Jeg elsker at du hører på meg, for det er ikke noe jeg tar for gitt lenger.
Du har din egen vilje nå og noen ganger er du så uenig at det steiler helt. Vi kommer ikke til enighet og det hele ender i streik.
Derfor blir jeg så glad når du faktisk hører på meg, men du trenger ikke ta alt jeg sier for god fisk da.
Jeg vet det kan være vanskelig å forstå, men da jeg sa “En dag, min sønn, skal du gå i mine sko” mente jeg det ikke bokstavelig …
Men du får så absolutt for forsøket 🙂
Du er så rar der du ligger i armene mine og sover.
Så liten, men likevel så ufattelig stor.
Tenk at et så lite menneske kan ta så mye plass. For bare noen måneder siden var du ingenting, nå er du en viktig del av alt. Bare noen måneder gammel har du allerede sikret deg en pallplass over viktige personer i livet mitt. Du og broren din. Og mamma. Pappa kaprer gladelig den sure fjerdeplassen.
Før deg, før broren din, før mamma, var det alltid meg på første. Meg først, deretter resten av verden. Universet spant rundt ett punkt og min egen egoisme var i sentrum av alt.
Kanskje er det noe av det rareste og mest fantastiske jeg har lært etter at jeg fikk dere. Før var jeg alt, men nå …
Uten dere er jeg ingenting.
Når man er yngre har man liksom verden for sine føtter og ingen skal fortelle deg noe som helst. Du vet jo alt, står i sentrum av alt. Verden spinner rundt din akse. Å bli pappa gjør noe med hodet. Gjør deg ydmyk, takknemlig og bevisst.
Jeg trodde før at verden var laget kun for meg og at jeg var den viktigste personen i livet, men nå har jeg deg, storebror og mamma. Jeg kaprer gladelig den sure fjerdeplassen.
Og tenk alt det står skrevet på nesetippen din der du ligger og sover trygt i armene mine. Så liten, men likevel så ufattelig stor.
Vi sees i morgen, lillesnupp.
/ Uten dere er jeg ingenting
Det er grytidlig om morgenen. Jeg ligger og sover. Langt borte i drømmeland svever jeg og aner fred og ingen fare, da noen plutselig river opp døren til soverommet og roper ut:
– Pappa! Plasteret har falt av!
Jeg slenger dyna til side og i døråpningen står plutten med et ansiktet som vitner om sjokk og vantro. Plasteret har falt av!
Jeg spretter opp av senga, tar plutten under armen og haster ut på badet. Nå haster det, vi har ingen tid å miste!
Vi river opp skuffen, lesser ut alle plastrene vi finner og får klasket det på. Sånn. Krise avverget.
“Såret” er en liten prikk på størrelse med en tiendedels føflekk, men det har visst ikke så mye å si. Om man våkner klokken 05 om morgenen uten plaster på er det bare å dra i nødbremsen.
Helt greit det altså, det var ikke som om jeg lå i dyp søvn uansett.
Så kommer plutten på at pappa også fikk plaster kvelden i forveien. Han tar en titt på beinet mitt, men nei, ikke plaster der heller.
– Plasteret har falt av? spør han.
– Ja, søren heller, det må ha skjedd i løpet av natta det! svarer jeg “overrasket”.
Og så kommer det.. En setning som selvfølgelig smelter fattern som en smørkladd i sommersola:
– Jeg er doktor, jeg skal hjelpe deg.
Og plutselig er det ikke så farlig om klokka er 05 likevel.
De små gullkornene altså, de kan opphøre tid og sted, og 3-årsalderen er et overflødighetshorn av slike fantastiske øyeblikk.
Sånn sett er jeg veldig fornøyd med den nye fastlegen, bare han kunne gjort noe med kontortiden.. 😉
/ God ny uke!
Det er ikke så mye som skal til når en mamma er litt pjusk i formen.
En dør som lukkes, en sykkel som raller i vei, litt tid til stillhet og en sykkel som knatrer tilbake over grusen.
