Hva i all verden er det som gjemmer seg i kjøkkenskuffen?

Annonsørinnhold

Her får du tak i den søteste kalenderen for 2025

La meg ta dere med til et av våre aller mest rotete områder i hele huset – den store kjøkkenskuffen. I bruk hver eneste dag og like ofte til stor irritasjon. For stekespaden gjemmer seg alltid bak ørten grillspyd og kakespadene ligger i veien helt til den dagen man trenger dem. Da har de på magisk vis “forsvunnet”.

Så derfor, armert med min nye ryddehobby, gikk jeg løs på både den store og lille bruksskuffen på kjøkkenet, for å rydde, kaste og sortere. Og oppi der fant jeg så mye rart jeg ikke kan navnet på,at det er grunn til å lure på om dette kan være noen annens hus.. Bli med 🙂

Dagens fangst

Alle kandidatene klare for audition 🙂

Mandelkvern? Kan ikke huske å ha brukt denne noensinne. Må være Christina sin.

Denne kjøpte jeg i 19-pil-og-bue fordi jeg syntes den så tøff ut. Fortsatt ikke brukt. Men man vet jo aldri 😉

Dette rare sugerøret overlevde sortering, men døde i vask. Viste seg at det ikke tålte 65 grader :´-( R.I.P. (2013-2017)

Melkeskummer som ikke har fungert på pluss minus 5 år. Kjekt å ha!

Verdens minste rivjern, for de gangene man har maur over på middag.

Avocadobeholder som gjør 0 % nytte. Men den tar plass da 🙂

En boksåpner fra fremtiden?

Verdens tristeste steketermometer :-/

8 slikkepotter, hvorav 3 identiske…

Dette lokket lagde jeg i forbindelse med en kampanje for å lage egne leverpostei-lokk. Sendte inn dette på tull, bare for å sjekke om det gikk gjennom systemet. Gjorde det, gitt 😀

Hva i all verden er dette? Tror ikke jeg vil vite.

Og ikke minst: Et verktøysett for kvinner. Præ hæ 😀

Som dere kan se, lite av nytte, mye som brukes særs sjeldent på et kjøkken. Slik som en rosa skrutrekker. Men nå er det så rent og ryddig i skuffen at du kunne spist middag der, og da er´n far fornøyd 🙂

/ Nå skal det lages mandelmel og marsipan 😉

* Følg Fjåsehjerte på Facebook *

/ Bill. mrk: “Singel sokk søker partner”

Annonsørinnhold

Januarsalget: Stor oversikt over de beste kjøpene

–> Stem på Folkets Favoritt i Vixen Blog Awards (bare 1 uke igjen)

Jeg har alltid vært ekstremt rotete, men i det siste har det skjedd noe veldig rart..

Annonsørinnhold

Her får du tak i den søteste kalenderen for 2025

For jeg har alltid vært han fyren som bare slenger ting rundt meg og manøvrer meg rundt rotet. Tenk bever i en beverdam. Og når jeg først rydder, blir det mest til at jeg flytter og omorgansierer rotet. Jeg legger ting på langtidslagring på fryserrommet eller kaster det til vask, bare for å kjøpe meg tid.

Så egentlig rydder jeg aldri, men nå har plutselig skjedd noe! Jeg vet ikke om det er hjernen som har fått nok, om jeg har blitt voksen eller om jeg går gjennom en slags 35-årskrise, men jeg har plutselig blitt glad i å rydde!!

Jeg tror gleden springer ut av at jeg i bunn og grunn liker å kaste og kvitte meg med ting. Og når man får kastet og ryddet ser man plutselig at man har ledig plass likevel. Og det gjør godt for hjernen 🙂

For i et hus fullt av ting, hoper det seg fort opp med ting og tang man aldri bruker, og det er bare så lenge jeg kan kjempe med et fullt kjøkkenskap før jeg blir drittlei. Tidligere har jeg da bare kastet inn litermålet med makt, lukket døra og tenkt at det får jeg ta hånd om senere. Men det gjør jo alt bare verre!

