Du tror vi koser oss, du.
Du tror livet er bra.
Du tror du vinner, jeg ser det på deg.
Men du aner ikke hva som er på vei..
/ Trekk ørten kort, takk 😉
7 rare ting man gjør på ferie
Et av de sikreste tegnene på at man er på ferie, er at man plutselig begynner å gjøre ting helt annerledes enn hjemme.
Da tenker jeg ikke på at man bruker unormalt mye tid ved bassenget, betaler i ny valuta eller ruller seg i solkrem 7-8 ganger om dagen, men rare ting.
Ting som plutselig bare dukker opp av seg selv.
Ting som:
1. Ta sukker i kaffen
Jeg bruker aldri sukker i kaffen. Aldri! Jeg liker den svart som en bunnløs avgrunn. Men på ferie? Plutselig hiver jeg alle slags greier i kaffen. En pose med sukker og en klunk med melk. Suketter? Tja, hvorfor ikke!
Bilde fra Snapchat –> @pappahjerte
2. Kjøpe seg rare plagg
Jeg har aldri vært en hattefyr, men plutselig har jeg fått det for meg at hatt er det nye. Og vet du, det er det faktisk! Så nå går det i hatt dagen lang. Litt for å skjerme nøtta mot solen, mest fordi det er ferie. Ja, for da er det plutselig greit!
Det startet med en uskyldig stråhatt for moro skyld, men endte med hattekjøp og full intensjon om å bli en hattefyr. Og jeg tenker det er greit, så lenge jeg holder meg unna sarong 😉
3. Få rare fritidssysler
Plutselig og helt ut av det blå, blir man kjempeinteressert i kryssord. Og puslespill. Og Uno!
Ting man aldri egentlig gjør til vanlig, blir den virkelig store dillen. Man tror man skal få lest en drøss med bøker, men plutselig går all romletiden med til kabal og kortspill 😀
4. Få dilla på ny mat
Matvarer man til vanlig gjerne avskriver, kan plutselig bli den nye livretten. Plutselig slurper man iskald gazpacho til frokost, bestiller reker i hvitløkssaus til middag og gnafler hele tomater til kvelds. Og skjønner ikke helt hva som har skjedd.. x-)
5. Snakke et fremmed språk
Ja, for et par dager i et nytt land burde vel være tilstrekkelig med tid for å lære seg flytende spansk, gresk, tyrkisk eller arabisk? Klabert!
Så etter bare få dager klinker man til. Bruker det lille man har lært og drister seg utpå. Hilser på folk, bestiller mat og spør etter veien. På et nytt språk. Et språk man virkelig ikke forstår..
Og det er først når man får svar tilbake at man må krype til korset og vende tilbake til syden-engelsk:
– “Øøøh.. skjus me, bøt could you take that in engelsk? I.. I.. no comprendo, på en måte”
6. Bruke crocs ute blant folk
Det er noe med verdigheten som forsvinner når flyet forlater norsk luftrom. Plutselig tror man at det er helt greit å vise seg ute blant folk i crocs. Men det er ikke det vettu. Det er ikke greit i det hele tatt. Spesielt ikke i kombinasjon med tidligere nevnte hatt og sarong 😉
7. Bli kjempeinteressert i nordmenn
Dette gjelder selvfølgelig ikke når man ligger langflat langs bassenget i et charter-mekka, men beveger man seg et par steinkast unna Lollo & Bernie, blir man plutselig supergira hver gang man møter en nordmann.
Helt vanlige folk blir plutselig kjempeinteressante, som om man var ensom oppdagelsesreisende som ikke har sett folk på 20 år.
– “Å, hør på de der borte da! De snakker norsk! Å shit, jeg tror de er trøndere. Jeg har jo vært i Trondheim! De må vi hilse på!”
… bare for å innse at nordmenn på tur er mye det samme som nordmenn hjemme.
Bare med rare hatter og styggere sko 😉
/ Noe jeg har glemt? Legg igjen et pip 😉
Tassetur til bakeren
En av tingene jeg liker best her i Spania, er vår lille morgentur til bakern. Bare oss tre gutta. En lang, en bred, en liten. Tre generasjoner på trøtte totter i litt for bratt nedover så tidlig om morgenen.
Gå forbi det lilla treet og snakke om hvor fint det er. Solen som titter frem og spanjoler som hilser.
Den lille butikken, klemt inn mellom restauranter og minibanker. Den gamle damen som virkelig ikke forstår et halvt ord engelsk. Lukten av nystekt brød. Den lille boksen med minimuffins øverst i glassmonteret.
2 lyse baguetter, 1 grov baguette og 6 små muffins, takk.
Så tasser vi opp igjen.
Prater litt om dagen, gleder oss og lurer på hvorfor den gamle damen tar betalt for minimuffins i vekt, fremfor stykk. Vi kunne kanskje spurt, men så gode i spansk er vi ikke.
