Du vet det er lenge siden du har bodd på hotell når du vurderer om du skal ta med macen din på tur til Oslo eller om du bare skal la den ligge igjen hjemme og lander på å la den ligge fordi (og jeg siterer):
– “Jeg har jo ikke nett eller noen ting. Eller… tror du kanskje de har nett på hotellet?”
Det er lenge siden jeg har vært sammen med bare ett av barna alene. Altfor lenge. Såpass lenge at jeg helt har glemt hvordan det var å bare ha én.
For de sier jo at 1 er som 1, men 2 er som 10. Men er mant vant til 2, blir 1 som 0. Og det merket jeg veldig da jeg dro på butikken med bare én i dag!
For å handle med to små barn på slep, kan være, og vil oftest være, et rent mareritt. Spesielt på en lørdag. De girer hverandre opp, løper rundt som idioter, tar på alt, river i alt og oppfører seg i det hele tatt som villdyr. Selv om de er rolige som østers i bilen, er det som om butikklukten gjør dem gale. Fra å være en samkjørt familie på tur, føler man seg brått som en løvetemmer uten verken stol eller pisk.
Men i dag, for første gang siden Ålesund luktet grillpølse, hadde jeg med bare én av apekattene på tur. Og det var… himmelsk. Altså, jeg har aldri opplevd makan til harmoni! Jeg tok en kurv, lillesnupp tok en kurv, så gikk vi inn i butikken. Det pleier å være startskuddet for et eviglangt stress-maraton gjennom godtehyller og haraball, men i dag var det bare store smil og god stemning hvor enn jeg snudde meg.
Klart, er man med pappa på butikken, vil det jo selvfølgelig havne visse ting i kurven som ikke står på lista, men en pakke kjeks, litt snop og en smoothie er en liten pris å betale for en handletur uten verken stressflass eller hjerteflimmer. Også på en lørdag! Det var nesten så jeg ble litt beroliget da vi kom hjem og sølte et helt beger med yoghurt på gulvet, som en slags bekreftelse på at jeg var våken og ikke befant meg i et eller annet slags merkelig drømmeland.
I dag startet jeg faktisk dagen med en stor kopp kaffe og et tegneserieblad!
Etter frokost klarte nemlig barna det sjeldne mesterstykket å leke sammen i minst 3 minutter, som ga meg akkurat nok tid til å sparke beina opp på bordet og nyte en kort pust i bakken.
Og hva passer vel bedre for å nyte et sjeldent avbrekk, enn en stor kopp kaffe og litt kvalitetslektyre. Her en dag kom jeg nemlig over en pappa-spesial av tegneserien Hjalmar, og sjelden har noen tatt livet som småbarnsfattern mer på kornet. Jeg kan i hvert fall føle meg veldig (med trykk på veldig!) igjen i stripene under, haha!
Men nå er den harmoniske leken over, og det sedvanlige kaoset tilbake, så da får fattern løpe i vei og gjøre det fattere gjør best (fredsmegler/klatrestativ).
Vel, jeg minnes å huske historier fra bibelen om landeplager, gresshoppesvermer etc. I går prøvde jeg å måle min biologiske alder og ble nær sagt angrepet av to grevlinger. I dag prøvde jeg igjen. Denne gangen løp jeg hele intervalløkta til fulle. Jeg har ALDRI løpt så fort og sprengt meg så til de grader, for virkelig å gi ALT.
Da jeg passerte Bjønnesstranda, var jeg nær ved å omkomme. Mens alle andre lå på stranden og sleiket sol, var jeg ute og spurtet som om jeg hadde gamle-Erik i hælene. Men jeg bet tennene sammen og tenkte at det ville være verdt det når jeg fikk se resultatene. Alt blodslitet, det ville bli verdt det!
Men hva skjedde..?
MERDE!!
Og dette til tross for at jeg på samme tid hadde ørten andre apper gående som både brukte gps og fungerte helt som normalt. Og vet du hva, da jeg kom inn døra og innså at den bedritne appen hadde lurt meg og akkurat kostet meg en nær-døden-opplevelse for ingenting – ja nei, da innså jeg at det bare var å kaste hele sulamitten i bøtta. For etter den store skuffelsen i dag, finnes det ikke en sjanse i Arendal at jeg kommer til å løpe den intervalløkta frivillig igjen på minst 28 år.
