Tenkte jeg skulle ta en rask titt på værvarselet i går kveld for å se hva helgen har å by på. Og.. vel.. ja..
“Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær”, sies det. Helt greit det altså, men det var da vakent til vær da!
Mye å glede seg til i uken som kommer, si.
Sånn atte, neida så.. ser ut til at det kanskje er en ørliten mulighet får ei litta solgløtt om halvannen uke da i hvert fall. Sånn atte hurra for det da. #høstvær
/ På med sydvesten, god helg
Det går mot vinter og kaldere tider og derfor vil jeg legge inn et raskt stalltips: Ull.
/ sponset innlegg
For ull er ikke tull. Man hører ofte at ull er det beste man kan gå med i vær og vind. Har man vært ute en vinternatt vet man at det stemmer. I skikkelig ruskevær er det ingenting som slår å være godt kledd med ull innerst mot kroppen. Det er stor forskjell på å dra på seg superundertøy laget av billig liksom-ull, og skikkelige kvalitetsplagg. Et plagg i ull av høy kvalitet jobber på lag med kroppen og holder på varmen selv i våt tilstand. Ut med fuktigheten, hold på varmen!
Ikke alle vet at ull faktisk kan brukes både om sommeren og vinteren, for plaggene kan både holde på varmen eller kjøle ned kroppen alt ettersom. Ganske genialt! Og det er ikke bare noe jeg sier, for har du noensinne sett en sau som fryser, kanskje? Nei, nemlig.
Å kle seg skikkelig er spesielt viktig når man skal kle opp de aller minste. Og spesielt nå som det går mot vinter og kaldere tider. Dagens stalltips er altså å gå for ull nå som gradene stadig kryper nedover og Kong Vinter har begynt å hytte med neven.
Det fine med ullklærne i bildet over er at de også kommer i matchende farger i større størrelser, så da slipper man å tenke på søskensjalusi når man kjøper nye filler til den lille bebisen 😉
Knallbra tilbud på knallbra ull!
Ull innerst er alltid en god start på en kald dag og derfor er det topp stemning at Polarn O. Pyret akkurat nå kjører 20 % rabatt på ull til nyfødte, ved kjøp av tre (eller flere) varer opp til størrelse 68. Klikk deg inn på bildet under og sjekk ut utvalget 🙂
/ Ull five!
*Gjesteinnlegg skrevet av Christina Mammahjerte *
Jeg hadde en plan. Som høygravid fikk jeg flere meldinger fra venner og bekjente som oppfordret meg til å poste det berømte firedagersbildet som Fotballfrue satte standarden for i fjor.
– “Oh yes!”, tenkte jeg, “såklart skal jeg legge ut bilde av meg selv rett etter fødselen! Null stress!”
Jeg kunne jo ikke være noe dårligere enn Frua. Men.. Så hadde det seg altså sånn, at fire dager etter fødselen hadde jeg ikke energi til å løfte kameraet mitt engang. Jeg forlot senga kun for å gå på do – og jeg var ikke et vakkert syn der jeg vraltet av sted med vondt både foran og bak, samtidig som de melkesprengte puppene mine hadde gjort meg lutrygget grunnet tyngdekraften. Jeg manglet bare rullatoren der jeg subbet av sted.
Den rosa blondetrusa var i virkeligheten Peters gamle, slitte, fargesprakende bokser – det eneste jeg fant som hadde plass til den store bleia jeg faktisk hadde behov for. Firedagersbilde sa du? Nei, jeg tror jeg går og legger meg igjen..
Derfor eksisterer det ingen bilder av meg fra rett etter fødselen. Men i går fant jeg ut at jeg jo kunne klaske til med et fireukers-bilde isteden! Det har seg nemlig sånn at fødselen er overstått; Fersken er ute – men det kan sannelig se ut som om noen har glemt igjen en liten grønn kiwi eller en høstmoden aprikos inni der.
“Ja hei, er det fødeavdelingen? Jeg bare lurte på.. Er dere sikre på at dere dobbeltsjekket at det ikke var en baby nr. 2 inni der da jeg fødte for fire uker siden..?”