Trikset er å ta bare ett lite område av gangen. Ikke tenke at man skal rydde hele kjøkkenet, men bare én skuff. Et helt rom er så uhåndgripelig, men en liten skuff er noe helt annet. Det blir mer enn nok jobb bare det 😉

Og takket være den tankegangen har jeg, Norges største rotetryne, fått meg en ryddehobby! Den følger et enkelt system som er like sikkert som banken:

1. Ta ut ALT
2. Dra over skuff/hylle/skap med en klut.
3. Gå gjennom hver eneste ting og sorter. Gi bort, selg eller kast det man ikke trenger.
4. Sett det tilbake, gjerne sortert i et system eller bare tynnet ut.

Hemmeligheten er å sortere alt og ikke tenke “Æh, denne vet jeg ikke helt, så den legger vi bare på bakrommet så lenge”.

Med min nye ryddehobby ad hende, gikk jeg derfor løs på en av de store kjøkkenskapene som har skapt mye hodebry det siste året. Skapet som inneholder alt fra lørdagsgodt til proteinpulver, kjeks, babygrøt og vannkarafler.

Slik gikk det 🙂

Se i nåde!

Jobben blir selvfølgelig langt triveligere med en hemmelig hjelper på laget 🙂

Warum? Hvor lenge har dere stått der inne og lurket i skyggene?

Såpass ja..

Dagens fangst 🙂 Nei-mat og tørrfisk, hånd i hånd.

Et lite drag med kluten, så er vi klar. (obs: Her har telefonen skrudd på et “skjønnhetsfilter”. Jeg har absolutt ikke så glatt hud, haha!)

Visse ting går raskere tilbake i skapet enn andre 😉

Boom!

Se den forskjellen! Og her er alt(!) ryddet tilbake (med unntak av det som er kastet).

Siden dette er 2017, får jeg vel legge til at jeg ikke oppfordrer til å kaste mat. Men dette systemet gjør faktisk at man har bedre kontroll og kaster mindre mat på sikt, da man vet bedre hva man har og ikke. På den måten slipper man å finne knekkebrød som gikk ut i 2014 😉

… ikke at jeg oppfordrer til å kaste 3 år gammelt knekkebrød, men det luktet seriøst som harsk plastelina. Da er det innafor.

… med mindre man liker harsk plastelina da 😉

/ God rydding!

* Og du..? Det er bare 1 uke igjen til Vixen Blog Awards og jeg hadde blitt kjempeglad om du vil stemme på meg som Folkets Favoritt 🙂 Du kan stemme hver 12. time og hver stemme tilsvarer en massiv highfive fra meg 😉 *

–> Stem på Folkets Favoritt her

Hvis 2017 skulle vært en person, håper jeg det blir hu her 🙂

Annonsørinnhold

Januarsalget: Stor oversikt over de beste kjøpene

I går leste jeg nemlig et fantastisk blogginnlegg som hele verden burde få med seg. For dette trenger vi å se, nå mer enn noensinne.

Innlegget heter “Naken for bukseseler” og handler om Julia (aka JuliAfrika) som har innsett at hun må vise mer kropp for å appellere til sponsorer. Deretter følger en herlig bildeserie som oser av selvironi og selvtillit. Men det tilsynelatende tøysete innlegget bærer også på et viktig budskap.

For vi lever i en syk verden som glorifiserer utstillingsdukker. Alt man ser i filmer og reklamer er perfekte kropper på perfekte fjes, ofte manipulert til det ugjenkjennelige med heftig bruk av smarte triks og photoshop. Et forvridd og uoppnåelig skjønnhetsideal som gjør skam på ekte kropper, et misledende skjønnhetsideal som kan føre til usikkerhet og spiseforstyrrelser.

Derfor er det så fantastisk å se en helt vanlig kropp igjen! En flott kropp som strutter av stolthet. Ikke fordi den ligger smurt utover panseret på en rådyr sportsbil eller snubler seg ned en catwalk med vinger på ryggen, men fordi kroppen trives i sin egen kropp, akkurat som den er.

