Her forleden dag skiftet jeg lyspære på badet. Ikke noe å hoppe i taket for, men jeg gjorde det. Uoppfordret. Måtte kjøpe ny pære i butikken og greier. Så dro jeg hjem og skiftet den, helt uten å utsette det, jeg bare gjorde det.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men hvor ble det av bonuspoengene mine? Det lille nikket fra frua som bekrefter at jeg har gjort noe bra. Den overraskende stemmen og det påfølgende smilet, hvorfor fikk jeg ikke noe?

Tiden gikk og ingen takk kom. Jeg mener, ikke at jeg ønsket det heller, men det hadde jo vært hyggelig med en ørliten bekreftelse på at hun hadde registrert at jeg faktisk hadde skiftet lyspære sånn helt uten å bli bedt om det. Men neida. Ingenting.

Timene passerte og stillheten fylte rommet ut i tåspissene. Det som hadde startet som en liten tanke, hadde nå blitt alt jeg tenkte på; hvorfor ikke så mye som et liiite takk? Er det slik at det er slutt på takkingen for småting nå som hun har satt to barn til verden? Det er jo forsåvidt forståelig det, men jeg savner mitt lille takk. Den lille bekreftelsen på at pappa har vært flink. En liten hundekjeks å klamre seg til i hverdagen. Men neida.

Til slutt klarte jeg ikke å utstå ventingen, jeg måtte vite. Problemet med å etterlyse bonuspoeng er at da har man umiddelbart ødelagt den. Bonuspoeng er en veldig sart ferskvare. Men likevel måtte jeg få oppklart hva som var på ferde. Så jeg prøvde på listig vis å spille det inn på en måte som snek seg under radaren. Det klarte jeg selvfølgelig ikke.

– Neida så … skal jeg holde Fersken litt hvis du må på do eller?

– Hmm? Jeg må ikke på do.

– Nei … okei, nei jeg bare lurte. For da kan jeg ta henne altså, hvis du må tisse eller noe. Eller bare gå på do liksom, hvis du vil altså.

– Ehm … ja vel, men a- Ååh, har du skiftet lyspæra der inne?!

– Hæ? Å ja, jo jeg har vel det.

Så hadde hun altså bare ikke vært på doen nede på en stund. Hun hadde ikke sett det og nå hadde jeg ødelagt overraskelsen. Vel vel, der gikk den muligheten for bonuspoeng. Men fasan heller, jeg trenger de bonuspoengene! Jeg skal bort opptil flere kvelder denne uka og neste uke er det julebord med gutta.

Sukk, jeg får vel vaske dusjen da.

/ High five

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Hvordan kan jeg forklare for en som aldri har kjent det, som ikke vet hvordan det føles? Varmen fra et lite barn som kommer opp i sengen en tidlig morgen og kryper tett inntil deg. Som ligger og koser seg på puta mens han mumler litt om alle inntrykkene fra i går.

Gleden av å legge armen rundt den lille bylten, kysse ham på kinnet og kjenne lukten av et lite bustehode som nysgjerrig har våknet til en ny og spennende dag. Føle trøtte tær som krøller seg av glede.

Kjenne glede over å høre den lille stemmen som snakker engasjert og forteller ting som av og til henger på greip. Av og til ikke.

Se det lekne glimtet i et blikk som aldri har blitt skuffet av livets realiteter. Øyne fulle av store tanker og veldig få begrensninger. Øyne fulle avoptimisme, øyne fulle av glede.

Følelsen av å vite at jeg skal være der for ham gjennom alt, holde ham i hånda og vise ham veien. Stoltheten av å være noe mer enn bare meg, prikkingen fra en kjærlighet så sterk av den smerter i hjertet.

Hvordan kan jeg forklare for en som aldri har kjent det, som ikke vet hvordan det føles?