En andpusten gutt med roser i kinnene som tar mammas lykke med største alvor.
I ansiktet et stort smil av stolthet og glede, i hendene en gave han gleder seg til å gi.
Hvitveis til mamma.
Og vipps ble dagen et lite hakk bedre.
/ God bedring, pus 🙂
Noen ganger blir jeg usikker på om jeg er en dårlig far eller bare helt awesome. Slik som da jeg her i forrige uke gikk til innkjøp av en trehjulssykkel til plutten. Sykkelen var fin og blå og kul og alt det der den altså, problemet er bare bruken.
For tanken var jo selvfølgelig at han skulle ralle rundt med den ute på gårdsplassen, ute i gata, ute i skogen og så videre. Legg merke til nøkkelordet: Ute.
For da sykkelen endelig kom i hus og var kliss ny og glinsende fikk han lov til å ta en liten snurr på den her inne før den skulle til pers ute på asfalten.
Men så rakk han ikke å prøve den ute før han måtte legge seg for kvelden. Så da vi sto opp dagen etter sto sykkelen fortsatt inne, fortsatt kliss ny og glinsende. Og da kastet han seg selvfølgelig over sykkelen igjen og spant rundt på gulvet med et stort smil.
Så stor glede hadde han av sykkelen at jeg ikke fikk meg til å ta den med ut for å snuske den til med grus og hundekabler og alt, så nå.. vel, nå har den blitt en innesykkel.
Og ja, jeg vet at det helt sikkert ikke er riktig, at sykkel innendørs er helt uhørt, at det ikke er noe som heter “innesykkel” og at det er typisk noe sånt som kan få deg svartelistet i de fjonge pedagogers bok, men hey, han digger det. Han raller rundt, henter ting fra rundt om i huset og har blitt den beste budbilen Larvik har å tilby.
Jeg kan spørre ham om å hente telefonen min og under halvminuttet senere kommer han tilbake med mobilen på lasteplanet.
Litt verre er det selvfølgelig når han legger brødskiver bak på sykkelen og fiser rundt i stua med bikkja på slep. Det er som å se en lettere overvektig hvithai jakte en topptrent sel. Men det er god trim for begge, så da blir det jo plusspoeng også der.
Så da gjenstår spørsmålet: Er dette typisk dårlig foreldreskap eller snarere tvert imot?
Næh, vettu, jeg tror jeg lander på at dette er innafor. Han får trent opp sykkelferdighetene, bikkja får løpt av seg sexylubbet, vi får gratis budservice og lillesøster får noe å le av. Alt i alt er det faktisk bare god stemning. Alt takket være innesykkelen.
Det er jo bare et spørsmål om tid før den må ut av huset likevel, så om det får en ekspert eller to til å rive av seg håret får så være. Det funker for oss og det er tross alt det som er viktigst.
/ They see me rollin´, they hatin´
Kjære dagbok,
I dag var det vaskefredag nok en gang. Helt greit det altså, det er ikke det. Jeg bare.. jeg bare ble så forvirret. Og nå vet jeg ikke hvem jeg skal spørre eller hvor jeg skal gå.
For i dag oppdaget jeg noe skremmende, noe jeg ikke klarer å legge fra meg. Jeg innså det ikke med det første, men det startet da jeg støvsugde teppet nede. Tanken slo meg: “Fy farken som den bikkja røyter!”.
Det er jo ikke mange dagene siden sist vi dro over gulvene, men allerede nå hadde det rukket å jobbe seg opp hår tilsvarende en halv hund spredd utover bare det ene teppet i stua.
Men så var det badet sin tur. Jeg tenkte jeg skulle være lur da vet du, og ga meg i kast med den verste jobben først. Sluket. Uten hansker eller annet tullball kastet jeg meg over sluket og dro opp den tingen i bunnen av dusjkabinettet som skjuler slukets gjemte skatter.