Samme kan det uansett være, jeg er kjempestolt av kroppen min – stolt av hva den har klart! Magen er et bevis på at kroppen min fungerer – selv om den nå står ut som en liten tønne. Og rett over tønna henger puppene som to vrengte bukselommer, hvert fall rett etter servering av nyprodusert morsmelk. Arret under tønna etter keisersnittet fra første fødsel bærer jeg med stolthet. Det samme gjelder nå for min lille kulemage.
Nå vet du hvordan en fireukers-mage kan se ut.
Men slapp av: de “vrengte bukselommene” skal jeg holde for meg selv.
/ high five for kvinnekroppen
Du står i butikken med en handleliste. Frukt og grønt er unnagjort, nå venter bare brødhylla, melk, yoghurt og bleier, så er det straka vägen hem. Men så tikker det inn en melding på mobilen. Det er frua. Hun vil ha sjokolade.
Velkommen til sjokolade-dilemmaet.
Når mørk sjokolade ikke lenger er godt nok vet du at det er trøbbel på gang.
For hva skal man gjøre? Jeg vet at hun ettertrykkelig har poengtert ørten ganger at hun absolutt ikke skal spise sjokolade, at det legger seg rett på hofta og hele den bøtteballetten der, men samtidig vet man jo konsekvensene av å komme hjem til en godtesjuk kjæreste uten så mye som en melkeplett.
Det er en klassisk “damned if you do, damned if you don´t”-situasjon. Kommer man hjem uten sjokolade blir man møtt av stor skuffelse og en kald skulder. Og da er det ingenting man kan gjøre for å gjøre det bedre, for hvis en kvinne ønsker sjokolade er det kun sjokolade som hjelper. Ingenting annet. Man kan jo prøve seg med å roe fysingen med å kutte opp litt frisk frukt eller lignende, men dette vil potensielt kunne gjøre situasjonen verre på sikt.
For selv om frukten vil dekke over behovet der og da, så ender det bare til slutt med at man må hive seg i bilen klokken halv tolv på kvelden for å kjøpe en dramatisk overpriset rull med Smil på den nærmeste bensinstasjonen og komme seg raskest mulig tilbake. For sjokoladens flamme vil aldri la seg temme før den blir slukket.
Alternativet er å bare kjøpe med sjokolade hjem fra butikken med det samme. Dette virker jo umiddelbart som et mye bedre alternativ. Men vent nå litt! Sa jeg ikke at frua ettertrykkelig har presisert en gasillion ganger at hun absolutt ikke skal ha sjokolade da? Jo, jeg gjorde jo det og det er det som gjør denne situasjonen så herlig frustrerende.
For ved å fôre henne med det brune rusmiddelet hun så desperat hungrer etter vil jeg kanskje stilne den paniske sjokoladeabstinensen, men like sikkert som at det går mot jul er at følgende vil inntreffe. Etter rundt 45 minutter vil jeg høre et misfornøyd sukk fra sofaen. Så ett til. Og så kommer det:
– “Æsj, nå føler jeg meg bare uggen. Se på denne magen da, den henger jo over beltet. Og jeg som ikke har trent på evigheter heller. Jeg har jo sagt at jeg ikke skal spise sjokolade!”
Og da sitter man der med skjegget fullt av postkasser. Så, hva skal en stakkar gjøre? Klemt mellom barken og veden i en dilemmakamp uten vinnere.
Slipp armen eller mist den!
Det beste er kanskje å ikke ha med seg mobiltelefonen i butikken, så slipper man å forholde seg til problemstillingen. Ute av syne, ute av sinn. Vel, egentlig ikke. Hvis huset ditt brenner hjelper det fint lite å snu seg vekk for å ikke se flammene. Men men, det er jo tross alt bedre med en varm rygg enn en kald skulder.
Så neste gang går jeg for å legge igjen telefonen og late som ingenting. Det er høyt spill, men det er den beste planen jeg kan komme opp med for nå. Så får det bare stå sin prøve, for å bli viklet inn i et sjokolade-dilemma med en sulten kvinnes vrede er som å spille russisk rulett med fullt magasin.