Dessuten er det fint å ha noe å prate om. Der vi går. Tre generasjoner med bleke bein og småprat 🙂
Kveldskos på takterrassen
En av de beste tingene her nede i Spania er når kvelden faller på. Barna sover trygt i hver sin seng og gresshoppene konkurrerer mot fuglene som gidder.
Og da trekker vi ut. Finner frem et pledd, noe godt å spise, noe godt i glasset. Også prater vi. Og ler. Masse.
Og jeg kan ikke helt forklare, men det er noe magisk over disse sene kveldene under den bekmørke himmelen, bare opplyst av duftlys og stearin.
Mamma, pappa, Christina og jeg. Et lite firkløver i et stort land langt hjemmefra, men likevel så hjemme. Sitter og skravler og sladrer til klokketårnet nede i den lille landsbyen slår sine siste slag for kvelden.
Først fire kling, så tolv klang. Og da vet vi at det er på tide å gå. Legge seg med et smil om munnen og gjøre seg klar for apekatt-rock fra to små spirrevipper om noen få timers tid.
For det er jo ikke noe man kan ta for gitt, det der. At ens hjertes utkårede går så til de grader overens med opphavet, at de egentlig helt fint kunne klart seg uten meg.
Men nå må jeg gå. For jeg har laget guacamole, mamma har kjøpt inn chips, Christina har dratt på seg go´gensern og pappa har tent lysene. Det er duket for nok en koselig kveld på takterrassen.
Og for det er jeg evig takknemlig 🙂
Her står jeg
Her står jeg og ser utover verden.
I et land jeg ikke kjenner. Et nytt sted, et varmt sted, et deilig sted. Hva tenker jeg på? Det vet du ikke, men jeg koser meg.
Bare står her og nyter. Kanskje tenker jeg på åkrene foran meg og alle de rare fruktene som vokser der? Hva var det du sa det het igjen? Papaya? Det har jeg aldri hørt om.
Eller de fjellene bak der. De var store. Tenk at det bor folk i de fjellene. Det må være varmt.
Eller bare er jeg her? Nyter her og nå uten større tanker. Det er fint det også.
Kanskje kunne jeg tenkt meg å bo her i varmen. Sammen med mamma og pappa og storebror.
Men da må noen hente Teo.
Han kommer til å trenge mye vann, han som har så mye pels.
Kanskje er det det jeg tenker.
Her jeg står.
Og bare er.
❤️
Hot med hatt?
Tommel opp eller ned – hva tror dere?
Det startet som en spøk. For jeg har aldri hatt hatt.
Har riktignok prøvd å kjøpe meg hatt før, men det har aldri fungert. Jeg har ikke et typisk hattehue og hatt ligger litt i samme landskap som bart. Såpass ut at det blir litt in.
Noen bærer nok både hatt og bart på ekte, men de fleste gjør det som en greie. Som å lage komplisert kaffe. En sær løkka-hipster greie.
Og sånn har jeg det litt med hatt. Jeg skulle gjerne gått med det, men jeg har ikke lyst til at det skal være en greie. Dessuten har jeg et gigantisk basshue, så de aller fleste hatter passer meg ikke uansett.
Men i går så jeg den. Hang der på hattestativet og gjorde seg deilig. For meg.
Jeg var solgt.
Først som en spøk, men så tok jeg den på meg. Det føltes rett. Men likevel da.. Hatt? Kan det virkelig være?
Og så slo det meg: Vi er jo på ferie. Er dette et typisk tilfelle av ting man tror er kult på ferie, men så kommer man hjem og innser at det ikke funker nord for Kiel-ferga? Jeg tenker da på ting som vannpipe, sarong, Henna-tatovering og afrikanske perlefletter.
Så derfor spør jeg deg, kjære leser: Er det hot med hatt?
Jeg synes den var rett så raff, men klarer ikke å bestemme meg.
Hatt or natt?
/ Legg igjen et pip i kommentarfeltet 🤠
Liten, lett og fiskesprett
Det er en nobel kunst nedarvet i generasjoner. Fiskesprett.
Finne den rette steinen og sende den i sprettende bane rundt jorda. I hvert fall nesten.
Den perfekte steinen, rund, flat og glatt. Som et romskip. Ikke for tung, ikke for lett. Som ikke synker, men danser på vannet. Helt perfekt for sprett.
Det perfekte kastet. Lav underarm, sikter inn kursen. Pekefingeren spent på steinen, ladd som hanen på en pistol. Justerer for vinkel, vind og vær. Sikter lavt. Armen svinger som en slynge. Full kraft. Skuddet går.
Steinen suser av sted. Seiler som en vind, i flat bane mot horisonten. Ut mot det åpne hav, der delfinene hopper og hvalene synger. Reis, lille venn, reis så langt du kan.
Stå der og telle mens steinen hopper. 2 sprett, 5 sprett, 20.
Lengre og lengre til den sakker av og slår opp små bølger. En siste dans på overflaten, før den stuper ned i havet og synker til bunns.
Så du det? Ny rekord! Vi ser på hverandre og jubler.
