Som du kanskje vet eller ikke vet, har Christina og jeg vår egen podcast: Gjesterommet. Problemet er bare at vi har vært utrolig dårlig på å spille inn nye episoder, selv om vi lenge har hatt lyst til å ha jevne, faste sendinger.
Men nå ser det endelig ut til at vi er inne på rett spor. For nå har vi spilt inn vår første episode på lenge, den niende episoden totalt, og det var så utrolig gøy! Vi har bestemt oss for å prøve oss på å slippe en episode annenhver fredag, så får vi se.
Håpet, entusiasmen og gleden er det i hvert fall ikke noe å si på. Så enten du har hørt oss før eller er litt snusen på en helt ny podcast: Få oss på ørene og la oss vandre inn i helgen sammen 🙂
I denne episoden snakker vi hva som egentlig foregikk på hotellrommet i de skjebnesvangre timene før Vixen Blog Awards, vi ender opp med å småkrangle på lufta og vi får svar på hvilken norsk kjendis Christina har mest lyst til å ligge med i år (hint: det er i hvert fall ikke meg).
Vi ligger på senga og leser. Om bamsen Kokos, hunden Bassa og alt de finner på. Jeg leser høyt mens Plutten lytter lavt med øynene halvveis igjen. Like før han sovner nå.
Det er en sånn pek og let-bok der man først skal lese litt tekst og deretter finne ulike elementer på siden. Jeg sier ordet og han peker trøtt. En tinnsoldat, en blomst, en fugl.
Det tar ikke mange sidene før han nærmest snorker våken, men jeg fortsetter litt til og han peker trøtt. Så kommer vi til en kjent side med en brannbil i bakgrunnen, ripsbusker, pinnsvin, fugler og en… ja, hva var det nå det het igjen…
– Tekanne?
– Der.
– Dukke?
– Der.
– Ehm.. sånn… metallgreie.
– Hæ?
– Nei altså, sånn vannsklie liksom. Eller ikke sklie da, men liksom.. Åh hva heter det igjen da?! Sånn metallgreie vettu, eller vannrør liksom, eller –
– Takrenne, pappa.
– JA! Takrenne, selvfølgelig. Takk.
– Joda..
Så latet vi som ingenting og leste ferdig boka. Så skrudde han av lyset og sovnet tvert. Og der lå jeg i tussmørket og følte meg som en idiot, for han trengte ikke si mer, jeg forsto godt hva han tenkte: “Og du skal liksom lære meg om livet? Trukke det. Jeg mønstrer på så fort jeg blir gammel nok”.
… og vet du hva, jeg kan ikke klandre deg. God tur 😉
Karneval i dag og planen var klar: Vi går for noe enkelt. Christina ble sendt ut på kostymejakt og kom tilbake med en bie og en svartbjørn. Perfekt. Som forventet, siden vi har én av hver, hoppet lillesnuppa rett inn i biekostymet og var stolt som en bie. Plutten nektet å prøve sin, men kunne forsikre oss om at han ville bruke det når morgendagen kom.
Spol frem til i dag tidlig. 10 minutter på etterkant som alltid og fullt kaos i gangen. Lillesnuppa skulle ikke være noen bie på tørre møkka og plutten nektet fortsatt å være en kosete liten svartbjørn. Han er jo 5 år må vite. Plutselig var det en veldig reell mulighet for at begge barna ville stille utkledd som seg selv. Igjen. For til nå har vi aldri fått plutten til å stille i kostyme av noe slag, og vi har heller ikke tvunget ham.
Men så forsvant Christina på badet mens jeg prøvde å finne frem litt uteklær og klekke ut en alternativ plan. Plutselig kom pluttens hittil ubrukte batman-kostyme flyvende ned trappa. Det han fikk i gave i fjor, men som han nektet tvert å prøve. Nå derimot.. stormende jubel! Sist han så det, tror jeg faktisk han gråt en skvett, men nå kunne han ikke innta rollen som Batman fort nok.
Og brått hørte jeg en stolt liten pipestemme fra toppen av trappa. Det var lillesnupp som hadde sneket seg opp og tatt saken i egne hender. For når man blir bedt om å være bie, men absolutt ikke har lyst til å være bie, får man fikse biffen sjøl. Og mens Christina var på badet og pappa fant frem luer og votter, hadde hun vært på skattejakt i klesskuffen. Og det ble, ikke helt uventet, en finkjole. Prinsessekjole.
Wiiiiiiii!
Vi prøver å være sånne folk som ikke forsterker kjønnsstereotypene ved å kle jenta som en rosa prinsesse og gutten som en superhelt, men når hun kommer ned trappen med verdens største smil og snurrer seg stolt på gulvet, mens gutten står og flexer muskler i speilet og for aller første gang lyser opp i et kostyme, ja da er det bare å levere tilbake bien og bjørnen og heller bekjempe stereotypene neste år.
