Man vet aldri når det skjer, men plutselig skjer det. Midt i harmoni og glede og grøt som velter. Plutselig får man en telefon. En kjent og kjær har gått bort. Sorg. Bunnløs sorg. Så hvordan snakker man med barna om noe sånt?
Licensed from: janssenkruseproductions / yayimages.com
Å snakke med barna om døden er kanskje noe av det vanskeligste man kan gjøre. Det er et utrolig sårt og vrient tema som kan være vanskelig for de voksne å akseptere, men vanskeligere for barn å forstå.
Det betyr ikke at man bør unngå temaet av den grunn, snarere tvert imot. Det virker kanskje fristende å bortforklare det hele for å slippe å ta tak i et tema som gjør forferdelig vondt, men det er i sann en bjørnetjeneste.
Barn trenger å få vite om slike ting. De trenger å bli fortalt om livets realiteter. Før eller siden vil de få vite om det uansett, og da er det tross alt bedre å kunne legge det frem slik man vil og være der for barna og deres tanker.
For døden er skummel, kjempeskummel, men enda verre om man ikke egentlig aner hva det er for noe. Husk at barn ikke forstår døden på samme måte som oss voksne. For oss voksne er det vanskelig å akseptere at noen vi har mistet er borte for alltid, men for barna er det kanskje vanskeligst å forstå døden og hva som skjer når man dør.
Og her skal jeg si noe som kanskje virker rart for en ikke-troende mann: Litt Jesus er ikke nødvendigvis feil. For det er mye å ta innover seg for et lite barn når noen dør. Ligger man bare der? Kan man spille nettbrett? Skal man ligge der for alltid?
Fremfor å svare “Japp, da er det slutt. Helt slutt. Bare å ligge stille i evigheters evighet”, kan man kanskje heller bruke anledningen til å la barna utvikle sine egne tanker og funderinger.
– “Det som er litt rart og spennende med døden er at ingen vet! Mange tror at man bare ligger der, mens andre tror man kommer til himmelen. Det vet man liksom ikke før man dør. Er ikke det rart? Hva tror du skjer når man dør?”
Og vips så har man dratt i gang en samtale med rom for tanker og funderinger som kanskje gjør et kjempeskummelt tema litt mindre skummelt. Både for store og små.
For selv om det er vanskelig å prate med barn om døden, så kan det være litt godt også. Få det opp og frem og lufte sorgen, fremfor å holde den innesperret. Men det kan kanskje være lurt å vente til man har klart å summe seg litt, så er man bedre beredt til å prate med barna.
Nå er ikke jeg noen pedagog av noe slag, men vi er midt i vår andre store sorgprosess nå og disse rådene har i hvert fall hjulpet oss. Snakk med barna og vær der for dem. Vær sterk for dem.
Licensed from: Anna Om / yayimages.com
Litt Jesus kan ofte gi barn et håp, og det er trøstende å tenke at de er der et annet, men fint, sted. De fleste med barn erfarer også at barna på et tidspunkt blir veldig opptatt, nysgjerrig og redd for døden (uten at de nødvendigvis har opplevd at noen dør). Ofte er redselen at foreldrene skal dø og hva som skjer med de selv hvis de blir igjen alene. Jeg er overbevist om at det du sier er kjempeviktig! Det må snakkes om og undres rundt!
Skygg unna Jesus. Det er bare vranglære og barn bør ikke lære på den måten.
Vi har måttet snakke med våre barn om døden, siden mine foreldre ikke lever. De døde dessverre før barna ble født, men da eldste sønnen min skjønte at det manglet et sett med besteforeldre var det en samtale vi syns det var viktig å ha med han. Han ble kjempe lei seg først, før han spurte om de var begravet og ikke kom seg ut fordi de ikke hadde spade? Vi har snakket mye om det, og på sitt vis har begge barna en forståelse for hva døden er. Min erfaring er at det viktigste er å ikke undervurdere hvor mye barn forstår, eller er villige til å snakke om. Man må bare gi dem sjansen ❤️
Som barnehagelærerstudent på andre året kjenner jeg at det gjør meg godt i hjertet at dere ikke skyr å snakke om døden, og at det blir åpent for undringer slik at man hører alle barnas tanker! Litt Jesus er kanskje fint, men barn blr også få lov til å fortelle og undre over hvor de tror man kommer etter døden. Jeg fikk høre av et barn en gang at han trodde kanskje vi kom til et annet univers og det er derfor vi ikke får kontakt med andre universer, små barn og store tanker. På skolen har vi snakket en del om undringen, men vi har også snakket mye om å ikke bortforklare døden med at den som er død sover eller er borte. Barn fortjener å vite om døden, og skal ikke trenge å være redd for å sove på kvelden fordi man har indirekte fortalt at man kan dø av å sove. Og om man sier de er borte og ikke svarer på hvor det er kan barn fort begynne å lete.