At bildene er tunglastet med herlig humor og selvironi er selvfølgelig et kjempepluss, for i dagens samfunn kan dette ofte føles som mangelvare.

Et frieri til alle proteinpulverprodusenter x-)

Jeg håper at Julia blir sendt på Norgesturné til alle landets skoler for å snakke om kropp, selvironi og selvtillit, med obligatorisk oppmøte for alle. For alle trenger å se dette, spesielt lettpåvirkelig ungdom som takket være bloggere, media og reklamebransjen i sær, blir gåsefôret med inntrykk fra en virkelighet som ofte ikke er slik den utgir seg for å være.

Og kanskje nettopp fordi hun er blogger, liker jeg innlegget ekstra godt, for gudene vet at bloggosfæren trenger flere rollemodeller som ser ut som folk! For når man hører om tenåringer som sparer konfirmasjonspengene sine til kosmetiske neseoperasjoner eller plastisk kirurgi så snart de bikker 18 år, ja da har noe gått helt sinnssykt galt.

Jeg skylder selvfølgelig ikke utelukkende på bloggere og andre fremtredende profiler i sosiale medier, men det er et godt sted å starte. Og derfor, nettopp derfor, trenger vi folk som Julia. Folk som går i front med humor og selvtillit, og sier: Dette er meg og jeg er dritbra akkurat slik jeg er. Ikke at hun har sagt det ordrett, men det er sånn jeg tolker teksten og bildene 😉

“Cubus jeans – veldig ålreite, men litt trange over skinka” x-)

Så, kjære Julia: Tusen takk for dette innlegget! I en mediehverdag preget av bilder så falske og forvrengte at de i utgangspunktet like gjerne kunne vært av en sel med parykk, er det så fantastisk å se deg.

Hvis jeg hadde vært den sigarrøykende sjefen for et av selskapene du skriver om, ville jeg signert deg på dagen, for verden trenger flere rollemodeller som deg. Nå mer enn noensinne.

Les hele innlegget og se flere bilder–> “Naken for bukseseler” (..og del innlegget hennes med resten av verden)

/ Mindre photoshop, mer virkelighet – ja til ekte kropper!

P.S. Dette handler ikke om tykk eller tynn, høy eller lav. Det handler om å være fornøyd med kroppen sin 🙂

>> Sjekk ut Juliafrika på Facebook <<

Kjære blogg, jeg tror det har klikket for Christina.

For det er greit å ønske å få det fint altså, men må man virkelig ha doktorgrad i oppussing for å kunne ta et valg om hvilke farge man skal ha på veggen?!

Nå skal du høre. I lang stund har vi planlagt å male stua oppe. Det var faktisk en av de første tingene vi ble enige om å ta tak i, da vi kom hjem fra visning her. Det er nå tre og et halvt år siden.

Jeg har lenge trodd at vi ikke har gjort noe med det fordi vi ikke har tid. Fordi vi er så travelt opptatte småbarnsforeldre at vi rett og slett ikke rekker det. Neida. Viser seg at det er Christina. Hun er malingsgal.

For man skulle jo tro, i mitt hode i hvert fall, at å male en stue er så enkelt som:

1. Velge farge.

2. Kjøpe maling.

3. Male stue.

Åååå nei da!

Jeg vet ikke hvor lenge hun har holdt på, og jeg tror egentlig det er best å ikke vite, men i altfor lang tid har hun bombardert meg med spørsmål og vurderinger som jeg ikke har den fjerneste anelse hva jeg skal svare på. Og hver kveld er det samme greia:

Skal vi kjøpe et stort spann med maling og håpe på det beste eller skal vi bare kjøpe en liten boks med prøvemaling først?

Kanskje vi heller skal kjøpe sånne A4-ark med fargeprøver, eller male et bittelite område av veggen og se hvordan det blir?

Ja, for man må jo se hvordan fargen ser ut både i dagslys og kveldslys før man kan ta et valg!

Ikke bare det, men hvordan fargen ser ut i ulikt lys vil igjen ha stor påvirkning på hva vi gjør med lampesituasjonen. Kan vi beholde de vi har eller må vi kjøpe nye?

