Bedre sent enn aldri, her kommer endelig fødselshistorien fra da Nora kom til verden.
– Tror du jeg rekker håndballtrening eller?
Det var onsdag kveld, 15. oktober. Jeg sto i gangen med bagen over skulderen og trippet spent. I mange år hadde jeg gledet meg til å gjøre comeback på håndballbanen og endelig var kvelden kommet. Men noe annet var i gjerdet, for i sofaen lå frua og pustet og peste som en illsint okse. I ni måneder hadde hun vokst og nå var magen stor som en luftig dunpute.
Vi var allerede fire dager over termin og frua hadde det siste døgnet kjent de første begynnende tegnene på at noe var på gang. Modningsrier. Ikke helt som vanlige rier, ikke helt som kynnere. Uproduktive rier som dukker opp i forkant av fødselen for å si fra om at noe stort er på vei.
Vi skjønte fort at det var snakk om modningsrier og tankene gikk tilbake til sist gang. Da ble det tre døgn(!) med modningsrier med påfølgende 13-timers fødsel som endte i et hastekeisersnitt. Ville det bli den samme tralten igjen? I så fall hadde jeg god tid til å dra på håndballtrening.
Les Mammahjertes gjesteinnlegg om da plutten kom til verden
Da jeg kom tilbake, sliten og svett fant jeg frua liggende i samme posisjon som da jeg dro. Fint, lite har skjedd. Det vil helt sikkert bli noen døgn med disse riene før noe skjer. Så da gikk vi og la oss. Klokka var rundt midnatt.
Etter få minutters søvn våknet jeg opp av en merkelig lyd utenfor rommet. Som om en hund sto og freste på utsiden. Jeg skjønte lite, men tasset ut for å se. Der lå Mammahjerte på sofaen og vred seg. Riene hadde tiltatt i styrke, noe var på gang. Jeg satt sammen med henne en liten stund før jeg ringte sykehuset.
Her passer det å skyte inn en rask forklaring. Da plutten kom til verden endte det i hastekeisersnitt blant annet på grunn av at han har fatterns karakteristiske hodeform som kort fortalt ikke er spesielt bekkenvennlig. Via ultralyd hadde vi allerede avdekket at den kommende babyen med stor sannsynlighet hadde samme hodefasong som storebror, og derfor hadde vi en avtale med sykehuset om at de skulle ha veldig kort responstid på å sette oss på keisersnitt hvis man så at det gikk sakte unna.
Flashback til 2012
Med dette som bakteppe var vi rimelig sikre på at det ville ende i keisersnitt og hadde prentet dette inn i hjernen. Vi så derfor ikke helt vitsen med å vente hjemme til behovet for hjelp ble akutt, og ønsket derfor heller å reise til sykehuset litt tidlig denne gangen.
Så jeg ringte. “Fullt, sier du? Men atte … ikke det nei. Men vi har jo en avtale om at … Ikke det nei? Kun akutte tilfeller ja. Den er grei.”
Så da ble det å vente. Alle som har sittet med rieteller og holdt en vordende mor i hånden mens riene rir henne som en mare, vet at sekundene i denne perioden av livet sniker seg avgårde som en snegle i motvind. Hvert sekund er fylt med smerte, men det er ikke så mye mer man kan gjøre enn å vente. Vente på at rien skal gi seg, vente på at det kommer en ny, vente på at det skjer noe.
Etter et par timer med rietelling var intervallene endelig kommet ned i et røddig tempo for å ringe sykehuset igjen. Litt nølende spurte jeg frua om ikke vi skulle vente litt til, men det blikket hun sendte meg viste ikke så mye som et hint av tvil. Vi drar. Nå!
Og DER var det nok.
Det er morsomt å høre hvordan de ansatte på sykehuset umiddelbart hører det på stemmen din om det er akutt eller ikke. For når jeg ringte denne gangen rakk jeg ikke mer enn et par ord før hun avbrøt meg og ba oss komme.
Oj oj oj, nå skjer det! Vi skal bli foreldre igjen!
Ny telefon, denne gangen til svigers. Ikke hver dag man får gleden av å ringe noen kl. 03 om natten og si at de må pelle seg opp av senga. Få minutter senere var de på pletten og vi var ute av døra på null komma svisj.
I bilen på vei til sykehuset kom vi på at også sist gang spiste vi sushi rett før fødselen satt i gang. Kan det være noe ved den japanske fristelsen som igangsetter fødsler? Tankerekken fikk ligge, vi hadde langt viktigere ting å ta for oss. Noen hadde det veldig travelt med å komme ut.
