvor mye sånne tilbakemeldinger betyr, så Geir, jeg får bare si: Tusen takk. Tusen hjertelig takk.
Det var deg jeg tenkte på da jeg skrev boka, for livet som fattern er så ufattelig mye mer enn du kanskje klarer å se for deg nå. Joda, det er masse arbeid, det er krevende, du blir garantert langt kjipere enn du er i dag og du får mindre tid til venner og selvrealisering, men så er det også givende og hjertevarmende på en måte du garantert ikke har opplevd før. Jeg vet det er litt kvalmende, men du vet det de sier om at man ikke vet hva ekte kjærlighet er før man får barn? Vel, det stemmer faktisk.
Mens jeg skrev boken hadde jeg en visjon om at jeg kanskje kunne hjelpe bare én kis der ute ned fra gjerdet og si “Øy, kompis, dette kommer til å gå bra. Når jeg klarte det, kan du klare det også. Jeg vet det virker skummelt, men du har så mye å glede seg til. Det ordner seg, det blir bra detta!” og Geir, det var deg. Så tusen takk for fantastisk kommentar, den kommer til å sitte i en stund 🙂
I går kveld lå jeg og scrollet meg gjennom fruas instagramkonto, da jeg plutselig kom over et bilde som fikk meg til å le høyt. Men for å klare å forklare hva som gjør bildet så hysterisk morsomt, må jeg forklare forhistorien.
For ganske nøyaktig et år siden skrev jeg innlegget “Er det greit å utlevere barna på nett?” om hvor grensa går på å utlevere barna på nettet. Underveis i teksten tok jeg opp det litt underfundige men underholdende fenomenet “Dog shaming”, altså at man legger ut bilder av hunden sin som skammer seg og en tekst med hva den skammer seg over.
Teo hadde nylig sluppet en smyger så fryktinngytende at den fortsatt kan måles med geigerteller og i den anledning la jeg ut dette bildet:
Tekst: “Jeg slapp en smyger som luktet så ille at vi måtte male om stua”
Greit, sånn, da vet du hvor det bildet kommer fra. Så spoler vi et par uker frem i tid.
Det var en helt vanlig søndag og vi skulle ut på trilletur med plutten i det fine været. Her i området har vi en kjempetrivelig gutt som tasser rundt hver eneste søndag, sol eller regn, for å selge VG på døra. Vi synes han gjør en såpass tapper innsats at vi kjøper avisa hver eneste gang han dukker opp, agurksesong eller ikke.
Det er ganske trivelig faktisk, for hver gang han ringer på spretter plutten opp av sofaen, roper “VG-GUTTEN!” og løper til sparebøssa for å hente skillemynt. Avis og penger veksler hender og plutten kommer stormende inn i stua, stolt som en hane med avisen høyt hevet.
Men akkurat denne søndagen ringte det ikke på døra som normalt. Vi hadde lovet plutten en tur ut i det fine været og hele familien begynte å bli utålmodige. Derfor sæla vi på og tenkte vi at vi heller fikk legge igjen pengene på dørmatta til ham.
Så da gjorde vi det. Men i frykt for at han ikke skulle se dem og forstå tegninga eller at noen andre skulle rappe dem, la vi igjen en lapp der vi skrev at pengene lå under arket og at han bare skulle slenge igjen en avis, ha en fin dag og alt det der.
Joda, turen var fin den, men så kom vi hjem igjen. Joda, avisen lå der den, men et vindkast hadde tydeligvis snudd arket rundt. Og da så vi det …
For jeg hadde jo ikke tenkt på å bruke et nytt ark, men tok bare et som lå og slang uten å tenke stort mer over det. Og slik hadde det seg at dette var synet som møtte avisselgeren den morgenen:
Ehm… HÆ?!
Ha ha, det er så mye ved denne pinlige situasjonen jeg lurer på og som kan få meg til å le. Ansiktsuttrykket hans selvfølgelig, det må ha vært helt ubetalelig.
Men også: Hva kan den stakkars gutten ha tenkt?
– “Hvorfor skriver de dette til meg?? Her går jeg og sliter hver eneste søndag og nå skal folk liksom begynne å betale meg lusne 20 kroner for å betro meg sine innerste, kvalmeste hemmeligheter?!”
Jeg vet ikke om man må ha vært der eller ikke, men bare tanken på ansiktsuttrykket hans kan få meg til å le gang på gang.
Hurra, bare å gratulere meg selv for å endelig ha klart å komme meg på Snapchat!
Og nå, bare noen dager uti, er jeg selvfølgelig helt pinlig avhengig! Etter å ha ventet i en liten evighet med å komme meg på snap, ble jeg selvfølgelig rekordraskt hektet. Så fort jeg får syv sekunder med alenetid er det rett inn på mobba for å slenge inn et bilde eller sjekke hva dere andre snapper om.