Jeg har lenge etterspurt en sofa oppe, men det kommer visst ikke på tale før veggene er malt. Ikke fordi vi ikke kan flytte på den, men fordi… hold deg fast.. Sofaen må matche veggene. Har du hørt?!

Sånn kan hun stå i timevis og bare… se.

Du trodde kanskje det var alt? Å nei da!

Burde vi heller vente til våren, så vi kan lufte skikkelig mens vi maler? Skal vi gå for samme maling som sist eller burde vi gå for en sånn uten skadelig avdamping siden vi har barn i hus? Hvor forskjellig vil i så fall den bli fra de matte veggene nede?

Så er det dette med hvitfarge da. Vi har visst ikke vanlig klassisk hvit på vinduene, men mer som bomull eller eggeskall. Hva vil det ha å si for fargen på veggene? Vil det bli fullstendig kræsj? Sånt ser man nemlig ikke før man prøver den på veggen. Visstnok.

Og har “Minty Breeze” blitt litt for populær i det siste? Og er den egentlig for lys? Skal vi gå for noe sprekere når vi først skal male eller ta den vi har tenkt på så lenge?

Ja da, hun bruker begrepet “vi”. Og alt dette pågår mens jeg ligger passiv og langflat som en mett hund på sofaen og stirrer i taket.

Jeg vurderer fortløpende å ringe fastlegen, men hun kommer sikkert til å si at det er lite som kan gjøres. At det muligens bare er en sak som er ganske vanlig for kvinner i 30-årene. Så alt jeg kan gjøre er egentlig bare å jatte med, kaste sjokolade på problemet og håpe at det løser seg.

Eller.. det er faktisk én ting jeg kan gjøre. Det innebærer en vanvittig risiko for ballespark, men er så godt som 100% effektivt.

For hvis jeg må sitte gjennom en eneste forelesning til om hvordan grått bryter mot klassisk hvit på en helt annen måte enn eggeskall, kommer jeg til å finne frem den tykkeste sprittusjen vi har og tegne en gigantisk penis på alle veggene oppe. Ja, da skal du se det blir fart på sakene!

Minner om hvordan det gikk sist gang.. Du er herved advart 😉

/ Eggeskall meg i ræ…..

* Følg Malehjerte på Facebook *

En uke kan starte på mange ulike måter, men denne var ny.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Jeg hadde så vidt rukket å komme meg opp av senga og ut av døra, da det skjedde. Hun kom løpende mot meg med våpenet høyt hevet. En nysgjerrig solstråle snek seg gjennom en glipe i persiennene, traff sverdet og lyste det opp som om det hadde solgudens kraft. Og sånn kjentes det også.

For da jeg kjøpte disse to lekesverdene i Spania i sommer, var det bare for at plutten og jeg skulle ha noe å leke med på stranda. Vi hadde allerede knekt to sånne skumrør man skyter vann med, og trengte litt sterkere saker. Sverdene var kanskje en anelse hardere og skarpere enn jeg først hadde tenkt, men jeg forklarte pluttisen at hvis vi skulle leke med disse, måtte vi være forsiktige.

Greit nok det, men den talen hadde jeg helt glemt å gi lillesnupp, og det slo meg først da hun kom stormende mot meg som en rabiat viking rusa på mjød og fleinsopp. Jeg rakk akkurat å plukke opp det andre sverdet for å forsvare meg, men til ingen nytte.

Hun rappet til meg med all kraft og jeg gikk ned for telling. Kanskje en anelse teatralsk, men hun kjøpte det. Så rappet hun til meg igjen, denne gangen rett i skinkesteiken og feiret triumfen med å le så hardt at hun nesten gikk i bakken. Ikke sånn søt jentelatter heller, mer som en maktgal professor som akkurat har skutt månen med laser.

Mens jeg lå der og tenkte på om dette kunne være en hevnaksjon for at jeg sparket en ball i ansiktet hennes i forrige uke (les: “Ballspill inne og en pappa som feiler”) skjedde heldigvis noe langt mer gledelig. Hun så på meg, la hodet på skakke, la ned våpenet, tasset bort til meg og ga meg en klem. En skikkelig varm en også, med armer og det hele. Så kastet hun seg over meg med knærne først, og var brått tilbake i professor-modus.

