I dag var vi i 81-årsdag for barnas oldefar (Christinas morfar).

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Vi måtte jo ha med oss en passende gave til den gamle høvdingen, men hva kjøper man? Hva ønsker han seg egentlig? Christina ringte sin mormor, og da kom det svar: Han har alt han trenger, men han er skikkelig glad i kruspersille og tomater for tiden.

Så da kjøpte vi det. Og han ble kjempeglad!

Og det fikk meg til å tenke: Tenk så fantastisk privilegert å komme dit i livet at man ikke egentlig trenger å ønske seg noe. Man har alt og trenger ikke noe mer. Sånn bortsett fra noen tomater, kanskje.

Det må jo være så bra man kan ønske å ha det når man bikker 81. Ikke et ønske om å reise til steder man aldri fikk besøkt eller dyre duppeditter som man egentlig ikke trenger. Bare mer av det man liker best og sånn er det med den saken.

Sånn håper jeg å bli når jeg blir 81. Fornøyd med livet i godstolen og gjerne en kopp kaffe attåt. Og litt skiskyting på tv.

Det skal sies at andre i familien hadde slått på stortromma og investert i et kliss nytt munnspill til ham, og det tok ikke 2 sekunder fra han pakket det opp til tonene av “Happy Birthday” fylte rommet. Da kom det lune smilet frem og munnspillet fikk den hedersplassen i kalaset det fortjente.

Men i kveld, etter at besøket har reist og roen har senket seg, håper jeg han fisker frem både tomater og kruspersille og koser i godstolen. Akkurat så lun og lykkelig man kan håpe å være på en dag som denne.

/ Grattis med (gårs)dagen, Odd 🙂

* Følg Oldefarhjerte på Facebook *

Da jeg var yngre, var jeg fast bestemt på at jeg en vakker dag skulle besøke Machu Picchu, den forhistoriske inkabyen i fjellene i Peru.

Kunne også være et annet sted egentlig, det var ikke så farlig hvor, jeg ville vel bare reise masse og leve som en eventyrer. Farte rundt i eksotiske land og se nye ting. Oppleve nye smaker, se nye folk, bli kjent med nye kulturer.

Det må jo være toppen av lykke.

Men det var før jeg fikk barn.

Her jeg sitter på sengekanten og stryker på en liten gutt som akkurat har sovnet, mens jeg hører lyden av to gode venner som står nede på kjøkkenet, ler, prater og koser seg mens de hakker grønnsaker og prepper middag for en heidundranses helaften med tacoparty, gullrekka, spillkveld og kalas, tenker jeg.. Æh, til helvete med Machu Picchu.

Akkurat nå har jeg ikke spesielt lyst uansett. Reise langt og være lenge borte fra barna? Næh. Pakke med seg hele familien for over 20-timers flyreise hver vei og dra dem med seg opp i den peruanske fjellheimen? Nei. Takk.

Da tar jeg heller en kveld som i kveld, for vi har småbarn nå – verden kan vente.

En vakker dag vil reiselysten helt sikkert komme krypende, for jeg vil selvfølgelig vise barna verden. Tokyo, New York og kanskje Machu Picchu, men ikke nå. Nå tar jeg mye heller dette. Tacofredag, spillkveld og friske barn som sover trygt – ingenting er bedre enn det 🙂

/ Goooood hælj!

* Følg Tacohjerte på Facebook *

Her skal du få et råd som muligens virker opplagt, men som kanskje kan være litt godt å høre:

Velg dine kamper.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kanskje sier det deg ingenting, kanskje sier det deg alt. For meg har dette vært en viktig nøkkelbrikke for å takle foreldrerollen på best mulig måte. For folk vil gjerne fortelle deg ditt, belære deg datt. Barn skal sitte i ro når de spiser, de skal ikke hoppe i sofaen eller klatre i trær, men takke for maten og sette skoene på plass.

Alt det kan kanskje være fine råd, men er det én ting livet som småbarnsfattern har lært meg, så er det at det ikke finnes noen fasit. Det som funker for dine barn, kan være helt feil for mine.

