Etter i går kveld var jeg helt sikker på at denne dagen kom til å gå rett åt skogen, men å neida: Lillesnupp til unnsetning!

 

 

For i går var jeg på pokerlag. Og som pokerlag går, det ble ganske mye senere enn først antatt. Og da jeg parkerte bilen og listet meg inn døra her sånn i halv tre-tiden i natt, tenkte jeg at dagen i dag var kjørt.

Ja vel, så hadde det vært en fantastisk morsom kveld, for pokerkvelder er noe av det aller beste jeg vet, men når alt kom til alt: Var det egentlig verdt det? Når jeg vet at barna garantert kommer til å stå opp om 9 minutter og hele lørdagen vil være ødelagt…

Så både litt glad og litt angrende, snek jeg meg til sengs. Christina lå inne hos snart-5-åringen som er nede med feber og dårlig stemning, og jeg var i lillesnupp-beredskap. Som kunne bli interessant, for hun pleier å våkne en gang eller to i løpet av natta, men da er det alltid mamma hun roper på. Hvordan ville det gå hvis hun våknet og fikk servert en rufsete pappa?

Og ganske riktig: Hun våknet. Jeg smatt opp og prøvde å late som ingenting, men lillesnuppa lot seg ikke lure. Bristen på natterutinene gikk ikke ubemerket hen og brått satt hun i et hjerteskjærende hyl av sjokk og vantro. Hvor er mamma? Hva gjør du her? Hva skjedde nå?!

I en tåkete tilstand et sted midt mellom søvn og gjesp prøvde jeg så godt jeg kunne å stryke og trøste. Detta ordner seg. Håper jeg. Jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde sovet, men det må truffet det mest uperfekte punktet der man akkurat har nådd den dypeste R.E.M-søvnen. Den man helst ikke skal avbryte.

Så lå jeg der og tenkte: Dette er kjørt. Hun kommer ikke til å roe seg, jeg må vekke Christina, jeg får sove 1 time i natt, alt er min skyld og herregud for en idiot jeg er. Men så, som ved et trylleslag, ble det stille. Helt stille. Jeg skjønte ingenting, men kastet ikke bort et sekund og sovnet før jeg traff puta.

Og så.. våknet jeg.

Lyst i rommet. Hva skjer nå? Ved siden av meg lå lillesnuppa og smilte. Jeg så på klokka. Den var 09.30! Jeg løp ned trappa og følte meg som Maria Von Trapp! Aldri har hun sovet så lenge før, så velger hun å gjøre det på en dag som dette? Halleluja! Tusen takk, lillesnupp, jeg skylder deg en!

Så nå er alt duket for en makaløst god lørdag med forberedelser til en litt amputert, men fortsatt lystig bursdagsfeiring i morgen. Kake skal bakes, gelé skal gelees, gulv vaskes og hår klippes. Og alt dette kan nå gjøres med et smil, og 10.000 bonuspoeng til lillesnupp 🙂

 

 

 

/ Ha en knakende fin dag! Hilsen opplagt

* Følg Gulrotkakehjerte på Facebook *

Det er utrolig hvor fort ting snur, og i kveld kunne vi gått fra hjemmekos til hjemløs på under 1 minutt.

 

 

Jeg står på kjøkkenet og kokkelerer mens Christina sitter oppe og skriver. Lillesnuppa sitter på kjøkkenbenken og hjelper til med matlaging, mens plutten ligger på sofaen og løser verdensproblemer på nettbrettet.

Det er fredag kveld og jeg lager min desiderte favorittrett i livet: Taco. Matlagingen tonesettes av dundrende høy musikk og alt er bare velstand. Glade barn, god musikk, taco på gang – alt er perfekt.

For å virkelig sette prikken over i-en, lager jeg tacokrydderet selv. Og det begynner, som alltid, med å steke koriander- og spisskummenfrø i panna. Dette gir smaken det lille ekstra, men frøene kan fort bli brent så det gjelder å følge med.

Nå sitter lillesnupp på en krakk på gulvet i bare pysjen. Sitter og ser på fattern. Kjøttdeig på den ene panna, krydder på den andre. Men så, helt uten forvarsel søler hun et glass saft over hele seg. Hvor kom det glasset fra? Samme det, brått er det klissvått på krakk, pysj og gulv.

