Jeg står ved grytene, du sitter i vippestolen. Gynger forsiktig frem og tilbake mens du ser på meg. Ser på pappa.
En av mine favorittsanger kommer på radioen, jeg skrur opp og synger ut. Bruker visp og stekespade som trommestikker, vrenger stemmen i en 80-tallsvokal. Du ser ikke kjempeimponert ut.
Av en eller annen grunn begynner jeg å tenke på hvilken sang jeg ville sunget hvis jeg skulle sunget i bryllupet til moren din og meg. Hvis den dag kommer da. Jeg kunne ikke sunget denne. For det første går den altfor høyt, for det andre kan jeg ikke synge. Kanskje noe rolig.
Den neste sangen kommer på og DEN kunne jeg sunget. Lett! En rolig ballade uten høye topper eller dype bølgedaler. Var det et tegn? Er det sangen?
Jeg begynner å nynne, synge med, lytte på teksten. Jo, dette kunne jeg klart. For en nydelig sang. Men så …
Sangen slutter og stemmen i radioen forteller hva sangen handler om.
Jeg legger fra meg alt jeg har i hendene, finner frem telefonen, søker opp sangen og setter den på igjen. Hører på teksten.
Blodet fryser til is.
Eric Clapton – Tears in heaven, en sang han skrev til Conor, hans 3 år gamle sønn som døde etter en tragisk ulykke der han under en runde gjemsel falt ut av vinduet på et hotellrom i 53. etasje.
Hjertet brister.
Jeg ser ned på deg der du ligger i vippestolen og ser på meg, min deilige lille bolle.
Jeg plukker deg opp og trykker deg tett inntil meg. Frysningene rykker i munnviken mens kjevene går i lås. En liten tåre kiler i øyekroken.
Maten blir glemt, bryllup blir glemt, alt blir glemt. Alt annet er ubetydelig.
Dans med meg.
Jeg svinger deg rundt på kjøkkenflisene, du klamrer deg fast til meg. Dans med pappa.
Jeg slår en jernring av armer rundt deg og beskytter deg. For alltid.
La aldri noe skje med deg. Lov meg det. La aldri noe skje med deg.
En umulig bestilling, jeg vet, men bare si at det er sant.
Jeg takler ikke tanken på at noe skal skje med deg noensinne, så bare bli hos meg. Alltid.
Sangen toner ut og maten svir seg. Dansen stanser og blikkene møtes.
Jeg elsker deg.
Mer enn du aner.
Men enn du noensinne vil forstå.
P.S. Beklager hvis dette innlegget ble veldig emosjonelt, men det er ikke ofte en mann som meg feller en tåre, men mens jeg skrev denne teksten så jeg Tears in heaven.
Og da brast demningen.
Denne sangen vil for alltid minne meg på å ikke ta livet for gitt og huske å elske barna mine hver eneste dag.
Man vet aldri når livet blir snudd på hodet.
<3
* Følg Pappahjerte på Facebook *