Til det sier jeg: Føkk it. Gjør din greie.

Selvfølgelig er det fint å lære barna folkeskikk og alt det der, men om jeg for femte middagen på rad må sitte og krangle med 5-åringen fordi han rett og slett ikke liker kylling, ja nei da har jeg et valg. Fortsette å tvinge det på ham fordi jeg har hørt at barn skal spise maten de blir servert, eller slå meg til ro med at han virkelig ikke liker kylling og heller prøve igjen om noen uker.

Selvfølgelig høres det fint ut med barn som sitter skolerett mens de spiser middag, men det viktigste er tross alt at de får i seg mat, ikke hvor rett de sitter. Så hvis min erfaring er at barna spiser mer hvis de får danse til Marcus & Martinus mens vi spiser, kanskje vi bare skal gå for det?

Det betyr ikke at de blir uregjerlige apekatter av den grunn, for det handler selvfølgelig om grensesetting og her kommer foreldrerollen inn. Det er vårt ansvar som foreldre at de forstår hvor grensene går, og at det som er greit her kanskje ikke er greit hos farmor og farfar.

Jeg synes faktisk det er bedre å oppdra dem slik, fremfor å forby en hel rekke ting jeg egentlig synes er ok, bare fordi det kanskje ikke er greit andre steder. Som å hoppe i sofaen. Så får jeg heller ta på meg ansvaret for å lære dem at det ofte ikke er greit hos andre. Det er faktisk min jobb som forelder. Ta bevisste valg og sette grenser. Min erfaring er at selv veldig små barn forstår seg på sånt.

Så får man heller være snill der man vil og streng der det trengs. For det er lov å være streng også, kjempestreng om man må. For å være foreldre handler ikke om å være mest populær blant barna, men å velge sine kamper og ta de valgene man mener er best for seg og sine barn.

Så stol på deg selv. Ikke stol på google, kvinneguiden, venninna di eller svigermor. Hør på magefølelsen og stol på deg selv. Ta gjerne råd fra andre og lytt til hva de har å si, men hvis det ikke funker for deg og dine barn – føkk it. Ikke tenk at du gjør noe feil eller at du er en dårlig forelder – folk er forskjellig. Også barn. Spesielt barn.

Ikke la andres råd styre dine valg. Lytt til magefølelsen, stol på deg selv – velg dine kamper.

/ God helg 🙂

* Følg Hoppehjerte på Facebook *

I kveld hadde jeg egentlig tenkt til å skryte av at jeg satt ny personlig rekord i markløft i går, men det var før jeg fant frem vaskebøtta.

For i dag har jeg for første gang på evigheter hatt en god gammeldags vaskedag, og fytti hæljeroa så slitsomt det er!

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Altså, glem hvem som kan løfte mest eller løpe raskest: Husarbeid er jo den ultimate trimmen! Etter 45 minutter med støvsuger, rydding, kluter og vaskevann, svettet jeg som en sil og lurte et lite øyeblikk på om jeg hadde forvillet meg inn på en spinningtime.

For mens Christina var hos frisøren i dag, hadde jeg bestemt meg for å legge inn en liten innsats for å få det litt ålreit her hjemme. Jeg er nemlig en sånn fyr som helt fint kan leve i en svinesti, og det hater Christina. Hun sier det kanskje ikke, men jeg vet det. Derfor tenkte jeg å slå på stortromma og vise meg som en noenlunde brukelig husbond når jeg først hadde huset for meg selv.

Men at det skulle være SÅ slitsomt, det hadde jeg helt glemt! Og mens jeg beinfløy fra rom til rom med skåldende varmt vaskevann i bøtta og en støvsugerledning som hele tiden prøvde å spenne bein på meg, tenkte jeg på alle kvinner, mødre og bestemødre som i generasjoner har vasket trapper, gulv, hyller, dasser og kjøkken uten å klage.

For noen heltinner! Ikke bare det, men de må jo også ha vært blodtrente og gjemt både sixpack og massive biceps under vaskeforkleet.