Jeg skrur av varmen på kjøttdeigen og plukker opp den lille tulla. Skal jeg skru av varmen på frøene? Næh, jeg rekker det. Eller? Jeg går for å skru av varmen, men blir avbrutt av lillesnupp som trenger umiddelbar hjelp.

Jeg tar henne under armen, løper opp trappa, spør om frua kan overta og setter den lille tutta i dusjen. Men så, fra bunnen av trappa, hører jeg et massivt brøl. Det er plutten. Jeg hiver meg rundt og sprinter ned. Han skulle løpe opp trappa, men skled på et ullplagg som lå på gulvet.

Nå ligger han og holder seg på leggen mens han roper av smerte. Jeg setter ham på fanget og trøster som best jeg kan, mens han skriker utrøstelig. Må ha vært veldig vondt. Så vi blir sittende litt og trøste. Jeg skrudde jo uansett av varmen på stekeplatene.

Jeg tar pluttisen i armene og skal til å bære ham opp trappen, da jeg hører en knitrelyd fra kjøkkenet. Hva kan det være for noe? Sikkert ikke noe, kanskje bare… FRØENE!!

 

 

Jeg løper inn og der står panna på full guffe med svart røyk som velter opp fra gryta og inn i vifta. Jeg kaster fra meg plutten og drar panna av varmen. Alt er svartbrent og freser som en illsint slange. Det stinker av brent røyk i hele rommet, selv om vifta står på.

Det går opp for meg at istedenfor å slå av varmen, må jeg ha satt den på maks. Frøene er som små kullbiter.

Og alt dette på under 60 sekunder. Hadde jeg gått opp på badet med ungene, hadde jeg ikke hørt den svake knitringen.. Hvem vet. Jeg vet ikke om frøene plutselig kunne selvantent eller ei, men det slipper jeg heldigvis å finne ut av.

Selv nå, timer senere, stinker det fortsatt på kjøkkenet. Selv om vifta sto på full guffe, lukter det fortsatt intenst brent over hele kjøkkenet. Og det er egentlig helt greit, for det funker som en påminnelse om hvor fort det kan gå, og at man aldri aldri skal forlate noe på plata uten oppsyn.

For taco er kanskje det beste jeg vet, men fortsatt ikke bedre enn tak over hodet.

 

 

/ God (og trygg) tacofredag! 🙂

* Følg HMS-hjerte på Facebook *

Forrige helg var det Super Bowl; en av årets desidert største sportsbegivenheter. I år meldes det om at ca. 111 millioner tv-seere fikk med seg Super Bowl-finalen i amerikansk fotball. 111 millioner!

Men selv om finalen er kjent for å benke vanvittige mengder med amerikanere foran skjermen, er den årlige begivenheten også berømt for noe annet: Reklamene.

 

 

Prisen for å kjøpe seg reklametid under tv-sendingen av Super Bowl er nemlig viden kjent for å være de dyreste sekundene med tv-tid man kan kjøpe. I år skal prisen for en 30-sekunders reklamesnutt ligget på ca. 40 millioner norske kroner, så da sier det seg selv at reklamene ofte er veldig forseggjort.

Nettopp derfor har Super Bowl også blitt et av årets høydepunkter for reklamenerder som meg. Vi som ikke forstår en pøkk av sporten, men som elsker artige, rørende, provoserende og engasjerende reklamesnutter om alt fra avocadoer og biler, til vaskemidler og øl.

Og nå har jeg endelig rukket å se gjennom alle fra årets Super Bowl (tro meg, det er mange!) og plukket ut mine favoritter. Jeg legger ingen profesjonelle krav til grunns, annet enn at det må engasjere meg på en sånn måte at det skaper effekt, vekker kjøpslyst eller får meg til å huske merkevaren.

Så len deg tilbake, skru opp lyden og gjør deg klar for det jeg mener er de 10 beste reklamefilmene fra Super Bowl 2017 🙂

 

10. Skittles – Romance
Vi starter med denne gladsnutten som viser amerikansk humor akkurat slik jeg liker den: Overdreven, banal, teit og sjarmerende 😀

Trenger du tips til hva du kan lese på senga med småttisen? Dette er hva som sto på menyen hos oss i kveld 🙂

 

 

For til vår store glede, er barna veldig glad i å lese bøker på sengekanten. Skal sies at far er en røver på å gjespe kjeven ut av ledd flerfoldige ganger underveis, men det leses dog hver eneste kveld. Og gjerne så mange bøker som mulig.

