I julekalenderen i dag gjemmer det seg et overflødighetshorn av følelser.
Jeg sitter nemlig og mimrer tilbake til den dagen da lille Fersken kom til verden og det kribler godt inne i Pappahjertet av å gjenoppleve hele den fantastiske, rare, tøffe, rørende, tårefylte og magiske hendelsen som startet for ganske nøyaktig åtte uker siden i dag.
Det rare med å være med på en fødsel er at det føles så uvirkelig der og da. Når man ser tilbake på det senere kan følelsene være så sterke fordi man på en måte ikke helt var til stede første gang man opplevde dem.
Fødselen var for meg som å gå rundt i en boble av tidløst vakuum. Jeg var på plass hele tiden, jeg gjorde jobben min, men sånn rent mentalt var jeg bare halvveis til stede. Det er så mange tanker, forventninger, bekymringer og glede som snurrer rundt i hodet at man blir litt omtåket av det hele.
Derfor er det så fantastisk å endelig ha satt seg ned og begynt å skrive teksten dagen da lille Fersken kom til verden. Og det hele startet med et brett sushi, en håndballtrening og en telefon som fikk Christina til å gå i taket av sinne og frustrasjon.
Hele fødselshistorien kommer på bloggen i kveld 🙂
/ Stay tuned. 14 dager igjen til jul.
* Følg Pappahjerte på Facebook *