En sekskantet luring som kommer i ørten ulike størrelser, men uansett hvilken man prøver, er den første alltid feil.
Et allsidig verktøy man overraskende ofte får bruk for.
Men hva heter den?!
Hele livet har jeg nemlig sagt Umbrakonøkkel. Ummmm. Umbrako. Synes det høres bra ut. Litt italiensk.
Ey mama, quenta di esspeziale uno domento de umbrako bella!
Men neida.
Det heter un!
Som i Kim Jong-Un. Unbrako!
Jeg har sagt feil hele livet! Det er mulig jeg er totalt idiot, for jeg har også en tendens til å si kromprins istedenfor kronprins. Jeg ville ikke sagt kromjuveler eller Kristin Krom Devold altså, men akkurat på kromprins gjør jeg visst et unntak x-)
Så derfor blir jeg nødt til å spørre deg, kjære leser: Hva sier du?
Umbrako eller Unbrako?
Jeg er villig til å vedde hatten min på at minst 8 av 10 sier umbrako, akkurat som meg. Eller, de fleste kaller det kanskje bare en sånn derre ikea-skrugreie 😉
For jeg trodde ikke jeg skulle være en sånn fyr som kunne sette pris på å bruke en hel helg på å legge gulv, male lister, ordne i hagen og kutte planker, men jeg digger det! Digger å holde på i det nye huset.
Det er liksom som om Christina og jeg får en helt egen glød når vi er der borte og holder på. Kanskje er det lagarbeidet når man legger et gulv sammen, kanskje er det gleden av å få det fint, eller så er det bare rett og slett at vi endelig har kommet hjem.
Jeg føler det med hver eneste fiber i kroppen.
Vi flytter fra et fantastisk hus som har gitt oss mye glede, men nå kommer vi hjem. Merker det med hvert hammerslag.
Når jeg bare skal ned i garasjen en tur og kjenner på lukta, roen, lyden og gleden. Dette er huset. Her skal vi bygge et barndomshjem.
Vi hadde sett en trailer for filmen tidligere i uken og jeg var veldig spent på om filmen ville klare å leve opp til forventningene. Og ja, det gjorde den. Med stil!
Helt fra første stund forsto jeg at dette kom til å bli bra, og fra der og ut var det 1 time og 36 minutter med ren fornøyelse.
Jeg lurte først på om det bare var jeg som koste meg litt over middels, men så hørte jeg høylytt knegging både fra pappaen på min høyre side, og Christina på min venstre.
Barna lo og koste seg, selv om lillesnuppa på snart 4 år tidvis synes den var litt skummel, men det virkelig strålende ved filmen var all humoren som også traff oss voksne. Eller bare traff oss voksne kan jeg vel si.
Og det er av mine viktigste suksesskriterier for slike filmer; at de er underholdende for barna, men at de også tar hensyn til oss voksne som må være med barna på kino.
Og i denne filmen, var det mye for oss barnslige voksne. Jeg kan i hvert fall ikke huske sist jeg lo så mye under en barnefilm!
Men den var ikke bare morsom, den var bra. Gjennomført bra. Sangene var bra, humoren var bra, animasjonene bra og den dypere meningen bra. Bra for voksne, bra for barn. Bra over hele linja.
På et dypere nivå kan man argumentere for at filmen handler om å utfordre vedtatte sannheter i samfunnet, slik som religion, samt viktigheten av å stille kritiske spørsmål til krig og fred og politikk og sånn, men man kan også bare se den som en hysterisk festlig familiefilm for små barn og slitne småbarnsforeldre som ønsker å humre, le og kose seg.
Og spise bacon snacks. Alltid bacon snacks 😉
Så min klare anbefaling for helgen er som følger: Kom dere på kino og se Smallfoot! 🙂
Jeg tror det er stille for kvelden og forventer å høre rolig snorkepust, mens plutselig kommer et forsiktig hvisk av stemme opp av puta:
– Pappa?
Og jeg vet hva som kommer. For nå har han ligget og tenkt. Mens jeg trodde han sov, har han tenkt på noe. Og det kan være hva som helst, for små barn produserer ofte store tanker om alt mellom himmel og jord rett før de skal sovne.
Kanskje er det da alle trådene i hjernen endelig møtes for å prate sammen på slutten av en lang dag. Ikke vet jeg, men det virker i hvert fall sånn. For midt på dagen vil du aldri få spørsmål om livet og verdensrommet, men så fort mørket senker seg og hodet treffer puta, kan du plutselig få de mest fantastiske tanker servert på et sølvfat.
Det trenger ikke være Nobelspris-materiale alt sammen, men det er nesten garantert noe du aldri har tenkt på selv. Og det er kanskje det mest fantastiske! Her har man altså levd i 36 år og så plutselig kan en liten 6-åring komme opp med tanker man aldri har dannet selv.
Slik som i kveld.
– Pappa? hvisker han forsiktig.
– Mjaa? hvisker jeg tilbake.
– Jeg bare tenkte på en ting..
– Hva da? spør jeg spent.
– Du vet sånn prating og hvisking..
– Ehm.. ja..?
– Det er litt rart at på dagen kan man ikke hviske, for da hører ingen deg, så da må man prate. Men på kvelden kan man ikke prate, for da vekker man hele huset, så da må man hviske.
– Ehm.. ja. Jøss. Det har jeg faktisk aldri tenkt på før.
– Det er litt rart da.
– Ja, det er litt rart.
– Okei, natta pappa.
Hodet ned, snorkepust og så var samtalen slutt.