Dette var altså det som sto på menyen i kveld, og siden jeg antar at det er flere enn meg der ute som er på evig leting etter gode barnebøker, koster jeg på meg en ørliten omtale av samtlige 😉

 

 

1. Postmann Pat – i tåka
Verdens mest berømte postmann kjører seg vill i tåka og må stole på kirkens klokker for å lose ham på rett spor igjen. Det virker jo uskyldig nok, men kjenner jeg lukten av et subliminalt budskap? Jeg så nemlig et klipp fra en dansk tv-kanal som hadde analysert byen der Pat bor, og selv om han er den eneste voksne med rødt hår, er det overraskende mange barn med rødt hår der. Som igjen stiller spørsmålet: Hva slags “pakker” er det egentlig han leverer?

Man kan jo forstå at med så mange svin på skogen, vil han før eller siden bli sittende fast i “tåken” som har blitt kaoset i hans liv. Heldigvis er kirken der for å pense ham tilbake på rett spor i livet. Boken kan også leses som en helt vanlig barnebok, men det er jo ikke noe gøy 😉

 

(NB: Ikke sikkert boken er så lett å få tak i. Vår er fra mars 1984)

 

2. Vi drar på kjøretur!

En kjempemorsom og lettlest bok om Gisse og Gerhard, to herlige kompiser som skal ut på kjøretur. Før de reiser, pakker de med seg stort sett alt mellom himmel og jord. Men i det dramatiske klimakset mot slutten, viser det seg at de har glemt en vesentlig ting! Men mer kan jeg ikke avsløre i fare for å bli saksøkt.

Boka er for øvrig oversatt av Anders Bye og alle bøkene i serien er absolutt verdt en varm anbefaling 🙂

 

 

3. Ku uten hode
Løveunge-serien til Cappelen Damm er kjempefin for de som har leselystne småttiser. Korte, lettleste bøker med bare én setning per side. Løveunge-serien inneholder en hel haug med bøker fra ulike forfattere og illustratører, men bøkene til Reidar Kjelsen stikker seg helt klart ut.

Denne boka besvarer spørsmålet om hvordan livet må være for en ku uten hode, men jeg må også få anbefale “Æsj” som mest sannsynlig er tidenes kvalmeste barnebok, og “Tissemus”, som er en fantastisk morsom beretning om en mus som er over middels glad i å tisse 😀

 

 

4. Ingrid vil spise
Ingrid-bøkene er kanskje kjent for mange, og denne boken holder seg til den vanlige oppskriften. I denne boken er Ingrid sulten og setter hele verden i sving for å mate både seg selv og kosedyrene. Ikke noe dyptstikkende plott akkurat, men 4-åringen storkoser seg med de fine tegningene, de søte kosedyrene og all den spennende maten.

At Ingrid har appetitt som om hun var på vei hjem fra en fuktig kveld på byen, sier boken ingenting om.

 

 

/ Når du begynner å gjespe på side 3, men fortsatt har fire bøker igjen 😉

* Følg Lesehjerte på Facebook *

Jeg er så utrolig stolt! For i dag tidlig fikk jeg den beste mailen jeg har fått på lenge: Boka er på vei i trykken.

Jeg har nemlig oversatt/gjendiktet min aller første barnebok! 🙂

 

 

Boken er egentlig to bøker av John Fardell, slått sammen til én heftig samlebok. Bøkene er noe av det aller beste jeg har lest, og da jeg ble spurt om jeg ville prøve meg på å oversette dem til norsk, ble jeg både livredd, ydmyk, beæret og supergira. Og nå er bøkene endelig godkjent og sendt til trykk!

Selv om all ære selvfølgelig skal tilskrives den meget geniale John Fardell, som må ha et kreativt univers på størrelse med to vanlige universer, må det være lov å hoppe i taket for en ydmyk oversetter også. “Min” aller første barnebok og jeg er så fryktelig stolt!