Det er uansett ikke helt umulig at barnehagen i år får se sin aller første superheltprinsesse 😉
På slottsball om dagen, fanger skurker om natten.
/ Vi prøvde i hvert fall – Hipp hurra for karneval!
Noe av det mest spennende jeg kunne tenke meg da jeg var yngre, var kjemisett. Blande pulver og væsker i reagensrør, tenne på ting og føle seg som en gal professor. Derfor har jeg nesten ikke klart å vente på at plutten skal bli litt eldre, slik at vi kan sette i gang med våre egne eksperimenter.
Derfor var jeg også helt henrykt da han til 5-årsdagen forrige helg pakket opp et “Lag din egen vulkan”-kit. Ja vel, okei, så var det kanskje jeg som hadde gitt det til ham, men de beste gavene er tross alt de man ønsker seg selv 😉
For da jeg gikk forbi boksen i butikken klarte jeg rett og slett ikke å dy meg. Det sto riktignok “10+” på boksen, men jeg mener, jeg har jo tross alt passert 10 år med god margin, så det får holde. Jeg kan ikke vente i 5 år til før vi kan begynne å eksperimentere med ting som potensielt kan smelte voksduken og brenne ned huset.
Og i dag fikk vi endelig tid til å rydde plass på kjøkkenet, finne frem kjemisettet, ta på hansker og briller, og begynne å mikse.
Å jadda – let´s do this!
Alt en gal professor behøver for en smak av verdensherredømme.
It´s alive!
Det virker, muhahaha!
Når det bikker over for fattern og plutten må redde dagen.
Hupps, ble kanskje litt overivrig på miksingen #vulkanutbrudd
Nå skal ikke jeg gå foran som et dårlig eksempel og anbefale potensielt farlige gaver til smårollinger, men jeg kan i hvert fall lett anbefale å kjøpe ting man egentlig ønsker seg selv i gave til egne barn.
Alt innenfor rimelighetens grenser selvfølgelig, for hvis en nyfødt baby plutselig pakker opp en drone til 15 000 kroner, vil mor i huset fort lukte lunta 😉
For i dag er første dagen jeg endelig kan jobbe med min helt egen barnebok! Jeg har allerede møtt et forlag og lovte selvfølgelig å sende dem utkast og illustrasjoner for flere uker siden, men med syke barn og regnskap for 2016 som skal i boks, har de blitt pent nødt til å vente.
Men jeg har gledet meg så veldig, og de siste ukene har jeg følt meg som en hund i bånd som kommer bare centimeter unna et saftig kjøttbein. Derfor føltes det så fantastisk å endelig bryte fri, fylle kaffekoppen og gi seg i kast med arbeidet! Arbeid er vel egentlig ikke ordet, for dette er mer som en drøm enn arbeid 🙂
Proft. Kan ikke tegne da, men det ække så farlig.
Det viste seg derimot fort at jeg ikke har den fjerneste anelse om hvordan man faktisk skriver en barnebok. For det er fint med ideer, men å få ideene fra hode til papir er en helt annen ting. Så i dag vil tiden for det meste gå med til å tømme hodet for tanker, starte på et manus og prøve å forstå formatet.
Og det er så mye jeg ikke har tenkt på! Skriver jeg ferdig manus først eller begynner jeg med en tegning? Skal jeg ha dialog eller bare fortellerstemme? Skal jeg holde det lettbeint og gjenkjennelig, eller burde jeg skrive inn et romvesen?
Utkastet er i gang! Innholdet må dessverre holdes litt konfidensielt inntil videre.
For det er jo det som er så fantastisk: Jeg kan skrive hva jeg vil! Hvis jeg plutselig føler for å slenge inn en kamel, ja så gjør jeg bare det. Men det er kanskje også denne friheten som skremmer meg, for jeg har stor respekt for barnebøker og er livredd for å stupe i det, bare for å lande på glattisen.
Samtidig skal man også prøve å tenke som et barn, som viser seg å være langt vanskeligere enn først antatt. Her har jeg heldigvis et ess i ermet, da jeg for tiden er i besittelse av en meget leseglad 5-åring. Å kunne bruke ham som testpublikum og dommerpanel er helt fantastisk og føles nesten litt som juks. Som doping for barnebokforfattere.
Men det blir uansett ingen lett oppgave, og derfor har jeg i det siste studert bøkene til barna med lupe.
Dagens pensum.
Jeg har også kjøpt meg tegnebrett til macen for å prøve å lage noen digitale skisser. Ikke fordi jeg skal lage illustrasjonene selv, men en viss fremstilling av hva jeg ser for meg, kan jo være greit.