Etter noen timers rundvask var jeg helt kake og måtte ta meg en velfortjent pause. Det fikk meg til å tenke på en ganske genial businessidé. For glem Zumba, spinning, yoga og pilates – alt du trenger er en gammel lagerhall og noen vaskebøtter. Jeg skal kalle det “HouseFit”, så kan folk betale 599,- i måneden for å løpe rundt og vaske gulv, tørke støv, flytte på sofaer, løpe opp og ned trapper med støvsugeren, vri opp kluter og gnikke fuger.

De kommer til å renne ned i vekt, strutte med muskler og komme i sin livs beste form! Eventuelt kan man bare starte opp sitt eget treningssenter hjemme. Alt man trenger er litt støv og en vaskebøtte. Men husk å tøye ut etterpå 😉

Denne vaskeerfaringen har liksom satt den nye rekorden min i markløft litt i skyggen, for hvem bryr seg om hvor tungt du kan løfte, hvor høyt du kan hoppe eller hvor fort du kan løpe? Hvor god form du er i, burde måles i hvor fort du rekker å gjøre rent et helt hus og hvor mange kaffepauser du trenger underveis.

Jeg brukte nærmere 3 timer..

På én etasje.

* Følg Vaskehjerte på Facebook *

De fleste liker sommer best, men jeg vet ikke jeg. Om sommeren blir man liksom aldri fornøyd. 16 grader og et lite skydekke kan være himmelsk i april, men midt i fellesferien blir man liksom sur for sånt. Det er ikke bra nok. Nå som det endelig er sommer, gi oss sol. Sol og is og ingenting annet.

Men så er det tilløp av magi også, selvfølgelig er det det. Når lukten av grillkull sprer seg, når kjøttet knitrer på glovarm rist, når vannmelonspruten står helt opp til ørene, når solen prikker på nesen og kroppen avkjøles i havet under en glovarm himmel. Da er sommeren magisk, men bare da.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Ofte tenker jeg at jeg liker høsten best, for den har utvilsomt noe forlokkende over seg. Som en mollstemt ballade. Sår og vakker på samme tid. Tanken på kubber i peisen, mykere jakke, varm kakao og fargespillet av dalende løv mot en gnistrende høstsol.

Men høsten er også mye regn, kaldt regn og en kropp som på ingen måte er akklimatisert. Det er hutring og den uomtvistelige skuffelsen av å vinke farvel til sommer og sol for i år.

Så kommer vinter. Jeg liker vinter altså, jeg gjør det, bare ikke så mye som før. Fyre i peisen, spille brettspill, dra på langrennstur med sjokolade i sekken, base i snøen med ungene. Få ting er bedre enn det, men det er så liten del av det hele. Det kan liksom ikke gjøre opp for et halvt år med mørke.

Kulde, mørke og venting. Venting på bedre tider. Og slaps da, en uproduktiv tilstand der hele verden blir bedriten. Det er liksom så lite som skal til for å vippe en vinter av pinnen. Enten er det for kaldt eller så er det ikke kaldt nok. Uansett er det for mørkt.

Men så kommer våren. Jeg blir forelsket bare av tanken. Det skal bare et gryende vårtegn til før jeg kjenner sommerfuglene i magen. Lyden av en fugl som traller lystig fra tretoppene eller den første fliken av en krokus som sniker seg opp for å hilse våren velkommen. Tørre veier, gress, lys, en verden som våkner fra dvalen.

Farger. Varme, optimisme, håp og et frampek om at nå er årets beste halvår på vei. For våren leder inn i sommer og er på en måte sommerens oppvarmingsband. Nå skal det blomstres, nå skal det leves. Kast vinterjakka, gjør deg klar for livets fest.

Våren bringer også regn og sure dager, men da er koppen liksom halvfull. For regnet tjener jo bare som næring til en verden i blomstring. Ikke som på høsten, der regnet bare er søle på toppen av en haug med søle. Det har en mening, som for å si: Gled deg menneske, en ny vår kommer. Farger og glede er på vei.