Boka kommer fra trykken i begynnelsen av mars og da blir det selvfølgelig konkurranse og utlodning her på bloggen, men inntil da: Her er en liten smakebit 🙂

 

 

 

 

… fortsettelse følger i mars 😉

 

/ Hipp hurra, jeg er så stolt i da´ 🙂

* Følg Barnebokhjerte på Facebook *

Jeg som hadde så store tanker for fremtiden… Hvordan skal jeg komme over dette og gå videre i livet?

 

 

For i dag tidlig skulle jeg bare være litt høflig og ta en runde med dobørsten. Jeg skrubbet i vei mens jeg plystret og gjorde meg klar for en fin dag på jobb.

Jeg må ha blitt for overivrig. Jobbet for hardt med børsten, glemte å tenke på hva som skjer når børste møter vann.

For plutselig kjente jeg det.

En iskald dråpe mot en varm leppe.

En dråpe på vei opp fra et plask.

Hvem vet hvor de andre landet, for som vi alle vet: En dråpe reiser sjelden alene. På en tann? På tunga? Rett gjennom gapet som en høydehopper og plopp ned i magen?

Uansett, det er slutt. Jeg kan ikke leve med dette. Skammen, den snuskete skammen. Tanken på fragmenter av bajs, blandet med dobørstebakterier, mikset sammen i en grusom cocktail og skutt inn i fjeset som en pistol. Det er over.

Så ikke bli bekymret hvis jeg ikke svarer på mail eller telefon på et par dager. Jeg ligger bare her og hører på litt Celine Dion, mens jeg tenker på glansbilder og enhjørninger.

Kommer jeg noensinne tilbake? Hvem vet. Det eneste som er sikkert er at når Christina har lest dette innlegget, blir det ikke aktuelt med noe kyssing før langt uti 2017 2018 😉

 

 

/ Aaaaall by myseeeeelf

* Følg Leppehjerte på Facebook *

I går skrev Christina et innlegg om hvordan det er å dele hjemmekontor med sin bloggende, bråkete, tidvis nakne og lydisolerte mann.

Alt hun skrev stemmer for så vidt på en prikk, men så “glemte” hun visst et par ting, for jeg er absolutt ikke den eneste som bidrar med rare uvaner her på kontoret…

 

 

Bråkehue
Christina lider av det man på godt norsk kaller Bråkehue. Det er et sånt type hode som fungerer som en forsterker når man tygger ting som lager lyd, for eksempel gulrøtter, knekkebrød og potetgull.

Det høres kanskje ikke ille ut, men en gang så jeg en kopp falle ned fra hylla idet hun satt tenna i en gul rot og knapret så bakken ristet. Forferdelig irriterende når man prøver å konsentrere seg, som er bare en av mange grunner til at jeg ofte limer hodetelefonene på ørene om morgenen.

 

Katt, ninja, ninjakatt
Christina veier ikke stort mer enn en økonomipakke med salami, i tillegg går hun ofte med innetøfler. Ikke er hun spesielt høylytt heller. Sett alt dette sammen og du har en skapning som sniker seg rundt i huset som en vind. Jeg vet aldri hvor hun er og plutselig står hun en millimeter bak meg, som ganske ofte resulterer i at hun skremmer livet av meg.

 

Husarbeidmonsteret
En litt forvirrende ting med hjemmekontor, er nettopp det: Hjemme. Kontor. Og med to små barn som gjør sitt ytterste for å ødelegge alt vi eier når de er hjemme, står huset ofte på hodet. Men arbeidstid er arbeidstid, og ikke tid for å støvsuge. Mener jeg da. Christina er litt uenig og så fort hun fersker meg i å ta meg ei litta pause med en rolig kopp kaffe og litt youtube, smeller det:

– “Asså, hvis du har tid til det der, så ser det jo helt bedritent ut her og badet har ikke vært vasket på evigheter og støvdottene bla bla bla…”

 

Ting tar tid
Christina klarer ikke å gjøre noen halvveis. Det er fint det altså, men noen ganger (ganske ofte egentlig) har jeg andre ting som haster litt mer enn å henge over henne i en evighet for å finne et passende synonym.

