På macen min har jeg en kalender som lever sitt eget liv. Jeg legger aldri inn noe der, men titt og ofte dukker det opp alarmer og advarsler for hendelser som visstnok er viktig at jeg får med meg.
Oftest er det helt banale ting slik som at Dronning Sonja har bursdag eller at en kollega fra 10 år tilbake fyller år. Eller enda verre, ting som dette:
Jeg mener, takk gud for at den minner meg på at det er julaften! Hvis ikke tror jeg jaggu jeg hadde glemt hele dagen og gått på jobb som vanlig.. x-)
Men i dag, i dag traff den virkelig innertieren! For helt uvitende om hva som ventet meg, satt jeg meg ned i kontorstolen for å jobbe litt i joggebuksa på en rolig lørdags formiddag. Da spratt det plutselig opp en melding og hjertet ble umiddelbart fylt med sol:
Og vips spratt humøret rett i taket – Sommeren er på vei!
Farvel du mørke vintertid, hallo til sol og sommer 😀
For i dag har vi endelig spilt inn en ny episode av podcasten Gjesterommet, den ellevte i rekken, og episoden startet friskt med en god gammeldags latterkrampe!
Planen var egentlig å prate litt løst og fast om våren, men før vi kom så langt endte vi med å le så tårene trillet.
Jeg kan faktisk ikke huske sist vi lo så godt, men det er kanskje ikke så rart, for etter at vi tidligere denne uka bestemte oss for å gjennomføre bryllupet vi egentlig hadde avlyst, har vi liksom gjenoppdaget litt av gnisten og kjærligheten også. Og da sitter latteren løst 🙂
Selv om du kanskje ikke hører på podcast til vanlig, vil jeg absolutt anbefale deg å høre på episoden under. Latterkrampen setter inn etter ca. 1 minutt 🙂
For selv så mye vi har hatt lyst til å gifte oss, så har det liksom bare gått i ball. Dessuten hadde jeg klart å sende giftepapirene til feil adresse, ikke hadde vi klart å bestemme oss for hvor eller hvordan vielsen skulle foregå heller, og til slutt ble det rett og slett for mye for to rotete rotehuer. Så da sa vi bare “føkk it, vi tar det senere”.
Men å se det sånn svart på hvitt. Å se ordene “Bryllupet er avlyst” det stakk. Og det gjorde noe med oss! For det føltes som en fallitterklæring å ikke klare å hive seg rundt og fikse de tingene som må fikses for å få det slik vi vil på den største dagen i vårt liv. Og innlegget hennes, som egentlig skulle være det endelige punktum, ble ironisk nok startskuddet!
For når det plutselig var opplest og vedtatt at det ikke blir noe bryllup, tror jeg vi begge følte den samme triste skuffelsen. Det er én ting å tenke det, noe helt annet å se det og innse hva det egentlig betyr. Det fikk oss liksom til å kjenne litt ekstra på kjærligheten, og vi innså at den er sterk som aldri før. Og den fortjener mer enn å bare bli avlyst!
Så derfor har vi denne uka kastet oss rundt og gjort alt vi kan for å stable bryllupet på beina igjen! Vi har endelig fått sendt over de nødvendige papirer (til riktig adresse denne gangen), vi har snakket med både prest og tingrett, vi har sett på ringer, vi har satt opp budsjetter, ringt hoteller og alt annet som må til for vår opprinnelige plan.