Og det jeg så der.. Kjære dagbok, det fikk meg til å tenke. For det var først da det slo meg:
Hvem røyter egentlig mest av en hårete hund og en ammende kvinne?
Selv om jeg så veldig gjerne skulle likt å svare hunden, så har jeg bare en halvfull støvsugerpose med hundehår mens jeg har nok slukhår her til å strikke en lodden Skappelgenser.
Et bilde jeg så på fruas Instagram for en tid tilbake kan bekrefte mistanken …
Jeg har jo lest at ammende kvinner visstnok kan røyte ganske heftig, men at det skulle være noe så vakent, nei det hadde jeg ikke forventet. Ironisk og bittert nok kompenserer jeg heldigvis med et hårfeste i stadig patetisk retrett og det … ja, det er jo fint for sluket i hvert fall.
Så kjære dagbok, hva skal jeg gjøre? Kjøpe puddel eller be frua om å gå med hårnett? Jeg vet ikke hva som er verst; å fortelle bikkja at han må begynne å se seg om etter ny bopæl eller fortelle dama at hun er på god vei til å bli forvekslet med Kåre Willoch.
Å, kjære dagbok, hva skal jeg gjøre?
/ hilsen skremt og forvirret
I lang tid har jeg vært bekymret for at det har blitt litt for høy joggebukseføring her i huset og litt for lite freshe filler og mote. Jeg mener, fra tid til annen kan det jo være greit å se noenlunde ålreit ut også.
Men så, først i dag innså jeg at vi er jo moteriktig som bare det! Ikke bare meg heller, men hele familien.
For jeg har blant annet hørt at grått skal være hot i år, så da kom det som en gledelig overraskelse når jeg knipset dette bildet ved stellebordet i dag. Legg også merke til at jeg og lillesnupp har på matchende klær!
På God Morgen Norge for noen uker siden så jeg også moteekspert Marianne Jemtegård snakke om at noe av det aller aller heiteste i år er jeans på jeans. Og den moten tar plutten seg av:
Og som om ikke det var nok så hørte jeg på radioen her en dag at, av alle rare ting, er kommunegrått hår siste stikk. Må være noe med den naturlig look-trenden som går for tiden. Og der er vi I HVERT FALL godt representert!
For etter at lillesnupp kom til verden har frua fått så lite tid og fokus på egenpleie at håret hennes er like grått, slapt og livløst som en polsk regnbue.
Så hvis motebransjen nå kan svinge seg rundt og få gulpeflekker til å bli moteriktig også, ja da snakker vi catwalk, egen kolleksjon og moteshow i Pari´.
P.S. Bilde av kråkereiret til frua er ikke inkludert, grunnet frykt for liv og lemmer.
/ God, moteriktig hælj!
I hele vinter har det vært grei skuring å legge plutten. Hver kveld, aldri noe problem. Og alt takket være ett uslåelig argument: Det er mørkt ute.
Uansett hvor oppjaget han har vært har vi alltid bare lagt jokeren på bordet og så var den saken avgjort.
– Kom så, pluttis, tid for pysj og tannebisser.
– Masha & Mishka, en til?
– Nix, sorry kompis, skulle gjerne hjulpet deg altså, men se ut vinduet: Det er mørkt ute. Og da er det kvelden vettu, alle de andre barna i barnehagen sover nå.
Og det har fungert som Dan Børge i beste sendetid. Hver eneste kveld, hele vinteren gjennom.
Men så kommer våren og da skjer jo selvfølgelig det uunngåelige, som jeg av en eller annen merkelig grunn ikke hadde klart å forutse. Hvordan jeg har klart å overse at dette kom til å skje er veldig snodig, for det var alltid bare et spørsmål om tid:
– Kom så, pluttis, tid for pysj og tannebisser.
– Masha & Mishka, en til?
– Nix, sorry kompis, skulle gjerne hjulpet deg altså, men nå er det kvelden. Bare se ut vinduet, det er..
– Lyst!
– Nei altså …
– Det er solen! Ikke sove nå.