Dette gjelder også for mailer, for en mail er ikke bare en mail, det er en stil. Så da er det jo bare naturlig at for å svare på en sånn, så trenger man 5 timer, matpakke og tissepause.

 

Egentidsspiralen
Hvis jeg en sjelden gang fersker Christina i å gjøre noe annet enn å jobbe i arbeidstiden, gjør hun stort sett alltid det samme: Ser på maling eller interiør. Og da blir hun gira. Kjempegira. Og hvis jeg skulle være så dum å vise mitt fjes mens hun sitter der og drømmer, ryker resten av dagen med til å høre om ting jeg aldri i verden kan klare å forholde meg til:

– “Hvis vi flytter senga vår over på kontoret, flytter kommoden fra kontoret inn i stua, så maler vi i minty breeze der inne med en spenstig kontrastvegg, eller burde vi gått for en litt mørkere bla bla bla”

 

Avbrytelsesmonsteret
På en arbeidsplass er det jo vanlig å prate med hverandre. Sparre, kaste rundt ideer, spørre om hjelp. Men hvis jeg nærmer meg Christina i arbeidstiden, oppfører hun seg stort sett alltid som en italiensk fotballspiller. Hiver med armene, pruster som en okse og gjør det ganske innlysende at jeg har avbrutt det som må ha vært tidenes desidert viktigste arbeidsoppgave. Helt sikkert bare en evighetsmail eller jakten på en fargeprøve 😉

 

Dovakta
Jeg skal innrømme det: Jeg tar meg lange dopauser. Ikke for å gå på do egentlig, men for egentid. Enn så trist det høres ut, så har vi ingen kjeller eller ledige rom, så det har på sett og vis blitt min man cave. Der sitter jeg og svarer på mailer, ser på Netflix, scroller Instagram og koser meg. Vel, inntil jeg hører små kattepoter knirke i trappa, tett etterfulgt av en skygge foran nøkkelhullet, et bank på døra og en snurpete stemme som smeller:

– “Herregud, erru ferdig snart eller? Trengeru hjælp?”

 

Men sånn bortsett fra det, er det helt fantastisk å dele kontor med frua. Hun hjelper meg ofte når jeg står fast i en tekst, hun er en knallbra sparringspartner for ideer og hun lager kjempegode smoothier. Dessuten er det et stort pluss å når som helst kunne gi kollegaen sin et kyss, uten å få rare blikk fra de andre på kontoret 😉

 

<3

 

/ Bråkehue + Surrehue = Sant

–> Les innlegget til Christina: “To bloggere, ett hjemmekontor”

Følelsen av å stryke seg over ansiktet og føle seg som en babysel <3

/ sponset innlegg

 

Jeg har alltid sett for meg at jeg skal bli en sånn fyr som tar skjegget hver morgen like naturlig som jeg pusser tennene, men det har liksom aldri blitt noe av. Hvilket er rart, for jeg elsker jo følelsen av å føle meg som en babysel i ansiktet, og være nybarbert og nydelig.

Problemet er bare at jeg er bittelitt vanvittig ustrukturert, samtidig som jeg også er litt gjerrig. De store tingene i livet kan jeg godt bruke penger på, men småting som barbersaker vil jeg helst betale minst mulig for. For jeg vet ikke om du vet dette, men barbersaker i butikken er grisedyrt.

Derfor feiger jeg ofte ut når jeg ser prislappen på hyllekanten og tenker at jeg heller kan tyne barberbladene hjemme en ekstra runde. Men så kommer jeg hjem til barberhøvelen og innser at jeg heller kunne tatt skjegget med en rusten ostehøvel, og lander på å droppe det. Og vips så er man skjeggefrans igjen 😉

 

 

Derfor er jeg glad for at jeg endelig har oppdaget barbersakene fra Wilkinson Sword!

Produktene løser nemlig en hel rekke utfordringer i en og samme smekk:

• Produktene holder høy kvalitet, men fortsatt lav pris, som er en perfekt kombinasjon for en kravstor fyr med et hint av sunnmørsblod 😉
   
• De gir en glatt, jevn og kjempegod barbering uten lugging og dårlig stemning. Og den lave prisen tatt i betraktning kan man skifte blader oftere, som igjen gjør det mye lettere å se frem til å ta skjeggstubbene jevnlig.
   