Jeg tenker fortsatt å trimme på, skrive litt om trening når det passer seg og prøve å komme seg inn i de gamle olabuksene, og jeg hyller fortsatt “Alt for laget”-initiativet til Prior som ønsker å sette fokus på folkehelsa og motivere folk til å komme i bedre form, men min biologiske alder vil forbli et mysterium jeg tar med meg i grava.
Tror man trenger avansert utstyr til sånt, ikke en app som ikke virker. Og skulle det være noen tvil: Jeg anbefaler IKKE å laste ned Mybioage-appen. Teamet bak appen får derimot ukens kaktus med klar margin og en velrettet støvel i hekkområdet.
Så får vi heller satse på andre ting fremover. I morgen blir det blant annet en lang remse med merkelige ord og uttrykk jeg har plukket opp siden jeg flyttet til Æ-ens hjemland, Lærvik 😉
God hælj!
/ Trudderuderantan? (Lokal morsomhet. It´s a Larvik thing, you wouldn´t understand) 😉
I går kveld skulle jeg endelig finne min biologiske alder, men for alle som følger meg på Snapchat, vet dere at ikke gikk helt etter planen. For det første, misforsto jeg intervall-testen og trodde jeg måtte løpe nøyaktig den samme bakken fire ganger.
Dermed brukte jeg “pausen” på å sprinte alt jeg kunne tilbake til start. Innså fort at det ble feil, men før jeg rakk å komme i mål på andre runde ble jeg, som seg hør og bør, overrasket av grevlinger!
Pappablogger i grevlingsjokk.
Plutselig kom den ut av skogen bare 50 meter foran meg og kom i full galopperende sprint rett mot meg. Etter at jeg leste Beatles for mange herrans år siden, har jeg vært livredd for grevlinger og fryktet den dagen jeg skulle møte en grevling uten å være utstyrt med verken støvler eller koks. Og det er man jo stort sett… aldri.
Heldigvis løp den rett forbi meg, der jeg sto og nesten tisset på meg. Jeg gikk videre og 30 meter senere kom det en til ut av skogen og sprintet andre veien. To grevlinger på én kveld! Mon tro hva de har gjort der inne, men jeg har bange anelser… Men uansett om de har rullet i høyet, tagget eller tatt seg en røk: Intervalltesten var ødelagt.
Ny test kjøres senere i dag, men inntil da er jeg veldig spent på hvordan i all verden den stakkars appen skal klare å finne min biologiske alder. Eller… det er nok lettere det enn å finne min mentale alder, for DEN er jo helt på jordet!
Jeg har innsett at jo eldre jeg blir, dess mer aldersforvirret blir jeg, og akkurat nå er jeg jaggu ikke sikker på om jeg mentalt sett ligger nærmest fjortis eller pensjonist, for:
Jeg ser ikke på nyheter, men digger barne-tv.
Jeg elsker sjokoladepålegg, men er ikke fremmed for krokan-is heller.
Jeg er helt hektet på Pokemon og bidro til å ødelegge snittalderen på Skam.
Jeg liker å starte lørdagen med kryssord i lokalavisa.
Jeg utstår ikke Nrk P2, men hører tross alt på radio.
Jeg liker Babybel, men elsker fetaost.
Jeg digger russemusikk, men har også blitt veldig glad i klassisk.
Jeg går gjerne med utendørs med tøfler.
Jeg har begynt å like fisk og oliven.
Selv om jeg hater å innrømme det, så liker jeg Marcus & Martinus.
Jeg kunne helt fint lekt med plastelina uten barn til stede.
Jeg liker varme bad med en god bok, men er også glad i skumbad.
Jeg bruker caps, men har også blitt glad i flanellskjorter.
Jeg har begynt med briller, men har fortsatt lyst på ny tatovering fordi det er så kuuult.
Jeg kan godt pusse opp, men tar helst betaling i boller og brus.
Jeg liker å leke med ungene, men setter også pris på en god søndagstur.
Jeg ville aldri kjøpt fyrstekake, men setter du den frem med en kopp kaffi attåt, blir dagen brått et hakk bedre.
Så, mitt beste estimat er en mental alder på 12, med innslag av 78. Biologisk alder får vi derimot svar på senere, men det får bli etter intervall-testen i kveld. Frem til da skal jeg henge ut med ungene, kjøre sparkesykkel, lage vannsøl og haraball, mens Christina er på halvdags-safari hos frisøren.