Men klemmen var god, da 🙂

/ God ny uke, om den startet med væpnet angrep eller ei 😉

* Følg Sverdhjerte på Facebook *

For nøyaktig én måned siden logget jeg av Snapchat. Men hvordan har det egentlig gått?

Annonsørinnhold

Januarsalget: Stor oversikt over de beste kjøpene

I dag skjedde det igjen, på søndagstur med familien. Ikke noe stort, bare en tur opp på kirkegården, litt rundt omkring og hjem igjen. Men en søndagstur, okke som.

Så skjer det plutselig noe, det kan være noe artig eller fint. Plutten som sklir på isen, solen som treffer kirkespiret, solnedgangen mot trærne eller Teo som breakdancer i gresset. Og jeg tar meg i å tenke: “Åh, dette må jeg legge på Snapchat!”. Men så, halvsekundet senere, slår det meg: Ja, sant det, jeg har jo ikke Snapchat lenger. Og det er så deilig!

Jeg tar fortsatt massevis av bilder, enten for meg selv eller bloggen. Den er jo tross alt en stor del av meg, men om jeg tar bilder på tur så er det fordi jeg vil, ikke fordi jeg føler at jeg må. Og det er en stor forskjell. På slutten av denne teksten følger et lite knippe bilder fra søndagsturen i dag. Tatt fordi jeg så noe artig eller fint, ikke for å holde storyen levende.

Mange har skrevet at det gjelder å finne en gylden middelvei, men å sende et par snaps til venner og familie, er noe ganske annet enn å holde en story gående for 11 000 følgere. Ikke at jeg klager, det bare ble for mye. For mye tid med trynet i telefonen. Jeg begynte å minne meg om en mann jeg så på en juletrefest en gang.

Han var så opptatt med å filme barna sine som danset rundt juletreet, at han selv gikk glipp av alt. Det virket viktig for ham, men han danset ikke et eneste trinn eller sang en eneste trall. Bare sto der og filmet mens barna måtte finne andre voksenhender å holde i. Trist.

Sånn føles Snapchat iblant. At man blir så opptatt av å dele øyeblikket med andre, at man ødelegger øyeblikket for seg selv og de man egentlig deler det med.

Som blogger er jeg jo ganske vant til å dele mye av hverdagen, men med Snapchat føltes ingenting lenger privat. Alt ble liksom et potensielt bilde til storyen, og for hvert bilde følger flere minutter med apatisk mobiltryne for å finne passende tekst og filter. Gjerne midt i middagen. Eller sammen med venner. Eller på søndagstur med barna.

Og det var vel først i dag det slo meg hvor lite jeg savner det, og hvor utrolig deilig det er å slippe. Ikke tenke på filter, tekster, tilbakemeldinger eller likes. Bare nyte øyeblikket for øyeblikkets skyld. Som en dansende mann rundt julegrana.

Bilder fra søndagsturen i dag. Fordi jeg vil, ikke fordi jeg må 🙂

/ God søndag, med eller uten Snapchat 🙂

* Følg Søndagshjerte på Facebook *

Søndag formiddag og alt er bare lykke. Innendørs. Ute er det enda kaldt og tidlig, men her inne er det full rave. Marcus & Martinus dundrer som en russebuss og lekene dekker gulvet som et vegg-til-vegg teppe. Og i trappa, en ku i fritt fall.

Annonsørinnhold

Her får du tak i den søteste kalenderen for 2025

Vi har kommet opp med en ny lek. Kast kua. Barna står på toppen av trappen og bytter på å dytte den forsvarsløse grønne hoppekua utfor stupet. Så raser den nedover i et voldsomt tempo og pådrar seg en rekke kompliserte brudd i prosessen, før den deiser i bakken og kommer til sitt endelikt på flisbelagte varmekabler. Kommer kua helt ned, har man vunnet, så nå jubler 4-åringen: “Jeg vant, jeg vant!”