• Wilkinson Sword har også en helt genial abonnementsløsning! Man velger den høvelen man vil ha, så får man tilsendt jevnlig påfyll av blader eller engangshøvler én gang hver 3. måned. Da slipper man å kjøpe rådyre blader i butikken, er sikret å ikke gå tom og kan begynne å barbere seg jevnlig uten å bli flådd 😉

 

Quattro Titanium – den ultimate 4-bladshøvelen.

 

Engangshøvelen Extreme 3 Sensitive.

 

Selv har jeg prøvd både premiumhøvelen Quattro Titanium og engangshøvelsen Extreme 3 Sensitive. De har også en egen serie med produkter for kvinner.

Selv har jeg faktisk landet på at jeg skal gå for abonnement på begge de førstnevnte en stund. På den måten får jeg en jevn utskiftning av sylskarpe blader til Quattro-høvelen i hverdagen, samtidig som jeg kan spare meg opp et lite lager av den meget behagelige engangshøvelen.

Sistnevnte er for øvrig perfekt å bruke hvis man ønsker å barbere seg i dusjen eller til å ta med ut på reise! For etter å ha stolt én gang for mye på engangshøvlene i den lokale matbutikken i Spania, gjør jeg ikke det igjen 😉

 

Ekte menn tar barberskum på nesetippen 😉

 

Ikke lett å bli tatt seriøst med en kremklatt på nesa x-)

 

Engangshøvel, super til bruk i dusj – for de som klarer å gjøre to ting på én gang 😉

 

Og det beste av alt: Du kan bestille en gratis startpakke! Du betaler kun 39,- for frakt, så får du en rikholdig startpakke for å teste produktene.

Du er ikke forpliktet til å kjøpe noe mer og kan enkelt avlyse abonnementet når du vil, men jeg holder en knapp på at du kommer til å like produktene, prisen og følelsen av å være nybarbert og nydelig 😉

 

Sånn man føler seg etter en barbering..

 

Sånn man ser ut underveis 😉

 

Her hadde jeg egentlig tenkt til å gro en skjeggvits, men det ble liksom litt for åpenbart… 😛

 

Så hvis du er som meg: Glad i en skikkelig god barbering, men ikke fullt så glad i prisen på hyllekanten – bestill en gratis* prøvepakke med kvalitetsprodukter fra Wilkinson Sword 🙂

–> Bestill gratis startpakke med Quattro Titanium*

–> Bestill gratis prøvepakke med Extreme 3 Sensitive*

–> Se hele serien med produkter for kvinner

* betal kun for frakt (39,-)

Visse ting slutter aldri å være morsomt og dette bildet får meg til å le meg ihjel hver gang jeg ser det!

Bildet ble tatt på vårparten i fjor og er et resultat av en meget vellykket faceswap på Snapchat. Det er noe med det lure lille trynet som er så grusomt feil og hysterisk morsomt 😀

At det har blitt kommentert fra flere hold at den lille skapningen på armen ligner en smule på Lars-Kristian Eriksen (gubben til Caroline Berg Eriksen) gjør det selvfølgelig ikke noe mindre festlig 😉

 

“Carolineee? Har du sett løvepysjen min?!”

 

/ Hihihi – god ny uke! 🙂

* Følg Fotballfruehjerte på Facebook *

På mandag skrev Christina om da hun var ute på kjøretur med bilen da den plutselig sa “doink” og traff en vegg…

Hun skyldte på at ryggesensoren ikke hadde gitt lyd fra seg, og at hun har blitt så vant til den at hun stolte blindt på at den ville komme henne til unnsetning da hun skulle parkere. Noe den ikke gjorde.

Dette hadde hun for øvrig “glemt” å fortelle meg, inntil jeg leste det på bloggen hennes, fikk hjertet i halsen, løp ut for å sjekke skaden og så at det bare var et lite hakk. Jeg taklet det hele med tilsynelatende sindighet:

– “Ja ja, nei men… ok. Det var jo dumt at det var noe galt med bilen da” sa jeg høyt med en overbevisende ro, men jeg i mitt stille sinn tenkte: Herregud, erre mulig! Kvinnfolk bak rattet ass… Gi meg styrke!