Det begynner å bli en stund siden sist jeg tok fatt på en skikkelig utfordring, men nå har jeg endelig kommet over noe som passer meg midt i blinken: Hvor mye klarer jeg å redusere min biologiske alder på 30 dager?
Jeg så nemlig en filmsnutt om biologisk alder her en dag, og den motiverte meg skikkelig! Filmen er produsert av Prior i forbindelse med et eksperiment som tar tempen på folkehelsa og ser på hva man kan gjøre for egen helse på bare 30 dager!
For selv så mye vi snikskryter og poster bilder i sosiale medier, så er faktisk nordmenn blant de minst aktive i Europa. Usunt kosthold og mindre aktivitet har gjort at stadig flere nordmenn er mye eldre i kroppen enn vi er på papiret. Dette ønsker Prior å gjøre noe med og derfor kom de opp med “Alt for klubben”, en utfordring der fire karslige fotballsupportere møtes til duell for å prøve å senke sin biologiske alder så mye som mulig på bare 30 dager.
Utgangspunktet er kanskje sjokkerende, men resultatene er helt fantastiske! Se videosnutten og bedøm selv:
– Hei, vent nå litt! Hva er egentlig min biologiske alder?? Og hvor mye hadde jeg klart å redusere alderen på 30 dager?
Og DET har jeg tenkt til å finne ut nå. Derfor tar jeg herved utfordringen fra Prior og starter allerede i kveld på min egen 30 dagers utfordring for å se hvor mange år jeg klarer å kutte av min biologiske alder!
Aller først må jeg finne min egen biologiske alder, og til det har jeg en app utviklet av et team fra NTNU. Dette betyr dessverre at jeg må ut på en grusom 4×4 intervalltest nå i kveld, men fasan heller, nå er jeg så vanvittig nysgjerrig, spent og motivert at jeg MÅ prøve. Det er uansett altfor lenge siden jeg har tatt på meg en hårreisende utfordring 😉
Dette er ikke en hysterisk slankekur eller én ert om dagen-diett, men 30 dager med fokus på sunn mat, trening, aktivitet og søvn. Sistnevnte kommer nok til å bli vanskeligst, men jeg innser at jeg blir nødt til å gjøre noe med lakenskrekken om jeg skal klare dette.
Jeg kommer til å blogge jevnlig om utfordringen de neste 30 dagene og føre en personlig dagbok med matinntak, form og søvnmønster, for å se på den mentale og kroppslige formkurven og ikke tallene på klokka. Jeg kommer sikkert til å ryke på en liten sjokoladebit eller to underveis også, viktig å kunne unne seg en liten klapp på skulderen underveis og ikke bli helt nazi heller, men for det aller meste: Jobba på!
Go Pete, go!
Jeg oppfordrer selvfølgelig alle som føler at det rykker litt i ostepoppen til å bli med. Bare last ned appen Mybioage (itunes eller google play), så er du i gang. Eller dropp appen og bare bli med okke som. Så tar vi en ny test om 30 dager og ser hvordan det står til. Målet er å senke biologisk alder til rundt 17 år, slik at jeg får med meg russetiden til våren 😉
Så gjenstår det store spørsmålet: Hvor mye yngre er det egentlig mulig å bli i løpet av bare 30 dager? Time will show!
P.S. Resultat av intervalltest og biologisk alder kommer i morgen, så snart jeg har kommet meg ut av fosterstilling 😉
Noen ganger, gjerne hvis vi er ute på kjøretur og jeg ser det deilige, late landskapet ligge foran meg i lange flater, kjenner lukten av havet og roen fra de landlige omgivelsene, tenker jeg at jeg er glad vi flyttet til Larvik.
Mitt nye hjem, der jeg fant kjærligheten og lykken. Et sted å vokse opp, et sted å bli gammel. Andre ganger føler jeg meg bare som en fisk på land. Slik som i går..
Vi var på stranden og nøt en nydelig sommerdag med et godt vennepar ute på Oddane Sand. Et sted jeg aldri før har hørt om, men som hadde alt man leter etter av sommerlig idyll. Nydelig strand, finkornet sand og en kiosk som selger is. Hvem trenger Syden?
Men akkurat da vi hadde det så fint, ble jeg nok en gang minnet på at jeg er langt hjemmefra. For jeg skulle bare sette meg ned på håndkledet og ta en liten pust i bakken, da Christina spurte om ikke jeg kunne passe på plutten som lekte i vannkanten isteden.
