Jeg skulle bare hente plutten i barnehagen som normalt i går, men siden han skulle være hjemme på fredag tenkte jeg å fylle posen med litt mer klær enn vanlig. Så da stappet jeg posen full. Jeg skulle akkurat til å ta plutten under armen og gå da jeg la merke til at noe så skikkelig feil ut …
Er det bare meg eller ser det ut som at stakkars plutten har blitt stappet rett oppi posen?
Haha, lo godt da jeg så dette og et lite sekund vurderte jeg å bare trave ut av barnehagen med klærne hengende ut slik. Det hadde vært så ubetalelig å se ansiktene til de andre foreldrene når jeg kom vandrende. Da skulle jeg sett på dem med en oppgitt mine og sagt:
– Nei du skjønner, han ville ikke hjem i dag, så da blir det bare sånn. Fattern bestemmer. Oppi påsan med seg!
Da tenker jeg det hadde blitt både stressflass og hjerteflimmer på hele gjengen 😀
Et representativt pepperkakehus hører julen til, men det kan også være litt av en utfordring. Slik gikk det da fattern og plutten tok fatt på årets pepperkakebakst.
/ Samarbeid med Melange, sponsor av helsprø pepperkaker
Med under to uker igjen til jul er det på høy tid å ta tak i det årlige oppdraget å reise et respektabelt pepperkakehus. For et pepperkakehus er så mye mer enn bare et godterislott. Det er et symbol, et slags våpenskjold som vitner om en lykkelig familie med stolte tradisjoner. En hver familie med respekt for seg selv må ha et anstendig pepperkakehus og det er fatterns ansvar å reise det. I hvert fall føles det sånn.
Så med denne holdningen i bakhodet, fatt mot i brystet og julemusikk på radioen skred jeg til verks. Hvor vanskelig kan det være? Hah, dette fikser jeg lett!
Går vel for noe sånt i år.
Bare atte … jeg hadde helt glemt fire ganske viktige ting:
Jeg har aldri laget pepperkakedeig.
Jeg har aldri laget pepperkakehus.
Jeg har ingen mal å gå etter.
Jeg ble født med ti tommeltotter.
Og ikke bare det, men jeg liker også å eksperimentere litt og tenkte at det skulle gå helt fint å kutte ned på sukkermengden. Det var nok ikke så lurt …
Ække mer som skal til.
Smooooth!
Til slutt endte deigen med å se helt strålende ut, men da jeg tok den ut av kjølen noen timer senere var den tørrere enn vitsene til Per Inge Torkelsen og hard som en stein.
Meeen som de sier: Det viktigste er ikke resultatet, men moroa! Så plutten, finn frem hvetemelet, her skarre bakes!
Godt i gang med forberedelsene
Det er en kjent sak at pepperkakedeig smaker mye bedre enn pepperkaker, så litt svinn må man regne med 😉
Litt rot må man også regne med 😉
Grunnet mitt lille eksperiment på sukker- og sirupsfronten ble pepperkakedeigen både unødvendig tørr og kjip, men heldigvis hadde jeg husket på å bruke Melange i deigen, så da ble i hvert fall pepperkakene både sprø og gode på smak til slutt.
Deigen var nesten umulig å kjevle ut, så pepperkakene ble rundt 5 ganger tykkere enn vanlige pepperkaker og selve pepperkake huset … vel. Det står i hvert fall. Skulle det vært visning her i morgen ville det vært mye “TG3” i takstrapporten foråsiresånn.
TG3: Mye varmetap i taket og mangel på isolasjon. Bør utbedres.
TG3: Porøs yttervegg og dårlig utført tetningsarbeid. Bør utbedres.
Det er lite finesse, det er ikke perfekt. Det er verken vakkert eller spesielt estetisk. Det er derimot vaklevorent, skjørt, sølete og falleferdig. Men det er vårt. Laget av gutta, reist av fattern. Når plutten vokser opp kan han endelig si til kompisene sine at fattern har bygd et hus med bare nevene. Så sier vi ikke mer om hva slags hus det er snakk om 😉
Byggherren er fornøyd, men HMS-ansvarlig river seg i håret.