 

“Vær så god, kjør denne inn i en vegg, er du snill.”
“Den er grei”

 

Siden den gang har det vel vært litt rar stemning i huset. Tidvis ganske småkranglete og uforstående fra min side, for jeg skjønner liksom ikke hvordan det er mulig at bilen bare plutselig har pådratt seg en mystisk feil som tilfeldigvis skulle inntreffe akkurat mens Christina kjørte…

Først trodde vi kanskje det kunne være fordi bilen har vært veldig skitten i det siste og at søla kunne ha ødelagt sikten for ryggesensoren, men ikke etter selv en skikkelig rundvask ga sensoren lyd fra seg.

Det er ikke så altfor lenge siden vi hadde bilen på service fordi de måtte oppdatere noe programvaregreier i kjørecomputeren eller noe i den gata, og jeg har holdt en knapp på at de gutta der må ha kludret til noe.

Eller kan det bare ha vært Christina? La oss bare si at jeg ved flere anledninger har “mer enn antatt” at det kan være hennes ferdigheter som kunne trengt en ørliten justering. Merkelig nok ikke til trampeklapp og vill jubel.

Men så var det altså ikke før på fredag at vi endelig skulle få svar. Vi satt i bilen på vei ut for en kjøretur med begge barna om bord, denne gangen med en mann bak rattet. Kan jo ikke ta sjansen på å la en kvinne styre med så dyrebar last i baksetet.

Mysteriet med ryggesensoren var fortsatt uoppklart og derfor kjørte jeg bilen litt frem og tilbake på gårdsplassen, for å teste igjen. Fortsatt ikke et pip. Men så skjedde det katastrofale…

– “Vi får vel bare ta den med tilbake på service da”, sa jeg med innlysende resignasjon og bitterhet i stemmen, “Det må ha skjedd noe da den var der sist.. Great!”

– “Nja, men den har vel fungert lenge etter det?” kontret frua.

– “Jo, sant det, men noe må jo ha skjedd og jeg tenkte kanskje det kan ha vært noe de har fiklet med.” fortsatte jeg.

– “Men den har jo fungert helt fint frem til den siste uka eller noe?” kontret hun igjen.

– “Jo, men samtidig så husker jeg at den var helt klikk da jeg hentet den på Gardermoen på søndag også. Jeg vet ikke om det var fordi det snødde så sinnssykt eller fordi den var så skitten at de ryggesensorene ble dekket til eller hva det var, men den bare peip og styra og maste konstant! Det var så sykt irriterende og til slutt måtte jeg faktisk… Åh.”

– “Hm?”

– “Nei… samma.”

– “Kom igjen a, hva mener du med “åh”?

– “Nei, altså…. Å herregud, er det mulig.”

– “Hæ? Hva skjer?”

– “Vel… Det kan ha vært sånn at da jeg kjørte hjem fra Gardermoen så var det snøstorm og vi kjørte i typ 10 kilometer i timen, og snøen dekket til sensorene som sikkert trodde at bilen var omringet eller prøvde å parkere eller et eller annet, for den hylte og peip hele veien fra Gardermoen til Kløfta, og da kan det jo tenkes atte… ja, at noen derfor skrudde av de sensorene da, også ja… glemte å skru dem på igjen.”

 

Resten av samtalen verken vil eller kan jeg huske, over lyden av Christinas vedvarende, hjerterå og triumferende latter, som fortsatt sitter som et tykt lag over interiøret.

Med rette.

Jeg kunne jo selvfølgelig prøvd meg på å si at det fortsatt skal være mulig å rygge uten ryggesensor, men etter en hel uke med vitser av typen “Skal vi feste kubjeller på barna sånn at du vet hvor du har dem?”, så var det ikke stort mer å gjøre enn å sitte stille, ta det som en mann og la regnet av hovmodig latter skylle nedover kroppen.

Jeg tar den. Jeg er en idiot.

Jeg vet ikke om det er karma, livets ironi eller tingenes iboende faenskap som kommer i spill her, men uansett hva det er: Det er i hvert fall siste gang jeg prøver meg som mannssjåvinist 😉

 

 

/ Mannfolk bak rattet ass…

* Følg Ryggehjerte på Facebook *