– Æh, han klarer seg. Vi er jo bare noen få meter unna. Dessuten er det langgrunt og fritt for bølger.
– Jo, men allikevel da..
– Æh slabba, det ordner seg.
– Ja, men det er jo fortsatt maneiter da.
– Hæ?
– Ja, det er jo fortsatt masse maneiter her!
– Hæ?
– Hva?
– Hva er det du sier for noe?
– Hva da?
– Det er fortsatt… hva?
– Manæiter!
– Man.. æiter?
– Ja! Brannmaneiter, blåmaneiter og –
Og der kunne samtalen sikkert fortsatt, hadde det ikke vært for at jeg brast ut i et latterbrøl så høyt at det slo ut på richters skala. Resultatet er selvfølgelig at Christina og hennes venner nå mobber meg for å si brennmanet, som visstnok er litt for pent for det trevlefingrede larviksfolket.
Men altså… Brannmaneit?! Etter at jeg flyttet fra Oslo til Larvik, har jeg innsett at jeg blir nødt til å leve med en del rare dialektsforskjeller, men et eller annet sted må grensa gå. Og den går ved brannmanæit. Det er ingen som sier brannmanæit. Det heter brennmanet og det tror jeg vi alle kan være enige om.
Så beklager Larvik, men der blir jeg nødt til å trekke et poeng. Dere er kjempeflinke på å lage snitter, har nydelig kystlinje, verdens beste jordbær og gode fiskevann, men norsk er dere dårlig på 😉
Jeg bryr meg ikke et fnugg om hvilken blodtype dere har eller hva dere tenker om Donald Trump.
Men én ting spør jeg dere, og jeg forlanger faktisk et svar!
8 grillpølser
3 bratwürst (3 for 2-tilbud = 9)
10 lomper
6 store pølsebrød
12 små pølsebrød
8 hamburgere (én type)
4 hamburgere (en annen type)
2 veggisburgere
6 hamburgerbrød
HVORFOR?!!??!?!
Kan det virkelig være så forbannet vanskelig å lære seg å telle?! Én pølse, ett pølsebrød – hva er problemet? Kan dere vær så snill å ta et møte med produsentene deres og bli enige en gang for alle?! Det burde ikke ta mange minutter, bare en rask kaffe for å si:
– “Okei, Leif og Børre, hør nå. Fra nå av lager vi LIKT antall pølser som pølsebrød per pakke. Så når Leif lager 10 pølser per pakke, følger Børre opp med 10 lomper. Eller pølsebrød. Det samme gjelder for hamburgere. Er det forstått?”
Og vips, på 10 sekunder har dere løst en av sommerens desiderte mest irriterende logistikkproblemer. Eller er dere sånne folk som liker å kjøpe ny bil med bare tre hjul? Fire flasker øl i en six-pack? 11 kurver jordbær på et brett? 7 dl melk på liter´n?
Nei, for dere er ikke ravende gale psykopater, dere er bare litt dårlig i matte. Det høres kanskje ikke ut som en stor sak, men sånn som dette kan vi faktisk ikke fortsette. Man sitter jo og lurer på hvorfor det er krig i verden, men er det så rart, når ikke en gang pølse- og pølsebrødprodusenter kan prate sammen?
Så la oss heller spille hverandre gode. La oss jobbe sammen som tangentene på et piano og danse gjennom livet i full harmoni.
10 pølser, 10 pølsebrød – det er ikke så forbanna vanskelig.
Er du en sånn som liker å lese i ferien? Ligge på stranda og kose deg med et magasin? Dorme i godstolen på terrassen med et inspirerende blad? Kanskje sitte på utedoen på hytta og bla i gamle Donaldblader? Hva enn du liker å lese i sommer, her skal du få en veldig god nyhet: Nå kan du vinne et helt år med gratis lesestoff!
Egmont har nemlig nylig lansert den ganske geniale appen Flipp, som gir deg fri tilgang til nærmere 50 av Norges største tegneserier og blader. Utvalget er massivt og inkluderer flere av mine og fruas personlige favoritter, som Foreldre og Barn, Det Nye, Kamille, Vi Menn, Bonytt, Det Nye Shape Up og Donald!