På Pepperkakegalleriet får du mange spennende oppskrifter, helsprø maler til kjempekule 3D-pepperkaker, pepperkakefails og mye mer. Her kan du også delta i den helsprø konkurransen “Verdens sprøeste pepperkake” 🙂
For her en dag var jeg ute og gikk tur med Teo på morgenkvisten. Det var tidlig om morgenen, frostrøyken rev i lungene og alle naboene lå gjemt under dyna. Sammen hutret vi oss gatelangs og ventet på at Teo skulle “sende en fax”, “legge igjen et visittkort”, “besøke Porsgrunn”, “sjøsette en brunørret” osv.
På vei tilbake mot huset så jeg noe rett over taket. Jeg trodde først det var en liten sky, men så straks at det var noe mer. Så tenkte jeg det var et fly, men dette beveget seg i et annet tempo.
Jeg kan jo ikke si noe sikkert, men som sagt så var det tidlig om morgenen og verden sto stille, men akkurat i det jeg så lyset på himmelen er jeg ganske sikker på at jeg hørte bjeller som ringte og en stemme som humret og lo. I tillegg kunne jeg fornemme den distinkte og skarpe lukten av våt reinsdyrpels. Det kan jo bare være én: Nissefar på sleden.
Julen er på vei! 🙂
… når jeg tenker meg om så kan lukten av reinsdyr også ha vært bajsposen til Teo.
Det var onsdag kveld, 15. oktober. Jeg sto i gangen med bagen over skulderen og trippet spent. I mange år hadde jeg gledet meg til å gjøre comeback på håndballbanen og endelig var kvelden kommet. Men noe annet var i gjerdet, for i sofaen lå frua og pustet og peste som en illsint okse. I ni måneder hadde hun vokst og nå var magen stor som en luftig dunpute.
Vi var allerede fire dager over termin og frua hadde det siste døgnet kjent de første begynnende tegnene på at noe var på gang. Modningsrier. Ikke helt som vanlige rier, ikke helt som kynnere. Uproduktive rier som dukker opp i forkant av fødselen for å si fra om at noe stort er på vei.
Vi skjønte fort at det var snakk om modningsrier og tankene gikk tilbake til sist gang. Da ble det tre døgn(!) med modningsrier med påfølgende 13-timers fødsel som endte i et hastekeisersnitt. Ville det bli den samme tralten igjen? I så fall hadde jeg god tid til å dra på håndballtrening.
Da jeg kom tilbake, sliten og svett fant jeg frua liggende i samme posisjon som da jeg dro. Fint, lite har skjedd. Det vil helt sikkert bli noen døgn med disse riene før noe skjer. Så da gikk vi og la oss. Klokka var rundt midnatt.
Etter få minutters søvn våknet jeg opp av en merkelig lyd utenfor rommet. Som om en hund sto og freste på utsiden. Jeg skjønte lite, men tasset ut for å se. Der lå Mammahjerte på sofaen og vred seg. Riene hadde tiltatt i styrke, noe var på gang. Jeg satt sammen med henne en liten stund før jeg ringte sykehuset.
Her passer det å skyte inn en rask forklaring. Da plutten kom til verden endte det i hastekeisersnitt blant annet på grunn av at han har fatterns karakteristiske hodeform som kort fortalt ikke er spesielt bekkenvennlig. Via ultralyd hadde vi allerede avdekket at den kommende babyen med stor sannsynlighet hadde samme hodefasong som storebror, og derfor hadde vi en avtale med sykehuset om at de skulle ha veldig kort responstid på å sette oss på keisersnitt hvis man så at det gikk sakte unna.
Flashback til 2012
Med dette som bakteppe var vi rimelig sikre på at det ville ende i keisersnitt og hadde prentet dette inn i hjernen. Vi så derfor ikke helt vitsen med å vente hjemme til behovet for hjelp ble akutt, og ønsket derfor heller å reise til sykehuset litt tidlig denne gangen.
Så jeg ringte. “Fullt, sier du? Men atte … ikke det nei. Men vi har jo en avtale om at … Ikke det nei? Kun akutte tilfeller ja. Den er grei.”
Så da ble det å vente. Alle som har sittet med rieteller og holdt en vordende mor i hånden mens riene rir henne som en mare, vet at sekundene i denne perioden av livet sniker seg avgårde som en snegle i motvind. Hvert sekund er fylt med smerte, men det er ikke så mye mer man kan gjøre enn å vente. Vente på at rien skal gi seg, vente på at det kommer en ny, vente på at det skjer noe.