Og siden jeg ikke har klart å forberede meg på dette, har jeg heller ikke klart å komme opp med noe godt svar på tiltale. Prøv å komme opp med et overbevisende og forståelig svar på stående fot til en 3-åring som ikke vil legge seg, det er ikke så lett serru.
– Men altså… jo jo, det er for så vidt ganske lyst, men det er fortsatt kvelden.
– Ikke kvelden, lyst ute!
– Jo, men du forstår. Det er fordi vi går mot vår og da snur døgnet litt serru. Om vinteren er det mørkt og kaldt, men nå som vi da endelig går mot sommer og varmere …
… og innen jeg har kommet så langt så har han falt ut for lenge siden og spretter triumferende rundt i sofaen som en fjellgeit.
Så hva skal man si?
Til nå har jeg ikke klart å komme opp med annet enn langstrakte forklaringer om tid og rom, forklaringer som er en Knut Jørgen Røed Ødegaard verdig og som naturligvis preller av ham som vann på ei gås kledd i gore-tex.
Eller så har jeg bare gått for den gode gamle klassikeren som slår inn når hjernen kapitulerer:
– Fordi … fordi, sånn er det bare.
Pokker ta deg vår, nå som vi var så gode venner og alt.
/ Vår, fordi sånn er det bare
– Pappa, hva skjer når man dør?
Jeg har mange ganger lurt på hvordan jeg skal håndtere slike spørsmål når de kommer, for de kommer jo en dag. Små barn har store spørsmål de også.
Og det tror jeg er viktig at vi voksne tar på alvor og ikke bare skyver under senga.
Selv har jeg alltid hatt veldig store og skremmende tanker om døden og ikke egentlig bearbeidet disse tankene på noen fornuftig måte før i voksen alder. Og det kan være skummelt det, for som barn er det vanskelig å forstå seg på slike ting på egen hånd. Kanskje vil man heller ikke spørre om det, kanskje får man heller ikke spesielt gode svar.
Derfor er det fint med bøker som belyser slike viktige temaer på en måte som åpner for en fin dialog mellom foreldre og barn, og som kanskje gjør det lettere for begge parter å prate om noe som kan være litt vanskelig.
I går var jeg på boklansering av Taki & Bestemor, skrevet og illustrert av Tooji Keshtkar, og allerede ved første gjennomlesning rørte den noe ved meg. For den tør å ta opp nettopp et veldig vanskelig tema og den gjør det med glans. Boka behandler døden med respekt på en måte som kan være vanskelig for et slikt skummelt tema.
Jeg liker ideologien om “livets sirkel”, altså hele det naturlige livsløpet fra en liten spire blir til et gammelt tre som dør og gir rom for nye spirer igjen. Akkurat slik det er med alt. Og det er helt naturlig det.
Men boka er mer enn bare en enkelt utgivelse for forfatteren har gjort det til sin kampsak å få emosjonell kompetanse på banen også i skolen, og ikke bare tenke kategorisk fag og faglig kunnskap. Og det liker jeg godt, for vi må også lære barna våre om å takle følelser og ikke være redde for å prate med dem om den verden de lever i.
Selvfølgelig ønsker man å presentere verden som en evigvarende fornøyelsespark, men den er jo ikke det. Den er også fylt med urettferdighet, hat, misunnelse, krig, død og elendighet. Det kan ikke være sånn at vi skal skjerme barna for dette bare fordi vi synes det er litt vanskelig å prate om. Det blir ikke borte av den grunn, vi frarøver dem kanskje bare muligheten for å takle slike vanskelige ting på en god måte.
Og som Tooji så mesterlig viser med denne boka, så finnes det gode måter å håndtere vanskelige spørsmål.
Så er det også noe veldig fint og spirituelt over Bestemor i historien som gir barn noe å tanke over og smatte på. For som det heter i min favorittsetning i boka: “Kroppen er borte, mamma, ikke bestemor”.
