Denne uken har jeg vært så heldig å få spille inn podcast sammen med Silje fra Mammabanden!

Episoden slippes i deres kanaler til uka, men etter innspillingen ble jeg sittende å tenke over det å bli eldre. Vi snakket nemlig litt om det underveis – at det er femtenhundre år siden russetiden, at man plutselig får et og annet grått hår etc.

Og jeg synes det er så sprøtt, for mentalt føler jeg meg ikke en dag over 25, men samtidig ser jeg jo at alderen i passet ikke er til å ta feil av. Jeg er 37.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Men selv om jeg føler meg ung, innser jeg også at 30-årene så langt er mitt favoritt-tiår. Mye takket være barna selvfølgelig, men det er mange andre fordeler ved å bikke 30 også.

Når man er yngre er man gjerne veldig opptatt av hva andre tror og mener om en. Synes de jeg er kul, liker de der meg, er denne buksa innafor, kan jeg gå sånn på håret etc.

Men jo eldre man blir, dess mindre bryr man seg om sånt. Ikke lenger en usikker kalv, men en fullvoksen okse. Og det er ganske befriende. Man blir langt mer bevisst på hva som faktisk er viktig i livet. Familie, barn og egen lykke.

Ungdomstidens forvirrende natur og sterke tilknytning til venner, viskes sakte ut og erstattes av en godt fundamentert bevissthet rundt egen identitet og verdier. Som er en fin måte å si at man i langt større grad enn tidligere i livet driter litt i hva alle andre mener.

Med alderen kan man også tørre å vise seg mer sårbar. Som å innrømme at man liker en sang fra et særs upopulært band, eller at man helst ikke vil være med på fest. Kunne jo ikke si sånt da man var yngre.

Husker at jeg en gang på videregående kom over en sang av Backstreet Boys som jeg faktisk likte. Og jeg innså umiddelbart: Dette må ingen få vite. Denne hemmeligheten tar jeg med meg i grava. Det blir mellom Nick, Kevin, Brian, AJ, Howie og meg.

Too cool for school (og i hvert fall Backstreet Boys) 😂

Noe annet man kan like i 30-åra uten ironisk distanse, er hagearbeid! Ja, for det liker jeg faktisk. Og jeg liker å like det. Innser at det er et alderdomstrekk av dimensjoner, men heller en dag i hagen enn en kveld på byen.

Spesielt om man er to. Småprate litt, luke litt, drikke litt kaffe. Tøyse med barna. Nydelig.

Og når hengeren er full av hageavfall, kan man suse av sted på søppeldynga. Nok en ting man kan bli glad i etter fylte 30!

Jeg har i hvert fall blitt det. Skikkelig. Dra på meg arbeidsbukser, få på en podcast eller noe musikk på øret og jobbe med hus og hage. Det er fint det. Ta litt ansvar. Være litt voksen.

Ja vel, så er jeg ikke ung og hipp lenger, men alle menn begynner tilsynelatende å likne på George Clooney så fort de får noen grå hår på nøtta, så jeg har jo det å glede meg til.

Og du kan glede deg til en ny episode av Mammabandens podcast til uka 😉

/ ”Heller en dag i hagen enn en kveld på byen” – Mann 30+

Det er rart hvor sjeldent vi gjør det, når det er så utrolig trivelig. Lager en pizza eller to, blander en stor mugge med saft, setter på en film og tar middagen i sofaen.

Det har vi gjort i kveld. Bare vi fire. Gjengen.

Og det er i sånne øyeblikk man kjenner lykken komme boblende opp fra magen. Når man sitter skulder mot skulder og koser seg. Sprøstekt pizza, tullete film, småfnising i sofakroken og kjernefamilien på sitt beste.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Da er det lett å glemme alle søvnløse netter. Alle bleier man har skiftet og gulp med blåbær. Alle de tanker, bekymringer, frustrasjoner og utfordringer man har møtt i årene så langt som småbarnsforeldre.

For det er jo en del jobb med barn. I hvert fall i starten. Et helt nytt liv med nye utfordringer. En totalomveltning på alt man kan og vet fra før. Plutselig står man på bar bakke med et kliss nytt menneske i armene. Det kan være fryktinngytende, spesielt i starten.