Jeg husker så godt kjøreturen til sykehuset. Sjeldent har forskjellen oss i mellom vært større. I førersetet satt jeg og drakk kaffe, blid som en lerke og i kjempehumør. Vi skulle bli foreldre igjen! Ved siden av meg satt ballen og slet med sterke smerter fra riene som bare tiltok i styrke. I tillegg var hun trøtt, utmattet og ikke kjempeentusiastisk for arbeidsoppgavene som sto foran henne.
Gåturen fra bilen inn til sykehuset føltes lang som et vondt år, for det var kaldt og frua måtte stoppe hver tiende meter for å puste når riene ramlet inn over henne, men til slutt kom vi oss endelig inn og fikk satt henne i en rullestol.
Vel inne på fødestua begynner minnene å gå litt i virrvarr. Spesielt for frua. Jeg husker for så vidt det meste mer eller mindre i kronologisk rekkefølge, men frua har store problemer med å sette sammen detaljene. Kanskje ikke så rart heller med tanke på den freidige cocktailen av smerter, smertelindrende og utmattelse hun var utsatt for den kvelden.
Vi kom inn rundt kl.05 om morgenen og fikk beskjed om at det var 6 centimeter åpning. Vi fikk grønt lys og tommel opp, vi fikk bli. Det gikk mot fødsel. Første gang jordmødrene gikk ut av rommet, så vi på hverandre. Det er noe fantastisk, rart og skummelt over et sånt øyeblikk. Begge vet at i dette rommet skal det skje. Dette rommet som er helt ukjent for oss nå. Her skal vi være til et nytt barn har sett dagens lys.
Ikke lenge etter var fattern tilbake bak spakene på kardiotokografen. Det var et gledelig gjensyn med en maskin jeg ikke hadde sett på nesten tre år. Denne lystige maskinen som måler barnets hjerterytme og gir forvarsler på når riene er på vei og hvor sterke de er. På få minutter var jeg blitt en slags ekspert.
Dette betyr smerte …
Tallene jeg fulgte med på gikk fra 0-100. Normalt sett lå det og vaket rundt 10-15 når det ikke skjedde stort, men så snart det begynte å stige var en rie på vei. Rundt 30 begynte frua å puste tyngre, rundt 60 klemte hun fingrene så hardt sammen at det knaste, rundt 80 kom et par banneord og på 90+ var det helt tyst, kun press og overlevelsesinstinkt.
Klok av skade lot jeg frua klemme på sykehusinnretninger fremfor min hånd når riene var på sitt verste, for sist gang holdt hun på å knekke alle småbeina i hånden min. Rutinert.
De neste par timene er det ikke egentlig stort å si om. Frua fikk etter en god stund epidural, og hun lå med rier som kom og gikk, mens hun dro nedpå grådige mengder lystgass. Jeg er litt usikker på hvor lenge vi satt slik og egentlig ikke kom noe særlig videre, men det må ha vært minst 3-4 timer.
Ikke verdens mest spennende utsikt heller …
Ganske nøyaktig kl. 10.00 skjedde det noe dramatisk. Jeg ble sulten. Kjempesulten. Derfor gikk jeg ned til kantina på sykehuset og kjøpte med meg en pastasalat. Så satt jeg meg på min faste plass for å gnafle i meg de tørre, kjipe og ekstremt overprisede pastaskruene. Jeg ante fred og ingen fare, på tide nyte litt lunsj.
… men 3 sekunder senere ropte den ene jordmoren ut at fødselen var i gang! Jeg kastet fra meg pastafadesen og stormet til for å holde frua i armen. Pressingen kunne begynne, nå skulle det endelig skje! Men sukk, falsk alarm. Etter få minutter kom det nemlig en lege inn som sa noe sånt som at barnet ikke lå helt på bekkenbunnen enda (hva enn i pokker det må bety), så da ble det å avbryte pressingen og roe seg ned igjen. Tusan! Også midt i pastaskruene a gitt.
