Jeg sitter utenfor i bilen, fortsatt litt nervøs. Svetter ikke, men absolutt klam i håndflatene.
Jeg ser mot inngangsdøren der jeg vet han venter, klar for å ta meg i hånda, klar for en prat.
Nå gjelder det.
Alle som noensinne har vært i et jobbintervju kjenner følelsen. Man prøver å se seg selv fra utsiden, dra frem alt det positive, skyfle det negative under teppet. Ute av syne, ute av sinn.
Rette litt på slipset, sjekke skjorta for svetteringer, tygge raskt og motorisk på tyggisen, angre på at man spiste hvitløk kvelden før.
I det døren går opp til lokalet føles det som om man akkurat har kastet meg ut fra et fly og svever i fri flyt mot jorden. Ingen vei tilbake.
Dette er heldigvis ikke et jobbintervju, men følelsen er ikke helt ulik, for dette er dagens aller viktigste møte.
I hele dag har jeg hatt det i bakhodet mens jeg har jobbet i herdig for å rekke å bli ferdig. Ønsker å stille i møtet godt forberedt og helt uten forstyrrende støy på hjernen.
Og jeg rakk det. Så vidt. En rask sjekk på mobilen, ingen nye mailer, ingen nye varsler eller meldinger. Jeg er klar.
Skrur av lyden og legger vekk mobilen. Hit, men ikke lenger, kjære venn. Nå må jeg klare meg uten deg en stund.
Døren knirker åpen og til min store overraskelse er det ingen der for å ønske meg velkommen. Bare en stor og tom ankomsthall. Bare meg.
Jeg trekker blå plastsokker over skoene og åpner neste dør. Og der skjer det.
Jeg går målbevisst gjennom en horde av mennesker som farter hit og dit, som aksjemeglere på en travel dag. Hit og dit, høyt og lavt.
Kjøp, kjøp, kjøp, selg, selg, selg!
Jeg hilser høflig, men går videre, har ikke tid til å bli forsinket nå, må rekke møtet i tide.
Plutselig durer det i lomma.
Søren heller, jeg trodde jeg hadde slått av lyden. Hva gjør jeg? Skal jeg bare raskt sjekke?
Det kan jo være jobb, kanskje tidenes mulighet, kanskje noen som ringer for å tilby meg noe som bare er her og nå. Om jeg ringer tilbake senere kan det være for sent.
Nysgjerrigheten tar livet av meg, men jeg stryker hånden over bukselommen, finner lydknappen gjennom fôret og trykker. Duringen opphører.
Så titter jeg opp igjen, og der sitter han.
Akkurat i det jeg ser på ham er det som om han kjenner blikket mitt prikke ham på skulderen. Han snur seg rundt og ser rett på meg.
Så sitter han stille et lite mikrosekund før han eksploderer av glede, hopper opp fra stolen, kommer løpende mot meg med åpne armer og roper oppspilt:
– “Pappa!”
Mobilen durer fra nede i lomma igjen, men den har mistet all sin kraft. Plutten henger i armene mine og det store smilet veier mer enn resten av den glade kroppen.
Han begynner umiddelbart å fortelle om alt han har opplevd i løpet av en lang dag i barnehagen og jeg gjør mitt beste på å følge med og sy sammen lappeteppet av historier kastet sammen i en lang rekke bi-setninger.
Mobilen durer fortsatt, roper desperat på min oppmerksomhet. Jeg lar den bare holde på, som en bjeffende hund i det fjerne.
Resten av dagen kan jeg være litt overalt; litt på tastaturet, litt på mail, litt på telefonen og litt på farten.
Men akkurat nå er jeg bare pappa, travelt opptatt med dagens viktigste møte.
Ingenting er viktigere enn dette.
/ Skrevet for å minne meg selv og andre på å legge vekk mobilen før dagens viktigste møte i barnehagen.
* Følg Mobilhjerte på Facebook *