I dag var vi på fotballcup. Ørten lag og en sildestim av overgira foreldre som løper fra bane til bane for å se småbarna krangle om ballen. I skytteltrafikk mellom vaffelboden og gressmatta. Tusenvis av mennesker, frem og tilbake og overalt.

Og i det kaotiske virvaret skjer det som alltid skjer når en stor flokk med dyr flytter seg rundt i store hastigheter. De små og svake faller fra. Enten det er en babyelefant som blir hengende etter, eller en liten gnu som går seg vill – de minste i flokken er de mest sårbare.

Så også i dag.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Plutselig gikk et lite barn rundt alene. Hundrevis, tusenvis av hoder, men ingen mamma eller pappa. Bare store mennesker og mye lyd, og et lite fjes som ble blekere og blekere. Hvor er mamma og pappa?

Det kunne endt så mye verre, hadde det ikke vært for én ting. En ting vi alle tar for gitt, men som gjør så mye for menneskeheten hver eneste dag.

Morsinstinktet.

Først én, så to, og lenge før det første mannfolket hadde lagt merke til barnet som gikk rundt ganske innlysende livredd og alene, hadde tre mødre tatt affære.

Med luktesans som en flokk med haier, hadde de sporet opp lukten av frykt som en dråpe blod i havet.

Jeg så det med egne øyne, skjønte det med en gang jeg så reaksjonen til moren som sto ved siden av meg og så på kamp. Noe hadde fanget oppmerksomheten hennes. Noe er på gang.

Jeg så ikke det lille barnet engang, men med øyne i nakken vridde hun hodet nesten 180 grader rundt og satt blikket rett i den lille rømlingen. Sniff sniff. Frykt.

Og innen hun hadde kommet seg bort til barnet, var to andre mødre på stedet. Snakket og trøstet, lette etter svar. Dette løser vi. Barnet var på nippet til full panikk, men morsinstinktet kom panikken i forkjøpet.

Minuttet senere ble navn ropt opp over callinganlegget og et sett meget (kraftig strek under meget) stressede foreldre, kom løpende. Krise avverget, morsinstinktet redder dagen. Igjen.

❤️