Nå som plutten nærmer seg sin tredje bursdag har livet gått fra å være forfriskende enkelt til å bli et forvirrende virvar av nye rutiner. Kjære trassalder, hvorfor må du gjøre ting så komplisert?

Noen dager.. 😉

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

– Kan jeg gå ned trappa nå?

– Nei, pappa vente.

– Nei? Okei … hva med nå da?

– NEI! Vente.

– Nei nei, sorry, ikke rop da. Sukk … hva med nå da?

– JA! Nå pappa komme.

– Supert, da kommer jeg!

Jeg vet ikke om det er ham eller alderen jeg skal skylde på, men noe er det. Nye rutiner dukker opp hver eneste dag og de virker like tilfeldig som de er blodig alvor. Hvis jeg skal stå og vente på toppen av trappa til han har kommet seg ned så må jeg gjøre det. Ellers faller hele verden sammen.

– Prrrim!

Så kan man jo selvfølgelig prøve å kjempe imot og si at sånn gjør vi det ikke her i huset, her er det fattern som bestemmer, men det er ofte så veldig lite verdt det. Som den dagen jeg kjørte ned bakken til venstre for huset, isteden for opp bakken til høyre som plutten ville. Raskt oppsummert: Da var den dagen ødelagt.

Jeg trodde bare han ville være muggen i noen få sekunder, men neida. Man skulle trodd jeg hadde kastet favorittbamsen hans på bålet. Hele veien til kjøpesenteret ble en veldig merkelig duett av ABBAs “Super trouper” på radioen og frustrert guttebråk i baksetet. Jeg tenkte det ville gå over, så farlig kan det ikke være at jeg kjørte “feil”. Joda. Det var helt krise faktisk.

Og den kampen er det vel egentlig ikke noe poeng å ta. Jeg vet at man ikke skal skjemme bort barna altså, men jeg vet også at det ikke lar seg gjøre å forklare en to-åring på en rasjonell måte at veien ned til venstre er akkurat like bra som veien opp til høyre. For det er den ikke. Ikke på noen som helst måte.

Det er i det hele tatt en ganske underholdende og noe frustrerende prosess å knekke disse kodene for nye rutiner. En dag er det plutselig helt feil å servere yoghurtbegeret på kjøkkenbenken og han har nye krav og ønsker. Men det er jo ikke alltid han helt vet hva han vil selv eller har ordene på plass som kreves. Så er man i gang med en skikkelig gjettelek for å finne ut hva som ønskes. Det blir en slags 20-spørsmål-prosess med en bestemt Knut Borge som nekter å gi fra seg et eneste hint.

Slik som her for noen dager siden. Jeg visste at han ville ha mat, men ikke hva. Så da lukket jeg bare opp kjøleskapet, pekte på en og en ting helt til jeg traff blink:

– Skal vi seee.. hva er det vi har for noe godt her inne da.. Hva vil du ha da?

– Den! sa han og pekte inn i kjøleskapet fra avstand.

– Jaha ja, sylte?

– Nei, den.

– Røkelaks?

– Nei, den.

– Seterrømme?

– Nei, den.

– Åååh, du mener yoghurten?

– Nei, den.

– Hva da, den?

– Den der.

– Primen?

– Ja, prim!

– Oookei prim ja. Vil du ha en brødskive med prim?

– Nei, ikke brødskive.

– Nehei nei … knekkebrød?

– Ja, knekkebrød!

– Supert! Det var ikke så vanskelig. Kom da, så kan du få den på kjøkkenbenken.

– Nei, ikke.

– Men du sa jo …

– Nei, ikke.

– Åååh, ikke kjøkkenbenken. Spisebordet?

– Nei, ikke.

– Stua?

– Ja! Prim i stua!

Og så løper han smilende i vei inn til stuebordet, klar for å bli servert sin nye rutine. Med prim denne gangen. Neste gang kan det bli røkelaks. Eller sylteagurk. Eller hva som helst annet, gjerne noe vi ikke har i kjøleskapet for å gjøre det ekstra utfordrende.

 
I går: Røkelaks i stua. I dag: Peanøttsmør, prim, syltetøy og banan på kjøkkenbenken.