/ hilsen stolt pappa

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Tidligere denne uken fikk jeg bilbane av frua i huset. Rett før helgen fikk jeg endelig koblet den opp, skrudd av telefonen, låst døra og rigget meg til. Nu jävlar 🙂

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Lukten av svidd gummi og håndkontrollen som går varm. Lyden av bilene som suser rundt banen helt til jeg blir overivrig og klemmer så hardt på kontrollen at bilen får luft under vingene og tar av som et charterfly. Den nærmest hypnotiske effekten av å se bilen suse runde etter runde etter runde, rundt og rundt til det nesten går rundt for hodet. Det er nesten som meditasjon å sitte der og se bilene og tiden fly av sted, hånd i hånd.

Jeg tenkte først at jeg hovedsakelig kom til å holde på med bilbanen alene, men som en uventet og fantastisk bonus viser det seg at fattern ikke er den eneste mannen i huset med en fascinasjon for raske småbiler. Jeg så det i blikket hans med en gang jeg pakket opp bilbanen. Plutten var hektet!

Er i farta!

Det tok ikke mange sekunder med å observere fattern i aksjon før han ville prøve seg utpå selv. Det geniale med disse bilbanene er at de har en barneinnstilling som gjør at man kan kjøre akkurat såpass fort at bilen ikke kjører av banen.

Det fungerte i … tja, kanskje 2 minutter, før plutten ville ha bilen til pappa som kjørte mye fortere. Så da skrudde vi av barnefunksjonen og siden da har det vært full fart, null stans og bilene har flydd veggimellom.

Her har det gått litt fort i svingene

Noe sier meg at Christina fortsatt ikke aner hva hun har satt i gang. Gutta boys har tatt over stua og slik kommer det til å bli en stund. Banen okkuperer allerede halve stuegulvet og slik kommer den til å holde stand helt til vi utvider med enda flere skinner.

Her blir det ikke plass til no tørkestativ nei!

Jeg kan ikke huske å ha sett ham kose seg SÅ fælt med noe noen gang, kanskje med unntak av når han leker i sofaen med mormor, men når man ikke har en slik tilstede så er bilbanen en soleklar kandidat til tronen. Jeg tror aldri jeg har hørt ham hyle og hoppe så oppglødd som når bilene suser forbi i full fart. Og det passer bra, for det gjør jeg også.

Å se ham trykke inn knappen og følge med på bilene med et smil som strekker seg fra øre til øre fyller meg med like mengder faderlig stolthet og ustanselig glede. Endelig har jeg fått meg en skikkelig lekekompis.

Eller som Christina sier: Det er i hvert fall ikke noen tvil om at det er din sønn.

/ Vrooom vroom, god helg!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Med to barn i huset blir det litt mer kaotisk enn med bare én. Det er litt ukontrollert hele tiden og det er alltid noe å henge fingrene i. Det er litt kaos og litt kontroll, men så er det også noe mer. Det er familie.

Det er fire personer og en hund under samme tak, det er en gjeng, det er et fellesskap. Og det føles godt det. Godt å være en del av gjengen, leve litt for noen andre, passe inn i sin rolle, være en del av familien.

For å være småbarnsforeldre er mer enn bare å være seg selv. Det er en identitet større enn det. Det er et livsvarig engasjement, et ansvar, en mening, et kall. Det er familie og det føles godt. Veldig godt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

/ God helg!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Det er så rart å ha barn i barnehagen. Hele dagen mens han er borte sitter jeg og lurer på hvordan han har det. Kanskje ikke hele tiden eller jo, det ligger og murrer bak i hjernen et sted.

Hva driver han med nå? Kanskje han spiser? Lurer på hva han spiser… Mon tro om han har det bra? Tenk om ingen egentlig liker ham? Tenk om han plager andre? Lurer på hva han driver med nå. Sikkert noe plastelina eller kanskje han er ute og plasker i søledammer? Ja, det er sikkert noe sånt. Lurer på hva han driver med nå.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Noen dager er det selvfølgelig ekstra ille, gjerne når man er litt sliten selv. Da gleder man seg bare til å hente hjem den lille superstjernen og kose ham halvt i hjel. Men hvordan har det egentlig gått i barnehagen? Har han noen venner egentlig eller er han bare en ensom ulv som ikke egentlig trives?