Så gjør vi det igjen.
/ Ha en fantastisk helg! ☀️
Hold meg
Det fine med å være på farten, det er å holde lanke.
Klamre seg fast til hverandre for nærhet og trygghet.
I trafikken og ute blant folk.
Hold meg i hånda, så går vi sammen.
Men også for kos. I hvert fall for meg.
Det er ikke så ofte man leier barna, men det slår meg hver gang.
For en myk og god hånd. Som en valp med fem haler. Varm, myk og god.
Også min hånd i din. En ru og værbitt voksenhånd. Hårete og fæl.
Men trygg.
For begge.
Høytflyvende kone med høydeskrekk
Speil speil på veggen der, hvem er reddest i landet her? x-)
I dag kom vi på en knallbra plan: Vi reiser til Benalmádena og tar taubanen til toppen av fjellet! Ja, det gjør vi! Joho, det blir kjempemoro!
Vi hadde bare glemt én liten ting: Christina har en ikke helt ubeskjeden høydeskrekk.
Og det passer jo ganske dårlig når man skal hoppe inn i en gondolheis i bittesmå vogner som fyker på en tynn stålvaier over en by, over en motorvei og rett opp et stupbratt fjell.
Men det hadde vi heldigvis glemt å fortelle Christina!
For vi snakker nemlig stadig om nye ting vi ønsker å gjøre her nede, så da vi satt oss i bilen og la ut på tur, trodde Christina at vi skulle besøke en koselig sommerfuglpark på den andre siden av byen.
Men nei da. Vi skulle henge 50 meter over bakken i en bitteliten metallboks. Og la oss bare si det sånn: Det gikk sånn midt-på-treet x-)
skeptisk.no
Spiller inn en siste hilsen på Snapchat x-)
Ikke for oss andre selvfølgelig, for barna ELSKET det og synes det var kjempegøy å fly høyt som fuglene. Spesielt moro var det hver gang vi passerte en mast som gjorde at det ristet i vognen og fikk mamma til å brøle som en stukken gris.
Men som den elskverdige, støttende husbonden jeg er, holdt jeg selvfølgelig hånden hennes hele veien, strøk henne på skulderen og fortalte henne at alt kom til å gå bra.
Neida, jeg gjorde selvfølgelig det stikk motsatte. Fortalte henne alle slags skrøner om hvordan det knirket faretruende i vogna og at gulvet føltes litt løst.
Så det blir nok ikke noe kos og klem på han far på denne siden av september, men det var det verdt. For oppe på fjellet fikk vi oss en kjempefin fottur og fine minner for livet.
Muttern, litt mer gira enn svigerdattera 😉
Og da Christina endelig hadde fast grunn under beina igjen og håndflatene sluttet å svette, måtte hun innrømme at hun jo faktisk hadde overlevd.
… og maken til underholdende tur skal du se lenge etter. For barna og meg altså 😉
/ Snakkes i september 😉
Fit og pommes frites på ferie
Det må være en rar tid å være kroppen min på. Hva tenker den nå?
I det ene øyeblikket sitter jeg på en strandbar og nyter fleskete flesk og sukrete slurp, i neste nå er det løpeskoa på.
For det har blitt en greie det der. Når vi er her i Spania prøver jeg å ta det dels som kosetur, dels som treningsleir. Spise litt, trene litt. Men i år er det ekstra spesielt..
For jeg har som tidligere nevnt satt meg et mål om å løpe så langt som overhodet mulig i No Finish Line-løpet i Oslo i september. For hver runde på 800 meter man fullfører, donerer sponsorene av løpet 10 kroner til Stine Sofies Stiftelse. Og jeg ønsker å løpe inn så mye penger som overhodet mulig.
Men det betyr løping. Mye løping.
Men ferie er ferie tross alt. Kan jo ikke bare bestille vann og salatblader når man skal kose seg. Og “kose seg” på ferie, betyr gjerne alt som er usunt, fritert og dyppet i sukker.
Dette.
Som selvfølgelig er et kjempeproblem for en kropp i treningsmodus.
Men “kose seg” kan heldigvis også bety en svett runde med løpeskoene på. Bare mann, grus og spansk natur.
Men også ganske mye av dette.
Så akkurat nå er kropp og hode i krig. Kroppen sier løpesko, men hodet sier hamburguesa con queso, por favor. Og begge vinner. Og begge taper 😉
Men fortvil ikke, kjære kropp. Jeg har ikke gitt opp, bare koser meg litt. Ferie er ferie, tross alt.
Men når vi kommer tilbake begynner hardkjøret, for jeg har et hemmelig mål om å løpe et ganske hårreisende antall mil(!) på løpet i september.
Men ikke i dag. I dag skal vi leve som kjøpmenn.
Så kos deg nå, kjære kropp, for om ikke lenge blir det en stor porsjon brokkoli med vann og brokkoli til 😉
Jeg er han til venstre x-) Han andre er min kjære bror Christer, aka Treningshjerte