Min bestefar døde for en måneds tid siden, og det ble han på nesten 4 års første møte med døden. Vi har snakket mye om det, og har valgt en religiøs tone da det er riktig for oss. Men som dere har vi også vært ærlige på at vi ikke vet, men tror eller håper. Jeg har også valgt å fortelle hva jeg som liten trodde skjedde når man døde. jeg hadde en forestilling om uendelig mye leking og hopping på trampoliner oppe i skyene, og dette har vi ledd av men det har også vært en måte å gi håp og en litt lettere tone på noe som er vanskelig å forstå og snakke om.
Kondolerer 💙
Først av alt: kondolerer.
Men tusen takk for det, Maria. Høres ut som en veldig fin ordning ikke helt ulik den vi har gått for. For meg hadde det ikke blitt riktig å love bort himmelrike og evig frelse, men inntil videre kan ingen si 100 % sikkert hva som skjer på andre siden, så hvorfor ikke heller prate om alt det rare som kanskje venter på den andre siden og la barna undre seg litt? Synes det har vært fint både for voksne og barn her i huset i hvert fall. Og så kan man jo bare håpe at det venter trampoliner og hopping oppe i skyene eller hvor enn ferden går videre 🙂
Helt enig i det du sier her. Tror man gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å pakke ting inn i bomull og si at “hamsteret har reist tilbake til bondegården”, for som du sier, da vil barna fort kunne begynne å lure på hvorfor man ikke bare kan hente det tilbake e.l.
Med Jesus mener jeg ikke at vi snakker om Gud og Jesus med barna altså, for som sagt så er vi to ikke-troende foreldre, men jeg liker å bruke uvissheten om døden som grobunn for undring og større tanker. Akkurat dette med at noen tror man ligger i jorden, andre tror man reiser til himmelen, hva tror du? Det har gitt mange fine og overraskende samtaler 🙂
Min mor døde nå 05.10.17. Bare 60 år gammel. Av alle ting på 3årsdagen til sønnen min. Vi ble anbefalt å være ærlige og gjøre det så enkelt som mulig og har hatt god erfaring med det. Ikke si slikt som at den som er død sover. Ungen kan i verste fall bli redd for å legge seg eller bli redd for at foreldrene ikke skal våkne ingen.
Siden vi visste at mor var uhelbredelig syk, brukte vi de anleggene vi fikk til å snakke om døden, gjøre den til noe naturlig. Ikke mor sin død, men døden generelt. Fant vi en død mus, snakket vi om at den var død og hva det betydde osv.
Det er viktig å snakke med barn om døden. Like viktig er det om barnet skal være med i begravelse, å snakke om hva som kan vente barnet der. Alt fra mye blomster og sterk blomsterduft, til triste sanger, orgelmusikk, stillheten, tårer, hva presten kommer til å gjøre og evt. det mørke våte hullet som kisten blir lagt i(det er jo ikke himmelen). Vi fikk god hjelp med barnebøker fra kirkekontoret om temaet.
Mitt første møte med døden var når jeg var 6 så bestefaren min døde. Husker det var midt på natten.
Husker jeg lo av det hele mens søsteren min var sønderknust.
Jeg hadde ikke hørt om døden før, så jeg ante ikke hva det var.
Helt til vi var på åpen kiste før begravelsen, jeg var knekt i ei uke, å jeg var livredd for døden, stengte meg inne på do i en evighet. Takket være mamma sin flotte prat gikk det bedre.
Veldig viktig å snakke med barn om døden. Absolutt. Helst før noen dør.