Taki & Bestemor er ikke bare en liten bok om et stort spørsmål, men en døråpner til et vanskelig tema. Den er nydelig illustrert og morsom, tross et dystert tematisk bakteppe.
Jeg kommer absolutt til å lese denne boken for barna fremover og håper både forfatteren og andre kan følge opp med flere slike bøker om andre store spørsmål.
Foruten at det er forfriskende å lese om noe annet enn bare bæsj, tiss og promp, er det også veldig velkomment med en bok som tar barns tanker og følelser på alvor og behandler de med en fin respekt og harmoni, for små barn har store spørsmål de også.
P.S. På lørdag skal jeg være med på en paneldebatt (i Oslo) om nettopp tematikken rundt denne boka. Hvis du har lyst til å være med på det, sjekk ut eventen her: Bok & Bolle eller les mer om boka og bestill den her.
P.P.S. Ikke sponset, bare personlig anbefaling fra en pappa som selv hadde mange store spørsmål som ung 🙂
/ Små barn, store spørsmål
I dag fikk jeg ENDELIG møtt mannen som nesten fikk meg kastet ut av fødestua …
For da plutten sent en lørdag kveld for litt over 3 år siden fant ut at det var på tide å sparke ut dørene på magan til mor og komme seg ut for å hilse på, så gjorde han jo det midt under den norske finalen av Eurovision. Og jeg er uheldigvis en stor fan av Eurovision. Jeg vet ikke helt hva det er med Melodi grååån pri, men jeg elsker det.
Så da vi plutselig befant oss på et venterom uten at det tilsynelatende skjedde så veldig mye med magen til frua, tok jeg meg friheten til å stikke hodet bortom naboværelset og ta en titt på utvikling i tv-sendingen. Det skulle jeg selvfølgelig aldri gjort og det tok ikke mange sekunder før jeg fikk meget (!) klar beskjed fra frua om nøyaktig hvor landet lå.
Og det lå såvisst ikke i nærheten av Oslo spektrum.
Så da var det bare å kaste fra seg hele sangkonkurransen og fokusere på det som var viktig hvis jeg ikke ønsket å risikere å ende opp på fortauskanten for kvelden. Mine fåfengte unnskyldninger om at jeg bare heia litt på Tooji var selvfølgelig fånyttes.
Jeg har egentlig aldri trodd at jeg skulle få muligheten til å fortelle denne historien til hovedpersonen / syndebukken selv, men i dag fikk jeg endelig muligheten! For i dag var jeg invitert på eksklusiv lanseringsfest for boken “Taki & Bestemor” skrevet og illustrert av ingen ringere enn Mr. Tooji himself!
Og det må jeg bare få si: Med tanke på at jeg i en veldig kort periode risikerte livet for å heie på ham (eller i hvert fall familiejuvelene), så var det utrolig kult å finne ut at han var så utrolig likandes! Viser seg at Tooji er en sånn fyr som det tar deg 2 sekunder å bli kjent med og 3 sekunder å bli glad i. En sånn som verden trenger så mange fler av.
Det var også utrolig spennende å høre om boka hans, tankene som ligger bak og tankene som ligger rundt at jeg tenker å skrive mer om dette i morgen, for jeg fikk med meg boken hjem i dag og den rørte faktisk noe inni meg som jeg ønsker å prate mer om.
Men det tar vi i morgen. For nå vil jeg bare avslutte med et selfie-galleri av de sjeldne, for selvfølgelig er det ikke bare yours truly som dukker opp på en slik spennende lanseringsfest, men flere andre kjente bloggefjes var også å se i publikum. Og hva gjør bloggere når de møtes? Jepp, de tar selfies! 😀
Den observante leser vil se at stakkars lille plutt er trøtt som en rumpepinne på disse bildene. Til det har jeg dette å si: Vel vel Kjell, sånn går det når man blir med fattern på bytur, forspiser seg på sushi og eplemost og blir oppe til langt etter Fantorangens leggetid. Da har vi lært det 😉
/ But first, let me take a selfie