Men etter hvert får man taket på det. Ting blir enklere. Så går det enda litt tid og ting blir enda enklere, og plutselig har du nesten glemt hvor vanskelig du synes det var en gang i tiden.

Så du lener deg frem, fisker frem en pizzabit, gnukker deg på plass i sofaen igjen og lar lykken synke inn. Vi har det bra, vi.

Og i morgen er det lørdag.

/ Ha en fantastisk helg, folkens! 😊👍

Her prøver man å oppdra barna til å bli røddige folk. Har ingen mal å følge, men gjør sitt beste langs veien.

Det er prøve og feile, jeg innser det. Men jeg trodde vi hadde taket på det. Trodde vi skulle klare å oppdra pluss minus anstendige mennesker.

Men i går ropte de på meg. Måtte vise meg noe på tv-en. Noe viktig.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Okei, tenkte jeg. Dette blir spennende.

Har de funnet noe spennende på tv nå. Kanskje noe interessant fra dyrenes verden? Kanskje noe samfunnsaktuelt? Kjenner jeg er spent.

Og.. vel.. et eller annet sted langs veien må vi ha feilet 😆

/ Hvordan klarer ungene å finne sånt på youtube? 😂

De siste dagene har det eksplodert av fantastiske farger og nydelige blomster i hagen. Jeg er så glad for at forrige eier var et hagemenneske, for det nyter vi godt av nå! Lilla, rosa, hvitt, gult, alle regnbuens farger er representert.

Og sånt må selvfølgelig dokumenteres.

Det er bare ett problem..

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg legger nemlig ofte merke til blomstene på vei til og fra hjemmekontoret i garasjen. Og dit går jeg alltid i de samme grusomme kontorskoene. Crocs.

For som alle vet: Crocs er skotøy totalt blottet for både verdighet og finesse. Stygge, men komfortable.

Derfor synes jeg det var så komisk da jeg gikk gjennom bilderullen på telefonen for å plukke ut de fineste blomsterbildene, og så at halvparten av bildene blir ødelagt av noe fælt.

Flott blomst i front, grusomme sko i bakgrunnen.

Så derfor ønsker jeg å by dere på en ørliten bildespesial jeg har valgt å kalle: Stygge sko og vakre blomster.

Enjoy 😊

/ Ha en styggfin uke! 🌸🌼👟

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Kall meg crazy – i går prøvde jeg noe helt sjukt!

Jeg skulle nemlig bare ha meg litt kveldsmat.

Men da jeg åpnet kjøleskapet fant jeg noe…

Innerst, bakerst, bortgjemt og glemt. Et beger med cottage cheese.

Jøss, cottage cheese, tenkte jeg. Det kan jeg ikke huske å ha kjøpt i det siste.

Og ganske riktig, da jeg så på datoen, viste det seg at hytteosten hadde gått ut for ganske nøyaktig 5 uker siden. Blæh!

Syrnet melk fem uker etter termin – den er det bare å kaste.

Men så slo det meg: Kanskje ikke? Man hører jo støtt og stadig at altfor mange kaster altfor mye mat, og at mye av maten er helt fin etter utløpsdato.

Men pasteurisert skummetmelk? 5 uker på etterskudd..? Ett sted får grensa gå. I bøtta med seg.

Men jeg er jo litt gæren. Liker å leve litt på kanten. You only live once og hele den pakka der, så derfor fisket jeg den opp av søpla igjen og kastet den eldgamle årsgangsosten i en skål.

Hakket opp en halv banan, slang på litt syltetøy og et dryss kanel. Nå blir det kveldsmat. YOLO!!

Og vet du hva?

Det smakte altså…

Helt nydelig!

Osten bar overhodet ingen preg av å ha gått ut på dato, men smakte derimot helt fortreffelig.

Så husk det: Best før, men ikke nødvendigvis dårlig etter.

Bare fordi noe har gått ut på dato, betyr det ikke at det MÅ være dårlig. På samme måte som at melk som har blitt sur etter fire døgn på kjøkkenbenken, ikke nødvendigvis er god bare fordi den har 3 dager igjen på utløpsdatoen.

Datostempelet er veiledende, ikke en absolutt lov.