Etter et par timer med rietelling var intervallene endelig kommet ned i et røddig tempo for å ringe sykehuset igjen. Litt nølende spurte jeg frua om ikke vi skulle vente litt til, men det blikket hun sendte meg viste ikke så mye som et hint av tvil. Vi drar. Nå!
Og DER var det nok.
Det er morsomt å høre hvordan de ansatte på sykehuset umiddelbart hører det på stemmen din om det er akutt eller ikke. For når jeg ringte denne gangen rakk jeg ikke mer enn et par ord før hun avbrøt meg og ba oss komme.
Oj oj oj, nå skjer det! Vi skal bli foreldre igjen!
Ny telefon, denne gangen til svigers. Ikke hver dag man får gleden av å ringe noen kl. 03 om natten og si at de må pelle seg opp av senga. Få minutter senere var de på pletten og vi var ute av døra på null komma svisj.
I bilen på vei til sykehuset kom vi på at også sist gang spiste vi sushi rett før fødselen satt i gang. Kan det være noe ved den japanske fristelsen som igangsetter fødsler? Tankerekken fikk ligge, vi hadde langt viktigere ting å ta for oss. Noen hadde det veldig travelt med å komme ut.
Jeg husker så godt kjøreturen til sykehuset. Sjeldent har forskjellen oss i mellom vært større. I førersetet satt jeg og drakk kaffe, blid som en lerke og i kjempehumør. Vi skulle bli foreldre igjen! Ved siden av meg satt ballen og slet med sterke smerter fra riene som bare tiltok i styrke. I tillegg var hun trøtt, utmattet og ikke kjempeentusiastisk for arbeidsoppgavene som sto foran henne.
Gåturen fra bilen inn til sykehuset føltes lang som et vondt år, for det var kaldt og frua måtte stoppe hver tiende meter for å puste når riene ramlet inn over henne, men til slutt kom vi oss endelig inn og fikk satt henne i en rullestol.
Vel inne på fødestua begynner minnene å gå litt i virrvarr. Spesielt for frua. Jeg husker for så vidt det meste mer eller mindre i kronologisk rekkefølge, men frua har store problemer med å sette sammen detaljene. Kanskje ikke så rart heller med tanke på den freidige cocktailen av smerter, smertelindrende og utmattelse hun var utsatt for den kvelden.
Vi kom inn rundt kl.05 om morgenen og fikk beskjed om at det var 6 centimeter åpning. Vi fikk grønt lys og tommel opp, vi fikk bli. Det gikk mot fødsel. Første gang jordmødrene gikk ut av rommet, så vi på hverandre. Det er noe fantastisk, rart og skummelt over et sånt øyeblikk. Begge vet at i dette rommet skal det skje. Dette rommet som er helt ukjent for oss nå. Her skal vi være til et nytt barn har sett dagens lys.
Ikke lenge etter var fattern tilbake bak spakene på kardiotokografen. Det var et gledelig gjensyn med en maskin jeg ikke hadde sett på nesten tre år. Denne lystige maskinen som måler barnets hjerterytme og gir forvarsler på når riene er på vei og hvor sterke de er. På få minutter var jeg blitt en slags ekspert.
Dette betyr smerte …
Tallene jeg fulgte med på gikk fra 0-100. Normalt sett lå det og vaket rundt 10-15 når det ikke skjedde stort, men så snart det begynte å stige var en rie på vei. Rundt 30 begynte frua å puste tyngre, rundt 60 klemte hun fingrene så hardt sammen at det knaste, rundt 80 kom et par banneord og på 90+ var det helt tyst, kun press og overlevelsesinstinkt.
Klok av skade lot jeg frua klemme på sykehusinnretninger fremfor min hånd når riene var på sitt verste, for sist gang holdt hun på å knekke alle småbeina i hånden min. Rutinert.
De neste par timene er det ikke egentlig stort å si om. Frua fikk etter en god stund epidural, og hun lå med rier som kom og gikk, mens hun dro nedpå grådige mengder lystgass. Jeg er litt usikker på hvor lenge vi satt slik og egentlig ikke kom noe særlig videre, men det må ha vært minst 3-4 timer.