Og det er med stor glede jeg kan si at endelig ser det ut som vi er på rett kjøl! Fra å ha gitt opp hele sulamitten, ser det nå ut til at det faktisk blir bryllup! Nøyaktig slik vi hadde sett det for oss og til den datoen vi ønsker. Hva slags bryllup vi skal ha, når, hvor, hvem og hvordan, har jeg ikke tenkt til å avsløre, men jeg kan vel si så mye som at det ser blir både uformelt, utradisjonelt, underholdende, uhøytidelig – akkurat som oss, akkurat som vi vil ha det 🙂
En skikkelig drittjobb blir straks mer trivelig når man vet det ender med stjerne i margen 😉
Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Å bli drittlei noe er kanskje den beste motivasjonen man kan få. Jeg jobber aldri så effektivt som når jeg blir drittlei. Og det er klart.. det hjelper jo å vite at man sanker tonnevis med bonuspoeng fra frua også 😉
Så i dag var det kjøleskapets tur til å få seg en skikkelig rydd, skrubb og vask. Det er bare så mange ganger du kan bli angrepet av en fallende sitron, før du til slutt blir drittlei og må gjøre noe med det. Og det gjorde jeg i dag.
Den observante leser vil huske at det er få uker siden sist jeg vasket kjøleskapet, men det var da det andre kjøleskapet. Ja, for man må jo ha to, må vite 😉
Så med det: Gå på med fatt mot! Endevend hele sulamitten, riv ut innmaten, sorter innholdet, vask, tørk, kast og sett tilbake igjen.
Kjære kjøleskap, hvilke hemmeligheter vokter du?
Bare å brette opp ermene og komme i gang 🙂
Fylle kjøkkenbenken med alskens rariteter, helt frem til…
Boom! Alle mann alle. Herregud, så mange ting!!
2 brødre som ikke er brødre. Eller? #torepåsporet
Det verste er at selv om jeg hater det, så elsker jeg det litt også. Følelsen av å få orden på ting. For til vanlig lever jeg fint i en svinesti om jeg må, men så fort man kjenner lukten av vaskevann og ser ryddige flater der det før bare var kaos, så kjenner man plutselig at det er ganske ålreit.
Finne brunosten på første forsøk, ikke måtte rote seg forbi ørten pakker med utgått smør eller oppdage råtne agurker som ligger i kunstig koma helt nederst i grønnsaksboksen.
Frem med vaskebøtta, her skal gammelt snusk ut døra.
Og så er det bare å fylle opp igjen 🙂
(de to små koppene er kokosmelk og kraft forresten, haha)
Og nå som kjøleskapet står der og glinser som en nypolert Porsche i sommersola, må jeg si at det gjør meg et knepp mer lykkelig. Må være et alderdomstegn.
Eventuelt er det bare fordi jeg vet hvilke enorme mengder bonuspoeng det gir hos frua, som om mulig er enda bedre motivasjon enn å bli drittlei 😉
I går skrev jeg om at jeg synes det er så rart, fint og fascinerende at lillesnuppa er så glad i anleggsmaskiner, samtidig som hun også er forelsket i fine kjoler. Det er noe med kontrasten i de to tingene som er så fint.
Men ved nærmere ettertanke, skjønner jeg ikke hvorfor jeg finner dette spesielt overraskende, for hun har jo alltid vært sånn. Søt som sukker og tøff som jern i én og samme pakke.
Og det beste beviset på det, fant jeg i en gammel videosnutt fra desember i 2015. Da var hun bare 1 år og noen få måneder, men allerede en ganske habil heavy metal-vokalist. Med rosa spenne i håret.
At hun kom til å bli en tøffing lå liksom litt i kortene 🙂
Lillesnuppa elsker kjoler. Selv om vi prøver å kle på henne andre ting, kan hun finne på å løpe opp og skifte til kjole når vi ikke følger med. Gjerne to kjoler oppå hverandre. For hva er vel bedre enn én kjole? To kjoler.
Det er ikke noe vi har oppfordret til og jeg har aldri tenkt at vi skal oppdra en typisk prinsessejente, men det har visst hun. Og enn så politisk ukorrekt det måtte være, så er det tilsynelatende prinsesse hun skal bli.