/ Hilsen forvirret mann (32)
Det er rart hvordan matvanene til en liten småttis hele tiden skal endre på seg og hvor vilkårlig det virker.
Da plutten tok steget fra å være en liten puppebebis til å starte med fast føde gikk det mye i brokkoli og tomat. Veldig mye faktisk. Han elsket det! Og med det følte vi oss selvfølgelig som verdens mest vellykkede foreldre. Uten å mase hadde klart å få vår lille pjokk til å like grønnsaker. 1000 foreldrepoeng!
Så tenker man selvfølgelig at slik skal det være for alltid, men det kunne vel alle som har mer enn ett barn fortalt oss at ikke kom til å skje. Med små barn er det eneste konstante at alt er i endring ;-). Så da tok det selvfølgelig ikke lang tid før han forkastet brokkolien og la den for hat.
Det neste han fikk dilla på var sylteagurk og da skjønte vi at vi kanskje ikke var herre over hans smaksløker likevel. Akkurat nå er plutten inne i en veldig merkelig matfase av livet der han hovedsakelig er interessert i to ting: Frukt og sushi.
Ja… Litt usikker på hva som skjedde der, men uansett hva vi lager til ham til middag så spiser han ikke mer enn en liten tvangsbit eller to før han løper videre. Er det derimot sushi det er snakk om så kan han seriøst spise mer enn fattern hvis ingen stopper ham 🙂
Så nå er jeg egentlig bare spent på hva som venter bak neste hjørnet. I dag er det frukt og sushi, men hva blir det neste? Snakker vi pinnekjøtt til middag og prim til kvelds? Eller hvorfor ikke fårikål og napoleonskake? Uansett hva det blir så blir det vel uansett ikke hva jeg tror det blir 😉
/ Takk for maten
Kjenner du en som er umulig å kjøpe julegave til? Bli med på tidenes artigste forskningseksperiment!
/ sponset innlegg
Hver eneste jul klager frua på at jeg er så vanskelig å kjøpe gaver til fordi jeg ikke ønsker meg noe. Det er jeg ikke helt enig i, for jeg har ønsket meg det samme siden jeg var 12 år gammel: Bilbane. Men nei da, skakke få det vettu, det er jeg visstnok for gammel for.
Så hva skal man ønske seg da? Jeg har vel alltid vært en sånn fyr som blir mest glad for de gavene jeg ikke visste at jeg ønsket meg og det er selvfølgelig utrolig frustrerende for frua. Så i år går vi vitenskapelig til verks for å hjelpe Christina med å finne den ultimate julegaven. Og det er ikke bare noe jeg sier, se bare her:
Jeg har nemlig vært med på et forskningseksperiment for å finne ut hva jeg egentlig ønsker meg til jul og selvfølgelig også avdekke den ultimate julegaven.
Dere må faktisk sjekke ut denne videosnutten, som blant annet avslører at jeg føler intet mindre enn sterk avsky for pynteputer! Haha 🙂
Å være med på dette prosjektet i samarbeid med Elkjøp er noe av det morsomste jeg har vært med på på lenge. Og det kom jo faktisk noe nyttig ut av det også: Nå vet jeg at jeg elsker elektriske duppeditter, jeg viser redsel for undertøy laget av godteri og jeg føler sterk avsky for pynteputer og englebøker.
I tillegg fant vi også frem til den ultimate julegaven til meg basert på empiriske studier, og det var ingen ringere enn LG G Smartwatch.
Meld på en du kjenner til eksperimentet!
Har du noen som gir deg uønsket hodebry hver eneste jul? Meld dem på eksperimentet, så kan de også få besøk av en ekspert som ved hjelp av moderne teknologi vil finne frem til hva de egentlig ønsker seg til jul. Ikke risiker falske smil, meld på en som får deg i tvil.
Kjenner du noen som er umulig å kjøpe julegave til? Meld dem på her!
/ God jul!
Som veldig mange andre har jeg fått med meg teksten “Barna dine er ikke det viktigste i livet”. Sånt blir det blogginnlegg av.
Jeg liker hvordan teksten går hardt ut rett fra start med å etablere en “sannhet”.
