På mandag skrev Christina om da hun var ute på kjøretur med bilen da den plutselig sa “doink” og traff en vegg…

Hun skyldte på at ryggesensoren ikke hadde gitt lyd fra seg, og at hun har blitt så vant til den at hun stolte blindt på at den ville komme henne til unnsetning da hun skulle parkere. Noe den ikke gjorde.

Dette hadde hun for øvrig “glemt” å fortelle meg, inntil jeg leste det på bloggen hennes, fikk hjertet i halsen, løp ut for å sjekke skaden og så at det bare var et lite hakk. Jeg taklet det hele med tilsynelatende sindighet:

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

– “Ja ja, nei men… ok. Det var jo dumt at det var noe galt med bilen da” sa jeg høyt med en overbevisende ro, men jeg i mitt stille sinn tenkte: Herregud, erre mulig! Kvinnfolk bak rattet ass… Gi meg styrke!

“Vær så god, kjør denne inn i en vegg, er du snill.”
“Den er grei”

Siden den gang har det vel vært litt rar stemning i huset. Tidvis ganske småkranglete og uforstående fra min side, for jeg skjønner liksom ikke hvordan det er mulig at bilen bare plutselig har pådratt seg en mystisk feil som tilfeldigvis skulle inntreffe akkurat mens Christina kjørte…

Først trodde vi kanskje det kunne være fordi bilen har vært veldig skitten i det siste og at søla kunne ha ødelagt sikten for ryggesensoren, men ikke etter selv en skikkelig rundvask ga sensoren lyd fra seg.

Det er ikke så altfor lenge siden vi hadde bilen på service fordi de måtte oppdatere noe programvaregreier i kjørecomputeren eller noe i den gata, og jeg har holdt en knapp på at de gutta der må ha kludret til noe.

Eller kan det bare ha vært Christina? La oss bare si at jeg ved flere anledninger har “mer enn antatt” at det kan være hennes ferdigheter som kunne trengt en ørliten justering. Merkelig nok ikke til trampeklapp og vill jubel.

Men så var det altså ikke før på fredag at vi endelig skulle få svar. Vi satt i bilen på vei ut for en kjøretur med begge barna om bord, denne gangen med en mann bak rattet. Kan jo ikke ta sjansen på å la en kvinne styre med så dyrebar last i baksetet.

Mysteriet med ryggesensoren var fortsatt uoppklart og derfor kjørte jeg bilen litt frem og tilbake på gårdsplassen, for å teste igjen. Fortsatt ikke et pip. Men så skjedde det katastrofale…

– “Vi får vel bare ta den med tilbake på service da”, sa jeg med innlysende resignasjon og bitterhet i stemmen, “Det må ha skjedd noe da den var der sist.. Great!”

– “Nja, men den har vel fungert lenge etter det?” kontret frua.

– “Jo, sant det, men noe må jo ha skjedd og jeg tenkte kanskje det kan ha vært noe de har fiklet med.” fortsatte jeg.

– “Men den har jo fungert helt fint frem til den siste uka eller noe?” kontret hun igjen.

– “Jo, men samtidig så husker jeg at den var helt klikk da jeg hentet den på Gardermoen på søndag også. Jeg vet ikke om det var fordi det snødde så sinnssykt eller fordi den var så skitten at de ryggesensorene ble dekket til eller hva det var, men den bare peip og styra og maste konstant! Det var så sykt irriterende og til slutt måtte jeg faktisk… Åh.”

– “Hm?”

– “Nei… samma.”

– “Kom igjen a, hva mener du med “åh”?

– “Nei, altså…. Å herregud, er det mulig.”

– “Hæ? Hva skjer?”

– “Vel… Det kan ha vært sånn at da jeg kjørte hjem fra Gardermoen så var det snøstorm og vi kjørte i typ 10 kilometer i timen, og snøen dekket til sensorene som sikkert trodde at bilen var omringet eller prøvde å parkere eller et eller annet, for den hylte og peip hele veien fra Gardermoen til Kløfta, og da kan det jo tenkes atte… ja, at noen derfor skrudde av de sensorene da, også ja… glemte å skru dem på igjen.”

Resten av samtalen verken vil eller kan jeg huske, over lyden av Christinas vedvarende, hjerterå og triumferende latter, som fortsatt sitter som et tykt lag over interiøret.

Med rette.

Jeg kunne jo selvfølgelig prøvd meg på å si at det fortsatt skal være mulig å rygge uten ryggesensor, men etter en hel uke med vitser av typen “Skal vi feste kubjeller på barna sånn at du vet hvor du har dem?”, så var det ikke stort mer å gjøre enn å sitte stille, ta det som en mann og la regnet av hovmodig latter skylle nedover kroppen.

Jeg tar den. Jeg er en idiot.

Jeg vet ikke om det er karma, livets ironi eller tingenes iboende faenskap som kommer i spill her, men uansett hva det er: Det er i hvert fall siste gang jeg prøver meg som mannssjåvinist 😉

/ Mannfolk bak rattet ass…

* Følg Ryggehjerte på Facebook *