Men så er det også ekstra gøy at han faktisk begynner å ta sine egne valg, få sine preferanser og stå for det. Og stå for det, ja det gjør han med brask og bram.

Som sagt så vet jeg ikke om dette er begynnende tegn på trassalder eller bare hans personlighet, men jeg liker å tro det er en god miks av begge. Spennende er det uansett, for jeg vet aldri når jeg tråkker rett ut i et minefelt. Det gir meg også muligheten til å få litt hjernetrim ved å knekke nye koder hver eneste dag.

Og det kommer godt med, for etter snart tre år med barne-tv, Drømmehagen og Lille Jack har hjernen min blitt til gugge og senket intellektet med minst tre-fire hakk. Før leste jeg sofistikerte bøker og var et oppegående menneske, nå ser jeg på Ullared og ler hjertelig av prompehumor. Så i takt med at plutten blir smartere for hver dag, blir jeg bare dummere.

Så takk, kjære trassalder, takk for at du drar meg opp av søla og tvinger meg til å tenke. Selv om jeg frykter at vi nå har kommet til krysningspunktet der plutten nå er smartere enn meg, så hjelper du til med å holde meg på et nivå der jeg i hvert fall slipper å leve i frykt for at jeg en dag låser meg inn på badet og må ha hjelp for å åpne opp døra igjen.

/ pappa dum

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Plutten har alltid vært glad i tall og bokstaver og her for noen dager siden kom det første virkelig store gjennombruddet.

Jeg satt litt tilbakelent i sofaen og dikterte mens jeg trodde han bare drodlet uforståelige kruseduller, men så kvakk han til når han innså hva han hadde gjort og så på meg med verdens stolteste smil.

Det er kanskje ikke så lett å se hva det står, s´en ser litt ut som et tre-tall og jeg ser han har arvet håndskriften til far sin, men den lille skriften er likevel så ufattelig stor. Det er en helt fantastisk følelse når man forventer å finne krusseduller, men innser at den lille pjokken har skrevet sitt eget navn for aller første gang.

Rettelse: Verdens nest stolteste smil 😉

/ P.S. Ja, teksten er klippet ut og rammet inn.

* Følg Pappahjerte på Facebook *

I jungelen av nyttårsforsetter og store ord er det forfriskende å se noen som setter det nye året på plass 🙂

For nå som et nytt år har veltet seg over oss er det veldig mange som slenger om seg med lovnader og lovord. Endelig har året kommet da man skal bli en langt bedre person enn i fjor. 2014 var kanskje midt på treet, men nå skal alt bli så flott og fint. I år igjen, akkurat som i fjor. Og året før det.

Derfor er det så forfriskende å lese tankene til en som ser på det nye året med realistiske øyne.

I innlegget “Kjære 2015” tar Karianne Gamkinn, også kjent som Mammadamen, et oppgjør med det nye året allerede før det har startet. Hun setter det nye året på plass og gir det realistiske forventninger til hva det kan forvente av henne. I tillegg til å være gledelig velskrevet synes jeg hun gir en kjempefin og treffende beskrivelse av hvordan det føles å være småbarnsforelder.

Starten sier vel alt: – “Kjære 2015, jeg vet hva du prøver på akkurat nå! Jeg vet at du prøver å lure meg og få meg til å tro at du er annerledes”.

Jeg digger at hun legger opp til et realistisk løp uten vidløftige visjoner som aldri kommer til å innfris, slik som at hun allerede nå vet at stresset noen dager vil bli for mye for henne til å ikke ende opp med “å ryke på en trepakning med kinderegg en hverdags kveld”.

Anbefaler varmt å lese hele innlegget som sitter godt i magen for oss småbarnsforeldre 🙂

-> Les hele innlegget her – Kjære 2015

/ high five for et realistisk nytt år 😉

Den kvalmende følelsen kommer snikende og kryper inn under huden før jeg rekker å reagere. Og når jeg først har tenkt tanken, så blir jeg ikke kvitt den.