La nesa bestemme 😊

Neste uke: Gå inn i stua før jeg har tatt av meg lua #crazy #IDGAF #YOLO

Jeg husker så godt da jeg var yngre og bodde i Oslo. Dugnad var det aller siste jeg hadde tid til. Ikke fordi jeg var så fryktelig travel, jeg bare gadd ikke. Tenkte at dugnad var noe fordømt tullball. Fly rundt med en gjeng gamlinger og prate om været, mens man raker litt løv og jobber gratis? Nei, da spretter jeg heller en pose potetgull og setter på en film.

Og det verste er at jeg gjorde en aktiv innsats for å slippe også. Kunne gjerne finne på å halte de siste 100 meterne inn mot døra, bare sånn i tilfelle noen så meg. Skulle gjerne deltatt asså, men eh.. tråkka over.

Men så får man barn da, også blir man litt eldre og litt mer moden i nøtta og innser at dugnad får verden til å gå rundt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I morgen, når de små tottene i barnehagen kommer løpende inn porten, vil de bli møtt av en barnehage som skinner som et sølvsmykke. Nyvaskede vegger, nyraket grus, 350 tonn med kvist og løv og drit fjernet.

Litt av det har jeg bidratt med. Og det gjør meg skikkelig stolt!

Dessuten er det jo supertrivelig! Ta seg en kopp kaffe og prate litt skit med folk man sjeldent møter til vanlig. Andre foreldre eller folk i nabolaget eller hvor enn dugnaden er.

Jeg skal ikke være skinnhellig og si at jeg får deltatt på alle dugnadene jeg har blitt invitert til i år, for med aktiviteter og båtplasser og alt man har, så blir det jo ganske mange i løpet av våren, men hvis alle etterstreber å delta på de dugnadene man kan, så utgjør det en stor forskjell.

Jeg tror mange vegrer seg fra å delta, fordi man tenker at det bare er masse arbeid og slit til liten nyte, men mange hender små, blir fort en stor ”Å.. shit så fint det blir!”

Og jeg mener, hva er vel litt rolig innsats i bytte mot kaffe, kaker, skitprat og en samvittighet som skinner som en sol.

Så heia dugnad! En kveld på sofaen smaker dessuten langt bedre etter et par timer i sola med saft og rake 😊🇳🇴

Se det for deg:

Tekopp

Sofakrok

Kjæreste

En fot i fanget som ønsker massasje.

..men ingenting på TV!

Sånn har vi det nå.

For Christina og jeg har ikke hatt en skikkelig TV-kveld på lenge, og får vi plutselig litt tid, ender vi bare opp med The Voice eller noe annet lettbeint.

Jeg tror rett og slett det vi trenger, er en serie! Derfor spør jeg deg, kjære leser: Har du tips til noe vi bare mååå se?

En sånn type serie vi kan prate om på dagtid og glede oss til å se sammen når kvelden kommer. Gjerne en serie som er litt kjæreste, men trenger ikke være Titanic liksom. Kan også være krim, for den saks skyld.

Favorittseriene våre til nå har vært Breaking Bad og Game of Thrones, men akkurat nå har vi ingenting. Jeg har hørt at Bodyguard og Outlander skal være bra, men vi klarer liksom ikke å ta et valg. Derfor håper jeg noen der ute kan anbefale en serie til oss.

Så hvis du har en serie som kan passe for to slitne småbarnsforeldre, som ønsker å krype opp i sofakroken sammen og gosse seg glugg med en serie de blir helt hektet på: Sleng igjen en kommentar!

// Takker dypt og ærbødig for alle tips 😘👍

I dag var vi på fotballcup. Ørten lag og en sildestim av overgira foreldre som løper fra bane til bane for å se småbarna krangle om ballen. I skytteltrafikk mellom vaffelboden og gressmatta. Tusenvis av mennesker, frem og tilbake og overalt.

Og i det kaotiske virvaret skjer det som alltid skjer når en stor flokk med dyr flytter seg rundt i store hastigheter. De små og svake faller fra. Enten det er en babyelefant som blir hengende etter, eller en liten gnu som går seg vill – de minste i flokken er de mest sårbare.

Så også i dag.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Plutselig gikk et lite barn rundt alene. Hundrevis, tusenvis av hoder, men ingen mamma eller pappa. Bare store mennesker og mye lyd, og et lite fjes som ble blekere og blekere. Hvor er mamma og pappa?