Du leser blader og magasiner rett i appen, og bladene kan selvfølgelig lastes ned før avreise, så du slipper å slite med høyt forbruk av datatrafikk og dårlig 4G på stranda eller utedassen 😉
Bare en liten smakebit av utvalget 😀
Appen gir overraskende god lesbarhet selv med liten skrift på mobilen, og fra nettbrett er det selvfølgelig enda bedre. Zoom, bla og les så mye du vil. Med nærmere 50 blader å velge blant og opptil 6 utgaver av hvert blad tilgjengelig, burde det være mer enn nok lesestoff for hele familien i sommer.
Bare TENK hvor mye det ville kostet deg i overvekt å prøve å få med alle de magasinene i bagasjen på flyet 😉
KNALLTILBUD OG KONKURRANSE!
Alle som registrer seg nå, får en gratis prøvemåned!
Abonnementet kan sies opp når som helst og den første måneden er som sagt helt gratis. Alle mine lesere får deretter en spesialpris på 99,-/mnd (ordinær pris 129,-). Abonnerer du allerede på et av bladene fra Egmont Publishing, får du en ytterligere rabattert spesialpris til kun 49 ,-/mnd.
Logg deg inn for 30 dager med gratis blader og magasiner.
Vinn 1 års gratis abonnement!
Legg igjen en kommentar under dette innlegget med din e-post-adresse, så er du med i trekningen av gratis tilgang til Flipp i et helt år!
Jeg anbefaler sterkt alle lesehester der ute å prøve Flipp-appen. Det er jo uansett gratis den første måneden og hvem vet, kanskje stikker du av med et helt år med gratis lesestoff 😉
Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet, men jeg hadde i hvert fall ikke forventet det synet som møtte oss. For da vi rullet opp på parkeringsplassen der vi tenkte at det var muligheter for å finne liv, så… altså…
Her passer det fint med en kjapp forhistorie: Larvik er en nydelig by. Vakker og flott, og plassert rett ved havet. Med Bøkeskogen som bakteppe, klatrer den opp fra havet, speiler seg i Larviksfjorden og hilser blidt på Stavern hver morgen. Men… det er også en ganske stille plass på kveldstid. Med mindre det er noe stort arrangement på gang, trenger du ikke være redd for å møte folk i gatene etter at solen går ned. Men etter at Pokemon GO kom til landet, har det endret seg radikalt!
Opp fra kjellere og ut fra bak steiner kommer de krypende, spillere i alle slags former og fasonger, og det fikk jeg et endelig bevis på i går. For jeg hadde nemlig fått hastegodkjent en søknad hos frua om å brenne av en kveld på god gammeldags råning med min minst like spillnerdete svoger.
Så med fulladet pokemonmaskin (mobiltelefon) og ekstra batterilader, la vi i vei. Ja for spillet sluker(!) batteri og derfor har vi selvfølgelig investert i hver vår bærbare batterilader. Leker ikke butikk heller 😉
Og plutselig sto vi der. Hadde ikke vinduet vært lukket, ville haken min garantert flydd ut og blitt slept langs asfalten. For jeg har aldri sett maken til folk! Bilene sto på rad og rekke, fylt med glødende mobiler. Utenfor sto syklene tett i tett, og overalt stimlet det av folk som gikk parvis eller flere og lyste vei i mørket.
Fra å være et sted hvor ganske nøyaktig null mennesker vil ferdes på kveldstid, må det til enhver tid ha vært minst 100 mennesker der de to timene vi var på stedet! Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd det var en festival eller lignende. Biler kom og gikk, hele tiden lysende baklykter og sykler som svirret rundt. Folk overalt! Latter, prat og moro, og på et tidspunkt må noen ha fått en veldig sjelden Pokemon, for fra dypt inne i Bøkeskogen hørte vi plutselig et jubelbrøl så intenst at det ga gjenklang hele veien til Danmark.
Bare én bil stakk seg ut, for på et tidspunkt passerte det en bil med et eldre ektepar gjennom bølingen. De gjorde store øyne og viste få tegn til å forstå hva i all videste verden som foregikk. Mon tro hva de stakkars hvitkrøllene må ha trodd. Eller… på den annen side: Hvem vet, kanskje var de der for å spille de også 😉
/ Sees rundt Bøkeskogen 😉
P.S. Lover å begynne å skrive om andre ting igjen også, hehe. I kveld får dere blant annet vite hvem som vinner signerte Pappahjerte-bøker OG muligheten til å bli med i konkurransen om et helt års gratis lesestoff! 🙂