Jeg ser på deg og jeg hører deg. Ser det store smilet ditt der du ligger og babler i vei og ler av ting vi tuller med. Ler så helhjertet at det fyller hjertet med sommerfugler. Du snakker til meg, jeg svarer og vi forstår hverandre. Kjenner hverandre som bestevenner. Jeg forelsker meg i øynene dine og ser et blikk fylt av ren glede. Du smiler med hele ditt vesen, slik bare et barn kan. Ingen mørke skyer som skygger for solen. Og jeg smiler tilbake. Et smil som sprer seg fra langt nede i hjerterota.

Men så slår det meg. Treffer meg i brystet som en rambukk:

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Du vil ikke huske noe av dette du.

Alt dette som betyr så mye for meg, alt dette som definerer hvem du er. Alle opplevelsene som gjør meg til verdens lykkeligste mann og de små øyeblikkene som får det til å blomstre i hjertet av glede. Alt dette jeg aldri vil glemme. Du vil ikke huske noe av dette du.

På et eller annet tidspunkt vil det kanskje falme for meg også, for du vil jo endre deg i takt med tiden og vokse til å bli noe annet enn du er nå. Fortsatt deg selv, men likevel ikke. Ikke dette. Og da vil jeg se på deg som den du er da, men akkurat nå er du den du er nå og den du er nå er helt perfekt.

Og jeg vil så gjerne at du skal huske disse fantastiske øyeblikkene vi har sammen. Jeg vil så gjerne at du skal kunne se deg selv fra mine øyne. Oppleve den fantastiske gleden som er deg. Ønsker så gjerne at vi kan prate om dette når du blir eldre, se tilbake på disse dagene og gjenoppleve dem sammen. Men det kommer aldri til å skje, ikke på den måten.

Vi kan se på bilder, jeg kan gjenfortelle hvordan det var, men for deg vil dette for alltid være som dugg for solen. Alt dette jeg aldri vil glemme. Jeg vil så gjerne at det ikke er sant, men samtidig så vet jeg det. Du vil ikke huske noe av dette du.

Og det skjærer meg i hjertet.

Men jeg klinger meg til et halmstrå av håp.

For alle disse tingene vi opplever nå, de er ikke bare opplevelser og kortlevde minner, de er jo også byggeklosser. Viktige deler av den du er og kommer til å bli. Din identitet, din fremtid og person bygger vi sammen her og nå, du og jeg. Den formes litt for hver dag som går, en liten bit av gangen. Og alle disse øyeblikkene av glede, latter og kjærlighet er små møbler i ditt hjertes settekasse som du vil bære med deg resten av livet.

Og det gjør meg atter glad og fyller meg med håp. For ingen kjærlighet går noensinne tapt, den lagres i hjertet og former deg som person. Du vet det kanskje ikke selv, du vil ikke huske noe av dette du, men lytt til hjertet ditt. Det vet.

Det beste jeg kan gjøre nå er å være her når det skjer, virkelig være her. Fange de små øyeblikkene som betyr så altfor mye. Ta det inn og lagre det. Og en vakker dag, når du er klar, vil jeg fortelle deg om det og du vil forstå at det var øyeblikk verdt å leve for.

Smilet du gir meg nå vil kanskje ikke vare evig, men båndet, gleden og kjærligheten vil være med deg for alltid.

/ hilsen pappa

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Et av de rareste fenomenene som oppsto i løpet av 2014 var den veldig overraskende trenden “Slow TV”. Da NRK en gang i tiden startet med å filme Bergensbanen minutt for minutt, trodde jeg det hadde klikket i vinkel for godtfolket i krinken. Men neida, de var bare forut for sin tid og trendsettende, for plutselig ble slow-tv en kjempehit.

Siden den gang har vi fått gleden av å se hurtigruten minutt for minutt, hele landet filmet på langs fra helikopter, sjakk, enda mer sjakk, nordlysjakt, 24-timetimers dekning av en stein (Mannen) som kanskje ville rase ned (men som ikke gjorde det), strikking og sist men så absolutt ikke minst: Salmemaraton. Jeg mistet munn og mæle da jeg innså at NRK uten å tulle hadde planlagt et 60-timers salmeparty der samtlige 899 hits fra salmeboken skulle spilles gjennom.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Bare 867 salmer igjen, dette blir moro!