Jeg plukker opp den stakkars kua og børster av litt sand. Det hoppes, det jubles og det ropes etter mer. Jeg gir den et siste klapp før jeg hiver den opp til de blodtørste ku-plagerne. Lykke til, kjære venn.

Denne gangen er det lillesnuppas tur, og på sitt særegne vis, dytter hun kua utfor kanten ved å skubbe den med rumpa. Stor jubel, men kua stopper halvveis. Skuffelse. Jeg hiver den opp igjen. Denne gangen pluttens tur og han skal gjenvinne søsterens ære. Så han hiver den utfor. Ikke skubber, men kaster med all sin kraft. Kua setter fart, mer fart enn noen ku noensinne har hatt.

Jeg rekker ikke flytte meg i tide, og før jeg vet ordet av det går kua til angrep. Tar sats fra et trappetrinn og stanger av all sin kraft rett i enhver manns svakeste punkt: Familiejuvelene.

Treffet er perfekt plassert og jeg knekker sammen som et trekkspill. Jeg gir fra meg et gorillabrøl og krymper meg sammen til en liten ball. La barn være barn og lek være lek, pappa trenger 5 minutter. Jeg ser mot toppen av trappa og forventer sympati. En slags unnskyldning, kanskje litt medfølelse?

Men der står bare 4-åringen og ser ettertenksomt på meg, før han smiler lurt, hopper i taket og jubler:

– “Nå vant kua!”

/ Ku 1 – Pappa 0

* Følg Kuhjerte på Facebook *

Med fire familiebilletter brennende i lomma, parkerte vi bilen. Pappa ut først, absolutt mest gira. Det er noe med kino, jeg bare elsker det. Folka, lukten, stemningen og gleden. Så må man jo selvfølgelig ha med seg noe godteri på veien. To poser med skumfisker og dumle-kjærligheter? Kjør på.

Jeg har gledet meg til denne filmen lenge. Dyrene i Hakkebakkeskogen. Boka vi har lest så mange ganger, boka vi alle har vokst opp med. Endelig finner vi plassene, sparker av oss pailabbene og drøvtygger oss gjennom reklamene. Lillesnuppa vifter med tærne mens plutten hopper i setet. Vår første kinotur sammen, alle 4. Er lillesnupp for liten? Blir filmen for lang? Har vi nok godteri? Bare tiden vil vise.

Annonsørinnhold

Januarsalget: Stor oversikt over de beste kjøpene

Det starter bra, men så blir lillesnupp utålmodig. Ikke veldig, bare nok til at pappa blir kjempestressa. Det skal ikke så mye til, for når man sitter i et trykkammer av en kino og føler at alle rundt deg er superkonsentrert og kjempeirritert, blir man fort litt svett i pappen selv. Vi bytter fra skumfisker til dumle, det funker.

Enda mer tid går med og jeg storkoser meg. Vi må jo være rundt halvveis nå, og filmen er helt fantastisk! Men nå begynner det for alvor å se skummelt ut på sidelinja. Lillesnupp er som en fisk i båten og plutten ser ut til å ha glemt innestemmen igjen i bilen. Og pappa blir stressa. Vil så gjerne at dette blir den harmoniske og flotte opplevelsen han hadde sett for seg. Nesten litt for harmonisk egentlig, mer som en slags amerikansk klisjé. Den perfekte kjernefamilien på tur, alle med press i buksa.

Til slutt ender lillesnupp på mammas fang. Der finner hun roen. Plutten blir opphengt i jakten på Brumlemann på lerretet, og brått blir han stille også. Alt blir stille.

Setet er mykt, rommet er mørkt. Det er varmt, lunt og mamma har full kontroll. Stresset gir slipp, hverdagen settes på pause og skuldrene senkes fra ørehøyde.

Og da… sovnet pappa.

/ En god film blir ikke dårligere av en liten power nap 😉

* Følg Klatremushjerte på Facebook *

Slik gikk det da en idiot av en pappablogger tenkte det var en god idé å bade i havet. I januar…