– “Barna dine er ikke det viktigste i livet. Det er riktig. Barna dine er IKKE det viktigste i livet ditt”. Allerede her burde man vel egentlig slutte å lese, for en tekst som kaster ut slike påstander er selvfølgelig vanskelig å ta seriøst, men likevel blir man jo nysgjerrig.
Les hele saken her: Barna dine er ikke det viktigste i livet
For å raskt oppsummere teksten så handler den om at barna ikke skal være det viktigste i livet ditt, men parforholdet du har til barnas mor/far. Men la oss starte. Her kommer et sitat fra teksten:
-Vi bruker så mye tid på å være “perfekte foreldre”, at vi ofte glemmer å gi barna våre det de virkelig trenger. Nemlig gode eksempel. Gode eksempel på hvordan et bra ekteskap/forhold kan se ut.
Hvorfor kan man ikke gjøre begge? Jeg kan ikke se hvorfor det skal være noe problem å sette barna i først (eller i “midten av universet” som dere skriver) og i tillegg være et godt eksempel på hvordan et godt forhold skal se ut.
Og for min del så kan et godt forhold gjerne se akkurat slik ut som vårt forhold gjør nå. Vi setter barna først, deretter oss selv. Det betyr ikke dermed at vi ikke har et godt forhold, men vi er begge enige om at barnas beste er det viktigste akkurat nå. Vi tuller ofte med at vi i et par år fremover når vil fungere først og fremst som kolleger og det trives vi godt med.
Skal vi liksom begynne å sette barna i andre rekke og prioritere oss selv bare fordi en fjasete artikkel presenterer det som en etablert sannhet basert på viktig kildemateriale som helt tilfeldige filmklipp fra 50-tallet? Piss meg i øret.
Før jeg fikk barn var det JEG som var universets midtpunkt. Jeg var den viktigste personen i mitt liv, så kom venner og familie, kolleger, venners venner og deretter røkla (resten av verden). Da jeg ble sammen med Christina hoppet hun foran alle andre og presset de en plass ned på lista, mine egne behov for selvrealisering likeså. Så fikk vi Gustav. Da fikk alle andre rykke enda et hakk ned på listen, Christina likeså.
Hun er selvfølgelig ikke uviktig, men i den klassiske “umulig dilemma”-situasjonen der en mann med pistol tvinger meg til å velge en av dem, så hadde jeg gått for Gustav. Selvfølgelig hadde jeg det. Det samme hadde Christina, det har vi snakket om flere ganger. Hvorfor? Barna våre er det viktigste vi har i livet vårt.
Sånn tror jeg mange har det, så at denne artikkelen legger frem som en etablert sannhet at “sånn er det ikke” kjenner jeg at irriterer meg. Ikke fordi artikkelforfatterne ikke skal få mene hva de vil, men ikke kom her og legg frem en personlig påstand som fakta bare fordi dere har forsket dere frem til dette over en kopp kaffe latté.
“Umulig dilemma”-situasjonen prøver man jo å avvriste i teksten med følgende tekst:
Så hva vil det si i praksis å sette sin partner først? La oss understreke at hvis huset brenner eller båten synker er det fortsatt ungene dere redder først, det er ikke det vi mener. Poenget er at familien fungerer best når de to foreldrene samarbeider godt, er lykkelige sammen og prioriterer forholdet sitt høyere enn andre ting.
Når ble dette fasit? Hvem er det som bestemmer dette? Og hvorfor kan man ikke samarbeid og være lykkelige selv om man prioriterer barna høyere? Kjære artikkelforfattere, hva er det dere er så redd for? Jeg skjønner at det kan utvikle seg til trøbbel i gjerdet om man prioriterer fotballkamper på tv og oppssuing av huset foran forholdet, men barna? Kom igjen.