Og det fikk meg til å tenke: Hva blir det neste? Først tenkte jeg at det ville bli en 24-timers dekning av en nymalt vegg som tørker eller en dokumentarserie fra en gryte med makaroni som koker. Opplev spenningen hele veien fra pakken blir åpnet til makaronien serveres på bordet, fordelt utover en 13-timers makaronispesial!

Men nå har jeg endelig funnet ut hva det neste store kommer til å bli: Skyer! For jeg vet ikke hva det er med skyer som får folk til å gå helt bananas på sosiale medier, men noe er det. Vi ELSKER skyer!

– Jeg elsker skyer! … og deg også da. Glemte nesten det.

Da perlemorsskyene dukket opp på himmelen noen dager før jul tok det i hvert fall helt av på instagrammen min. Jeg så et to-sifret antall skybilder på rappen før jeg forsto at skyer kanskje er noe av det som kanskje opptar oss nordmenn mest.

Noen dager før jul altså, ganske nøyaktig samme dag som jeg var ute og kjøpte juletre. Men hva får folk til å gå mann av huse? Ikke bilder av koselige julegater, julegløgg eller julekos. Neida, skyer. Skyer overalt.

SKYER!!!

Så derfor vil jeg bare si, kjære NRK eller VGTV, hvis dere kan høre meg, her skal dere få en idé til et program som kommer til å ta Norge med storm: Skyjegerne! Vi følger et team med eksperter som klatrer langs land og strand, svømmer over fjorder og går over fjell for å finne landets beste skyer. Jeg tenker 19 episoder, en for hvert fylke.

Hver episode kan lett dras ut i rundt 4 timer, der tre av timene består av et stillkamera som står helt stille og filmer himmelen. Den siste timen går med til å prate med en eller annen lokal krokrygg med en uforståelig dialekt som tatt rett ut av en episode av “der ingen kunne tru at nokon kunne bu”. Han kan selvfølgelig prate ustanselig om ulike fun facts fra skyenes fascinerende verden.

Ikke legg inn for mye action i det forresten, sånt liker vi ikke. Om det ikke dukker opp en sky på en time eller tre, så gjør ikke det noe, for vi elsker å vente i spenning. Kanskje legg inn et par innklippsbilder her og der av Lars Monsen som drar seg i skjeggstubbene, men ikke så mye mer enn det.

Og hvis Monsen er opptatt har dere mailen min. For jeg er jo som alle nordmenn jeg, ser jeg en god sky så må jeg bare knipse i vei og fortelle alle vennene mine om det 😉

Sky i solnedgang (foto: meg sjæl)

/ Skyjegerne – Gullruten 2015?

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Det lå an til å bli en heller stusselig nyttårsaften. Gjestene meldte avbud på grunn av sykdom uka før, og vipps så sto vi der uten planer. Og uten mat. Men likevel skulle det vise seg å bli tidenes kanskje feteste nyttårsaften.

Jeg har alltid hatet nyttårsaften. Bare masse mas og pes for å komme seg til en eller annen klam fest med en drøss ukjente mennesker og venners venner, stivpyntet og striglet bare for å spise tørr kalkun og drikke overpriset champagne. Så må man ut en times tid for å fryse nøttene av seg mens man klemmer folk man aldri før har snakket med, for så å gå inn og snakke om hvor fort tiden går, at vi er blitt et år eldre og hva vi gjorde forrige nyttårsaften.

Det er en av de tingene som er så fint med å ha barn. Det gir deg en utmerket unnskyldning for å bli i sofaen om man ikke føler for å gå ut. I år hadde vi jo faktisk planer på nyttårsaften, men de gikk i knas i siste liten – og da er det så fint å kunne slå seg til ro med at det nok uansett er fint å slappe av hjemme med barna. Og bikkja, for han er jo dritredd for fyrverkeri.

Dritredd … #badumtss

Så da ble det å ta seg en tidlig kveld, bare roe ned. Se litt på tv, ta det piano. Topp stemning.

Men ingen nyttårsaften uten et skikkelig nyttårsmåltid og når man plutselig må svinge seg i siste liten for nye matplaner, så finnes det ingen kalkuner tilgjengelig under 17 kilo. Og det blir litt mye for to voksne. Så, hva gjør man? Æsj, vi bare dropper det. Vi kjører egg og bacon eller noe.