Da er det så fantastisk når man opplever sånt som jeg opplevde i går. I førsteomgang blånektet han på å dra hjem fra barnehagen og var altfor opptatt av å vise frem leker og leke med de andre barna til å bli med pappa hjem. Det er et godt tegn. Men så da, når han endelig gikk med på å bli med hjem så skjedde det noe som fikk hjertet til å smelte ned i sokkene.

På vei ut døra fikk han en ha-det-kos av en av jentene. Ok, det var ganske trivelig, men ikke noe helt utenom det vanlige. Like før han rakk å få på seg støvlene hørte jeg at en av de andre jentene på avdelingen også ønsket å si ha det til ham. Så jeg sendte ham inn igjen for en siste kos. Og det fikk han, pluss et suss på kinnet!

De er jo så små disse barna, de bærer følelsene på utsiden og er ikke redde for å vise det. Om de er lei seg så gråter de, om de er sure så skriker de og om de er litt glad i hverandre ja så susser de like gjerne på kinnet. Det var så utrolig koselig å se, også så veldig betryggende for en sliten pappa som hadde sittet med en liten knute i magen hele dagen og lurt på hvordan sønnen hadde det i barnehagen. Det var ikke noe Hollywood over det hele, bare et lite suss for å si ha-det og takk for nå. Sånt kan varme et pappahjerte 🙂

På vei ut døra ble vi stoppet en siste gang av en av de andre gutta på avdelingen som også ville ha ha-det-kos. Og det var minst like rørende, for det er noe med slike åpenhjertige følelser blant gutter. Det er jo ikke ofte man som voksen mann roper ut til en kompis at man vil ha ha-det-kos før han stikker, men for småttisene er det den mest naturlige ting i verden.

Jeg kommer fra en familie av klemmere og har alltid vært en klemmer selv, og slikt som dette varmer selvfølgelig et gammelt klemmehjerte.

En fin avslutning på dagen og en god begynnelse på helgen, alt som skal til er en klem. Og et lite suss på kinnet.

Noen som har arvet klemmegenet til far sin, si 🙂

/ God helg

* Følg Pappahjerte på Facebook *

I går var plutten og jeg involvert i en heftig biljakt! Hendelsen var faktisk ganske dramatisk og endte i en kollisjon med store personskader.

Heldigvis fikk jeg fanget alt på film.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når man er ung og nyforelsket skal hver dag helst være en fest. Begjæret skal brenne som en flamme, gnister skal fyres av ved hvert eneste kyss og enhjørninger skal spille trompetfanfarer hver gang kjæresten entrer rommet.

Etter hver som forholdet går fra nytt og spennende til etablert og komfortablet blir det derimot langt færre enhjørninger og langt flere joggebukser. Kanskje er det ikke sånn for alle, men for mange. Veldig mange. Og det tror jeg er bra. Ikke bare bra egentlig, men også helt naturlig. For sånn er det jo med alt. Selv om du kjøper deg en ny bil til 1 million kroner eller går til anskaffelse av verdens søteste, mest lodne hundevalp så vil det før eller siden miste sin nypolerte glans og bli ting du kjenner godt og er vant til å ha i livet.

Slik er det også med kjærligheten og i dag vil jeg rett og slett slå et slag for hverdagskjærligheten. For om jeg skal være ærlig så har jeg alltid vært mer glad i hverdagsromantikk enn den stormende nyforelskelsen. Stormende forelskelse fører med seg så mange vidløftige visjoner og rosa skyer, men jeg liker det bedre når ting faller på plass og man ser livet for hva det egentlig er. Hverdager. Og det er hverdagene som er vanskelige, det er da man virkelig får sett hva forholdet er verdt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Lite glam, men veldig mye kjærlighet <3

Hvem som helst kan være nyforelsket og sveve på en rosa sky, noe helt annet er det når man er på sitt femtende døgn i den samme slitte joggebuksa og alt i huset lukter babygulp. Ikke har man rukket å se venner på en stund, ikke har man sovet en hel natt på flere uker og sex..? Vel.. til helga kanskje.