Eller er det en tekst skrevet kun for å provosere til reaksjon, for dermed å skape viral effekt, klikk og potensielt også salg for dette Coaching & Hypnose-opplegget. Ikke umulig. Det er jo viden kjent fra bloggverdenen at folk skriver ting de egentlig ikke mener kun for å få en reaksjon hos folk. Et desperat trekk jeg aldri har hatt særlig sansen for. Det virker mest som at denne teksten er skrevet av barnløse bedrevitere som baserer seg litt for mye på tilfeldige sitater fremfor empirisk forskning, altså et eget familieliv med barn. Men jeg kan ta feil, jeg later ikke som jeg har fasit, jeg bare fabulerer.
Litt rask research avslører også at artikkelen er skrevet av to hundetrenere, hvilket gjør alt så mye lettere å forstå. Jeg skjønner at en slags adjektiv-lek der man bytter ut ordet “barn” med “hund” kan utgjøre en morsom selskapslek, men det blir ikke automatisk en god artikkel av det, dessverre.
Jeg skjønner ikke heller helt hva man er redd for her. Det virker som at man må ta et valg mellom barn eller forhold, som om de to ikke lar seg kombinere. Enten er man en god forelder eller en god partner, man kan selvfølgelig ikke gjøre begge. Kanskje er det bare jeg som er født med en simultankapasitet av en helt annen verden, men jeg synes ikke det har vært spesielt brysomt å kombinere de to så langt.
I saken presenteres også en rekke spørsmål som skal avdekke om man har gått i “fella” med å sette barna sine for høyt. Her er ett av dem:
“Ser barna dine med jevne mellomrom at foreldrene kysser og klemmer hverandre, og ikke bare er foreldre, men også kjærester?”
Det er mulig jeg misforstår her, men jeg var ikke klar over at jeg måtte velge bort å kysse min kjære hvis jeg setter barna på øverste hylle. Virker rart at man ikke kan være både gode foreldre og kjærester på likt. Som de sier: That´s news to me.
Her kommer nok et sitat:
“Et sterkt forhold mellom foreldrene er den største tryggheten barna dine kan få. Og du setter et eksempel som de selv kan følge som voksne (du vil vel at dine barn finner en partner som setter dem først, og som de vil være lykkelig sammen med, gjør du ikke?)”
Jeg liker hvordan de spiller opp et slags skyldspørsmål her og legger til rette for at man skal betvile egne valg. Svaret på dette er for min del for øvrig nei. Jeg håper mine barn finner seg en partner som setter dem først, at de er lykkelige sammen og at hvis de en vakker dag får barn, vil sette barna først hvis de føler for det. Hva enn de må for å få sitt forhold til å funke og være lykkelige sammen. Jeg vil i hvert fall ikke at de skal gå inn på nettet og lese en fjasete artikkel skrevet av bedrevitere som forteller dem at deres valg er feil.
Så kommer et sitat som til en viss grad gir mening, men også ikke:
“Hvis du setter barna høyere enn din partner, gjør du på ingen måte barna dine noen tjeneste. Det er ikke dine barns oppgave å gi deg kjærlighet og trygghet. Deres oppgave er bare å være barn.”
Det handler ikke om et valg, det handler ikke om å gjøre barna en tjeneste, det handler om ektefølt kjærlighet og den lar ikke legge bånd på seg, selv med en stor dose “forstå-seg-på”-isme. Christina og jeg har i løpet av perioden vi har vært småbarnsforeldre blitt enige om at vi setter vårt forhold litt i andre rekke en periode for å fokusere på barna. Ikke fordi vi har det dårlig sammen, snarere tvert i mot.
Vi har det såpass godt sammen at vi kan la vårt forhold komme litt i andre rekke, fremfor å stresse med alt vi to skal gjøre sammen. Vi er ikke først og fremst kjærester et par år nå, vi er foreldre. Det betyr færre turer på Spa, storbyferier og romantiske dater, og mer grøt, gulpekluter og barne-tv. Og det er helt greit, for det er akkurat sånn vi vil ha det.
Og den retten synes jeg vi skal få lov til å ta oss uten å få tredd nedover ørene en liksom-etablert sannhet om at det er feil. Vi så faktisk en episode av Side om Side på TV her i helgen som faktisk dekket dette på en artig måte. Barna våre er vårt “felles prosjekt” som holder oss sammen. Det er jobben vår og vår felles glede/hobby. Og det funker for oss.