Men så, som en reddende engel på en hvit hest, kom oldemor til unnsetning. En rask telefon og vipps så var det gjort. Noen timer senere sto oldefar på døra med kurven full av mat. Saftig kalkun, saus, stuffing, mandelpoteter (ferdig skrellet!) og waldorfsalat. Alt hjemmelaget, alt helt nydelig. Halleluja!

Resten av kvelden er det ikke egentlig stort å si om. Med middagen unnagjort, ett barn på babycall og ett barn dinglende sløvt fra puppen til mor slang vi oss ned i sofaen med et assortert utvalg nei-mat og 90-tallsslageren “Sleepless in Seattle”.

Classic <3  (foto: Hellogiggles.com)

For å sette et skikkelig punktum for julens ufyselige matuvaner,gikk vi for et skikkelig kalas av snop, tykkskap og e-stoffer. Absolutt ikke noe å skrive hjem om og kanskje ikke den kuleste nyttårsfeiringen i byen, men så absolutt den feteste. Og jeg mener, det må da værra lov å kose seg litt.

Så tok fattern med seg kameraet ut for å ta bilder av fyrverkeriet, før vi traff puta rundt halv ett. Et suss rundt midnatt ble det jaggu også. Som nybakt tobarnsfar er det ikke hverdagskost med et skikkelig smask på truten, så da var jeg egentlig godt fornøyd med kvelden og kunne gå til sengs med et smil.

Det er klart, man føler seg jo litt som en pensjonist når man ligger og leser bok på sengekanten rett etter midnatt på nyttårsaften og lurer på om ikke fyrverkeriet skal gi seg snart, men hey.. Det føltes i alle fall veldig, veldig riktig 😉

Ute og tester nye funksjoner, takk til Tore Hansen for tips 🙂

/ Godt nytt og hipp hipp!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Jeg lukker døren bak meg. Sakte, forsiktig, varsomt. Jeg venter et minutt eller to, lar øynene venne seg til mørket. Hører på lyden av deg, lager ingen selv. Sniker meg bort til sengen din og titter over kanten. Der ligger du. Fredfull, rolig og perfekt.

Jeg tar tak i dynen, brer den over deg og sørger for at fingrene mine stryker over skulderen din på veien. Må bare kjenne varmen fra deg. Jeg vet ikke om du egentlig trenger dynen i kveld, det er ikke så kaldt, jeg vil bare så gjerne bre over deg. Være der for deg, ta vare på deg. Vise at jeg passer på deg, selv når du sover.

Du smatter urolig og vrir på deg, så jeg lister meg stille vekk. Hører at du finner roen igjen og sovner før varmen fra deg har forlatt fingertuppene. Lyden av rolig pust fyller rommet med en harmonisk trygghet som sniker seg inn i hjertet og gjør meg varm, stolt og lykkelig.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg vet ikke om du egentlig trenger det, men jeg trenger det. Trenger å bre over deg for å se deg, føle deg og høre deg en siste gang før dagen er omme.

/ Sov søtt, lille plutt

P.S. Synes du Pappahjerte fortjener å bli Årets Nykommer eller Årets Livsstilsblogg på Vixen Blog Awards? Klikk her for å stemme 🙂

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Små barn er overraskende smarte. Irriterende smarte noen ganger faktisk.

Her i huset er det alltid plutten som våkner først om morgenen. Så hopper han ut av senga og vekker meg. Så tasser vi ned og lager frokost mens lillesnupp og frua sover videre så lenge som mulig. Derfor prøver jeg alltid å holde støynivået nede på morgenkvisten, slik at jentene kan få hentet inn all den tapte nattesøvnen de kan.

Men plutten vil så gjerne opp til mamma og vise henne plastelinakreasjoner og andre ting. Men da svarer jeg alltid det samme. Ikke gå opp trappa, mamma sover. Ikke slå med dørene, mamma sover. Ikke bråk så fælt a, mamma sover.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ikke hopp så fælt a, mamma sover

Ofte tar vi oss gjerne en tur ut, enten for å gå tur med vovsen eller kjøre en sveip for å gjøre unna noen ærender. Det var akkurat det vi gjorde her en dag da plutten plutselig liret av seg noe som både var smart, frekt og sjarmerende.

