I alle mine år som barnløs ungkar er det én ting jeg har fryktet mer enn noe annet: Bleieskift. Tanken på bleier som stinker av grevlingrap og bajs fra gulv til tak. Jeg overdriver ikke hvis jeg sier at jeg har vært livredd for det. Selv ved fylte 30 år var jeg overbevist om at bleieskift fikk bli mors oppgave og ikke noe jeg noensinne ville omgås.
Stå der med bajs i håret mens en utakknemlig unge bare bajser videre og tar null hensyn til fatterns vemmelse? Flere ganger om dagen inntylle meg i lukter så ille at de kan få malingen til å flasse av veggene? Nei takk.
Men så går det noen år …
Og i dag innså jeg noe rart. For når barna en dag er tørre og helt ferdige med bleier kommer jeg til å savne det. Skikkelig. For der jeg før så frykt ser jeg nå kos.
Det er noe lunt og hyggelig med et bleieskift. Gleden av å utføre det ultimate innen personlig service, sette på en tørr og god bleie, slenge på nye klær over og se smilet til den lille tassen på stellebordet som smiler fornøyd som en stor takk for hjelpen.
Det er litt kosestund over det hele. Det hadde jeg aldri trodd. Og jeg kommer til å savne det.
Så er spørsmålet: Er det rart eller bare helt normalt?
/ hilsen bleieskiftarbeidet
* Følg Bleiehjerte på Facebook *