Problemet er bare at jeg har tegneferdighetene til en nyfødt ape, men men: Ett sted må man jo starte. Og nå som jeg endelig er i gang, gleder jeg meg så sinnssykt til reisen videre 🙂
Seriøst min beste tegning siden 1994!
OBS! OBS! Jeg har tidligere skrevet at jeg ønsker å inkludere dere på denne ferden, og det har jeg selvfølgelig ikke glemt. Så første mulighet for å legge din hånd på verket kommer allerede i morgen 😉
Greit, dette er et sponset innlegg, så jeg er kanskje litt inhabil, men likevel mener jeg at Huawei Mate 9 Pro er verdens beste mobiltelefon! Og her er 4 grunner til hvorfor:
1. Vanvittig bra kamera
Jeg har brukt min Mate 9 Pro i halvannen måned og i skrivende stund har jeg tatt over 1300 bilder. I denne perioden har alle de andre kameraene mine bare ligget og støvet, for med en telefon som tror den er et kamera, har jeg alt jeg trenger. Og den tar så vanvittig bra bilder!
Jeg kunne selvfølgelig snakket om megapiksler, dybdeskarphet, samarbeidet med Leica, de to kameraene foran, svart/hvit-linsen etc etc, men da blir det fort et foredrag. Så bare ta meg på mitt ord: Kameraet i denne telefonen er ulikt noe annet du noensinne har sett i en telefon.
2. Mye lagringsplass
Telefonen leveres med hele 128 gigabyte lagringsplass. Det betyr at selv med mine 1300 bilder, har jeg fortsatt plass til rundt 90 000 til. Sånn atte… det burde jo holde en stund 😉
90 000 bilder…
3. Stor batterikapasitet
Advarsel til alle iPhone-folk: Ikke les neste avsnitt.
Batterikapasitet på denne telefonen er nemlig over dobbelt så stor som iPhone 7. Før denne telefonen var jeg helt avhengig av å ha ladere i nesten hvert rom og alltid en i bilen, men nå glemmer jeg ofte å lade. Den bruker veldig lite batteri, selv under aktiv bruk og kan gå opptil 2 dager uten å lade.
Sånn, nå kan dere lese igjen.
Tidenes partytriks og bursdagsgave fra lillesøstern i går 🙂
4. Lynrask SuperCharger
Hupps, sorry iPhone-folk, jeg ville nok hoppet over dette avsnittet også.
Huawei har nemlig utviklet en SuperCharger som lader batteriet opptil 400% raskere enn iPhone 7. Du kan seriøst legge den fra deg i 5 minutter og se en markant forskjell. Og når den først er fulladet, kan du pakke ned laderen og si farvel for noen dager.
Og Teo bare: “Har dem begynt å pynte bikkja også nå? Jeg hater barnebursdag” (han fikk godt betalt i hundesnacks).
Og dette er altså bare fire av veldig mange grunner til hvorfor jeg mener at dette er verdens beste mobiltelefon. Den er også superrask, har stor skjerm, lekkert design og en drøss med smarte funksjoner. Og den leveres med gratis deksel, så man slipper å skade telefonen før man får kjøpt deksel selv. Smart.
Men ok, du tar poenget: Jeg elsker denne telefonen. Og det da er det jo bare så fantastisk moro at den nå også kan bli DIN!
VINN SUPERTELEFONEN – HUAWEI MATE 9 PRO!
Jeg tror faktisk ikke det var meningen fra Huawei sin side å ha en konkurranse på bloggen, men da jeg var i møte med dem klarte jeg å grine meg til å få lov til å lodde ut en telefon til en av dere 🙂
Så hva må til for å vinne herligheten? Enkelt!
1. Legg igjen en kommentar med navn, e-post og hvilken av disse fire fordelene du synes høres best ut ved Huawei Mate 9 Pro:
Vanvittig bra kamera
128 GB lagringsplass
Stor batterikapasitet
Lynrask SuperCharger
2. That´s it! Lett som en plett og gjort i en skvett 🙂
Visse ting tenker man aldri over som barn, slik som hvor de skitne sokkene tar veien. De bare forsvinner, for så plutselig å dukke opp igjen noen få dager senere. Brettet og på plassen sin, med en frisk duft av blomstereng.
Og maten, den var jo bare der. Sto klar på middagsbordet når man kjente sulten komme. Rykende varm og ofte med dessert. Hvordan? Hvem vet, det er bare sånn det er med mat. Sengen skiftet på seg selv og det var utrolig deilig. En gang i blant kom man til oppredd seng og dyne med press i trekket. Hvor kom det fra? Hvem vet, det er jo bare sånn.
Men det var deg. Alle de årene, all den maten, all den klesvasken, det var alltid deg. Og pappa selvfølgelig, men kanskje først og fremst deg. I vaskekjelleren og på kjøkkenet.