For her en dag var vi ute på kjøretur, bare han og meg. Jeg foran, han bak. Som oftest pleier jeg å prøve å holde praten gående for at han ikke skal kjede seg bak der, men denne dagen var han travelt opptatt med leketelefonen sin og var ikke spesielt interessert i å prate med fattern. Så da begynte jeg å synge med til radioen. Først litt lavt, deretter litt høyere.

Etter hvert som selvtilliten steg sang jeg både høyt og stolt. Ganske fornøyd med egen stemme satt jeg og funderte på om jeg skulle vurdert å melde meg på Idol et år, med da smalt det plutselig fra baksetet.

– Pappa?

– Ja?

– Ehm … pappa?

– Jaaa?

– Pappa … ikke synge, mamma sover.

Snakk om å knuse drømmene til folk! Samtidig er jeg også litt stolt over pjokken som klarte å pønske ut en så enkel og genial plan for å få fattern til å klappe igjen brødsaksa. Skyld på at mamma sover. Litt smart, litt frekt, men mest sjarmerende.

Så da ble det å skru av radioen og innse livets kjipe realiteter: Jeg har en sangstemme som kan få en 2-åring til å bruke sin egen mor som unnskyldning for å slippe å høre mer. Det burde være et greit hint.

Aldri mer av dette :-/

/ stille som en østers

* Følg Pappahjerte på Facebook *

P.S. Hvis du synes Pappahjerte fortjener tittelen “Årets Nykommer” eller “Årets Livsstilsblogg” under årets Vixen Blog Awards, pliis bruk 6 sekunder på å gå inn her og stemme på meg 🙂 Klikk her for å stemme

Sto på badet i går kveld og pusset tennene. Ved siden av meg sto frua og gjorde det samme. Så sa jeg:

– “Jeg ser at Komikerfrue har begynt å jogge igjen”.

Hun svarte ingenting. Bare stirret. Det blikket, du vet, som en truet slange før angrep. Duringen fra den elektriske tannbørsten ble som den raslende lyden av en klapperslange. Og jeg forsto: Ingen brå bevegelser nå. Bare beveg deg sakte og gå rolig ut fra badet. Rooolig.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

At det var?!

Ja ja, da vet jeg det i hvert fall. 10 uker siden fødselen, men tydelig at noen ikke er helt der enda. Greit å vite. Tror kanskje jeg bør ligge lavt et par dager, vet aldri når en sånn kommentar kan komme tilbake og bite meg i ræva.

Fillern også, nå som romjulen gikk så fint og allting. Dumme mannnen.

Les også: Dumme ord fra en dum manns munn

/Hai fai!

P.S. Pliiiis stem på meg hvis du synes jeg fortjener tittelen “Årets Nykommer” eller “Årets Livsstilsblogg” under årets Vixen Blog Awards.

Klikk på bildet for å stemme 🙂

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Bak luke 16 finner vi to små radiosnutter, for på fredag hadde jeg nemlig den store glede og ære av å få besøke det kjempetrivelige fintfolket i NRK for å prate litt om julen, Vixen Blog Awards og alt det der.

Jeg hadde blitt invitert dit mot at jeg tok med meg en liten pyntegjenstand som jeg kunne henge radiostudioets juletre og fortelle en personlig historie som hører med gjenstanden.

Valget falt til slutt på en pepperkake som plutten og jeg hadde bakt tidligere i uka, Med den fulgte en historie om en av mine aller beste juleminner.

Siden kaffen var god og stemningen på topp, ble jeg sittende i studio også over nyhetspausen og ble jaggu med på to ulike klipp :-). Og de kan du selvfølgelig høre her.

Hør klipp 1: Pepperkaker og juletradisjoner

Hør klipp 2: Vixen Blog Awards og stikk i siden til Caroline Berg Eriksen

Og du.. hvis du har lyst til å være en engel og stemme på meg for årets Vixen Blog Awards i kategoriene Årets Livsstilsblogg og Årets Nykommer, så gjør du det ved å klikke på bildet under:

Får du ikke opp bildet? Klikk her for å stemme

/ High five, 8 dager igjen til jul

* Følg Pappahjerte på Facebook *