Ikke verdens mest spennende utsikt heller …
Ganske nøyaktig kl. 10.00 skjedde det noe dramatisk. Jeg ble sulten. Kjempesulten. Derfor gikk jeg ned til kantina på sykehuset og kjøpte med meg en pastasalat. Så satt jeg meg på min faste plass for å gnafle i meg de tørre, kjipe og ekstremt overprisede pastaskruene. Jeg ante fred og ingen fare, på tide nyte litt lunsj.
… men 3 sekunder senere ropte den ene jordmoren ut at fødselen var i gang! Jeg kastet fra meg pastafadesen og stormet til for å holde frua i armen. Pressingen kunne begynne, nå skulle det endelig skje! Men sukk, falsk alarm. Etter få minutter kom det nemlig en lege inn som sa noe sånt som at barnet ikke lå helt på bekkenbunnen enda (hva enn i pokker det må bety), så da ble det å avbryte pressingen og roe seg ned igjen. Tusan! Også midt i pastaskruene a gitt.
På dette tidspunktet begynte også far å bli sliten. Christina hadde i lengre tid ligget og slurpet i seg store mengder lystgass og så ca. like ruset ut som man gjorde på festival på slutten av 60-tallet. Her er beviset:
På et tidspunkt var vi plutselig alene igjen i rommet. Ingen sykepleiere til stede, ingen jordmor, ingen lege. Frua lå og halvsov mens jeg kjedet meg veldig. Jeg hadde lenge tenkt hvordan lystgassen fungerte og begynte å synes såpass synd på meg selv etter en lang natt med nattevåk og en følelsesberg- og dalbane at jeg synes det var på sin plass at jeg også fikk litt “lyst” i livet. Så da ingen fulgte med snappet jeg til meg lystgassen og ga den et par skikkelige magedrag. Så smatt jeg tilbake i stolen. Ingen reaksjon. Det var skuffende.
3 sekunder senere var jeg et sted oppunder taket og fløt på lilla tåke mens en sel utkledd som Jørn Hoel spilte trekkspill utenfor vinduet. Okei, så ille var det kanskje ikke, men jeg følte meg rett og slett høy. Jeg reiste meg og gikk som på flytende puter ut på badet og måtte konstatere at jeg rett og slett var ruset. Så fniste jeg godt for meg selv, tisset litt og kom meg ut til frua. Så var rusen over. Søren. Vel vel, det var noen herlige, forløsende sekunder, men nå var det tilbake til arbeidet. Kan ikke risikere at legen stormer inn og der ligger jeg på gulvet og spiller solo på en luftgitar.
Lite som fristet i minibaren gitt …
Rett før kl. 13 på torsdag ettermiddag begynte gamle Pete å lure på om det var på tide å be om en dobbel espresso rett i åra. Et flott sykehus som dette, det må da være mulig å få tell. Men DA … da kom det. Jeg hørte det vel ganske med en gang at NÅ er det andre boller på gang. Epiduralen var skrudd ned fordi riene hadde flatet ut, og frua lagde nå lyder jeg ikke har hørt før, vel ikke på to og et halvt år i hvert fall. Jordmødrene tafset og orget, så kom beskjeden. Fødselen er i gang.
Jeg krøp helt opp til hodet til frua, klemte godt tak i henne og holdt i mot så godt jeg kunne når hun presset meg så hardt i armene at fingrene visnet. Inn i lystgassmasken skrek hun med en stemme jeg faktisk aldri har hørt før. Et helt vanlig primalskrik. Det var en så rar lyd at jeg er helt sikker på at den ikke lar seg kopiere med mindre man er i umiddelbar livsfare eller ved fødsel. Hun jobbet så hardt at blodårene eksploderte under huden og hun så ut som en blek utgave av Hulken.
Heldigvis tok det ikke lang tid med intens jobbing før det begynte å skje noe. Frua presset og skrek mens jordmødrene jobbet som to landslagstrenere for å få heie henne videre. Vi hadde vært forberedt på dette øyeblikket lenge og frua jobbet som en helt. Jeg så at hun var helt tom for energi, men likevel klarte hun å finne krefter helt innerst nederst i kjelleren og hente frem det hun trengte for å gjøre jobben. Jeg var så stolt at tårene meldte seg lenge før lilletuppa meldte sin ankomst.