Og jeg bare elsker sånne små samtaler, for det er akkurat det som er så herlig med barn. Man tenker at de bare er barn og opptatt av barneting, slik som trampoliner og sanger om promp, men det skjer så utrolig mye oppi nøtta på dem og det bare så herlig å være der for øyeblikk som dette 🙂
Og det tvinger meg til å spørre: Litt tidlig eller..?
Misforstå meg rett, jeg ELSKER julen, men selv jeg synes at dette blir over alle støvleskaft.
Enda er det drøyt 2 måneder og 3 uker igjen til jul og jeg nekter at de store kjedene skal begynne å skvise penger ut av julen allerede.
Tidlig i november er én ting, men 03. oktober? Den er for drøy ass. La nå i hvert fall badeshortsen rekke å komme seg opp på loftet før juleskjegget kommer ned.
Derfor kjøpte jeg ikke nevnte juleskum, selv om det er noe av det beste jeg vet.
For det er lov å glede seg til jul, men det er virkelig ikke tid for gløgg og sølvgutter enda.
Skamme seg, nissefar.
/ Ka du tru? Litt tidlig å sette opp juletreet i starten av oktober eller? x-)
I dag tidlig hørte jeg om et helt nytt ord på radioen: Forslumring.
Ordet er en avart av å forsove seg, men dekker en glipe i det norske språk som til nå har stått åpen.
For å forsove seg er én ting, men det er noe ganske annet å ligge og slumre helt til man blir forsinket. Det er ikke det at man har sovet gjennom alarmer og tordenvær, nei man har bare utsatt og utsatt, fordi puta var så altfor myk og god.
Man forsov seg ikke, det lot seg bare ikke gjøre å stå opp.
Å forsove seg er et tegn på at man har bommet helt på tiden og at noe kan ha skjedd, men å forslumre seg er noe ganske annet. Det er et semi-bevisst valg gjort av en trøtt sjel som gjentatte ganger har latt kosen vinne over klokka.
Ikke bedre på noen måte, bare mer forklarende for visse situasjoner.
Men for at noe skal være et nyord, må det nesten passe inn i en setning. Så la oss prøve.
På kontoret, versjon 1:
– Hvor er Hansen?! Møtet begynner om 5 minutter!
– Sorry sjef, men Hansen har forsovet seg og rekker ikke møtet.
På kontoret, versjon 2:
– Hvor er Hansen?! Møtet begynner om 5 minutter!
– Sorry sjef, men Hansen kommer snart. Han har bare forslumret seg litt.
Ey? Det funker som juling, og fyller et tomrom i språket vi ikke engang var klar over.
For nei, jeg forsov meg ikke, jeg bare forslumret meg litt 😉
Fra å være fri til å gjøre hva man vil, er man plutselig en bleieskiftende småbarnsforelder med ketchup på skjorta og yoghurt i ævva.
Babyskrik om natta og pulverkaffe på blå resept. I starten kan det være mye, men etter hvert får man tak på det. Man får rutiner. På alt. Morgenrutiner, kveldsrutiner, måltider og klesskift. Livet blir en lang rekke av innøvde rutiner og ritualer. Alt man trenger for en knirkefri hverdag.
Barna endrer seg, rutinene endrer seg med dem. Man endrer seg som person også. Man blir mindre seg selv og mer forelder.
Som kan virke skummelt, men som er helt fantastisk. For barn, enn så høylytte, skrikete og slitsomme de kan være.. så er de magiske. Selve meningen med livet komprimert ned til bare noen få kilo, med bollekinn.
Så lever man i den rare boblen noen år og man tenker at det aldri vil ta slutt. Vi er en koselig liten gjeng, det blir jo bare sånn her. Alltid.
Men det gjør ikke det vettu. Straks barna treffer skolealder, skjer det noe. De blir barn. Ikke lenger bare søte små innekatter man kan kose med dagen lang, men selvstendige barn med større omgangskrets og maur i rumpa. De vil ut og leke med venner. Ikke lenger henge hjemme med mamma og pappa. For stor for det nå.
Og da sitter man der plutselig. Kjenner at det stikker litt i hjertet, mens man klør seg i skjegget og lurer på hvor årene ble av.
Så sitter man igjen med den siste gjenværende fuglen i redet. Fortsatt myk og kosete, og ser på Dyrene i Hakkebakkeskogen og synger med til “So, ro, lillemann”. Og man kjenner det varme i hjertet, men også stikke litt, for man vet at også denne lille fuglen snart vil ut og fly.
Og det er først da man virkelig forstår hvorfor folk får seg en attpåklatt..
/ Jeg sier ikke at vi skal ha det, men jeg skjønner greia. Veldig.
Frostluft i nesa, pannebånd på nøtta, så absolutt ikke shortsvær lenger.
Nå er det høst.
Og det er noe melankolsk over høsten. Sommeren som vinker farvel fra en seilbåt som suser av sted til varmere strøk. Vinteren som sender skumle blikk fra horisonten.
Men det er noe magisk med høsten også. Noe helt eget, vakkert og fortryllende.
Det fantastiske fargespillet i bladene og den deilige lukten av en kjølig morgen.
Ikke lenger ha dårlig samvittighet om man ikke er på stranden annenhver dag, men vite at kakaokjelen venter.
For når det blir kaldere ute, blir det liksom litt varmere inne. Huset blir et lunere sted. Og tøfler da.
Ja, det er lett å tenke at høsten er litt mollstemt og melankolsk, men høsten er forførende fin.
Mørk og mystisk, men full av farger.
Plutselig varm, plutselig kald.
Gå ut i jakke og hutretenner, komme hjem i t-skjorte og svetteperler.
En merkelig tid. En fin tid. En god tid som venter.