Det kunne endt så mye verre, hadde det ikke vært for én ting. En ting vi alle tar for gitt, men som gjør så mye for menneskeheten hver eneste dag.

Morsinstinktet.

Først én, så to, og lenge før det første mannfolket hadde lagt merke til barnet som gikk rundt ganske innlysende livredd og alene, hadde tre mødre tatt affære.

Med luktesans som en flokk med haier, hadde de sporet opp lukten av frykt som en dråpe blod i havet.

Jeg så det med egne øyne, skjønte det med en gang jeg så reaksjonen til moren som sto ved siden av meg og så på kamp. Noe hadde fanget oppmerksomheten hennes. Noe er på gang.

Jeg så ikke det lille barnet engang, men med øyne i nakken vridde hun hodet nesten 180 grader rundt og satt blikket rett i den lille rømlingen. Sniff sniff. Frykt.

Og innen hun hadde kommet seg bort til barnet, var to andre mødre på stedet. Snakket og trøstet, lette etter svar. Dette løser vi. Barnet var på nippet til full panikk, men morsinstinktet kom panikken i forkjøpet.

Minuttet senere ble navn ropt opp over callinganlegget og et sett meget (kraftig strek under meget) stressede foreldre, kom løpende. Krise avverget, morsinstinktet redder dagen. Igjen.

❤️

Hei du, skal vi bruke en halvtime sammen? Bare du og jeg og Christina liksom? Prate litt, le litt, kose oss? I så fall, sjekk ut siste episode av Gjesterommet podcast 😊

I denne episoden, den nittende i rekken(!), snakker vi løst og fast om litt av hvert. Som at Peter har kjøpt seg drone og at Madonna har gitt ut ny låt. Tenk det, Madonna! Hun må jo være 98 år gammel nå 😄

Christina byr også på en ørliten raljering over folk som ikke oppfører seg i trafikken og så får vi selvfølgelig et hyggelig gjensyn med den karakteristiske og meget gjenkjennelige hestelatteren 🐴

Podcasten er tilgjengelig på Gjesterommet på Facebook, iTunes, Spotify og hvor enn du hører på podcaster med RSS-feed. Bare søk opp Gjesterommet, plugg oss i øret og la oss gå inn i helgen sammen.

/ Gooood helg!

Det høres ut som det letteste i verden, likevel er det en fallgruve mange går i. Stresser med hverdagen, tenker fremover, tenker på jobben, lar hverdagene skli og glemmer å sette pris på alt det man tar for gitt.

Og kanskje spesielt det viktigste av alt. Kjærligheten.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For den er utrolig lett å ta for gitt når man først har fanget den, men kjærlighet er en blomst som trenger vann og næring. Den trenger solskinn, pleie og omtanke, og det er så utrolig lett å glemme.

For det er så lett å behandle kjærligheten som en plastblomst i hjørnet. Den er liksom alltid der. Fin å ha, men plastblomsten klarer jo seg selv. Det er alle de andre tingene som trenger tid og oppmerksomhet.

Jobb, få barna på trening, trene selv, stelle i hagen, lufte bikkja, presentasjonen i neste uke, ferieplanene og selvangivelsen.

Og mens hjernen er travelt opptatt med alt den skal rekke, står blomsten i hjørnet. Og visner.

Det fikk jeg ”reminder” på i dag tidlig, da jeg sto ved kjøkkenbenken og lagde frokost til barna og hørte sangen ”7 minutes” med Dean Lewis. Det var noe ved sangen som fikk meg til å pause livet i 2 minutter for å høre på teksten.

For det er lett å tenke at man må rekke ditt og stresse med datt, mens man er travelt opptatt med å få hverdagen til å snurre. Ta ting for gitt og dytte kjærligheten til side, altfor travel med å få hverdagen til å gå opp akkurat nå. Og i morgen. Og til helgen. Og plutselig sitter man sønderknust av kjærlighetssorg i en bil på vei ut av byen og lurer på hvor det gikk galt. Før man sakte men sikkert innser at man glemte å elske den man elsker.

Så dette er bare en vennlig påminner fra meg til alle i parforhold der ute: Husk å vanne blomsten.

Husk å elske hverandre ❤️