– “Nå kommer barnet!” ropte jordmor og det første jeg så var et lilla hode med navlestrengen surret to ganger rundt halsen. I et lite sekund falt hjertet mitt ned på gulvet og knuste. Jeg var helt sikker på at noe var alvorlig galt, men jordmor tok raskt affære og snurret ut den lille tuppa. Navlestrengen hadde bare hengt løst rundt halsen og det var overhodet ingen fare, da ville de reagert tidligere.
I den siste prosessen av fødselen, de siste minuttene der alt gikk fort og hele verden egentlig bare var kaos så jeg ting. Rare ting. Veldig intime kvinnelige ting. Ting jeg helt sikkert kunne klart meg uten. Ting ingen mann kan forberede seg på å se. Ting som vil være brent fast på netthinnen for alltid. Men det er en helt annen historie, en historie som sannsynligvis aldri vil bli gjenfortalt 😉
Og plutselig satt vi der. Tobarnsforeldre. Den store magen til mamsen viste seg å være en liten jente og nå lå hun oppe hos oss. Blålilla, klissete, hoven og forslått, men så fantastisk vakker. Av alle navnene vi hadde på blokka visste vi med en gang hva hun skulle hete. Selv om fattern hadde alle slags kreative navn og rariteter på lager, var det bare ett navn som meldte seg. Navnet på den lille snuppa vi hadde gledet oss så utrolig lenge til å møte. Nora.
I julekalenderen i dag gjemmer det seg et overflødighetshorn av følelser.
Jeg sitter nemlig og mimrer tilbake til den dagen da lille Fersken kom til verden og det kribler godt inne i Pappahjertet av å gjenoppleve hele den fantastiske, rare, tøffe, rørende, tårefylte og magiske hendelsen som startet for ganske nøyaktig åtte uker siden i dag.
Det rare med å være med på en fødsel er at det føles så uvirkelig der og da. Når man ser tilbake på det senere kan følelsene være så sterke fordi man på en måte ikke helt var til stede første gang man opplevde dem.
Fødselen var for meg som å gå rundt i en boble av tidløst vakuum. Jeg var på plass hele tiden, jeg gjorde jobben min, men sånn rent mentalt var jeg bare halvveis til stede. Det er så mange tanker, forventninger, bekymringer og glede som snurrer rundt i hodet at man blir litt omtåket av det hele.
Derfor er det så fantastisk å endelig ha satt seg ned og begynt å skrive teksten dagen da lille Fersken kom til verden. Og det hele startet med et brett sushi, en håndballtrening og en telefon som fikk Christina til å gå i taket av sinne og frustrasjon.
Etter at lille Fersken kom til verden har tiden plutselig blitt så veldig knapp. Hvor enn jeg snur meg er det ting å gjøre og jeg føler ikke at jeg rekker noen ting lenger. Huset står på hodet, jeg glemmer å dusje hver dag, jeg ligger alltid et lite hakk bak meg selv i løypa.
Derfor har fattern sett seg nødt til å utvikle et helt nytt talent for å få det hele til å gå rundt. Multitasking.
Der jeg før var kun en enkel mann med kapasitet på kun én aktivitet av gangen, har jeg nå både armene og hjernekapasiteten til å gjøre flere ting på en gang. Holde fersken i armene, lage grøt til plutten og prate med muttern i telefon på likt, itt no problem.
Ikke tid til en selfie? Joda, alltid tid til en selfie.
Ikke tid til trening? Joda.
Jeg ser jo nå at bæreselen skal ha mye av æren for at hendene har blitt frie til å gjøre andre ting. Det eneste jeg tilfeldigvis ikke ser ut til å klare å mestre er evnen til å brette klær. Nå kan det ha noe å gjøre med at bretting av klær er det eneste på kloden som er kjedeligere enn å se maling tørke, men jeg velger å tro at kroppen min ikke har ikke anlegg for det.
Dessuten blir Fersken urolig hver gang jeg prøver å brette klær. Det er som at hun sanser at jeg nærmer meg klesstativet og da setter hun i et hjerteskjærende primalskrik. Det er helt sant.
… eller nesten da, men det er i hvert fall det jeg forteller frua 😉
P.S. Til dere som føler et ettertrykkelig behov for å klage på bruken av Babybjörn: Joda, vi har Ergobaby og andre bæreløsninger også, men for nå sitter tuppa best i Babybjörnen. Det er uansett ikke snakk om lange perioder. Sånn, da har jeg sagt det.