For selv om jeg ikke har mulighet til å adde alle som følger meg, så har jeg selvfølgelig satt opp at jeg kan motta snapper fra alle, for det er litt artig å få være flue på veggen i deres liv også, til en forandring 😉
Jeg svarer også direkte i ny og ne, så bare å sende over bilder av trøtte mårratryner, glade bebiser, rare fritidssysler og alt det man snapper om. Jeg lar mobilen gå varm helt til frua en vakker dag setter en stopp for det hele, hehe.
Jeg har til og med rukket å få meg en creepy stalker! 🙂 Også jeg som trodde at sånt bare var forbeholdt råflotte rosabloggere med store IKEA-hyller og trutmunn som en sulten mort. Hah! #livingthedream #littstolt #neida #joda
Så hvis du snapper, snapp meg opp, så snappes vi der 🙂
Jeg skulle egentlig skrive noe helt annet i dag, jeg hadde side opp og side ned med notater jeg hadde planer om å klaske ut i en eneste lang raljering, men noen ganger leser man noe som bare stopper alle tankene i deres flukt ned på papiret.
I morges var et sånt øyeblikk. For mens jeg satt og koste meg med mårrakaffen kom jeg over et blogginnlegg fra en av de faste bloggerne jeg følger, og det var noe med dette innlegget som bare … hva skal jeg si.. traff meg.
Som selverklært tekstnerd elsker jeg når jeg kommer over en tekst som kan treffe meg like hardt i gørra som en vakker sang eller et rørende øyeblikk med barna. Og dette var en sånn type tekst.
Derfor vil jeg faktisk råde deg til å svinge deg videre til fantastisk flinke Mammadamen og lese det aktuelle innlegget. Og når du har gjort det vil du få en god følelse i hjerterota og glede deg litt ekstra over at den nye uka er godt i gang og at mandag morgen ikke er så ille likevel 🙂
Når man kaster ut åte i nettskogen er trollene aldri langt unna. Jeg fnyste først av usaklighetene, men så skjedde det noe som satt meg fem hakk tilbake.
For i går skrev jeg en tekst om en ikke helt ukjent munnrapp ungjente fra Harstad. Og når man kaster ut slikt potent åte i nettjungelen, ja da er det bare å sette seg på en stubbe og vente noen minutter, så kommer trollene løpende.
Og det er greit, jeg har ingen problemer med det. For all del, hvis det gjør dagen din et lite hakk bedre av å skrive f. eks: “Du tenker sikkert med kuken siden du digge hun” eller “Du snoker rundt på rosablogger som en gammel gris, altså?” så vær så god. Jeg er en voksen mann, sånt spik biter ikke på meg.
Men, i dag skjedde det noe som.. ja, det som absolutt ikke skulle skje …
Å nåv!
For jeg kom meg av gårde på trening relativt tidlig og var i gang med markløft lenge før de fleste butikker åpner. I det store treningsrommet var det også en gjeng yngre jenter som trente sammen.
Jeg tenkte ikke egentlig noe spesielt over det, bortsett fra at jeg et lite sekund lurte på om de kanskje kunne ha lest artikkelen min fra dagen i forveien, siden de så ut til å være midt i Sophie Elises målgruppe.
Det hadde vært litt artig tenkte jeg, før jeg gikk tilbake til å være fullt fokusert på å løfte tungt uten å pipe som et marsvin.
Alley oop!
Og det ville fungert helt fint det, hadde det ikke vært for én liten ting …
For musikken som gjallet i rommet var nemlig min egen spilleliste med treningsmusikk. Den lista inneholder alle slags rariteter fra svensk nintendo-pop til norsk satanistmetall, amerikansk hardrock og … som det skulle vise seg … Sophie Elise.
Og midt i et sett av skråbenk med manualer hopper selvfølgelig lista rett fra en tøff raplåt til Sophie Elises “Lionheart”. Og jeg hadde allerede vært borte og byttet sang flere ganger, så det var ingen tvil om at det var min musikkliste som spilte.
Plutselig slo det meg:
“Jeg håper virkelig at de jentene IKKE har lest den saken”, for det er helt greit å forsvare Sophie Elise i et blogginnlegg, noe helt annet blir det å trene til musikken hennes, svette som en idiot mens jeg stirrer meg selv i speilet som besatt og mimer ordene “I got a lionheart!”. Det lukter stalker, gris og bacon lang vei.
Plutselig følte jeg veldig for å gå bort og forklare meg, men det hadde jo bare blitt feil det også. “Hei, dere kjenner meg sikkert igjen, så jeg ville bare si: Jeg er ikke besatt av Sophie Elise altså”.
Om de hadde lest innlegget ville det vært ille å si noe sånt, men om de IKKE hadde lest det ville det vært enda verre.
Så da ble det å bite tenna sammen, stirre ut i lufta og vente på neste sang. Mens jeg lå der på benken og latet som ingenting, tenkte jeg på alle nettrollene: “Tenk om de hadde sett meg nå..” #stalker #forklaringsproblem
Så beklager Sophie Elise, men jeg må nok slette musikken din fra lista for en stund. Ikke fordi jeg ikke liker låta altså, men fasan heller, Larvik er et lite sted. Folk kan begynne å prate, jeg kan ikke ha det sånn. Det blir rett og slett litt i overkant.