Men samtidig så elsker hun også anleggsmaskiner. Hun elsker å lese om dem på sengekanten og roper “kuuult” hver gang vi kjører forbi dem på gata. Et av hennes favorittprogrammer som liten var “Store maskiner”, og siden da har vel interessen bare vokst. Ikke vet jeg hvor det kommer fra, det er bare noe hun har funnet ut av selv. Ikke noe vi har oppfordret til, det har bare blitt sånn.
Jeg er så stolt av den lille snuppa og jeg er så glad for å leve i en tid som denne. Der jenter kan være den de er, bli den de vil og ha tilnærmet samme muligheter som menn. Jeg skriver tilnærmet, for enda er vi ikke helt i mål, men vi er på god vei.
Innen barna våre vokser opp vil vi forhåpentligvis være enda nærmere målet. Og når jeg ser på den lille snuppa der hun sitter i sin prinsessekjole og måper ved synet av en gravemaskin, er jeg bare så glad for å bo i et land og i en tid der kvinners rettigheter er på stadig fremferd.
Ganske bra i dag, enda bedre i morgen. Du kan bli hva du vil du, jenta mi.
Lenge har vi ledd av lillesnuppa som liker å gå med to ulike sokker, men i dag følger vi i hennes fotspor. Og det håper jeg du vil også, for i dag har du mulighet til å gjøre noe stort, ved å gjøre noe utrolig lite.
21. mars er nemlig den internasjonale Downs Syndrom-dagen og i den forbindelse arrangeres den veldig sjarmerende Rockesokk-kampanjen. Kampanjen går ut på noe så fint og uskyldig som at man skal gå med to ulike sokker hele dagen for å hylle mangfoldet og vise at man setter pris på at vi alle er forskjellige.
En fin liten gest, men også så utrolig viktig. Denne morsomme videosnutten viser hvordan det kan se ut i praksis, og som du ser: Selv gode gamle Kåre Willoch rocker ulike sokker 🙂
Så i dag blir det å speed-date i sokkeskuffen, og komme opp med artige kombinasjoner. Kanskje en hvit tennissokk og en rutete dress-sokk? Eller hvorfor ikke gå helt bananer og kombinere en meterlang fotballstrømpe med en bitteliten ankelsokk?
Kjenner jeg lillesnuppa rett, kommer hun til å gå for noe sånt som dette:
Uansett hva det blir så skriver vi tirsdag 21. mars i sokkens tegn, og jeg gleder meg til å hive på meg rockesokkene og bære dem med stolthet. Det virker kanskje ikke som stort, men jeg synes det er et kjempefint tiltak som krever så lite, men som likevel kan bety så mye for noen som virkelig trenger det.
Jeg er klar, plutten er klar, frua er klar og lillesnupp er kjempeklar.
Så er spørsmålet: Er du?
/ Del gjerne med gode venner – la oss spre kjærligheten <3
Svaret virker kanskje opplagt, men min hypotese er nemlig at de aller fleste spiser knekkebrød slik jeg gjør det, og at det faktisk er feil!
For jeg har alltid trodd jeg satt på fasit, men jo mer knekkebrødspising jeg ser, dess mer ser jeg at folket er splittet. For meg har det alltid bare vært én løsning, men hvem sier vel at jeg har rett? Kanskje har hele livet mitt vært en løgn hele tiden?!
For når jeg ser på knekkebrødemballasjen, så ser jeg jo forsyne meg at pålegget er lagt på feil side! Eller er feil side riktig? For er det den ruglete/hullete/kornete forsiden som er ment for pålegg, eller er det den glatte baksiden?
Jeg har nemlig gjort et sveip på nettet og til min store forskrekkelse ser det ut til at knekkebrødprodusentene vil ha oss til å ha pålegget på forsiden, men det er vel ingen som har det?! Ikke bare det, men min kjære Christina gjør det også! Jeg trodde alle var enige om at baksiden var veien å gå, men nå er jeg ikke så sikker lenger.