Jeg klager absolutt ikke på arbeidsfordelingen, men noen kvelder skulle jeg helst brukt tiden på noe annet enn bare kosing. Som å rydde kjøkkenet eller oppdatere bloggen for eksempel. Når alt står på hodet hadde det vært fint å få gjort noe nyttig i bare noen få minutter, men så fort jeg prøver å reise meg fra sofaen kommer det høylytte klager fra lilletuppa.
Enten hun sover eller bare koser, misnøyen skyter i været så fort fattern prøver å reise seg. Så da blir jeg sittende, låst fast i et kosefengsel jeg ikke slipper ut av. Ingen vits i å utfordre skjebnen heller.
Men det er egentlig helt greit, for finnes det noe koseligere enn å sitte fast i et kosefengsel med en liten snupp på brystet som ligger og drunter? Neppe.
Flaks for meg at jeg også har to hele sesonger med Seinfeld på boksen. Jeg blir her en stund jeg 🙂
River deg i håret over hvor mye penger som går med til julegaver? Her kommer 10 tips som gjør årets julegavehandel litt billigere.
/ annonse
Med 16 dager igjen til jul begynner det virkelig å nærme seg, og derfor tenkte jeg det var på sin plass å komme med et par tips for hvordan man kan gjøre årets julehandel litt billigere OG gi dere muligheten til å vinne et gavekort på 1000 kroner!
1. DIY Do it yourself (DIY) eller “Lag det sjæl” på godt norsk er i vinden som aldri før. Selvlagd er vellagd og det gjelder spesielt for julegaver. Trenger ikke bare være dorullnisser, hva med f. eks hjemmestrikkede tøfler eller kanskje noe julesnop til å mumse i romjulen?
2. Brukt Brukte gaver er utrolig undervurdert hvis man gjør det riktig. Godt brukte treningssokker utgår selvfølgelig, men en god bok man selv ble veldig glad i kan absolutt gis videre.
3. Regifte Får du noe fint som du har fra før, ikke trenger og/eller ønsker, kan du vurdere å pakke den ned igjen og regifte den til noen andre. Regifting er meget kontroversielt så vær ekstremt påpasselig så du ikke blir tatt på fersken. Gi for eksempel ikke gaven tilbake til den du fikk den av 😉
4. Helt kurant med ukurant? Dette er et dristig tips hentet fra en episode av Seinfeld der George kjøper en kasjmirgenser til Elaine som i utgangspunktet er aaaaltfor dyr, men grunnet en pitteliten rød flekk så er den plutselig innenfor budsjett. Noe å vurdere?
5. Salg Kjøp ting på salg, det gjør lommeboka glad. Salgsvarer uten bytterett kan derimot være litt skummelt, ref. kasjmirgenseren i forrige punkt.
6. Kvantumsrabatt “Ta 3, betal for 2”, “50 % på billigste vare” etc, slike tilbud er fine å få med seg i juleshoppingen. Selv kjøpte jeg to identiske gensere en jul og fikk da den andre til 50 %. Den ene genseren gikk til brodern, den andre gikk til meg selv 😉
7. Shop hele året Å handle alle julegavene helt på tampen av året er ikke bare stressende, men tar også en plagsomt stor jafs av samme lønning. Ved å fordele gaveinnkjøpene utover hele året vil man aldri gå helt pengelens inn i neste måned.
8. Kjøp i sesong Dette tipset henger litt på det forrige, men akkurat som med råvarer så er det også sesonger for produkter. Kjøp langrennsski om våren ogsykkel om høsten. Hvis du vet hva en person ønsker seg et godt stykke frem i tid kan det være gode penger å spare på dette.
9. Reforhandle julebudsjettet Ta en prat med venner og familie, kanskje kan dere nedjustere maksgrensen på julegaver? Min erfaring er at det faktisk er mer spennende å prøve å finne noe fint til en billig penge fremfor å kunne plukke fra øverste hylle og det er ingenting som tilsier at pris er viktigst. Heller noe fint og personlig til en femtilapp enn en upersonlig samlebåndsgave for 500 flis.