På dette tidspunktet begynte også far å bli sliten. Christina hadde i lengre tid ligget og slurpet i seg store mengder lystgass og så ca. like ruset ut som man gjorde på festival på slutten av 60-tallet. Her er beviset:
På et tidspunkt var vi plutselig alene igjen i rommet. Ingen sykepleiere til stede, ingen jordmor, ingen lege. Frua lå og halvsov mens jeg kjedet meg veldig. Jeg hadde lenge tenkt hvordan lystgassen fungerte og begynte å synes såpass synd på meg selv etter en lang natt med nattevåk og en følelsesberg- og dalbane at jeg synes det var på sin plass at jeg også fikk litt “lyst” i livet. Så da ingen fulgte med snappet jeg til meg lystgassen og ga den et par skikkelige magedrag. Så smatt jeg tilbake i stolen. Ingen reaksjon. Det var skuffende.
3 sekunder senere var jeg et sted oppunder taket og fløt på lilla tåke mens en sel utkledd som Jørn Hoel spilte trekkspill utenfor vinduet. Okei, så ille var det kanskje ikke, men jeg følte meg rett og slett høy. Jeg reiste meg og gikk som på flytende puter ut på badet og måtte konstatere at jeg rett og slett var ruset. Så fniste jeg godt for meg selv, tisset litt og kom meg ut til frua. Så var rusen over. Søren. Vel vel, det var noen herlige, forløsende sekunder, men nå var det tilbake til arbeidet. Kan ikke risikere at legen stormer inn og der ligger jeg på gulvet og spiller solo på en luftgitar.
Lite som fristet i minibaren gitt …
Rett før kl. 13 på torsdag ettermiddag begynte gamle Pete å lure på om det var på tide å be om en dobbel espresso rett i åra. Et flott sykehus som dette, det må da være mulig å få tell. Men DA … da kom det. Jeg hørte det vel ganske med en gang at NÅ er det andre boller på gang. Epiduralen var skrudd ned fordi riene hadde flatet ut, og frua lagde nå lyder jeg ikke har hørt før, vel ikke på to og et halvt år i hvert fall. Jordmødrene tafset og orget, så kom beskjeden. Fødselen er i gang.
Jeg krøp helt opp til hodet til frua, klemte godt tak i henne og holdt i mot så godt jeg kunne når hun presset meg så hardt i armene at fingrene visnet. Inn i lystgassmasken skrek hun med en stemme jeg faktisk aldri har hørt før. Et helt vanlig primalskrik. Det var en så rar lyd at jeg er helt sikker på at den ikke lar seg kopiere med mindre man er i umiddelbar livsfare eller ved fødsel. Hun jobbet så hardt at blodårene eksploderte under huden og hun så ut som en blek utgave av Hulken.
Heldigvis tok det ikke lang tid med intens jobbing før det begynte å skje noe. Frua presset og skrek mens jordmødrene jobbet som to landslagstrenere for å få heie henne videre. Vi hadde vært forberedt på dette øyeblikket lenge og frua jobbet som en helt. Jeg så at hun var helt tom for energi, men likevel klarte hun å finne krefter helt innerst nederst i kjelleren og hente frem det hun trengte for å gjøre jobben. Jeg var så stolt at tårene meldte seg lenge før lilletuppa meldte sin ankomst.
– “Nå kommer barnet!” ropte jordmor og det første jeg så var et lilla hode med navlestrengen surret to ganger rundt halsen. I et lite sekund falt hjertet mitt ned på gulvet og knuste. Jeg var helt sikker på at noe var alvorlig galt, men jordmor tok raskt affære og snurret ut den lille tuppa. Navlestrengen hadde bare hengt løst rundt halsen og det var overhodet ingen fare, da ville de reagert tidligere.
I den siste prosessen av fødselen, de siste minuttene der alt gikk fort og hele verden egentlig bare var kaos så jeg ting. Rare ting. Veldig intime kvinnelige ting. Ting jeg helt sikkert kunne klart meg uten. Ting ingen mann kan forberede seg på å se. Ting som vil være brent fast på netthinnen for alltid. Men det er en helt annen historie, en historie som sannsynligvis aldri vil bli gjenfortalt 😉
Og plutselig satt vi der. Tobarnsforeldre. Den store magen til mamsen viste seg å være en liten jente og nå lå hun oppe hos oss. Blålilla, klissete, hoven og forslått, men så fantastisk vakker. Av alle navnene vi hadde på blokka visste vi med en gang hva hun skulle hete. Selv om fattern hadde alle slags kreative navn og rariteter på lager, var det bare ett navn som meldte seg. Navnet på den lille snuppa vi hadde gledet oss så utrolig lenge til å møte. Nora.
Og da begynte fattern å grine.
Første gang i pappas ventende armer
/ Snipp snapp snute, så var babyen ute 🙂