Vanskelig og viktig tema. Jeg tror også det er best å være en del av prosessen som barn. Dette er noe man må gjennom senere i livet og alt man har øvd på blir liksom bedre tror jeg.. Selv om det aldri oppleves likt og situasjonene er forskjellig. Jeg husker da barna var små og vi stod midt oppi dette. Hva de lurte på, hvordan ungene tenkte… Trist og så naturlig liksom. Barn rett fra hjertet som man snakket og funderte med…
Min bestefar døde i går kveld (og mannen min mistet sin for to uker siden), og jeg må si det er vanskelig med ungdommer (mine to eldste er 12 og 14 år) i bunnløs sorg. Det er enda vanskeligere å svare på alle spørsmål og møte alle tanker. Hadde jeg bare kunnet forklare med litt Jesus og det var greit liksom…. barna er en del av alt, og vi forklarer det vi kan også må vi bare ta tiden til hjelp… men dette føles litt som en oppgave man som forelder burde hatt mer utdanning i…. Ble nok ikke lettere i går med to oldefedre med to ukers mellomrom 😢 Han ene brått, og han siste nå etter dagers våk etter en akutt hofteoperasjon han måtte gå gjennom…
Sender dere gode tanker!
Da min mor døde var mine to 3,5 og 5,5 år gamle, omtrent som dine altså. Hun hadde vært syk lenge og ungene visste det, men jeg kan ikke huske at vi snakket noe spesielt om døden med dem. De fikk være med på sykehuset og se henne etter at hun døde og de var selvfølgelig med i begravelsen. Supert at dere snakker med ungene om døden og lar dem komme med sine egne betraktninger rundt det.
Kondolerer.
Anbefaler denne boken. Har selv en 6 åring som undrer mye om døden. http://www.mangschou.no/netthandel/products/farvel-herr-muffin
Kondolerer. Jeg er veldig enig med deg/dere og holder faktisk på å skrive en bok om temaet for tre år og oppover. I anledning av at min far døde for et drøyt halvt år siden.
Ungene var ikke veldig gamle da de begynte snakke om dette med “å dø”.. og vi hadde mange morsomme episoder der vi fortalte om livene våre til de og fikk spørsmålet “døde du da mamma/pappa?”..
Etter hvert begynte de å skjønne at det å dø ikke var noe særlig (de var ikke gamle) og jeg tror ikke minsten var eldre enn 4 da han høyt og tydelig rundt middagsbordet proklamerte:
“Da jeg dør vil jeg kremeres, altså brennes altså, og ikke begraves”. På spørsmål om hvorfor han var så bestemt på det kom svaret med den største selvfølge: “jeg vil ikke begraves fordi det er så ekkelt å få jord i nesa”..!
Kondolerer <3
Men skriver du bok? Oj, det hørtes ut som fin terapi. Send meg gjerne en kopi når den er ferdig 🙂
Tusen takk for tipset, den skal jeg sjekke ut 🙂
Virker som dere har forholdt dere til døden på en god måte, med tanke på barna. Om det er andre lesere av kommentarfeltet som trenger tips anbefaler jeg boken “Farvel, Rune”. Vi hadde den i barnehagen en gang tidlig på 90-tallet, men jeg tror den er like aktuelt i dag. Innmari trist, men samtidig fin.
Tusen takk for det, Sigrid. Gode boktips for et såpass vanskelig tema er veldig kjærkomment, så denne skal jeg sjekke ut 🙂
/ Ha en fin dag!
Det er så trist å miste nokon som ein har nær, og så mykje å tenkje på og undrast over. Eg vil også anbefale bøkene “Jeg er livet” og “Jeg er døden” av Elisabeth Helland Larsen. Nydelege bøker som vi har lest med sjuåringen vår for å førebu oss på eit venta dødsfall. <3
Synes du skriver det helt perfekt i den setningen om at ‘det er det som er litt rart og spennende med døden – osv’ – virkelig kjempebra formulert henvendt til et barn og det skal jeg ta med meg videre , tusen takk <3
Kondolerer masse ❤️
Min mor døde for 15 år siden, jeg var 7 år gammel. Som barn flest har man jo spørsmål og undringer. Jeg fikk også veldig skyldfølelse fordi jeg trodde at mamma hadde dødd fordi jeg ikke hørte på henne med å rydde rommet mitt, heldigvis var det en skypeleier som forklarte meg at det var sykdom.
Mamma ble kremert, jeg fikk være med å putte urenen ned i jorden, jeg forstod jo såpass at det ikke var plass til hele mamma i urnen så jeg sa « er det bare hodet hennes inni der?» da svarte en av de som var der med meg at mamma var kremert og at de forklarte meg det på en god måte så jeg ikke ble skremt.
Barn forstår ordre også mer enn det vi tror, også er det viktig å ikke bli «skremt» over spørsmålene de kan komme med.