10. Rabattkoder på nettet Å handle med rabattkoder på nettet kan fort spare deg både tid og penger. Littbilligere.no er en veldig smart nettside du bør sjekke ut. Der får du hele tiden rabattkoder og knallgode tilbud fra en drøss ulike nettbutikker som Nelly, Hotels.com, Apollo, Zalando, Ellos og mange fler. I tillegg har de et ukentlige nyhetsbrev der du får de nyeste tilbudene rett på e-post. Helt enkelt, ganske genialt.
I samarbeid med LittBilligere.no har jeg fått anledning til å holde en konkurranse der vinneren stikker av med et gavekort på 1000 kroner til bruk hos Zalando.
Å delta er lettere enn å smøre seg en brødblings med gulost 🙂
Du trenger bare å melde deg på det ukentlige nyhetsbrevet til LittBilligere.no (selvfølgelig gratis) og svare på følgende spørsmål: Hva er koden som gir deg 10% rabatt hos Zalando?
Svaret skriver du inn i kommentarfeltet her på bloggen.
OBS: Svaret på spørsmålet og påmelding til nyhetsbrevet finner du HER
Finn rabattkoden, meld deg på nyhetsbrevet, bli med i trekningen 🙂
Bak dagens luke gjemmer det seg en av julens aller herrrligste fristelser.
Det er kanskje litt tykk oppførsel, men jeg har veldig gode minner fra min barndoms jul da jeg snappet til meg nystekte medisterkaker rett fra ovnen og spiste dem rett på gaffelen. Nå er jeg kanskje ikke akkurat et barn lenger, men noen tradisjoner visner aldri.
Derfor ble jeg helt ekstatisk da det plutselig ringte på døra her en dag. “Hva er det nissen kommer med i dag, mon tro?” tenkte jeg nysgjerrig og gløttet spent på døra.
Og der sto svigermor med et stort smil og tunge poser i hendene. Hun var kommet for å steke medisterkaker. Bøttevis med medisterkaker! Og det er bra, for noe av det beste med julen er jo nettopp medisterkaker. Bøttevis med medisterkaker. Servert rett i klypa.
Oh holy night!
Det eneste aberet med dagens julekalenderpakke er selvfølgelig at den totalt ødelegger den klassiske klisjeen om at svigermor er en sur megge som får smør til å harskne og blomster til å visne.
For hos oss er det snarere tvert om. Dumt for klisjeen, men bra for meg. Jeg gir gladelig slipp på en gammel floskel for en jovial svigermor og et trau med nystekte medisterkaker. Servert rett i klypa. Da er det jul.
Å hælle måne, min ringe lille pappablogg har blitt nominert til hele to ulike priser i Vixen Blog Awards 2014!!
Jeg har rett og slett ikke ord for hvor inn i hampesvarten glad, stolt og JADDAAAAA!!!!!-stemning det er i kroppen akkurat nå! Jeg, en skjeggete pappablogger med babygulp på skjorta og poser under øya, har blitt nominert til hele TO ulike priser i Vixen Blog Awards; en prisutdeling utelukkende tiltenkt de usannsynlig vakre og überhippe.
Men i år har det altså skjedd. Festen er truet. Noe skummelt lusker i skyggene. En trøtt fyr som lukter barnemat og bajsbleier har sneket seg inn under radaren.
Tusen tusen tusen takk for at du har nominert frem denne bloggen. Det gjør meg så stolt, rørt, glad og lykkelig at jeg blir helt kvalm! Stor knuseklem til deg, hvem enn du er. You rock!
Men nå: Kjære leser, du vakre, fantastiske, kjekke, pene, høye, lave leser. Jeg trenger din hjelp. Dette er tiden for å legge inn et lite klikk hvis du noensinne har hatt glede av denne bloggen. Dette er muligheten til å kuppe en prisutdeling der selv Jan Thomas sliter med å holde tritt med utviklingen.
Tenk så kult om Årets Nykommer og/eller Årets Livsstilblogg under årets Vixen Blog Awards var en fyr med like mye motesans som en pakke servelat.
Så for alt som er hellig, ved Odins skjegg og fløyelskrøllene til Trond Nagell-Dahl (pianisten i Beat for Beat), hvis du liker denne bloggen, hvis du føler deg hjemme her og ønsker å se en seriøst motedyslektisk blogger snappe statuer fra rett under nesa på moteeliten: Klikk på knappen under, gi din stemme i kategoriene Årets Nykommer og Årets Livsstilblogg.