Men det er jo det som er livet, det er jo de små kyssene på kjøkkenet mellom middag og leggetid eller en kos i sofakroken på kvelden, det er jo det som er kjærlighet. Hverdagskjærligheten altså, ikke Hollywood.

Jeg synes ingen har beskrevet dette bedre enn Siri fra NRK P3 i dette utklippet:

Jeg synes dette er så fantastisk godt sagt! Det er så ekte og så hverdagslig. Det virker kanskje kjedelig, men det er jo dette man som småbarnsforeldre ønsker. At ting går på skinner og at man forstår hverandre midt oppi alt det andre som foregår.

Man trenger ikke prate om det, man skjønner det bare. Vi gjør det vi må nå, så sees vi på kjøkkenet for et knekkebrød i ny og ne. Det er hverdagskjærlighet det og noen ganger er det alt som skal til.

Fyr i peisen og barn på fanget, det er lykke for meg.

Jeg tror faktisk de forholdene der man kan være godt fornøyd med slik uraffinert hverdagskjærlighet er de sterkeste og de med best forutsetning for å komme seg gjennom småbarnsperioden. For det er lite glitter og glam i den perioden. Veldig lite faktisk. Men bæsjebleier er det mye av da.

Enda mindre glitter og enda flere bleier blir det med to barn i hus. Aldri har enhjørningene vært lenger unna og der kan de egentlig holde seg også. For med bleier og gulpekluter opp etter ørene kan det være mer enn godt nok å møtes ved kjøkkenbenken for et knekkebrød sånn rundt klokken ni.

Det er ikke så mye mer som skal til for å bekrefte hverdagskjærligheten. Kanskje et lite kyss, men det kan forsåvidt også vente til freddan.

/ skål for hverdagskjærligheten!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Hele livet har jeg egentlig lurt på hva som definerer selve drømmedama. Er det hun med de største puppene eller en som kan mer enn meg om rock? Nå har jeg endelig knekt koden!

Da jeg var yngre var jeg mest opptatt av utseendet. Barnslig opptatt av utseendet egentlig, slik man gjerne er når man er yngre. Hun må være pen, ha fin kropp og for øvrig kan hun gjøre hva hun vil. Så blir man litt eldre og innser at kjæresten er en person man skal dele bittelitt mye tid sammen med resten av livet og da blir plutselig personligheten litt viktig likevel.

Men det var nok ikke før i går jeg innså at jeg faktisk har klart å kapre drømmedama. For hva definerer egentlig en drømmedame? Er det egentlig en styrtrik Pamela Andersen på en god dag i medvind eller er det en søt hverdagsjente som virkelig forstår deg? Jeg går for det siste og det innså jeg altså først i går.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For fra å gå fra min ungdomsdefinisjon av en drømmedame som var “hun må være digg, resten er det ikke så farlig med”, innser jeg nå at drømmedama er en person som ørten ganger kan spørre “Hva ønsker du deg til bursdagen?” og hver gang få svaret “Æssss, jeg veit ikke ass”, og likevel klare å lese såpass mellom linjene og forstå sin mann såpass godt at hun deretter går ut og kjøper dette:

 Lykke <3

I 33 år har jeg ventet. I snøstorm og regn, men jeg har aldri gitt opp håpet. Og nå kan jeg endelig rope ut til verden at jeg er en lykkelig mann. Endelig har jeg fått det jeg alltid har drømt om. Jeg har fått min helt egen Scalextric bilbane!

… ja, også drømmedama da 🙂

/ Vroom vroooom!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

For litt over en måned siden forlot vi fødestua med lille Nora i armene.

– Puh! Okei, det der var ganske sjukt, men så skal vi ikke tenke mer over det, bevege oss videre og antakeligvis aldri besøke en fødestue igjen i hvert fall, tenkte jeg og slo meg til ro med den tanken.