* Følg Vårhjerte på Facebook *

Om noen tidligere i livet hadde sagt til meg: I 2017 skal du ha et live talkshow i din egen stue med en lettbeint politiker og dere skal prate om livet som pappa og blogger, ville jeg svart:

– “Unnskyld meg, herr/fru, men jeg tror De har glemt å ta medisinene deres”

Men det skjedde altså i dag!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Norges mest karismatiske og kanskje eneste politiker/talkshowvert kom på besøk for å spille inn Face2Face, et lettbeint talkshow som går direktesendt på facebook. Det er selvfølgelig kjempeskummelt å gjøre ting live, spesielt når det filmes i sin egen stue, men også utrolig morsomt.

Så svarer man kanskje litt borti natta i blant, men det er jo bare endel av moroa 😉

OBS: Hvis videoboksen over ikke funker (eller du vil se i et et større vindu), kan du også se intervjuet her 🙂

/ Tjallabais!

For mer Talkshowmoro –> Følg Blakstad på Tinget

Én gang har det skjedd, likevel får jeg høre det hver eneste dag!

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Det må ha vært rundt to uker siden. Vi var på vei til barnehagen, bare jeg og barna. Foran satt pappa og sang med til radioen, bak satt barna og ristet på hodet.

På veien passerte vi en gravemaskin, en av lillesnuppas store diller for tiden. Uansett hvor trøtt jeg måtte tro at hun er, så fort vi passerer en stor gravemaskin, roper hun ut:

– Gavemasi!

Så går det noen sekunder før hun følger opp med.

– Kuult!

Så blir vi enige om at gravemaskiner er veldig kult og kjører videre. Men akkurat denne dagen så vi intet mindre enn TO gravemaskiner på vei til barnehagen. Og da hun så den andre, ble hun enda mer gira:

– TO gavemasi!

Og så, ikke lenge etter..

– Kuuult!

Men så skulle det altså ha seg at på denne dagen var far så uforsiktig at han slapp fra seg en øøøørliten… due. Prutt. Varm vind om du vil. Bare et ørlite blaff, men det var nok til at nesene i baksetet raskt plukket opp lukten. Og da tok det ikke lang tid før jeg hørte..

– Lukte plomp. Æssameg!

Så måtte jeg bekjenne mine synder og regnet med det at den saken var ute av verden. Men neida!

For det har seg jo sånn at små barnehjerner er noen jævler på å huske ting, så hver gang vi kjører forbi to gravemaskiner på samme turen nå, hva tror du skjer? Uansett om vi er på vei til barnehagen eller butikken, om vi er alene eller har gjester i bilen..

Den første gravemaskinen hylles uten videre dramatikk, men så kommer vi til nummer to og da lyder det fra baksetet:

– TO gavemasi. Kuult!

Og så, noen få sekunder senere…

– Pappa plompa.. Æssameg!

/ Små barn glemmer aldri. Dessverre.

* Følg Prompehjerte på Facebook *

For en rar dag.. Ikke vet jeg hvorfor, men i dag er jeg helt kaputt! Jeg måtte til og med ta meg en time på sofaen midt på dagen, som en helt vanlig pensjonist. Tøfler og kosepledd? Oh yes.

Og på en sånn dag var det helt himmelsendt at det plutselig tikket inn en melding fra svigers som lurte på om vi ville ta med ungene og komme på middag. Ja, takk! Eneste problemet var i følge Christina at jeg dukket opp med putesveis x-)

Ja forresten, angående den flotte penisen jeg malte på veggen tidligere i dag. For å besvare et par spørsmål som har tikket inn.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

1. Nei, det er ikke hobbymaling for barn.
2. Skulle veldig gjerne hjulpet Christina med å male resten, men har ikke tid dessverre. Jeg er bare inspirasjonskilden som fikk henne i gang.
3. Viser seg forresten at hun ikke har valgt farge enda, så… da regner jeg med at også den prosessen kommer til å gå ganske mye fortere 😉