Derfor ønsker jeg nå å finne ut av dette først som sist: Hvilken side av knekkebrødet har DU pålegget på? Legg gjerne igjen et argument for hvorfor du mener at din side er riktig 😉
Det er altså to muligheter:
1. Baksiden. Siden der melet ofte sitter. Fri for korn, frø og hull, bare en stripe rett som asfalt. Fordelen med denne siden er at den er forutsigbar. Ingen overraskelser, bare en jevn overflate å jobbe på. Dessuten kommer smaken fra frø/korn på andre siden ofte bedre frem om de får være i fred uten å bli tildekket av pålegg.
Ulempen er at den på noen typer kan være litt melete og dermed ikke fange smørbare pålegg spesielt bra. Ikke er den spesielt pen heller.
2. Forsiden. Knekkebrødets fasade og ansikt utad. Dette er siden som gjerne får mest oppmerksomhet og som ville vært knekkebrødets ansikt på forsiden av et moteblad. Fordelen her er at man kan gjemme store mengder pålegg i hullene. Dermed får man et knekkebrød som har mange små lommer av påleggsoverdose underveis. Pent er det også.
Ulempen er at man gjerne drar med seg frø og det som er underveis. Skulle man sitte igjen med overflødig smørbart pålegg, vil det da være fullt av frø og skit som ikke egner seg å dytte tilbake i smørboksen igjen. Dessuten er det ingen som smører på denne siden uansett.. eller?
Hvis vi ender i et overveldende flertall, får vi vurdere å sende en felles klage til alle landets knekkebrødprodusenter og kreve at de tar nye bilder til emballasjen, med pålegget på riktig side 😉
I dag har vært en typisk dag man enten elsker eller hater. En dag som kan gå helt gull eller helt 100% i bøtta.
For når man våkner litt i overkant tidlig, det er søndag, været er sånn midt-på-treet, kalenderen er tom og man har maaaange timer å svi av med to fulladede barn – da gjelder det å tenke konstruktivt.
For det er lett å tenke at man bare kan holde sofaen for en dag, men man kan ikke det med barn, vøtt. Barna må aktiviseres, fattern må strekke på beina og alle trenger frisk luft. Hvis ikke, kan en sånn dag fort bli en sur affære 😉
Heldigvis har vi blitt relativt rutinerte på slike dager nå, og derfor endte vi opp med å ha en helt super lekedag med apekattene våre!
Og istedenfor å skrive side opp og side ned med hva vi har gjort, hvorfor ikke bare ta en bildespesial? Det er tross alt søndag kveld. Så her skal du få vår lekedag i bilder 🙂
Vi har drukket sjokolademelk (lillesnupp fikk helle selv, hehe)
Vi har funnet opp en ny lek (kast gummidyrene i bøtta)
Pappa har prøvd å tegne barna sine (og feilet ganske kraftig)
Vi har vært på lang trilletur og sett på gravemaskiner
Og nytt litt medbrakt (takk til prosjektleder Christina!)
Husket
Turnet
Tatt en ørliten cowboystrekk på pappas skulder
Tatt middagen på restæurang med svigers
Tatt desserten hos mormor og bestefar
Og rett og slett hatt det som plommen 🙂
Så takk skal du ha, søndag! Vi sees igjen om en uke 🙂
Endelig er de her! Det første av alle vårtegn og selve beviset på at vi går mot lysere tider. Hagens små soler som stiller seg først i køen for å ringe inn til vår 🙂
Jeg vet ikke om det er et alderdomstegn eller ikke, men jeg blir altså så vanvittig glad når jeg ser de første krokusene snike seg opp av den iskalde marken for å hilse våren varmt velkommen.
For da vet jeg hva som følger. Fuglekvitter, lengre dager, varmere dager, lettere klær. Flere blomster, flere fugler og grønt overalt. En verden som våkner fra dvalen og nå vil ut og leke. Sånt kan man brått bli lykkelig av 🙂