Fra eldstemann ledet an, til attpåklatten flyttet ut. 35 år. Hvor mange brødskiver blir det? Hvor mange sokker har møtt sin partner i dine hender? Og alt sengetøyet, alt det forferdelige sengetøyet. Vaske, stryke, legge på, ta av og så vaske igjen.
Familien sin, det 🙂 (yours truly på mutterns fang)
Og aldri har jeg hørt deg klage. Kanskje gjorde du det der nede i vaskekjelleren, men jeg hørte deg aldri. Jeg hadde bare alltid rene sokker i skapet, og jeg vet ikke om jeg noensinne takket deg.
Så tusen takk. Og helt ærlig: Jeg skjønner ikke hvordan du har klart det. Jeg synes det er slitsomt nok å lage mat til to voksne og to små sneiper, men da tenker jeg på deg og alle årene du og fattern har stått på og laget middager til alle seks i familien. Alt sengetøyene, alle sokkeparene.
Det kan ikke ha vært like sømløst som dere fikk det til å virke, og ikke brukte dere posesuppe heller. Ikke som jeg vet om i hvert fall.
Mams med nest eldste brodern på fanget.
I går lagde jeg kake og det tok meg en hel dag. Du kunne gjort det med én hånd på ryggen, eller brukt den ledige hånden til å smelle sammen en middag fra scratch. Du kunne gjort det med én hånd. I blinde. Og brukt den andre hånden til å vaske gulvet.
Eller lage brødskiver. En av 5 millioner du må ha smurt. Uten å klage et eneste sekund, selv alle de kvisete årene der jeg stort sett ikke gjorde annet. Så unnskyld for det, og takk for absolutt alt. Bortsett fra den gangen du lagde fisk på 18-årsdagen min. Det kan jeg fortsatt ikke tilgi.
Jeg husker enda godt da det slo meg. Må ha vært noen dager etter at vi kom hjem fra sykehuset. Innkapslet i ammetåke og lykkerus, fra to nyforelskede turtelduer til to foreldre med et barn. En liten tass uten bruksanvisning og fire hender helt uten erfaring. Hva i all verden gjør vi nå?
Jeg var så redd. Jeg har aldri vært noe flink med barn og plutselig sto jeg der med mitt eget. En forvirrende følelse av å føle seg viktigere enn noensinne, samtidig som man bare vil flykte til skogs. Det vanvittige ansvaret og alle følelsene som tettpakker hjernen med forvirring. Du er glad, du er redd, du er sårbar, du er sterk. Som en forelskelse egentlig; lykkelig, men livredd.
Og her står vi nå, 5 år senere. Startgropa er forsert og bleier er parkert. Du har blitt stor storebror nå og store gutter vil ikke bli dullet med, men tatt på alvor. Jeg skjønner det, men i blant er det lov å bare være barn også. Som når jeg spør hva kamelen din heter og du svarer: “Pappa, kameler har ikke navn, de er bare kameler”.
Plutselig fjollete, plutselig alvorlig, du er et sted mellom voksen og barn. Med tanker og spørsmål som ligger langt utenfor hva vi kan forklare, men heldigvis også med en forkjærlighet for barne-tv og godteri.
Du har din mors empati og lune smil. Kvaliteter så gode at du får meg til å se dårlig ut. Og det er helt fint det, for jeg trenger ikke stå fremst på scenen så lenge jeg dukker opp i rulleteksten din.
Lykke og bekymringer, frykt og glede, himmel, planeter og kjærlighet, alt kokt ned til to små bustehoder i sofakroken.
Her hos Fattern´s er vi ikke så nøye på det. Vi har ikke fagbrev, for å si det sånn. Vi kan én klipp og den holder vi oss til. Ikke er den spesielt bra engang, men den duger. Du blir kanskje kalt tilbake flere ganger for å etterjustere og stusse hårtuster som tidligere hadde sluppet unna, men sånn ellers er det bra.
Dessuten er klippen gratis og du får et varmt bad og is etterpå. Hvis ikke dét holder til stjerne i margen, ja nei da vet ikke jeg.
For når man plutselig innser at 4-åringen ser ut som et skogstroll på nøtta kvelden før den store 5-årsdagen, ja da må fattern til pers. Det passer egentlig fint, for jeg har alltid hatt en slags hemmelig drøm om å bli frisør.
Jeg vet ikke hvorfor, men da jeg var yngre likte jeg ofte å ta med meg en saks ut i hagen og klippe små gresstuster i ulike sveiser. Det gjør jeg vel på en måte fortsatt, bare at i morgen har en av de små gresstustene bursdag.
Og nå som hår er i bøtte, gelé er i form, kake er på fat og febermåleren endelig har begynt å blåse grønt, er det all grunn til optimisme i forkant av den store store morgendagen 🙂