Jeg har også trukket vinnere av signerte utgaver av boka “Dagen da Jørgen ble spist” og vinnerne er kontaktet. Én av dere har forresten ikke svart enda, så sjekk mailen din en gang til i kveld. Kanskje ligger det en bok og venter 🙂

Noen som koser seg med å signere bøker, si 😉

Men så over til en dobbel tv-spesial! I morgen dukker jeg nemlig opp i det direktesendte talkshowet Face2Face med den karismatiske stortingskandidaten Finn-Erik Blakstad. Intervjuet filmes hjemme hos oss og går live fra kl. 14 på facebook-gruppen Blakstad på Tinget, men jeg kommer sikkert til å legge det ut senere også 😉

Og som om ikke det var nok, så har jeg klart å sno meg med på en episode av Matkontrollen som sendes på TV2 førstkommende torsdag! Der fikk jeg gleden av å prøvesmake masse forskjellig mat og komme med mine meget uproffe vurderinger, men jeg tror det blir moro.

Men nok om det, nå må jeg senke meg ned i badekaret, få på noe hvalsang og lade opp til live-tv i morgen, en avtale jeg selvfølgelig hadde glemt helt til jeg fikk reminder i kveld. Så i morgen må alle planer strykes og byttes ut med panikkrydding av hus, haha! #bombethorehus

/ Tjallabais!

* Følg Hvalsanghjerte på Facebook *

I ganske lang tid har Christina gått rundt og mast om at vi må få malt stua oppe. Hun har kjøpt inn prøvemaling, pensler og utstyr, men kommer liksom aldri helt i gang. Og det er først i dag jeg innså at tross hennes gode intensjoner, så trenger hun bare litt starthjelp.

For det kan være vanskelig å komme seg over dørstokkmila, men til helgen får vi besøk og jeg tror at hun egentlig har skikkelig lyst til å bli ferdig innen da.

Så derfor har jeg tatt saken i egne hender og gitt henne en skikkelig dose motivasjon for å komme i gang så fort som mulig 🙂

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

/ Elsker deg også <3

* Følg Malehjerte på Facebook *

Du sa du ikke likte kokesjokolade engang, så hvorfor stjal du den siste biten? Er du klar over hvor mye jeg hadde gledet meg? Spinket og spart, ventet og ventet. Som en avstandsforelskelse, bare mer patetisk.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Og jeg tenkte: “Jeg skal klare å holde meg. Ikke spise sjokolade nå, du er sterkere enn dette”. Men så kom kvelden og jeg klarte ikke vente lenger.

Jeg løp til skapet og rev opp døren, men det var ingen der. Jeg rotet gjennom alt jeg fant, men alt jeg fant var skuffelse. Jeg trodde jeg rørte ved gull da jeg fant et hvitt papir brettet under en boks med frokostblanding.

Et øyeblikk ble jeg glad, men det var før jeg dro ut papiret og innså at det jeg trodde var en bit med fløyelsesmyk sjokoladeglede, i realiteten var en halvspist pose med linsechips. Linsechips! Kan du tenke deg noe verre?

Og bare tanken på at du har spist den siste biten med min vakreste sjokolade uten engang å nyte den… Kanskje du til og med hatet det litt. Spiste den motvillig fordi du egentlig ikke liker kokesjokolade, men det var da i hvert fall bedre enn ingenting. Kanskje spyttet du den ut. Bare tanken på å se deg stå der og gumle… det sårer.

Hvordan skal vi komme oss forbi dette? Hvordan skal vi kunne fungere som par? Vil ting noensinne bli som før? Jeg vet ærlig talt ikke.

Kanskje, bare kanskje kan det gå seg til en vakker dag. Hvis du sitter på do en gang jeg har fjernet alt dopapiret. Og du roper på hjelp, og jeg åpner døren. Bare for å skru av lyset. Så kan du sitte der i mørket og småprumpe mens minuttene tikker og panikken stiger. Akkurat som når man innser at den siste sjokoladebiten er vekk.

Etter det kan jeg kanskje tilgi deg. Men ikke før.

/ Hilsen, NM i fysen

* Følg Sjokoladehjerte på Facebook *