Så kan dere få lov til å prioritere salsakurs med kjæresten, men det hadde ikke blitt riktig for oss. Jeg tror vi heller velger å prioritere slik vi føler det i hjertet og ikke slik dere forteller oss, basert på et flimklipp fra 50-tallet, tilfeldige påstander og “etablerte sannheter” dere bare drar opp av hatten. Vi setter barna høyest, oss selv på en god andreplass og klarer å gjøre begge disse tingene samtidig. Kysse gjør vi også. At det går an.
Men igjen, det kan jo være at dette funker bedre når man faktisk snakker om barn og ikke egentlig har skrevet om en artikkel ment for hundehold. Jeg tror faktisk jeg skal lese saken om igjen og bytte ut ordet “barn” med hest, katt eller gaupe. Kanskje den blir bedre da.
/ Voff!
I kveld hadde jeg store planer om å skrive en lang kommentar til en sak som sprer seg via sosiale medier for tiden, en sak som både engasjerer og provoserer. Men så skjedde dette.
Jeg har blitt angrepet av et lite kosedyr og her tenker jeg å bli. Så får verden bare stå på pause og vente til i morgen, for ingenting er viktigere enn dette.
/ Nora kosedyr <3
P.S. Jada jada, jeg vet at det er fullt mulig å drikke alkohol i moderate mengder. Jeg har ikke tenkt til å vifte noen moraliserende pekefinger her, jeg sier bare at eplemost er sinnssykt undervurdert.
/ Hilsen mann 32 med hvitt år i år 😉
/ sponset innlegg
Der satt jeg i sofaen og ante fred og ingen fare. Søndag, sjakk på tv-en og te i koppen. God stemning, hvilepuls og høy tøffelføring.
Men PLUTSELIG!
Ut fra bak putene bykset han frem og kastet seg over meg. Han gikk for strupen og jeg klarte så vidt å fekte ham av meg før jeg løp mot kjøkkenet. Tigeren var hakk i hæl og tok meg igjen på et blunk. Han rev meg over ende og gikk til nytt på angrep.
Til slutt måtte jeg reagere i nødverge. Jeg hadde ikke noe annet valg, det var kamp om tilværelsen på parketten og jeg var desperat.
– Greeeeit, du skal få en sjokoladebit til kvelds!
Med ett ble tigeren snill som en pusekatt, smilte fra øre til øre og forsvant bak putene igjen. Puh.
Kunne du også tenkt deg en slik raff tigerdrakt eller kanskje et trivelig elefantkostyme? Vel, nå har du sjansen!
Libero har nemlig nylig lansert bleieserien “animal collection”. Når du kjøper disse bleiene får du bonuskoder som du registrerer på Libero.no for å få dine helt egne kostymer i hus. Men du kan du også vinne de av meg.
KONKURRANSE!
Jeg har to tigerdrakter og to elefantdrakter til disposisjon som jeg gladelig lodder ut til fire heldige vinnere. To vinnere trekkes her på bloggen, to vinnere fra Instagram (@pappahjerte). Størrelsen er ca. 92/98.
Bare legg igjen en kommentar med hva du ønsker mest av tiger eller elefant, så kan det bli du som får en hyggelig melding fra meg på onsdag 🙂
OBS: Legg gjerne igjen e-post eller annen kontaktinfo slik at det er mulig å kontakte deg. Lover å ikke misbruke tilliten, men logger du inn anonymt blir det helt umulig for meg å få tak i deg.
Med den nye “animal collection”-serien kommer også en veldig artig videotjeneste som enkelt lar deg lage en videosnutt med barnet ditt i hovedrollen, slik jeg og plutten har gjort her.
Ønsker du også å lage en slik videosnutt? Det gjør du på få sekunder ved å klikke deg inn på denne linken: Dyrene invaderer byen! (Husk å dele videoen med gode venner og bruk hashtag: liberoanimal).
Men nå får jeg løpe. Jeg synes jeg hører lyden av en stampende elefant ute i stua og jeg vil nødig bli løpt ned før jeg finner frem en klype med nøtter jeg kan forhandle med 😉
/ Lykke til!