Men nå, selv mange uker etterpå, innser jeg at frua mi har blitt gal. Det har rett og slett rablet for henne, for det finnes ingen annen logisk forklaring for at hun FORTSATT ser på “Fødeavdelingen” på TV.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Fødeavdelingen eller Eksorsisten? Likheten er slående. (Skjermbilde: FEM)

Jeg hadde en viss forståelse for at hun ville se på føde-tv da hun gikk gravid for å lære seg litt om hva hun kunne forvente etc, men nå? Nå som vi er ferdige og hun truer med at jeg skal klippe strengen hver eneste dag? Hvorfor fortsetter hun å se på damer som skriker, mager som kuttes opp og kroppsvæsker som spruter veggimellom?

Ragnar synes ikke fødestua var veldig imponerende, men utsikten var fin da. (Skjermbilde: FEM)

Man tenker jo at et slikt program i hvert fall vil være såpass ålreit at de skåner seerne for de mest grafiske tingene, men neida. Jeg kommer ikke så mye som inn døra til stua før jeg hører høylytte primalskrik fra skjermen og ser oppblåste damer som freser mot seg, gir fingeren til mannen sin, kaller på demoner og dekker størstedelen av skjermen med blod.

Dette er jo klassisk gullrekka-materiale … (Skjermbilde: FEM)

Hvorfor ser man på dette? Som mann er det langt utenfor min fatteevne. Jeg kunne selvfølgelig skrevet noe forståelsesfullt og fint om at jeg forstår at hun vil se tilbake og minnes kvelden på fødestua, at hun føler sympati for kvinnene på skjermen og at hun vil bevitne mirakelet når et lite barn kommer til verden … men det kommer ikke til å skje.

Det er jo ingen som ligger hjemme med influensa som googler seg frem til videoer av folk som spyr, er det vel?

Det er ting som dette som får meg til å innse at menn og kvinner nok aldri kommer til å bli helt like.

Kanskje er vi fra to ulike planeter likevel.

Lystgass ja… dere har ikke noe til overs til seerne da?! (Skjermbilde: FEM)

I så fall er menn fra “normalia” og kvinner fra “galskapia”, for å se på føde-tv når man akkurat har vært gjennom en fødsel selv virker for meg like logisk som å sette en gris til å se en dokumentar om hvordan pølser lages.

/ Helt normal galskap

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Det er muuuulig jeg har glemt å si det tidligere, men jeg har bursdag.

I dag.

Jeg altså.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Bursdag.

Et av mine beste minner fra barndommens bursdager var å ligge i sengen og vente på å bli overrasket av resten av familien med boller, kakao og gaver. Man ble jo alltid liggende og late som man sov, for hele natten gjennom våknet jeg for å sjekke klokka, hjertet i halsen og sommerfugler i magen.

Men når man blir 33 år gammel er det jo selvfølgelig ingen som bryr seg nok til å stå opp tidlig for å lage frokost og kakao til deg lenger. Vel vel Kjell, da får man vel bare ta biffen i egne hender da.

Så med plutten på armen og bursdagssommerfugler i magen tasset jeg ned på kjøkkenet i dag og pisket sammen en liten bursdagfrokost til oss gutta som vi nøt med brask og bram før barnehagen. For er det én ting som er sikkert så er det at på bursdagen skal man ha kakao med krem. Masse krem. Og gaver selvfølgelig.

Ristet brød med brunost, kakao med krem og pakke. Livet blir ikke stort bedre enn dette.

Trøtt i trynet, tynn i hyssingen, ett år eldre og krem på schnasen, men ellers tipp topp!

Og med litt hjelp fra en god hjelper …

Nixon-klokke! Akkurat det jeg ønsket meg 🙂

Så takk til plutten for en veldig koselig bursdagsmorgen, mens mamsen og lillesøster sov ut etter en hard natt. Godt at vi gutta kom oss opp litt tidligere for å få prioritert viktige ting her i livet. Kakao altså. Kakao med krem.

/ Hipp hipp

* Følg Pappahjerte på Facebook*