´cause I´ve got a Liiiion heart!
Og P.S. Til deg som skrev: “Hennes blogg er teit og morsom. Din er kjedelig og litt gay… Stakkars kona di”.
Det er helt sikkert litt gay å like låta til Sophie Elise, men vet du hva som er enda gayere? Eurovision. Og vet du hva? Jeg ELSKER Eurovision! Så da vet du det. Neste gang kan du heller skrive “Bloggen din er kjedelig og veldig gay”. Det er helt greit, det.
Er du på utkikk etter noe nytt, rart og annerledes å se på tv? Vel, da er det bare å skru på tv-en i kveld og få med deg andre episode av min nye favorittserie! 🙂
Og jeg vet hva du tenker. Du tenker på Game of Thrones, House of cards, CSI eller noe i den gata. Men nei da. Vi skal veldig langt vekk fra det. Vi skal helt ned på bakkenivå, helt ned på grasrota faktisk.
Serien jeg snakker om er den joviale norske produksjonen “Kan vi bli med?”.
(Bilde: Kampanje.com)
Det er ikke flashy, det er ingen biljakter, fancy effekter, proffe skuespillere eller noe i den gata, for dette er “flue på veggen”-tv av beste sort! Hele konseptet går rett og slett bare ut på å følge Alexander Nyhagen og Fridtjof Nilsen mens de reiser rundt og lar tilfeldighetene avgjøre hvor de ender opp.
De går helt enkelt opp til tilfeldige personer og spør hvor de skal og følger deretter opp med spørsmålet “Kan vi bli med?”.
Plutselig sitter de på toget til Bergen eller besøker en plastfabrikk i Geilo eller blir med en gjeng pensjonerte damer på hyttefest. Alt styres av tilfeldigheter og sånt blir det fantastisk tv ut av.
Det er nesten litt som å se på Sofa, for plutselig befinner du deg midt oppi livet til helt vanlige mennesker og får være flue på veggen i deres liv.
Og det viser seg at jeg elsker sånn tv. Hvis du også liker å være en flue på veggen i andres liv, sleng på deg joggebuksa, kast deg i sofaen og sjekk ut “Kan vi bli med?” på TVNorge i kveld kl. 20.30. Anbefales på det varmeste 🙂
(Bilde: Amazon cloudfront)
P.S. Var en tur i Oslo i dag og trodde jeg så Silvia fra NRK-serien “Sofa” på gata. Ble umiddelbart starstruck, men så var det ikke henne. Søren heller.
Til vanlig tenker jeg sjeldent over hvor heldig jeg er. Heldig som har to små fantastiske barn og en nydelig kjæreste attåt.
Det er vel bare sånt man egentlig innser når man er ute på reisefot og kjenner litt på hjemlengselen. Før hadde jeg det vel ikke sånn, men så får man barn og alt blir forandret.
Jeg rekker ikke å komme meg så langt av sted før jeg begynner å tenke på de to småttisene mine og kjenner at det stikker litt i magen.
Og det er først da man begynner å lure på hvordan man ellers kan ta noe så fint for gitt. Å få henge ut med dem, leke med dem og susse på dem. Man ser det for seg i hodet og det føles nesten uvirkelig.
Plutselig føles det helt ufattelig hvordan jeg noen ganger kan bli sur på dem, irritert og frustrert over gråting, roting, trass eller tull.
Hvorfor er jeg ikke mer tålmodig? Hvordan kan jeg la meg irritere over noe så fantastisk som mine egne barn? Alt smårusket føles plutselig så veldig ubetydelig.
Jeg ønsker å komme tilbake som en enda bedre versjon av meg selv og jeg tenker at jeg aldri skal ta dem for gitt igjen.
Jeg begynner å glede meg til å komme hjem til dem og når det endelig skjer føles det som å møte en kjendis. Jeg blir nesten litt starstruck og jeg innser hvor heldig jeg er.
Og sånn føles det å være borte fra barna, om enn bare for en dag.
For det ordner seg jo, det gjør det alltid. Og det er tross alt ingenting jeg kan gjøre med saken.
Om jeg skal bryte det ned i tall vil jeg si at følelsen består av:
50 % dårlig samvittighet
40 % medfølelse
10 % forløsende nytelse
Det er bare snakk om en liten byge. Og når man tross alt ikke kan gjøre noe med saken er det litt deilig å slippe også.
Jeg vet at det egentlig ikke er lov til å si det, men det er sånn det er.
Vite at man bare kan legge ned telefonen, slå ned ryggen, synke godt ned i setet og bare nyte turen med et lite stikk av dårlig samvittighet.
Det er en merkverdig forløsende følelse, for det er ingenting man kan hjelpe til med og det kommer jo til å ordne seg, så da kan man like gjerne nyte øyeblikket, vite at man slapp billig unna og heller gjøre opp for det igjen senere.
